 |
LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp.» Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons |
Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!
Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.
Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium
”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)
”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]
Elsker han meg?
Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.
Åndens natt
 |
| STOR HELGEN: Den hellige Johannes av Korsets åndelige natt viser at det er ingen motsetning mellom stor hellighet og stor lidelse. |
Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.
 |
| KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta. |
1) Karitativ etterfølgelse
Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.
2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet
Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:
”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.
Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!
Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:
”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen”[4]
 |
| FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta) Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons |
Ofre din smerte og din hjelpeløshet
Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.
Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?
 |
| ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN: Boken om St. Elisabeth kan du lese omtale av her på bloggen. |
Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd
Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.Elisabet av Treenigheten skriver:
”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider”
”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”
”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:
”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.”Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:
”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”AMEN
Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.
Referanseliste:
[1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER
[2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)
[3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”
[4] The Joy of Loving s. 51
[5] 18 juli 1880 – 9 november 1906
[6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.
 |
| LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende.
De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg
nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk
sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!" (Sitat fra Anne Samuelsens artikkel) (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene på Universitetsmuseet i Bergen) |
