Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Pilegrim. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Pilegrim. Vis alle innlegg

26 januar 2022

Ettertanke | Byggmesteren i Nidaros

NIDAROSDOMEN: Oktagonen i Nidarosdomen (avbildet) ble planlagt av den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188). Statuen av ham på Nidarosdomens vestfront bekranses hvert år på hans minnedag, den 26. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er festdagen til Norges andre erkebiskop i dag – kirkebyggeren Eystein Erlendson av Nidaros (1120-1188).


Den hellige Eystein var en stor kirkebygger og sørget for at også seks klostre ble bygd i Norge. Det meste av Nidarosdomens mektige tverrskip og flere av kapellene skriver seg fra den hellige Eysteins tid, og han la planene for oktagonen og reisningen av hele den gotiske katedralen.

En gang Eystein inspiserte byggearbeidene på domkirken, falt han ned fra et stillas og ble brakt livløs til sengs. Tre dager senere, på Olsokdagen, lot han seg avkreftet bære til kirken. Han kunne fortsatt ikke stå på beina, men spurte Hellig Olav om forbønn. Da gav Gud ham så mye krefter at han klarte å både delta i prosesjonen og holde en lang preken for de langveisfarende pilegrimene.

Vi vet ikke hvilken bibeltekst byggmester Eystein talte over, men ingen kan utelukke at han trakk inn dagens tekst i sin lange, improviserte preken. Jeg får iallfall assosiasjoner til det internasjonale pilegrimsmålet Nidaros når jeg leser Salomos inderlige tempeltale:
”Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.” (1 Kong 8,41–43)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. januar 2009 og her på bloggen 26. januar 2014. 


LES MER

17 januar 2022

Ettertanke | Den store Johannes

På Johannes’ store festdag, St. Hans, fortelles det at mange ble helbredet av det undergjørende krusifikset i Røldal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 


Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før sin slektning Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født i årets mørkeste natt. Johannes Forløperen ble født på årets lyseste dag. «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,8)

Johannes’ store festdag, Jonsok, var helligdag i Norge helt fra kristenretten ble innført i 1024 og til danskekongen halverte antallet kristne festdager i Norge i 1770.

På 1200-tallet kom det et helt spesielt krusifiks til den lille stavkirken i Røldal, helt sør i Hordaland. Det fortelles at spesielt ved Jonsok ble mange helbredet av det undergjørende krusifikset – i århundrer. I den lyse sommernatten kom folk vandrende og ridende fra nær og fjern for å feire midnattsmessen og be Gud om helbredelse for legeme og sjel.

I Røldal er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Hver jonsokkveld (St. Hansaften) svettet krusifikset under midnattsmessen. Væsken ble tørket av med en linklut som så ble strøket over syke kroppsdeler. Et stort antall krykker, støtteskinner og lignende remedier ble etterlatt bak alteret i kirken, og taler sitt tydelige språk både om tilstrømningen av pilegrimer og om de mange helbredelsene.

I 1866 skrev Aasmund Olavsson Vinje:
«I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.»
Etter reformasjonen ble det forbudt å dra på pilegrimsferd i Norge, under trussel om dødsstraff. I avsidesliggende Røldal fortsatte imidlertid pilegrimene å strømme på, spesielt ved jonsoktider. Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

En sommer vandret jeg med 67 andre pilegrimer på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Jeg gikk der og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra virkelig hver en verdens krok, i alle de vakre hudfargene Gud har skapt, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år.
«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn, så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen, til krybben hen.» (Jonas Dahl)
Akkurat det var det jeg så utspille seg på det norske høyfjellet. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Ungdommer og gamle som gikk og ba rosenkransen sammen mens de gikk. Den universelle, ene, levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så de helliges samfunn: Et folk på vandring. Til Jesus. Sammen. Et pilegrimstog som når like inn i himmelen. For finner du Jesus, da finner du alt: «Da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på».

Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4.1.2022 da Mark 1,1-8 var dagens bibeltekst


Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen i juli 2010, og deretter en serie bilder fra et besøk i stavkirken i august 2020.


PILEGRIM I RØLDAL: Det er gammeljonsok 2010, snart midnattsmesse, men lyst som dagen. «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene» skriver Helge Magnus Iversen.


PILEGRIMSTOGET: Fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. De små prikkene der fremme er barn som løper foran.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen, der ikke noe annet står
PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av.
VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen.
MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet.
KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk.
RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse ble fraktet til Universitestmuseet i Bergen, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse

MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus i nattverden, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring.

Gode fader Joseph Santos FSSP kom hele veien fra USA for å gå pilegrim med oss og feire den gamle, latinske midnattsmessen ved gammeljonsok i Røldal. Han ble veldig begeistret da han fikk oppleve søndagsmessen i St. Paul menighet i Bergen. "Sånn var det det 2. vatikankonsil mente at messen skulle feires", konkluderte han. 

Fader Santos døde dessverre bare 62 år gammel, som en av koronapandemiens ofre,
 4. desember 2021.Requiescat in pace. Hvil i fred, du gode og trofaste Guds tjener. 


Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse
FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse

Her er bildene fra pilegrimsvandringen over. De neste bildene er fra et besøk i Røldal i 2020.


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 



Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)

Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.

LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger med andre ord til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv ble jeg velsignet med å få i gave av fader Santos etter valfarten til Røldal. Ikonet er skrevet ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et la
m. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ragnhild Aadland Høen

Les også:


28 oktober 2021

Ettertanke | Å be med Kirken | En bloggpost om tidebønnene

Klokka er 22.30 på den hellige øya Selja, og natten er lys som dagen den 7. juli 2021.
Fotografiet er tatt like før midnattsmessen i Sunniva-hulen, og er ikke behandlet på noen måte. Akkurat slik så det ut.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var rett etter midnatt den 8. juli i år. Sommernatten var lys som dagen ute på den hellige øya Selja. Vi hadde nettopp feiret midnattsmesse i Sunniva-hulen. Nå vandret vi på pilegrimsstien hjem igjen. 


Jeg gikk der sammen med to katolske prester, og midt oppi reise og besøk hadde de ikke fått tid til å be de tidebønnene som alle katolske prester og ordensfolk ber hver dag.

Helt ute ved de gamle klosterruinene på Selja er det ingen mobildekning, men du skal ikke gå langt før du får tilgang til 4G. Dermed kunne vi be tidebønnene helt uten bøker. På nettsiden www.oblates.se ligger nemlig hele det vanlige, romerske breviaret på norsk (altså alle tidebønnene).

Lyden av vesper – kveldsbønnen – blandet seg med lyden av fuglene, vinden og havet. Det var en helt spesiell opplevelse å få gå der – omsluttet av Guds ord, Guds kjærlighet og hele den verdensvide kirkens bønn. Når vi ber tidebønn kommer vi i forbindelse med den levende Gud, men også med mysteriet Kirken; alt Guds folk som ber de samme bønnene over hele jorden.

Ordet tidebønner betyr ganske enkelt bønner bedt på et bestemt tidspunkt. Tidebønnene er hentet fra Bibelen. De er Kirkens bønner, som bygger på den jødiske synagogesangen. Vi ber Guds ord. Framfor alt ber vi Salmenes bok, som var Jesu bønnebok. Når vi ber Salmene, ber vi med andre ord slik Jesus ba. Slik ba også de første kristne, og siden har de kristne aldri holdt opp med det.

Jeg har alltid sett på det som helt umulig å få koplet meg på tidebønnene. Bare det å ha råd til de mange bøkene – og å klare å finne fram i virvaret og skjønne systemet – helt umulig. Men med oblates.se er Kirkens tidebønner plutselig blitt tilgjengelig på en helt ny måte. Ut fra klokkeslettet jeg går inn på nettsiden, får jeg servert riktig bønn. Herlig!

I løpet av fire uker med tidebønn, har du bedt alle salmene i Salmenes bok. Dagens bibeltekst, Salme 30, bes hver torsdag i uke 1. I tillegg bes den i både advent-, faste- og påsketiden. Ut fra tiden («tonearten») som salmen leses, ser du nye sider ved teksten. I fastetiden trer vers 9-11 av Salme 30 frem. I påsken hører du Jesus be vers 4: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven».

I tidebønnene er salmene gitt en kommentar, oftest fra kirkefedre. Disse hjelper oss til å forstå betydningen av at Kirken ber den konkrete salmen. Salme 30 er utstyrt med et sitat fra Cassiodorus (500-tallet) om at Kristus takker Faderen etter sin herlige oppstandelse. Det er det vi som Kristi legeme gjør når vi ber denne salmen.

Guds kirke sover aldri. Tidebønnen er en eneste stor, universell bønnestafett. Når jeg sovner, er det noen andre som våkner. Akkurat nå er det noen som ber matutin, laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og completorium et eller annet sted i verden. Tidebønnene bølger seg fram i verden som en perpetuum mobile, en evig bevegelse.

Kirkens bønner har fremdeles noe å gi, noe å si. Det er bare å kople seg på.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. september 2021 da Salmene 30,1–5 var dagens bibeltekst. Les bibelteksten i nettbibelen.


Salme 30 i Bibelen

En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David.

2 Jeg opphøyer deg, Herre,
for du dro meg opp,
du lot ikke fienden fryde seg over meg.

3 Herre, min Gud, jeg ropte til deg,
og du helbredet meg.

4 Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket,
du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.

5 Spill for Herren, dere hans trofaste,
pris hans hellige navn!

6 Et øyeblikk varer hans vrede,
hele livet varer hans nåde.
Om kvelden kommer gråt som gjest,
om morgenen blir det frydesang.

7 Jeg kjente meg trygg og sa:
«Aldri skal jeg vakle!»

8 Herre, i din velvilje
satte du meg på fast fjell;
men så skjulte du ditt ansikt,
jeg ble grepet av redsel.

9 Til deg, Herre, ropte jeg,
jeg ba til Herren om nåde:

10 «Hva tjener det til at blodet renner,
at jeg går i graven?
Kan vel støvet prise deg?
Kan det forkynne din troskap?

11 Hør meg, Herre,
vær meg nådig!
Herre, vær min hjelp!»

12 Du vendte min dødsklage til dans,
du tok sekkestrien av meg
og kledde meg i glede.

13 Derfor synger jeg din pris og er ikke stille.
Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.



Nytt siden i fjor: Pilegrimsstien ut til klosteret har blitt tydelig merket med pilegrimsvegsymbolet. Bildet er tatt klokken 22.08 på kvelden den 7. juli.

Utsikt fra Sunniva-hulen like før midnattsmessen.

Utsikten motsatt vei: Inn i hulen.

Sigrid Undset kalte hulen for "Norges eldste, stående kirketak". Det har hun helt rett i.
Her er et glim fra innerst i hulen, fra midnattsmessen 7. juli, der p. Josef Ottersen fikk æren av å være hovedcelebrant, siden han er skoleprest ved St. Sunniva skole.

Pater Josef Ottersen og pater Pål Bratbak etter messen.

Da p. Josef løftet opp hostien og vinen under eukaristien - det var et så fortettet, hellig øyeblikk at jeg umulig kunne ta bilde av det. Jeg måtte bare være til stede.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.
Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.

For en skatt å få oppleve dette!

Utsikten mot klosteret, like etter midnattsmessen.
Jeg elsker de hvite nettene på Selja.


Bildet er tatt kl. 21.11 på kvelden den 25. juli.
Det var i dette vinduet jeg stod og ba i september 2004, da jeg fikk vite at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva. Selja er et sted der undere fortsatt skjer.

Jeg tok dessverre ikke noe bilde fra den omtalte turen hjem den 7. juli. Men dette bildet er tatt på vei hjem igjen fra den siste turen til klosteret og Sta. Sunniva-hulen i år, den 25. juli. Det var denne pilegrimsveien vi gikk på mens vi ba vesper den 7. juli. Her er veien så fin at du kan lese mens du går.

Bildet er tatt under den gyldne timen på Selja, klokka 21.47 den 25. juli. Den kvelden då Gud heldt fest på Selja.

Utdrag frå DÅ GUD HELDT FEST I FJALER av Jacob Sande:

Eg skal ikkje gløyme kvelden,augustikvelden, du veit,
eg lå utmed stranda og pilka den stunda då fisken beit.
I vest stod ei diger kveldsol og lutte mot himmelrand,
men det var ei jordisk kveldsol som skein på ei jordisk strand.

Då var det som alt vart omskapt,eg merka det litt i senn.
Eg var som Johannes på Patmos, Patmos i bibelen.
Former og fargar skifte på strender og firmament,
det som var kjent, vart ukjent, og det som var ukjent, kjent.

[...]

Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,
Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,
- Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord prosti.
Gud unne oss alle nåden når timen vår er forbi.



Glimt fra Sunnivahymnen
sunget i Sankta Sunniva-hulen


Vi sang Sunnivahymnen Eterna Christi munera i Sunnivahulen under midnattsmessen 7. juli. 


I videoen under her kan du høre sangøvelsen vår rett før messen. Dette var første gang Hege og jeg sang Sunnivahymnen sammen, så vi var litt spent på om vi hadde lært sangen på den samme måten. Det hadde vi heldigvis. Videoopptaket av dette verset (som er det fjerde verset av sangen) er gjort av pater Pål Bratbak. 

Deretter synger jeg det første verset av Sunnivahymnen mens Maria tenner lys i Sunnivahulen - den siste dagen vår på Selja for i år, 25. juli.

Tips: Lyden er litt lav, så ta gjerne på headset for å høre bedre.

'

Eterna Christi Munera. Klikk på bildet for å lese noten.
Du kan også laste ned noten her hos Bjørgvin bispedømme.
Foto: Roger Andreas Robberstad, publisert med tillatelse

Musikktips 

Det finnes en nydelig innspilling av Eterna Christi munera på strømmetjenestene. Hør Trio Mediæval synge den her på Spotify.

16 oktober 2021

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.

______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.


Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

23 august 2021

Mektig Olsok-feiring på Stiklestad og i Nidaros

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen og Gaute Aune Aurdal

For en fantastisk avslutning på sommerferien det ble i år! Tre dagers olsokfeiring i Nidaros, der jeg fikk være fadder for Victoria som konverterte på Stiklestad, etterfulgt av storslått, katolsk olsokmesse i Nidarosdomen, før det hele ble avsluttet med nydelig tidebønn med Schola Sanctae Sunnivae, der Den katolske kirke og Den norske kirke for første gang feiret olsok sammen. Deo gratias! Takk Gud! Dette skal jeg leve lenge på.


Det er umulig å lage en tekst som forteller nok om disse dagene, så her kommer i stedet mange bilder og noen videoer.

Tirsdag 27. juli. To pilegrimsfølger fra NUK - Norges Unge Katolikker går den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber, før de går inn.

 De har alle gått mer enn 100 kilometer på veien hit. Jeg ble podet inn som gruppens 49. medlem og medvandrer disse tre dagene vi var sammen i Trondheim og på Stiklestad. Selv fikk jeg trasket 28 kilometer disse dagene på Stiklestad og i Nidaros.

Pilegrimene gikk sammen med biskop Erik Varden den siste etappen. Ved Nidarosdomen ble de høvelig tatt i mot av Den norske kirkes preses Olav Fykse Tveit. Stor stas!

Pilegrimesfølget sang «Be for oss, Hellig Olav» mens vi gikk inn i katedralen.
Det første vi gjorde da vi kom fram, var å knele ned i bønn ved høyalteret. Her mottar vi velsignelsen av biskop Erik Varden.


👉🏻 Hvis du synes det høres feil ut å spørre Hellig Olav om å be for oss, så les denne bloggposten.


Et velbrukt pilegrimshefte med bønner og sanger har nådd fram til Nidarosdomen. De unge pilegrimene feiret messe daglig og ba tidebønner sammen flere ganger om dagen den uken de vandret pilegrimsleden.

Her er et utdrag fra biskop Erik Vardens hilsen til de unge pilegrimene i Nidarosdomen:
"Pilegrimsvandring er et bilde på livet selv: Vårt liv går mot noe som er stort og vakkert og meningsfullt. De neste dagene vil jeg oppfordre dere til å be: "Herre, hva kaller du meg til?" Be om mot og glede til å følge kallet. La oss åpne våre sinn for å ta imot Guds ønsker og plan for vårt liv. Det er en vidunderlig plan! Be om tillit, mot og eventyrlyst til å følge den!"
Deretter reiste alle seg fra stolene, og knelte igjen ned i bønn ved høyalteret (bildet).

Bak høyalteret, i oktogonen, står en kopi av det gamle alterfrontalet.
Originalen kan du se på museet til erkebispegården.


Øyets katekisme: Rosevinduet. Vi skulle hatt mange flere katedraler og rosevinduer i Norge ❤️ Takk Gud for Nidarosdomen!


Norske kvinner skaffet pengene som trengtes til dette flotte vinduet. Basarer og andre tiltak ble holdt over hele landet. Marit Bruce forteller: "Rosevinduet er tegnet av domarkitekt Olaf Nordhagen, og utført av Gabriel Kielland. Bispinne Marie Gleditsch tok initiativet og fikk med seg kvinner i menigheter og grupper over hele landet i forbindelse med 900-års jubileet i 1930. Rosevinduet fremstiller den ytterste dom. Fra den røde stenen i midten (Kristus) stråler ild-luer til alle sider. Omkring dette sentralmotivet er en krans av tilbedende engler. Rosens ytre felter har fire evangelistsymboler med engler i mellomfeltene, som med basunstøt kaller levende og døde fram for verdens dommer. I vindusrekken under rosen er de salige til venstre og de fordømte til høyre for Kristus."


På Jakobsmesse, 25. juli, er det tradisjon at man bekranser vestfrontens statue av Sankt Jakob, pilegrimenes vernehelgen. Den så fortsatt flott og ny ut den 27. juli. St. Jakobs krans har et kamskjell på seg. I kristendommen er kamskjellet et symbol på dåpen og oppstandelsen, og det er knyttet til Jakob, Jesu disippel. Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippa Is ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2). Dette skjedde omkring påske i år 44. En tidlig beretning forteller at den som anklaget ham plutselig angret, erklærte seg som kristen og ble halshogd sammen med ham. Da Herodes så at Jakobs død gledet jødene, fikk han også Peter arrestert (Apg 12,3).
Apostelens levninger ble deretter ifølge legenden brakt til Spania og gravlagt ved Compostela, som senere, på denne bakgrunn, ble til det viktige pilegrimsmålet Santiago de Compostela (altså Sankt Jakob av Compostela). Jakobs relikvier hviler fortsatt i katedralen, og de ble omtalt som autentiske i 1884 i en bulle av pave Leo XIII (1878-1903). 


På kvelden 27. juli feiret vi messe i St. Olav domkirke, som ble vigslet i 2016.
 Dette bildet er tatt like etter messen.

Tilbedelse i St Olav domkirke senere på kvelden 27. juli.
Jesus er fullt og helt til stede på alteret, i brødets skikkelse. 

Alle kneler for kongenes konge - også biskopen, som snek seg stille inn på bakerste benk.

Hjertet i Guds hus: Tabernakelet, der hostiene (det forvandlede brødet) bor.
Jesus er til stede i brødets skikkelse.

For å finne ut hvor tabernakelet er i en kirke: Se etter den røde evighetslampen. Den forteller deg at Jesus er her.

Har du noen gang kommet inn i en katolsk kirke og blitt overrasket over hvor lett det er å be der? At Gud liksom føles mer nær enn vanlig? Det skyldes tabernakelet.

Dette er det andre sidealteret i St. Olav domkirke i Trondheim. I dette vakre relikvaret oppbevares en bit av Hellig Olavs ben.

Rett etter messen er ferdig, slukkes lysene. Det må en storslått lyseslukker til for å slukke disse vakre, høye lysene. Alteret er kledt i rødt under olsok, fordi rødt er blodets farge, martyrfargen.

Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem. I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Kirkeretten forbyr noen å selge vievann, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!


Høymesse på Stiklestad 28. juli 2021

Her kan du se videoopptaket fra høymessen på Stiklestad. Videoen starter med prosesjonen til kapellet.

https://youtu.be/LEDlnCpQlGE

28. juli. Pilegrimer i alle aldre går i prosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad.

Ministrantene og ordensfolket leder an.

Høytid. Victoria Bryn Hoff tas opp i Kirkens fulle fellesskap og mottar fermingens sakrament under høymessen.
Victoria er Sta. Sunniva-bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.

Foto: Petter Stocke-Nicolaisen/katolsk.no

I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament som gir kristen vekst, ved at sakramentet gir deg Den Hellige Ånd på en spesiell måte, som en utdypelse av dåpens nåde.

Den som er fermet, "får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)" sier den katolske katekismen.

Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad


Victoria Bryn Hoff (over) og Mildrid Horrig Helland (neste bilde) gikk inn i Kirkens fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli. Halleluja! O fryd! Velkommen hjem, Victoria og Mildrid!

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse.
Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sefanja 3,17f)


En gledens dag! Her er Victoria Benedictus og Mildrid Therese sammen med biskop Erik Varden, fadder Mathias Bruno Ledum og fadder meg. For øvrig: Nei, Victoria og jeg er ikke søstre, slik flere spurte oss om, vi er bare søstre i ånden 😇


Etter messen var det grillselskap på plenen utenfor kapellet. Fantastisk å ha så mange munker og nonner med! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!


Det lille, katolske Olavskapellet på Stiklestad ble bygget til 900-årsjubileet i 1930. Pengene ble donert av Sigrid Undset.

Stiklestad kirke er en romansk steinkirke fra 1180, altså opprinnelig en katolsk kirke. I Norge er "middelalderkirke" kodeord for "katolsk kirke". Arkitekten bak denne kirken antas å være den hellige Eystein, erkebiskop av Nidaros. Fresken «Sverdet og liljen» av Alf Rolfsen sto ferdig ved 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad den 29. juli 1930.

Bak alteret kan du se og berøre steinen som sies å være den steinen som Hellig Olav i følge sagaen hvilte seg mot da han døde. Steinen har imidlertid ikke vært i kirken hele tiden, så hvorvidt dette faktisk er den ekte steinen, er usikkert. Det er ikke en katolsk tradisjon som sier at dette er den ekte steinen. Men uansett er det fint å være her på Stiklestad der Hellig Olav gav sitt liv for Jesus. Steinen er iallfall et symbol for den ekte steinen - noe som fungerer godt pedagogisk for å kunne leve seg inn i fortellingen og det som virkelig skjedde her.

Hellig Olav avbildet i fresken over alteret.

Victoria Bryn Hoff med fadder utenfor gamle Stiklestad kirke. Gratulerer hjerteligst med dagen!


Vi feirer Victorias og Mildrids opptakelse. Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker var en utrolig fin og inspirerende gjeng å være sammen med! Norges fremtid ser lys ut.

Tilbake igjen i Trondheim. Kveldsbønn i St. Olav domkirke, vigilien 28. juli.

Olsokforedraget 2021 - Et program for å forme mennesket

Temaet for årets Olsokforedrag var en kristendom, som fremdeles lytter og tar lærdom av Bergprekenen og Jesu lignelser. Denne kristendommen er radikal, og finner sitt uttrykk i Benedikts regel, Regula Benedicti, ifølge Jan Schumacher, førsteamanuensis i kirkehistorie ved MF vitenskapelig høyskole.

Se/hør foredraget her:



– Mitt utgangspunkt er at hvert eneste år omkring olsok, gjentar mediene at kristningen av Norge er et eksempel på at religion og makt hører sammen. Hvis kristendommen slo rot i Norge, så var det gjennom tvangskristning, påstås det, sier Schumacher.

Kristningskongene brukte religion, fordi det var opportunt for dem, er medienes premiss, resonnerer Schumacher. Denne religions- og historieforståelsen ønsker han til å balansere ved å peke på at det innenfor de norske kristningsmennenes rekkevidde, fantes en radikal kristendom: klosterbevegelsen.

Ved år 1000 var vi inne i det historikerne kaller de benediktinske århundrene – disse misjonærene og prestene, som vi aner i de norrøne sagaenes bakgrunn; de var hentet fra utenlandske klostre, i stor utstrekning fra angelsaksiske områder, forklarer Schumacher.

Ifølge ham var den første virkelig internasjonale bevegelse – Benedikts regel eller ordenskonstitusjonen var jo den samme, fra syd til nord.

– Munkene brakte med seg det jeg kaller en radikal kristendom. Hva er det? Jo, en kristendom som fremdeles lytter til og tar lærdom av Bergprekenen og Jesu lignelser. Benedikts regel siterer for eksempel Bergprekenen i rikt monn, sier kirkehistorikeren.

Han har en spesiell foranledning til å ta opp dette tema i Midt-Norge, for stiftet har i sin midte arvtagerne til benediktinerne, cisterciensere:

– Søstrene på Tautra, brødrene på Munkeby – og ikke minst biskop Erik Varden selv. Reiser du vestover, finner du ruinene etter klosteret på Selja – brødrene der var benediktinere, forteller Schumacher. [...]
Han viser til at Benedikts regel finnes den dag idag, det er fortsatt mennesker som lever etter den – og det er flere enn noen gang som leser den.
– Den utgjør også et livsprogram for dem som ikke blir – eller vil bli – munk eller nonne, sier årets foredragsholder.
– Benedikts regel regulerer måten vi omgås hverandre på, det vil si måten vi omgås Gud og hverandre på. Dette etos var innen rekkevidde for kristningskongene. Det er naturligvis umulig for meg å trenge inn i Olav Haraldssons sinn, men det som er mulig, er å tegne et bilde av kristendommen som er mangfoldig: Alt sammen handlet ikke om makt. Det var også på den tiden mulig for såkornet å falle i god jord, slik at det spiret og bar frukt, sier Schumacher. [...]
– Et lesetips som gir seg selv, er Benedikts regel: Det er en klassiker, som ikke bare har slått rot i vår kultur, den har skapt vår kultur, slår årets olsokforedragsholder fast.
Olsokforedraget ble holdt i menighetslokalet til St. Olav. I motsatt ende av lokale er det en kjempefin, katolsk bokhandel som er vel verdt et besøk dersom du er i byen.

- Alt sammen handlet ikke om makt. Det var også på den tiden mulig for såkornet å falle i god jord, slik at det spiret og bar frukt, sier Jan Schumacher.


Pontifikal olsokmesse fra Nidarosdomen 29. juli 2021

Her kan du se videoopptaket fra høymessen i Nidarosdomen. Videoen starter med prosesjonen fra St. Olav domkirke til Nidarosdomen:

https://youtu.be/loJ0EIGRZEE

Nidarosdomen, du er så vakker!

Den 29. juli får Olavsstatuen på Nidarosdomen alltid en vakker krans. Sankt Olav døde 29. juli 1030. Han ble erklært helgen ikke på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød og alle de miraklene som skjedde etter hans død.

Nidarosdomens inngang fra nord. Kø for å komme inn til den katolske høymessen. Flaggene til topps, det er olsok!


Selveste Olsokmessen. Den katolske høymessen i Nidarosdomen 29. juli. Høytid.
Mer storslått og majestetisk blir det ikke i Norge. Må oppleves!

Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen (bildet) der olavsøksen fremdeles befinner seg.


Det er mange nye detaljer å oppdage etter at Nidarosdomen har fått ny belysning.

Cisterciensernonnene på Tautra deltar alltid på middelaldermarkedet, der de selger sine nydelige, håndlagde såper. Her har de fått besøk av seks birgittinernonner (lett gjenkjennelige på det hvite korset over sløret).

Økumenisk vesper i Nidarosdomen 29. juli 2021

På kvelden 29. juli var det felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen. Det er første gang i historien at Den katolske kirke og Den norske kirke feirer olsok sammen. De fantastiske sangerne i Schola Sanctae Sunnivae sang de tradisjonelle tidebønnsleddene til Olavsfesten. De har gitt dem ut på albumet Rex Olavus som du kan høre her på Spotify.


Historisk!

Det var bevegende å se de to biskopene gå sammen ut av katedralen etter tidebønnen. Preses Olav Fykse Tveit til venstre + munk og biskop Erik Varden til høyre.

Ikke alle ville gå etter tidebønnen. Noen av oss ble igjen og ba rosenkransen etter vesper. Røkelsen henger fortsatt over høyalteret. Et vakkert syn! Og nydelig duft. Sånn skal det være i Nidarosdomen.

Sju unge pilegrimer ber rosenkransen etter den økumeniske tidebønnen på olsokdagen. En historisk olsokfeiring i Nidarosdomen!

Varsom solnedgang over Nord-Europas vakreste katedral, 29. juli 2021. 

Sammen med den gode sokneprest Egil Mogstad i menighetslokalene til den gjestfrie St Olav domkirkemenighet i Trondheim. Vemodig å dra bort etter så fantastiske dager, men vi bærer velsignelsen med oss videre. Disse fantastiske dagene kommer vi til å leve lenge på!
Olavsbrevet. Et minne om velsignede dager i Hellig Olavs fotspor på Stiklestad og i Nidaros.