Foredrag: Derfor ble jeg katolikk

FOREDRAG: «Derfor ble jeg katolikk» var temaet for undervisningstimene jeg hadde ved Danielsen videregående skole i dag.
Bildet: Skjermdump fra PowerPoint-presentasjonen jeg holdt

Jeg hadde aldri ventet at jeg skulle bli invitert til en luthersk friskole for å snakke om temaet «Derfor ble jeg katolikk», men det ble jeg altså. Var på Danielsen videregående skole i dag og møtte lydhøre ungdommer og lange spørsmålskøer. Veldig kjekt!

Kanskje klasse 3D og 3E ved Danielsen videregående skole i Bergen er to usedvanlig gode klasser, men timene med dem røk iallfall av gårde. I den første undervisningstimen hadde jeg et foredrag i auditoriet der de holdt konsentrasjonen og var lydhøre i 45 minutter. (Imponerende!)

Stilte spørsmål i 80 minutter

I andre time viste jeg dem en liten film om Den katolske kirke som jeg har anbefalt her på bloggen tidligere, «To minutter om Den katolske kirke». Resten av skoletimen hadde jeg satt av til å svare på alt de måtte ha å spørre om - og det var mye! Veldig åpen atmosfære, lette folk å snakke med. Takk til religionslærerne Halldis Pollen og Svein Morland som holdt rede på køen på talerlisten, jeg hadde så definitivt ikke greid det selv.

En halvtime på overtid

Da klokken var blitt 14 og vi egentlig skulle slutte, var det fortsatt åtte elever som hadde hendene i været. Så hva gjør man da? Jo, da fortsetter man. I en hel halvtime til. Med enda flere hender i været.

Vi var innom alle slags spørsmål. Om Maria, helgenenes forbønn, spiritisme, paven, læreembetet, kvinnelige prester/ledere, skriftemålet, anger, er det forskjell på synder, dødssynd, Guds tilgivelse, Guds hellighet og vår, hvem kan se Gud, kan man se Gud uten å gå gjennom en renselse først, skjærsilden, avlat, syndens evige og timelige straff, barnedåpen, nådegaver, karismatikk, var Jesus enebarn, det katolske synet på Kirken og på andre kristne trossamfunn - og mange flere ting.

Jeg aner ikke hvor mange spørsmål de stilte i løpet av de 85 minuttene denne andre sesjonen varte, men jeg kan skrive under på at elevene var både ivrige, interesserte og reflekterte. En kjempespennende gjeng å møte. Tusen takk for meg!

Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?

GUDS ORD: Jesus var selv Guds Ord, Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og sitt eget legeme, Kirken. (Etter hvert gav Kirken oss Skriften som taler sant om Guds åpenbaring. Bibelen kan dermed med rette kalles for Guds Ord.)
Foto: The Catholic Church/Facebook

 

Sjur Jansens kommentar til min kronikk om Tradisjonen og frelsen reiser viktige spørsmål. Her kan du lese mitt utfyllende svar.

Sjur Jansen skrev kl. 08:49, 19. oktober 2012:

• Hvis katolikkene har hatt en muntlig tradisjon i alle år, hvorfor har det da vært nødvendig å holde kirkemøter med lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak? Viser ikke dette at katolikkene har innført kirkemøtevedtak som en tredje tradisjon i tillegg til Skriften og den påståtte bevarte muntlige tradisjonen? 
• Du påstår at katolikkene sitter på en muntlig tradisjon. Da er det bare å skrive ned hvilke muntlige ord det er snakk om. Hvorfor gjør ikke Den katolske kirke det?

Her er mitt svar:

Har du inntrykk av at det var slik Jesus tenkte at troen skulle gis til verden? Ikke mellom mennesker, men ved skriftoverføring, ved at hver minste tøddel av Åpenbaringen skulle skrives ned?

Da er vi tilbake til starten av denne kronikken: Jesus var selv Guds Ord. Han var Guds åpenbaring. Han etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt, og det gjør de fortsatt.

De har aldri fått noen ordre fra høyeste hold (fra Jesus) om å endre på Jesu egen fremgangsmåte. De har imidlertid sørget for at vi har Den Hellige Skrift (Bibelen) som vitner sant om Guds åpenbaring, og som derfor med rette kalles Guds Ord.

Skriftoverføring

Hvis Jesus heller hadde villet at troen skulle formidles på den måten som du, Sjur Jansen, foreslår, så hadde han gjort det - og da tror jeg faktisk han hadde foretrukket å skrive ned troslæren selv. Men han skrev altså ikke en gang Det nye testamentet selv.

I stedet brukte han all sin tid i sitt offentlige virke på å bygge disipler/etterfølgere og apostler. Det er det Kirken fortsatt driver med: Vi bygger disipler, Kristus-etterfølgere, og mens vi går sammen her på veien har vi hjelp av apostlenes etterfølgere (biskopene), hyrdene våre som vokter oss mot ulvene og som hjelper oss å holde oss på rett vei.

Hva er åpenbaringen?

Det er Jesus selv som var og er Guds åpenbaring, ikke en bok. Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke vitner sant om denne åpenbaringen. Kirken vitner sant om Jesus, og den gir oss Kristus både gjennom Skriften, resten av Tradisjonen og ikke minst gjennom sakramentene. Dette kan Kirken gjøre fordi Jesus har gjort det slik at Kirken er Kristi legeme på jord.

Jeg tror Johannes har rett når han skriver at hvis absolutt alt vi har å si om Jesus/den kristne troen skulle "skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives." (Joh 21,25)

Katekismen

Men samtidig: Den katolske kirkes biskoper har faktisk satt seg ned og forsøkt å gi en konsis, skriftlig fremstilling av hva som er den sanne apostoliske lære/trosoverlevering i vår tid. Resultatet kan du lese i Den katolske kirkes katekisme. Du finner den her på katolsk.no. Du kan også kjøpe papirutgaven på nettet her.

Som du raskt vil oppdage er hver minste bit av Katekismen proppende full av bibelhenvisninger. Det må den være, på grunn av Bibelens enestående autoritet og unike posisjon som Hellig Skrift.

Den levende tradisjonen

Tro bare ikke at Katekismen er utfyllende (det er mye mer å si) eller at det ikke kommer tillegg senere. Kirkens tradisjon er en levende tradisjon.

Den levende tradisjonen vitner sant om Guds åpenbaring i historien. Jesus var (og er) Guds endegyldige åpenbaring, men han er fortsatt ikke ferdig med oss, han har fremdeles ting han vil lære oss. Åpenbaringen utvides ikke (vi lærer ikke egentlig noe nytt), men den fordypes (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring).

Hvorfor er det sånn? Fordi Jesus mente det han sa: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12)

Slik må det være, for ikke i noen århundrer før 1900-tallet kunne Kirken/Den Hellige Ånd for eksempel fortalt oss at: "Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale" slik den gjør i katekismen fra 1992 (http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_22). Står dette direkte uttalt i klartekst i Bibelen? Nei. Er det nytt? Ja, på en måte (og på en annen måte slett ikke). Er det kristen lære? Det håper jeg vi kan være enige om!

Hvorfor har vi kirkemøter?

Nå: Over til kirkemøtene. Kirkemøtene/konsilene har vært (og er) nødvendige for å beskytte Kirken mot vranglære - mot nye lærer som dukker opp og truer med å ødelegge Kirken innenfra. Hvis for eksempel «Sjur Jansens kirkelære» av en eller annen merkelig grunn hadde begynt å bli utbredt innenfor Den katolske kirke, tror jeg vi kan si med rimelig sikkerhet at det hadde blitt innkalt til et kirkemøte som hadde imøtegått vranglæren.

Det vil si: Sannsynligvis ville det vært unødvendig, for de fleste vranglærer ble oppfunnet – og avvist – allerede i Oldkirken. Det finnes likevel mennesker som har klart å finne på noe nytt siden den gang. De forstår plutselig Skriften "på en ny måte", eller de mener å ha funnet sin egen vei "tilbake til den egentlige urkristendommen". I og med at det fortsatt er fare for at noen går i disse fellene, vil det også i fremtiden være behov for å innkalle til nye kirkemøter.

Det annet vatikankonsil

Nå er ikke vranglære den eneste grunnen for å innkalle til kirkemøte, bare så det er presisert. Det annet vatikankonsil (som startet 11. oktober for 50 år siden) kom ikke med en eneste fordømmelse av vranglære, det var et rent pastoralt konsil. Det ble ikke forkynt noen nye dogmer (fordi man hadde ikke noen nye lærer å avvise), men man ble enige om en rekke grunnleggende dokumenter som skulle være retningsgivende for Kirkens liv i lang tid fremover.

Hvorfor diskuterer biskopene på et kirkemøte?

Du stiller spørsmålstegn ved det faktum at kirkemøter alltid inneholder "lange debatter, demokratiske avgjørelser og skriftlige vedtak". Underforstått: Den slags skulle ikke være nødvendig når man har en muntlig tradisjon.

Når kirkemøtene ganske riktig inneholder lange debatter, avstemninger og skriflige vedtak så er det fordi det er på den måten apostelmøter alltid har vært holdt, både av apostlene og deres etterfølgere biskopene.

Det er bare apostlene (biskopene) i fellesskap - og i enhet med Peter (Peters etterfølger) - som kan si noe sikkert om hva er som er sann kristen lære. Hver for seg kan de ta feil. Sammen vitner de alltid sant om den ene Tradisjonen, om den ene Troen.

Du finner urmønsteret for et kirkekonsil i Apostlenes Gjerninger, 15. kapittel:

• Det har ankommet noen som forkynner en ny lære.
• Apostlene (biskopene) samles.
• De diskuterer grundig før Peter (den første paven) tar lederansvaret: «Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken. Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere» (Apg 15,6-7).
• Kirkekonsilet munner ut i et skriftlig vedtak (v. 23-29).
• Apostlene vet imidlertid at disse få setningene ikke er nok, derfor sender de i tillegg to apostler med den muntlige overleveringen: «Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig.» (v. 27)

Sånn. Der fikk du et intensivt kirkemøtekurs med det samme.

Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

ORDETS TJENER: Kirkens læreembete står ikke over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også presiseres i Den katolske kirkes katekisme. Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord. (Faksmile av kronikken min, publisert i avisen Dagen i dag, fredag 19. oktober 2012. På bildet løfter pave Benedict XVI opp Den Hellige Skrift, Guds Ord, ved inngangen til en høymesse i Paulus' kirke i Roma.)

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – hans egen historie”?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok. Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken. ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” (Matt 16,18). Apostlene fortalte videre det de hadde sett og hørt.

De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har Den katolske kirke trofast overlevert gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Katolsk tro er den alminnelige, klassiske kristne troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Skriften og Tradisjonen

Ordet tradisjon (latin: traditio) betyr overlevering. Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Skriften er Tradisjonens høyeste uttrykk.

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Luthers prinsipp er imidlertid ikke bibelsk. Lytt bare til Paulus: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15) Dette skrev Paulus før Det nye testamentet var definert. Han presiserer at menigheten skal forholde seg til brevene hans (som vi har bevart i Bibelen), men også den muntlige overleveringen (som Den katolske kirke fortsatt forvalter).

Skriften og Kirken

Det er interessant at Dagens redaktør advarer mot at «enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet». Høyst interessant, i og med at selve opprøret i reformasjonen gikk ut på at Kirken ikke lenger skulle ha autoritet til å fortolke troen, det skulle "Skriften alene" gjøre.

Skriften hører hjemme i Kirken; den ble til i Kirken og for Kirken. Bibelen er ikke et magisk, selvfortolkende dokument, noe som skulle være ettertrykkelig bevist gjennom de myriadene av protestantiske trossamfunn som har oppstått etter reformasjonen. Uten Tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen reduseres åpenbaringen og blir subjektiv.

Når jeg sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden:

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Misforståelser rundt frelseslæren

Men nå: Over til den katolske frelseslæren, som det hefter så mye misforståelser ved. Den katolske kirkes offisielle lære er (til forskjell fra den vanlige misoppfatningen) at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Hva er frelse?

Den utløsende faktoren for Kirkens splittelse/reformasjonen var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. For Luther betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den katolske teologen Peter Kreeft skriver: «Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Det nye testamentet lærer begge deler. Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet). Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26). Den hadde rett i at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen

Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik: "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Troens fylde

Dagens redaktør skriver: "Vi trenger en kirke i våre dager som våger å fremheve Ordet om korset, som ikke lar seg devaluere til en serviceinstitusjon og som ikke lar seg vippe av pinnen i møte med tidsånden". Ja, vi trenger en slik kirke, og Den Hellige Ånd har sørget for at den kirken faktisk finnes.

Vår Herre Jesus Kristus ba inderlig om at vi skal være ett. Derfor står jeg ikke lenger utenfor fellesskapet og enheten i Den katolske kirke. Jeg har kommet hjem. Her får jeg del i troens fylde. Jeg får solid næring og hjelp til å være en frimodig Jesu disippel både i hverdagen og i det offentlige rom. Her finner jeg igjen alt jeg trodde på som tradisjonell lutheraner, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. Katolsk tro er simpelthen helt vanlig, tradisjonell kristen tro.

Jesus sier: «Må de alle være ett […] for at verden skal tro» (Joh 17,21). Han ber inderlig om at vi skal være ett. Ikke bare usynlig ett, men helt ett – også i en synlig enhet. Vi kristne må stå sammen, for at landet vårt og Europa igjen skal vinnes for Kristus. Intet mindre. Det haster. 

Få også med deg oppfølgeren til denne kronikken

Den finner du her: "Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?"

LES MER OM RETTFERDIGGJØRELSEN PÅ KATOLSK.NO:

• "Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren", en preken holdt av p. Per Bjørn Halvorsen O.P. den 31. oktober 1999: "I dag er gleden stor i Guds Kirke, den i himmelen og den på jorden, for i dag vinner enhetens Ånd en stor seier over splittelsens ånd."
• "Rettferdiggjørelseslæren", et foredrag fra sommeren 1998 av p. Per Bjørn Halvorsen O.P.: "I løpet av de siste 30 år har det skjedd mere positivt i forholdet mellom den katolske og den lutherske kirke enn i de foregående 400. Dette er ikke en påstand, men en allment anerkjent kjensgjerning."
• "Hvor katolsk var den tidligste lutherdom?" Et foredrag holdt av Bernt T. Oftestad i Katolsk Studentlag høsten 1999: "Den lutherske reformasjon oppfattet ikke seg selv som en variant av den mer omfattende protestantisme. I utgangspunktet var den en bevegelse innen Den katolske kirken, senere markerte den seg i en mellomposisjon midt mellom katolisismen og den øvrige protestantisme." 
• Kommuniké om Felleserklæringen - fra Det pavelige Råd for fremme av Kristen Enhet: Presiseringer av hvordan felleserklæringen skal forstås (og ikke forstås)
• Rettferdiggjørelseslæren. Offisiell fellesuttalelse fra Det lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke:  Detaljert teologi for deg som virkelig vil gå i dybden i felleserklæringen.

LES MER OM ØKUMENIKK PÅ KATOLSK.NO:

• "Preken ved messe i St. Olav kirke, Trondheim" ved kardinal Walter Kasper, 850-årsjubileet for Nidaros erkesete: "Pave Johannes Paul har klart slått fast at økumenikk ikke er blant de frie valg eller hobbyen for noen få. Det er heller ikke så enkelt at det er biskopenes og teologenes tjenesteoppdrag; det er altså en oppgave for hver menighet og for hvert lem blant kristenhetens troende." 
• "Preken ved 850-årsjubileet for Nidaros erkebispedømme" av kardinal Walter Kasper, i en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidaros domkirke 27. juli 2003: "Den kristne stemme i dag er blitt så svak at vi ikke lenger har råd til å være splittet, oppføre oss som konkurrenter eller fremmede for hverandre. Vi må forene våre røster slik at vårt budskap kan bli bedre hørt. Vi må komme sammen som Kristi etterfølgere. Vi må avlegge et felles vitnesbyrd. Dette trenges mer enn vi aner - det er presserende nødvendig for den verden vi lever i og verden brenner av lengsel etter det."

LES MER OM SKRIFTEN OG TRADISJONEN PÅ KATOLSK.NO

• "Skriften, Tradisjonen og Kirkens tro", en artikkel av diakon Henrik von Achen: "Her er det viktig å være oppmerksom på at Kirkens læreembete ikke står over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også innskjerpes av katekismen (KKK 86). Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord, Guds vilje, Guds verk. Læreembetet har altså ikke makt over Åpenbaringen, men tjener den, slik det tjener alle troende av god vilje."
• "Fellesskapet gjennom historien: Tradisjonen", av pave Benedict XVI: "Tradisjonen er den organiske kontinuitet i Kirken, som er Gud Faders hellige tempel, bygget på apostlenes grunnvoll og holdt sammen av hjørnesteinen, Kristus, ved Åndens livgivende gjerninger."
• "Er Bibelen Guds ord?" et foredrag holdt i "Katolsk Forum" i Trondheim på 1960-tallet (!) avp. Olav Müller SS.CC.: "Gud er med andre ord forfatter til hele Bibelen, til alle dens skrifter, til hver enkelt del av skriftene, og han har dessuten hjulpet forfatteren til å finne velegnete ord til å uttrykke Guds tanker."
• Ennå ikke mett? HER finner du en samleside for artikler om Tradisjonen på katolsk.no. 

Lurer du på noe mer om katolsk tro? Bruk søkeboksen på katolsk.no til å søke på et hvilket som helst emne du vil vite mer om.

Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene."

 

Få med deg Stian Erdals interessante artikkel om forskjellene mellom katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel.

Du kan lese hele artikkelen på Den katolske kirkes hjemmeside.

Her er et utdrag fra avsnittet "Autoritetsspørsmålet":

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng.

Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521.

Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn."

Og her er et utdrag fra avsnittet "De nye tradisjonene":

"Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes."

Som sagt: Les hele Erdals foredag på Den katolske kirkes hjemmeside.

Svar til Dagens lederartikkel

Faksimile: Dagen.no, 2.10.2012

Avisen Dagen bringer i dag en lederartikkel der de møter mine utfordringer fra gårsdagens intervju på en spennende måte. 

Les hele lederartikkelen på Dagen.no her.

Her er mitt svar til dem:

Takk for en lederartikkel med mange interessante refleksjoner. Dere skriver "I møte med den kulturelle utviklingen i samfunnet vårt, er det viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet."

Problemet for Den norske kirke og andre lutherske kirkesamfunn er at det finnes INGEN som er gitt autoritet til å fortolke Skriften. Skriften selv er øverste autoritet og læreembetet mangler. Dermed kan alle (det vil si i praksis: ingen) hevde at de har den sanne forståelsen av hva Skriften sier. I protestantiske kirkesamfunn finnes det ikke én pave - det finnes tvertimot like mange paver som det finnes medlemmer.

Så lenge kristenfolket hadde en katolsk, intuitiv forståelse av at de ikke har autoritet til å tolke Skriften på en helt ny måte, fungerte Sola Scriptura-prinsippet rimelig bra. I dag, når protestanter forlater den overleveringen/tradisjonen de tidligere var trofaste mot og tolker Bibelen som de vil, får vi erfare hva Sola Scriptura virkelig innebærer. Synet er grelt.

Dere skriver også at det er "viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet." Helt riktig. Dette ligger tett opp mot katolsk skrift- og kirkeforståelse. Men hvordan skal det løsvrevne, protestantiske fellesskapet sammen finne ut hva som er sann kristen bibeltolkning? Uten læreembetet har man bare demokratiet å støtte seg på, og sannheten kan vitterlig ikke defineres av et "representativt flertall", noe DNKs Kirkemøte og Kirkeråd til gagns har bevist. «Sannheten kan ikke vedtas med flertallsbeslutninger» (Pave Johannes Paul II).

Til slutt, dere skriver at "selv som avlatshandelen har en mindre fremtredende plass blant dagens katolikker enn den hadde på 1500-tallet". Det er riktig at avlatshandel var en avsporing som Luther med rette kritiserte. AvlatsHANDEL har imidlertid ikke fantes i kirken siden 1500-tallet. Ja, Den katolske kirke gir fortsatt avlat, men ikke for pengegaver. "In 1567 St. Pius V canceled all grants of indulgences involving any fees or other financial transactions." Kilde: http://www.newadvent.org/cathe...
 
Dette katolske leksikonet har en lang og utfyllende grundig artikkel om hva avlat er og ikke er. Siden avlat er et av de hyppigst misforståtte katolske fenomenene anbefaler jeg lesning av iallfall leksikonets første, lille avsnitt om hva avlat IKKE er ("It is not the forgiveness of the guilt of sin; it supposes that the sin has already been forgiven" etc).

Vennlig hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen

– Det går mot katolsk tro eller splittelse

STOR LEDER: Ragnhild Aadland Høen har ingen problemer med pavedømmet og sier Benedict XVI hjelper henne til å bli mer glad i Jesus. Hun tror at mange kristne i andre kirkesamfunn etterhvert også oppfatter ham som en kristen leder det er verdt å lytte til.

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

Av Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen
tore.hjalmar.saevik@dagen.no
Journalisten har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

– Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen.

Serviceorgan

En av utfordringene hun opplevde som menighetsaktiv i Den norske kirke, var at fellesskapet var flytende og lite forpliktende. Folk kom til gudstjeneste hver annen eller tredje søndag.

– Jeg opplevde at Den norske kirke prøvde å framstille seg som et serviceorgan der man ikke fikk understreket nok at man ville være der for oss uansett hvor ofte eller sjelden vi kom, sier hun.

Det tror hun er en dårlig strategi. I stedet har hun tro på en kirke som er utvetydig i hva den står for og hva den forventer av dem som vil være med.

– Når jeg nå engasjerer meg for eksempel i abortkampen, har jeg en hel kirke som støtter meg. Jeg er heller ikke «gammeltroende» hvis jeg sier at sex er noe som hører til i ekteskapet. Jeg formidler bare det som er kirkens lære, sier hun.

Individualisme og protestantisme

Den største trusselen hun ser for protestantisk kristendom, er at man dilter etter folkemeningen eller lar hver enkelt komme fram til sin tolkning.

– Hvis man tolker Bibelen alene, uavhengig av kirkens overlevering, vil det føre til splittelse. Det finnes over 30.000 protestantiske kirkesamfunn, og flere vil det bli. Den teologiske oppløsningen er total. Jesus ba om at de som tror på ham skal være ett, «for at verden skal tro». I debatter med ateister møter jeg innvendinger om at det finnes så uendelig mange varianter av kristen tro, og det gir oss et troverdighetsproblem, sier hun.

Selv har hun alltid regnet seg som en «vanlig kristen» med sans for såvel lavkirkelighet og høykirkelighet som karismatikk, men alt dette finner hun innenfor den katolske tradisjonen.

– Ser du ikke noen svakheter ved Den katolske kirke?
– Den opplever akkurat de samme problemene i Vesten som andre kirkesamfunn, med økende materialisme og individualisme blant sine medlemmer. Slik er det uansett hvor du beveger deg i Europa. Men det svært farlige er når individualismen og egoismen i kulturen kombineres med protestantisme. Da tenker man at troen handler om meg og Jesus, og man har nok med egen bibellesning og bønn og opplevelser i naturen, Kirken som fellesskap smuldrer opp, sier hun.

Positive reaksjoner

– Hva mener du er de største utfordringene for de kristne miljøene du var med i tidligere?
– Man må ikke stadig hive seg på den siste bølgen fra Amerika. Tradisjonell norsk tro er godt nok. Og så må man ikke drive show, men ha gudstjenester der man tilber Herren og tjener ham. Hvis de klarer å holde fast ved troen de har fått overlevert, vil det gå dem godt. Ellers går det mot oppløsning og frafall, sier hun.

Men hun legger ikke skjul på hva hun mener er løsningen på lang sikt.
- Jeg ser bevegelse i to retninger: mot økt splittelse og sekularisering eller mot det katolske, sier hun.

Fra sin egen generasjon har hun bare mottatt positive reaksjoner på at hun er blitt katolsk kristen, også fra folk hun kjenner fra kristne miljøer.
- De unge er fanget i en relativistisk «så fint for deg»–holdning, sier hun.

I den eldre generasjonen er ikke alle like begeistret for valget hennes.
- De er mer preget av den kristne tanken om at det finnes én sannhet, og dermed angår mitt valg også dem, påpeker hun.

Når hun uten reservasjoner hevder at Den romersk-katolske kirke er den historiske kirken Jesus grunnla, og at hun ikke kan velge å stå utenfor den, opplever en del det utfordrende.

Bedre omdømme

I Norge har mange oppfattet Den romersk-katolske kirke som et alternativ først og fremst for den liberale kultureliten. Ragnhild Aadland Høen erkjenner at det kan virke paradoksalt at slike søker til katolisismen på grunn av dens åpenhet, mens slike som henne søker den på grunn av dens tydelighet.

- Noe av det som fascinerer meg, er hvor utrolig forskjellige mennesker Den katolske kirke tiltrekker seg. På en vanlig søndag er alle samfunnsklasser i Norge representert, akkurat slik en kirke skal være. Den er for alle, både fattige og rike, helgener og syndere, sier hun.

- Jeg synes det er herlig at den både oppleves som så åpen og samtidig overhodet ikke anser det som aktuelt å akseptere kvinnelige prester. Det er så overstrømmende fullt av nåde her at det er plass til alle, sier hun.

Dette omdømmet gjør at hun som katolsk kristen opplever det lettere å engasjere seg i kontroversielle spørsmål i samfunnsdebatten.

- Jeg blir i mindre grad stemplet som mørkemann. Ingen kan beskylde oss for å være sneversynte eller sekteriske. Ofte er det nettopp når man framstår som sekterisk at folk reagerer negativt, sier hun.

Protestantiske kristenledere svarer på utfordringene fra Høen i morgendagens avis.

– Forskjellene faller på plass med kirkesynet

Pavens autoritet, vektleggingen av tradisjonen og helgenenes rolle er noen av de vanlige innvendingene fra protestanter mot katolsk tro. Ragnhild Aadland Høen mener mye av kritikken bygger på misforståelser.

Av Tore Hjalmar Sævik
tore.hjalmar.saevik@dagen.no

Foto: Tore Hjalmar Sævik

Da en venn konverterte til katolisismen i 1998, gikk Aadland Høen til frontalangrep på ham. Som protestant opplevde hun det umulig å godta en rekke av de katolske dogmene. På besøk i katolske land ble hun frastøtt over å se mennesker knele for en Maria–statue. Nå er det hun selv som bøyer seg.

– Men vi dyrker ikke Maria og tilber ikke helgener. Det var ikke en kirke med avgudsdyrkere som brakte evangeliet til Norge. Vi tror helgenene lever og er forent med Jesus. De står ikke ved siden av ham og ser på, men er aktive. Maria hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg kan sammenlikne med forholdet til svigermoren min: Det er jo ikke slik at jeg ikke elsker mannen min av hele mitt hjerte selv om jeg også er glad i svigermor, sier hun.

Bevare enhet

– Men denne tradisjonen har vel ikke belegg i Bibelen?

– Det som står i Bibelen, er ikke nok. Som kristne tror vi ikke at Bibelen kom dalende ned fra himmelen, det er det muslimene som tror om Koranen. Vi er ikke bokens folk, men Jesu folk, og han skrev aldri noen bok. Det var Den katolske kirke som ga oss Bibelen. Vi vil aldri finne på å tolke imot Bibelen. Man kan fint overleve som kristen bare med det som står i den, men den er ikke alt. Man trenger ikke en gang å komme fram til treenighetslæren hvis man bare har Bibelen. Paulus selv snakker om at vi må ta vare på de overleveringene han har undervist «enten muntlig eller i brev», sier hun.

Derfor mener hun det er helt avgjørende å støtte seg på kirkens overlevering. Og hun mener paveembetet er viktig for å kunne bevare kirkens enhet.

– Det viktigste skillet mellom protestantisme og katolisisme, er synet på kirken. Det ble også det store paradigmeskiftet for meg. Kirken var ikke lenger bare et usynlig begrep, men én konkret kirke som alle godt visste hva var før de store skismaene, sier Aadland Høen. Hun viser konkret til skillet mellom Østkirken og Vestkirken på 1000–tallet og reformasjonen på 1500–tallet.

– Jeg tror på én hellig, apostolisk kirke som jeg ikke kan velge å stå utenfor, sier hun.

Glad i paven

Aadland Høen poengterer at etter katolsk tro er alle som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, døpt inn i dette fellesskapet.

– Alle kristne har en eller annen form for fellesskap med Den katolske kirke, sier hun.

Men det er som kjent ikke alle som er interessert i å underordne seg «den hellige far» i Roma. Nettopp farsbetegnelsen er noe annet protestanter gjerne kritiserer, med henvisning til Jesu ord om at man ikke skal kalle noen på jorden far, for Gud i himmelen er de troendes far.

– Men hva kaller du din far? Og Paulus omtaler seg som far for dem han skriver til, og sier at de ikke har mange åndelige fedre, sier hun.

– Jeg er svært glad i paven, og også han hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg tror også etterhvert at flere kristne i andre kirkesamfunn ser at han er en stor kristen leder som det er verdt å lytte til, sier hun.

Journalist Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

Etterord

Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden.

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Les mer om dette i kronikken jeg skrev til Dagen som en oppfølger etter Dagen-intervjuet: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften