Ettertanke: Santo, santo, santo - hva hjertet ditt vet

Jeg googlet "Santo, santo, santo", og fant en nydelig sang på YouTube. Umiddelbart skjønte jeg at "santo" betyr hellig, men resten av teksten hadde jeg forstått mer av hvis den var på latin. Likevel skjedde underet.

Og hva var det som skjedde? Jo, det samme underet som også inntreffer når jeg hører bønner som blir sunget av hjertet på latin: Sjelen min blir dratt rett inn i tilbedelsen. 

Hodet og hjertet   

Ja, vi er hele mennesker som består av både hode, kropp, sjel og ånd, og vi trenger føde til alle delene av oss. Men det er nå en gang rart med det: Tilbedelse er et eget språk som ikke alltid trenger å gå veien om hodet for å treffe hjertet. Noen ganger står til og med hodet mitt i veien for tilbedelsen.

Kanskje jeg er litt rar der, men jeg er altså én av dem som har lett for å filtrere alt mulig gjennom intellektet. Dermed blir det hodet mitt som er aktivt. Det er selvsagt fint å forstå ting, og det er bra å bruke hodet (det er en grunn til at Gud har gitt meg det). Likevel er det nå en gang sånn at det er med hjertet vi elsker og tilber.

Troen, kjærligheten og tilbedelsen er ikke i strid med fornuften,
men de bor ikke der. De bor i hjertet.

Troen og fornuften

Tro er som kjærlighet.
Den er ikke i strid med fornuften,
men den kan ikke reduseres til fornuft heller.

Troen, kjærligheten og tilbedelsen bor i hjertet.

Etterpå googlet jeg litt til og fant teksten, notene og arrangementet her.
Da måtte jeg trekke på smilebåndet. Den gode Gud hadde sendt meg en sang som hjertet mitt helt tydelig hadde forstått, selv om hodet ikke ante noen ting. 
Hør bare:

Santo, Santo, Santo.
¡Mi corazón te adora!
Mi corazón te sabe decir
¡Santo eres Señor!

Hellig, hellig, hellig.
Mitt hjerte tilber deg!
Mitt hjerte vet at
Du er hellig, Herre!

Mitt hjerte vet

"Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår. Det er hjertet som kjenner Gud, ikke forstanden," skrev Blaise Pascal. Hm. Det er ting som tyder på at han var inne på noe der.

"Mitt hjerte tilber deg! Mitt hjerte vet at Du er hellig, Herre!" 
 Guds fred i natten!

Kveldsbønn

"La lyset fra ditt ansikt
skinne over oss, Herre!

Du gir meg større glede i hjertet
enn andre får av korn og vin i overflod.

I fred vil jeg legge meg ned og sove.
For du, Herre, du alene
lar meg hvile trygt."

(Salme 4,7-9)

Denne ettertanken har aldri tidligere blitt publisert noe sted. Den ble til i natt mens hjertet lyttet og hodet forsøkte å forstå det hjertet allerede hadde forstått.

Ettertanke: Gåtefullt annerledes

Skapt i Guds bilde.
Menneskebarna er gåtefullt annerledes enn de andre skapningene.
Foto: Frank McMains

 

Vi lever i en forvirret tid. Kirken har alltid sagt at mennesket har potensial for å bli både helgen og rovdyr. I vår tid har imidlertid ”vitenskapen” definert oss som rovdyr punktum. Er det rart hvis vi mer og mer blir det da?

Jeg skjønner selvsagt logikken. Hvis du fjerner Gud, ånden og sjelen fra verdensbildet er det ikke mye som skiller oss fra dyrene. Faktisk ingenting.

Problemet for ateistene er at Gud, ånden og sjelen fortsatt finnes. Uansett hvor mye de prøver å definere oss som kun materie er det noe langt inne i oss som roper ”NEI, det er ikke sant, de lyver.”

Så lenge forskningen driftes ut fra ateismens forutsetninger kan den ikke tale sant om naturen og mennesket. For sannheten om naturen er at den ikke kan reduseres fra å være ”mater” (mor) til å bli ”materie”.

Og sannheten om mennesket er at vi er skapt i Guds bilde. Vi er ikke bare atomer, på et eller annet vis ligner vi også på Faren vår. ”Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” som pave Johannes Paul II sier det. Kunstmaleren legger alltid igjen ansiktstrekkene sine i det ansiktet han portretterer.

Sannheten om mennesket er at vi er den mest fullkomne av alle skapninger. Vi er skapningens krone og herre (1. Mos 9,2-3). Vi kan ikke reduseres til samme nivå som dyr og ting. Vi er ikke en ting.

Det går ikke an å ta fra oss ånden og evigheten og gi oss en velferdsstat i stedet, for uansett hvor mye penger du gir oss, vil sjelen vår være urolig inntil den finner sin hvile i Gud.

Menneskebarna er gåtefullt annerledes enn de andre skapningene, og livet vårt er hellig fordi det tilhører Livets Herre. Han som fortsatt sier: ”Vær fruktbare. Gi livet videre. For Livet er ikke ditt, det er mitt.”

Første gang publisert i Vårt Land 30. juli 2010.