Pave Johannes Paul IIs tale i Nidarosdomen

HJEMME I NIDAROSDOMEN: "Jeg følte meg hjemme" uttalte Pave Johannes Paul II til NRK etter at den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen var over. Talen holdt han på engelsk, men bønnene ba han på norsk.
Alle foto: Skjermdumper fra NRKs tv-sending fra gudstjenesten 2. juni 1989

 

I katolske kretser blir Pave Johannes Paul IIs Norges-besøk i 1989 ofte ansett for å være et slags økumenisk tideverv i Norge.

"Det var da ting snudde," sier mange. Med det mener de: Det var etter pavens besøk at katolske kristne begynte å bli allment ansett for å være kristne brødre og søstre.

En stor del av æren for dette gis til den lutherske biskopen i Nidaros, Kristen Kyrre Bremer. Da Bremer gikk bort 16. mai 2013 skrev katolikken Olav Rune Ekeland Bastrup: «Det finnes en hendelse som aldri går meg av minnet, den var i sannhet historisk, så historisk at mange rett og slett ikke skjønte det: Nidaros biskop som tar imot pave Johannes Paul II i Nidarosdomen. Biskopen av Nidaros og biskopen av Roma kneler i felles bønn og TV-kameraene står stille på dem i flere minutter. Det hadde aldri skjedd før, og hvem hadde trodd at det kunne skje?»

HISTORISK ØYEBLIKK: Biskop Kristen Kyrre Bremer og Pave Johannes Paul II kneler i felles bønn ved sølvkrusifikset i Nidarosdomen.

Her er pavens tale i Nidarosdomen fredag 2. juni 1989:   

 

(Uthevinger i kursiv er pavens egne. Uthevinger i fet skrift er mine.)

Dear Friends, 
 
1. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ” (Eph. 1, 2). These words of Saint Paul aptly describe my own prayerful good wishes for each of you and for all the people of Norway. I thank God for this opportunity to listen to God’s word together with you and to reflect with you on its meaning for the life of the Church and the world.

My special greeting goes to the bishops of the Lutheran Church of Norway, the representatives of other Churches and Ecclesial Communities, the State and Municipal officials, my fellow Catholics and to all who are present here today. I am especially grateful to Bishop Bremer for inviting me in the name of the Lutheran Church of Norway to this venerable place of worship.

"This cathedral at Nidaros [...] speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions."

2. This cathedral at Nidaros was built by your ancestors over the grave of the great Saint Olav, who played such a crucial role in the spread of Christianity in this land. In this and in many other ways, the cathedral bears witness to the spiritual, political and cultural history of your nation. It also speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions. Both Protestants and Catholics in Norway look to Saint Olav for their roots in the past and for the inspiration they need to live in the present a truly Christian life. 

To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today, and have offered him the Church’s worship; a place where in personal prayer they have made known to God their needs and have thanked him for his blessings. For medieval pilgrims who came to Nidaros after a long and arduous journey, the cathedral was also a reflection of the heavenly Jerusalem towards which we move on our earthly pilgrimage. Truly a cathedral such as this is more than a building of stone. It turns our spiritual gaze heavenward. It lifts our minds and hearts to God. 

"To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today"

3. Dear brothers and sisters: we must surely recognize that the mind and heart of modern man need to be lifted up to God. We must acknowledge that for all the advances of modern science and technology which are transforming the way we live, humanity, in the words of Saint Paul, still “groans inwardly” (Cfr. Rom. 8, 23) in expectation of something further. Indeed, the whole of creation “groans in travail” (Cfr. ibid. 8, 20. 22) for something beyond our human power to give.

Science and technology, by which the material cares and burdens of life are increasingly lightened are true achievements of man’s creative energy and intelligence. But knowledge of this kind creates problems as well as solving them. We have only to think of the environmental and social impact of our modern way of life, or of the dangers created by our use of the atom or of biomedical techniques. Science and technology, like the economic life that they generate, cannot of themselves articulate the meaning of existence or of human striving. They cannot of themselves explain, much less eliminate, evil, suffering and death.

Nor may we forget that the “modern man” of whom we speak is not an abstraction, but rather the concrete person that each of us is, a human being with a heart as well as a mind. Here, too, many dilemmas beset us. We strive for love, without which we cannot live, yet today the most basic relationships of love in marriage and the family are threatened by divorce, broken homes and a radical questioning of the very meaning of manhood and woman-hood. We strive for security, wellbeing and a sense of self-worth, yet the traditions of community, family, home and work are being undermined by transformations which do not always acknowledge the ethical dimension inherent in all human activity and endeavour. We wish to be free, but unless there is a common understanding of what we ought to do and not simply what we can do, freedom ends in the tyranny of selfishness and superior force.

What is needed in the midst of these personal and social ills is a higher wisdom which transforms the mind and heart and will: a wisdom which perfects the human intellect by gently drawing it to look for and to love what is true and good, thus leading man through visible realities to those which cannot be seen. The Catholic bishops at the Second Vatican Council warned that: “Our era needs such wisdom more than bygone ages if the discoveries made by man are to be further humanized. For the future of the world stands in peril unless wiser people are forthcoming” (Gaudium et Spes, 15).

"Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ."

4. Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ. Through him we come to know the meaning of creation and of human activity within the plan of God. Jesus Christ is our wisdom. He is the Way, the Truth and the Life (Cfr. Io. 14, 6). If creation is still “subject to futility”, it is so in the hope of being transformed in Christ. If humanity “groans in travail”, it does so to the extent that people’s minds and hearts are not lifted up with Christ to God, that consciences are not conformed through Christ to the wisdom that comes from God.

As Christians we proclaim a wisdom that recognizes and upholds the priority of ethics over technology, the primacy of the person over things, the superiority of spirit over matter (Cfr. Ioannis Pauli PP. II Redemptor Hominis, 16). We are able to make these assertions because Christ has shown us that our human destiny is a personal moral and spiritual one; it lies in a filial relationship to God.

Through faith and baptism we have come to know that wisdom is offered as a divine gift but it also confounds the human intellect if it remains closed to the transcendent. It is a revealed wisdom which teaches us that the God of the universe is not an impersonal or unknowable force but a Father. In moments of interior enlightenment, Jesus’ words re-echo in our hearts: “I thank you, Father, Lord of heaven and earth, that you have hidden these things from the wise and understanding and revealed them to babes” (Matth. 11, 25).  

"Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel."

5. Our task is to open the mind of modern man to divine wisdom, to open the heart of modern man to God. We do so in the manner of Christ, who is “gentle and lowly in heart”, whose “yoke is easy and burden light” (Cfr. ibid. 11, 29-30). By proclaiming the Gospel in word and deed, we bear witness before all to the path that leads to life. And we do this not as isolated individuals, but as persons united in Christ through our baptism. 

Clearly such witness constitutes an ecumenical challenge for all those who, as Saint Paul says, “have heard the word of truth “and have been” sealed with the promised Holy Spirit” (Eph. 1, 13). Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel. 

Today in this cathedral, I give thanks to God for the grace of the ecumenical movement which we have experienced in our time. Through the working of the Holy Spirit new relationships have begun to develop between Christians who have been divided from one another for centuries. I also wish to express gratitude to all those in Norway who have responded to this grace and have worked with dedication to promote the unity of Christians in accordance with Christ’s will. May you persevere along this path with patience and love, so that the dialogue between us will continue with mutual respect and trust as we seek unity in the full truth of Christ.

Preparations for the millennium celebration in 1997 of the foundation of Trondheim will be an opportunity for Lutherans, Catholics and all Christians in Norway to reflect further on the common roots of your faith and on the gospel values which have shaped your common history. It will also be an opportunity for prayer – fervent unceasing prayer for the unity of all Christ’s followers, since in the end we know that unity will come only as a gift from God.

"Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world."

6. Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world. In centuries past the Church led the peoples of Europe to the baptismal font and the cultural identity of Europe grew out of the Christian faith. The centrality of the person, the role of the family in society, the rights of the individual and of groups the moral and ethical values which gave direction and inspiration to human behaviour, all developed in contact with the Gospel and the teaching of the Church. In today’s Europe, however, there is taking place a cultural clash of enormous consequences: it is a clash between two visions of life, the one revealed in Christ wherein God is accepted as the ultimate and recognized source of truth, goodness and freedom and the other of the world, closed to transcendence, wherein all is to be built on humanity’s efforts to give meaning and direction to itself through social consensus. Christians understand what is at stake. The history of our own century clearly shows that where no transcendent norm is acknowledged, people are in danger of surrendering themselves to forces which take command of society without concern for individuals and their freedoms. 

The Catholic Church seeks no privilege but expects only that civil and religious freedom should be effectively guaranteed so that she can proclaim her message and address the basic questions posed by human existence in the contemporary world. Speaking to the European Parliament in October of last year I stressed that “if the underlying religious and Christian fabric of this continent were to be denied as an inspiration to morality or as a positive factor in society, not only would the entire heritage of our European past be negated, but the future dignity of the people of Europe... would be gravely endangered” (Ioannis Pauli PP. II Allocutio ad "Parlamento Europeo", 11, die 11 oct. 1988).

"The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children."

The time for wisdom on the part of everyone is now! The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children. We are being challenged to bear witness to the wisdom of the Incarnate Word, Christ the “Light of the Nations” (Cfr. Luc. 2, 32), a light that leads to fullness of life for those who accept it. In the face of such great challenges, the Spirit of truth is urging us to persevere in the ecumenical task.

With confidence in God “who by the power at work within us is able to do far more abundantly than all that we ask” (Eph. 3, 20) let us take up the challenge of a new evangelization. Let us proclaim once more the wisdom of the Beatitudes to a world in need of peace, of love and of brotherhood. Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour. He is the “goal of human history, the focal point of the longings of history and of civilization, the centre of the human race, the joy of every heart, and the answer to all its yearnings” (Gaudium et Spes, 14). May God be with you all. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ”. Amen.

"Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour."

© Copyright 1989 - Libreria Editrice Vaticana

Ulf Ekman intervjuet om katolsk tro i Dagen

For første gang har Ulf Ekman gitt et intervju om sin teologiske bevegelse i retning de historiske kirkene.

Intervjuet stod på trykk i avisen Dagen 12.11.2013. Du kan lese det på dagen.no her.

Vekker oppmerksomhet i Sverige

Mitt forrige blogginnlegg om Ulf Ekmans teologiske utvikling vakte såpass oppsikt i den svenske tankesmien Aletheia at de laget et eget blogginnlegg om min analyse. Jeg fant det derfor nødvendig å legge inn denne presiseringen under Aletheias innlegg:

Hei! Ragnhild Aadland Høen her, hun som dere sitererer. Interessant å lese artikkelen deres. Jeg vil bare få presisere at jeg ikke kan (eller vil) si noe sikkert om hvorvidt Ekman kommer til å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap eller ikke. Jeg kan bare si at jeg selv ikke skjønner at man kan bli stående veldig lenge utenfor Den katolske kirke med det katolske kirkesynet som Ekman gir uttrykk for (nå). Konklusjonene av sitt kirkesyn og sitt syn på Petersembetet må pastoren selvsagt få trekke selv.

Det finnes mengder av eksempler på folk (inkludert teologer og prester) som av ulike årsaker forblir utenfor Den katolske kirke selv om de er "katolske i hodet". Veien videre for Ulf Ekman kjenner bare Gud (og kanskje Ulf Ekman).

Ulf Ekman har gitt et eksklusivt intervju til den norske avisen Dagen i dag. Han får der spørsmålet "Hvor går din egen vei? Er det aktuelt for deg å konvertere til Den katolske kirke" og svarer svært uklart.

I stedet for å svare på spørsmålet, sier han noe om hvilke oppgaver som ligger foran ham i den nærmeste tiden – hva som ligger innenfor den nærmeste horisonten. Dette er hans svar: «I det siste har vi vært inne i en herlig veksling av pastorskap på Livets Ord og jeg bruker nå mer tid på det internasjonale arbeidet og det å skrive. Gradvis kommer jeg til å trappe ned arbeidstakten, men også å jobbe med enhetsarbeid. Jeg har nettopp kommet tilbake fra en reise til Yongi Chos menighet i Sør-Korea hvor jeg har forkynt. Denne uken skal jeg til en konferanse med 2000 katolikker, både prester og lekmenn i Polen. Her skal jeg tale om Åndens kraft i evangelisering. Dette og lignende ting er min horisont nå.» (Og det var *hele* svaret hans.)

Jeg skjønner protestanter/evangelikale som stusser over at Ekman ikke kan/vil svare klart på et så enkelt spørsmål. Men merk; jeg kritiserer ham ikke for uklarheten. Jeg tenker at det må være lov til å være i prosess og være underveis og ikke en gang vite helt selv hvor den veien man har valgt leder til - og kanskje til og med være såpass nervøs for den veien at man velger å holde begge utfall åpne.

Det er lov til å bare snakke om "hvor veien går i den nære fremtid" hvis man faktisk er usikker på "hvor veien går etter det". Jeg selv var fortsatt i den posisjonen så sent som fire måneder før jeg konverterte (selv om jeg egentlig hadde bestemt meg da, var jeg ikke klar for å gi noe mer enn hint før fire måneder senere, samme dag som jeg konverterte).

Men som sagt: Jeg ønsker egentlig ikke å spå om Ulf Ekmans videre kirkevei. Til det er Ekman litt for uforutsigbar ;) Hans venn Leif Jacobsen er også intervjuet i den norske avisen Dagen i dag. Jacobsen er tidligere sentral pastor i trosbevegelsen i Norge, i dag er han prest i Metodistkirken. På grunn av Jacobsens personlige nærhet til Ekman veier hans analyse tungt for meg, og jeg merker meg at Jacobsen har svært liten tro på at Ekman kommer til å konvertere. Jeg synes imidlertid avslutningen hans er interessant: "Dersom - mot alle mine antagelser - Ulf skulle konvertere til Romerkirken, vil han fortsette å skrive vekkelseshistorie på en måte som ingen kunne forestille seg. Da begynner ting virkelig å bli spennende!"

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

EN SMAK AV MYSTERIET: En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Her en av Nidarosdomens dører.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Leder i Dagen: "Når veien går til Rom"

Som en oppfølger til gårsdagens intervju med Ulf Ekman, har Dagens redaktør(er) i dag på trykk en leder med tittelen "Når veien går til Rom" der de omtaler det de kaller "fascinasjonen for Den romersk-katolske kirke", en fascinasjon som de mener er forståelig i vår tid. De skriver:

"I en tid som er preget av raske samfunnsendringer og en uoversiktlig utvikling i det kirkelige landskapet, er det ikke rart at oppriktige kristne søker en trygg havn. Noen er skuffet over hvor deres eget kirkesamfunn er på vei. Andre har opplevd at den menigheten eller sammenhengen de tilhører, ikke formidler fylden av den historiske kristne tro.
En del innser at framstillingen de har fått av katolsk lære og liv, har vært feilaktig eller unyansert. Da kan det være nærliggende å spørre om svaret på vår tids utfordringer ligger i å nærme seg verdens største kristne kirkesamfunn."

Ikke overraskende stopper ikke lederen der (vi snakker tross alt om Dagen, avisen for det konservative, lavkirkelige Norge). Lederen avsluttes slik:

"Ingen er tjent med at vi bagatelliserer dype forskjeller i blant annet synet på forholdet mellom Bibelens og tradisjonens autoritet, messeoffertanken og pavens posisjon. Den dominerende misjonsteologien i Den romersk-katolske kirke, som etter vårt syn gir altfor store innrømmelser til «lyset» i andre religioner, er også et betydelig problem. Som MF-professor Harald Hegstad påpeker, har mange markante konvertitter ikke redegjort godt nok for hvordan de kan akseptere katolsk teologi uten bibelsk belegg.

Veien til kristen fornyelse er gjenoppdagelse, ikke nyoppdagelse. Vi tror ikke veien til Rom er veien videre for frustrerte protestanter. I stedet vil vi anbefale virkelig å blankpusse reformasjonens idealer: Skriften alene, troen alene og nåden alene."

Å forklare "hvordan man kan akseptere katolsk teologi"

Sukk. Mye arbeid som ligger foran her, med andre ord, men i dag er jeg hjemme med to små sønner med omgangssyke, så jeg tror ikke at jeg får anledning til å "gå i felten" i Dagen i dag. Dessuten innser jeg at apologetikkoppdraget som jeg og alle konvertitter har fått er å skrive en bok, ikke bare noen små innlegg. Det er jo en interessant oppgave, men ikke helt overkommelig på én dag, kan du si ;)

Hva er apologetikk? Apologetikk er å forklare og forsvare troen. Det er et bibelsk oppdrag som alle kristne har fått:

"Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere! Men gjør det i ydmykhet og med frykt, idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det de baktaler dere for, som om dere var ugjerningsmenn." (1. Pet 3,15-16)

Ikke vanskelig å svare

Ingenting av det Dagen og Hegstad vil ha svar på er vanskelig å svare på. Jeg kan slutte meg til den svenske (lutherske) apologeten Stefan Gustavsson når han sier: "Vi vet at den kristne tro er sann, derfor kan vi også møte innvendinger og anklager med argumenter og begrunnelser. Paulus gjorde mer enn bare å forkynne, han argumenterte også for troen sin, derfor kan også vi gjøre det samme." Det vanskelige er ikke å forklare de gode argumentene, men å finne tiden til å svare.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

PETERS ETTERFØLGER: Jesus gav Peter et viktig og helt spesielt oppdrag: Å holde flokken samlet, fø den og beskytte den. Det oppdraget forvaltes av Peters etterfølger i Roma den dag i dag.
(PowerPoint-slide fra et foredrag jeg holdt for elever ved Danielsen videregående skole)

 

Personlig synes jeg man finner gode svar på alt det som etterlyses inne på katolsk.no og i Den katolske kirkes katekisme.

Det var der jeg selv fant svarene jeg trengte - der pluss i samtale med den lokale katolske sognepresten.

• Gå inn på katolsk.no og ta en kikk selv.
• Ta spesielt en tur innom "Ofte stilte spørsmål" på katolsk.no

I tillegg kan jeg anbefale disse innleggene her på bloggen min, som en start:

• Ettertanke: Den læren dere har tatt imot
• Intervju om min konversjon i luthersk menighetsblad
• - Det går mot katolsk tro eller splittelse - intervju med meg i Dagen
• Det katolske synet på frelsen og Skriften - min kronikk i avisen Dagen. Dette blogginnlegget har mange lenker til artikler om rettferdiggjørelsen, Skriften, Tradisjonen og økumenikk
• Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned - min oppfølger til kronikken om frelsen og Skriften
• Det katolske synet på Åpenbaringen - et godt leserinnlegg av p. Pål Bratbak
• Preken: Hva skiller katolikker fra protestanter?
• Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel

Jeg har ikke lest boken Ulf Ekmans bok om nattverden, men ser at den svenske katolikken Bengt Malmgren siteres slik: ”När jag läser Ulf Ekmans bok om nattvarden så är det helt och hållet en katolsk nattvardssyn.” Med forbehold om at jeg selv ikke har lest denne boken høres det ut som at de som lurer på hvordan en protestant kan akseptere det katolske nattverdssynet kan gå til Ulf Ekmans bok.

Til slutt

Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske troen? Eller lurer du simpelthen på hvordan en bevisst protestant egentlig kan finne på å konvertere og gå inn i Den katolske kirke?

• Les "To minutter om Den katolske kirke" her på bloggen.
• Du kan også lese innlegget mitt "Derfor ble jeg katolikk" her på bloggen  

Pave Frans' preken om St. Frans av Assisi

KRUSIFIKSET I SAN DAMIANO: "Where did Francis’s journey to Christ begin? It began with the gaze of the crucified Jesus. With letting Jesus look at us at the very moment that he gives his life for us and draws us to himself. Francis experienced this in a special way in the Church of San Damiano, as he prayed before the cross" (Pave Frans i dagens preken)

 

I dag er det festdagen for en av Kirkens aller største helgener: Den hellige Frans av Assisi. Pave Frans samlet tusener til messe i Assisi i dag. Prekenen kan du lese her.

Selve biografien til den hellige Frans av Assisi (1182-1226) kan du lese mange steder, for eksempel her på katolsk.no.

Fransiskansk fred vs. panteistisk harmoni

I dag hadde jeg bare lyst til å dele med deg Pave Frans' preken som han holdt i Assisi i dag, på festen for Frans av Assisi. Det er ikke alle som føler de har tid til å lese en hel preken, men sørg for at du iallfall får med deg dette sitatet fra prekenen:

"Franciscan peace is not something saccharine. Hardly! That is not the real Saint Francis! Nor is it a kind of pantheistic harmony with forces of the cosmos…That is not Franciscan either; it is a notion some people have invented! The peace of Saint Francis is the peace of Christ, and it is found by those who “take up” their “yoke," namely, Christ’s commandment: Love one another as I have loved you (John 13:34; 15:12.) This yoke cannot be borne with arrogance, presumption or pride, but only with meekness and humbleness of heart."

(Liten ordforklaring: "Saccharine" heter sakkarin på norsk og er et kunstig søtningsstoff av samme type som aspartam, sukralose, acesulfam etc)

Selve prekenen

Og nå; hele prekenen, hentet fra Vatikanets hjemmeside.
(Uthevinger i kursiv er fra originalmanuset. Uthevinger i fet skrift er mine egne.) 

“I give you thanks, Father, Lord of heaven and earth, for you have hidden these things from the wise and understanding, and revealed them to babes” (Mt 11:25).

Peace and all good to each and every one of you! With this Franciscan greeting I thank you for being here, in this Square so full of history and faith, to pray together.

Today, I too have come, like countless other pilgrims, to give thanks to the Father for all that he wished to reveal to one of the “little ones” mentioned in today’s Gospel: Francis, the son of a wealthy merchant of Assisi. His encounter with Jesus led him to strip himself of an easy and carefree life in order to espouse “Lady Poverty” and to live as a true son of our heavenly Father. This decision of Saint Francis was a radical way of imitating Christ: he clothed himself anew, putting on Christ, who, though he was rich, became poor in order to make us rich by his poverty (cf. 2 Cor 8:9). In all of Francis’ life, love for the poor and the imitation of Christ in his poverty were inseparably united, like the two sides of the same coin.

What does Saint Francis’s witness tell us today? What does he have to say to us, not merely with words – that is easy enough – but by his life? 

1. The first thing he tells us is this: that being a Christian means having a living relationship with the person of Jesus; it means putting on Christ, being conformed to him.

Where did Francis’s journey to Christ begin? It began with the gaze of the crucified Jesus. With letting Jesus look at us at the very moment that he gives his life for us and draws us to himself. Francis experienced this in a special way in the Church of San Damiano, as he prayed before the cross which I too will have an opportunity to venerate. On that cross, Jesus is depicted not as dead, but alive! Blood is flowing from his wounded hands, feet and side, but that blood speaks of life. Jesus’ eyes are not closed but open, wide open: he looks at us in a way that touches our hearts. The cross does not speak to us about defeat and failure; paradoxically, it speaks to us about a death which is life, a death which gives life, for it speaks to us of love, the love of God incarnate, a love which does not die, but triumphs over evil and death. When we let the crucified Jesus gaze upon us, we are re-created, we become “a new creation”. Everything else starts with this: the experience of transforming grace, the experience of being loved for no merits of our own, in spite of our being sinners. That is why Saint Francis could say with Saint Paul: “Far be it for me to glory except in the cross of our Lord Jesus Christ” (Gal 6:14).

We turn to you, Francis, and we ask you: Teach us to remain before the cross, to let the crucified Christ gaze upon us, to let ourselves be forgiven, and recreated by his love. 

2. In today’s Gospel we heard these words: “Come to me, all who labour and are heavy laden, and I will give you rest. Take my yoke upon you and learn from me, for I am gentle and lowly in heart” (Mt 11:28-29).

This is the second witness that Francis gives us: that everyone who follows Christ receives true peace, the peace that Christ alone can give, a peace which the world cannot give. Many people, when they think of Saint Francis, think of peace; very few people however go deeper. What is the peace which Francis received, experienced and lived, and which he passes on to us? It is the peace of Christ, which is born of the greatest love of all, the love of the cross. It is the peace which the Risen Jesus gave to his disciples when he stood in their midst (cf. Jn 20:19-20).

Franciscan peace is not something saccharine. Hardly! That is not the real Saint Francis! Nor is it a kind of pantheistic harmony with forces of the cosmos… That is not Franciscan either! It is not Franciscan, but a notion that some people have invented! The peace of Saint Francis is the peace of Christ, and it is found by those who “take up” their “yoke”, namely, Christ’s commandment: Love one another as I have loved you (cf. Jn 13:34; 15:12). This yoke cannot be borne with arrogance, presumption or pride, but only with meekness and humbleness of heart.

We turn to you, Francis, and we ask you: Teach us to be “instruments of peace”, of that peace which has its source in God, the peace which Jesus has brought us. 

3. Francis began the Canticle of the Creatures with these words: “Praised may you be, Most High, All-powerful God, good Lord… by all your creatures (FF, 1820). Love for all creation, for its harmony.

Saint Francis of Assisi bears witness to the need to respect all that God has created and as he created it, without manipulating and destroying creation; rather to help it grow, to become more beautiful and more like what God created it to be. And above all, Saint Francis witnesses to respect for everyone, he testifies that each of us is called to protect our neighbour, that the human person is at the centre of creation, at the place where God – our creator – willed that we should be. Not at the mercy of the idols we have created! 

Harmony and peace! Francis was a man of harmony and peace. From this City of Peace, I repeat with all the strength and the meekness of love: Let us respect creation, let us not be instruments of destruction! Let us respect each human being. May there be an end to armed conflicts which cover the earth with blood; may the clash of arms be silenced; and everywhere may hatred yield to love, injury to pardon, and discord to unity. Let us listen to the cry of all those who are weeping, who are suffering and who are dying because of violence, terrorism or war, in the Holy Land, so dear to Saint Francis, in Syria, throughout the Middle East and everywhere in the world. 

We turn to you, Francis, and we ask you: Obtain for us God’s gift of harmony, peace and respect for creation!

Finally, I cannot forget the fact that today Italy celebrates Saint Francis as her patron saint. I greet all the Italian people, represented by the Head of Government, who is present among us. The traditional offering of oil for the votive lamp, which this year is given by the Region of Umbria, is an expression of this. Let us pray for Italy, that everyone will always work for the common good, and look more to what unites us, rather than what divides us.

I make my own the prayer of Saint Francis for Assisi, for Italy and for the world: “I pray to you, Lord Jesus Christ, Father of mercies: Do not look upon our ingratitude, but always keep in mind the surpassing goodness which you have shown to this City. Grant that it may always be the home of men and women who know you in truth and who glorify your most holy and glorious name, now and for all ages. Amen.” (The Mirror of Perfection, 124: FF, 1824).

Anmeldelse av SEGL - katolsk årsskrift

DENNE BOKEN MÅ DU HA: "SEGL – Katolsk årsskrift for religion og samfunn" ble for første gang utgitt på St. Olav forlag i  2012. Her ser du en faksimile av Mette Nygårds artikkel om Edith Stein og hennes Korsvitenskap.

2013-utgaven av det katolske årsskriftet SEGL er under oppseiling. Da er det på tide å endelig få publisert en anmeldelse av historiens aller første SEGL, som ble utgitt i fjor.

FORSIDEN: "SEGL – Katolsk
årsskrift for religion og samfunn"

Jeg har selv skrevet en av artiklene i SEGL - om abort - og er nok rimelig inhabil i min anbefaling av SEGL (som jeg oppriktig mener at du MÅ skaffe deg).

Denne bokanmeldelsen av SEGL er skrevet av Eirik Steenhoff. Den har tidligere stått på trykk i St. Olav kirkeblad og publiseres her på bloggen med tillatelse. Takk, Eirik!

Kristen trosbekjennelse i en åndelig ørken

SEGL – Katolsk årsskrift for religion og samfunn er en meget god artikkelsamling, og du må for all del kjøpe den. Sånn, da var det sagt.

Av Eirik Steenhoff

Hva skal jeg ellers si? Bak SEGL står kremen av flinke katolske skribenter og fagfolk, ja, kremen av flinke skribenter og fagfolk overhodet, og resultatet er selvsagt en samling gode tekster. Om jeg som ringe legmann skal gi noe lignende en konstruktiv tilbakemelding til et slikt bokprosjekt, kan det derfor bare være som mitt skarve forsøk på å gjøre et godt produkt enda bedre. (Dette med tanke på neste gang, det vil si: SEGL anno 2013.) Følgelig må all nedenstående kritikk – noe pirk, et par viktige spørsmål – leses i lys av dette: mitt positive utgangspunkt.

Årsskriftets tema er Det annet Vatikankonsil, som feiret 50 år i fjor. Seksjonen om konsilet er et høydepunkt for undertegnede. Artiklene her er betimelige og informative. Vi er heller ikke bortskjemte på såpass nyanserte artikler om konsilet som disse.

P. Erik Varden argumenterer for at klosterlivet har en grunnleggende kirkelig dimensjon, med henvisning til konsilets dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium. Helene Lund må berømmes for en meget ryddig og klartenkt innføring i samme dokument. Eskil Skjeldals intervju med Lars Roar Langslet og biskop Bernt Eidsvig er overraskende livlig. Intervjuet med George Lindbeck, en luthersk observatør under konsilet, inneholder mange skarpe observasjoner.

ABORT: "Den store kampen
om mennesket" heter min
artikkel i SEGL. Du finner den
på side 171-177.

«Litteratur»-seksjonen har bare to innslag, selv om jeg fant minst én annen artikkel (om Chesterton) som direkte berørte temaet. Begge innslag er imidlertid høyst lesverdige. «Samfunn og politikk» inneholder en av p. Arnfinn Harams mer effektive polemiske tekster (om «folkekirken»), samt litt velrettet abortkritikk.

Under den noe avskrekkende rubrikken «Kunst og kultur» skjuler det seg nok en skare ypperlige tekster. Henning Laugerud presenterer en befriende ikke-psykologiserende forståelse av hl. Katarina av Sienas mystiske erfaringer, men forsøker heller å forstå dem på middelaldertenkningens (og implisitt: troens) egne premisser. (Takk.) Eirik Sukkes artikkel om maleren Georges Rouault er, for å si det på dansk, smaddergo’.

SEGL er godt redigert, i den forstand at artiklene har en klar tematisk inndeling og er delt inn i en logisk rekkefølge. Gösta Hallonstens gode og meget viktige artikkel om pave Benedikts åpenbaringsteologi følges av en av pavens tekster der begrepet «tradisjon» drøftes, hvilket illustrerer godt Hallonstens tese. Boken inneholder imidlertid en del enkle skrivefeil – anmelderen har problemer med å finne én side uten noe slurv. Det være seg manglende tegnsetting (Dette er en setning Dette er en annen Dette blir vanskelig å lese), grammatiske feil («de» er ikke det samme som «dem») eller inkonsekvent riksmål (enkelte skribenter bruker «etter» og «efter» om hverandre).

KONSILET: Årsskriftets tema i 2012 er Det annet Vatikankonsil,
som nylig feiret 50 år.

Boken er pen, men ikke for pen. Dette er en bok som skal leses, og ikke en såkalt «coffee table book» eller en pyntegjenstand. Likevel burde boken vært innbundet på en annen måte. Papiret/pappen som nå holder den sammen, blir lett oppripet og stygg.

Avslutningsvis kan jeg ikke dy meg for å komme med en aldri så liten utfordring. Redaktørene presenterer utgivelsen som «Et tidsskrift for katolsk humanisme,» og skriver innledningsvis: «Det er god grunn til å børste støv av begrepet kristen humanisme i dag.» Jeg er ikke nødvendigvis enig.

«Humanisme»-begrepet er i vår kontekst annektert av én bestemt kirkefiendtlig og sekulariseringsivrig organisasjon. Men begrepet «kristen/katolsk humanisme» er ikke fritt for bagasje, det heller. Biskop Bernt Eidsvig nevner Petrarca og Erasmus, men disse var representative for renessansen snarere enn for Kirken. Så blir selvsagt spørsmålet om vi har et utelukkende positivt (og moderne) syn på renessansen, eller om vi med Jacques Maritain (for øvrig en gjennomgangsfigur i SEGL) vedgår at det var den første åndelige krise av betydning i det kristne Vesten.

Jeg stiller meg spørsmålet om begrepsbruken er helt nødvendig, eller om dette er – for å låne et begrep fra sr. Else-Britt Nilsens artikkel (hvor hun forklarer hva økumenikk ikke er) – «lettvint humanisme». Humanismebegrepet blir efter min mening fort en sekkebetegnelse for alt vi liker av menneskelig kløkt og spennende idéhistorie – og ja: «Kunst og kultur».

Poenget er: Hvorfor kristen-humanist? Kan vi ikke bare være kristne punktum, uten å måtte smykke oss med alle mulige ekstratitler? Er vi så lite trygge på eget ståsted?

Min kjepphest er herved luftet.

Det skal for øvrig sies at SEGL ikke akkurat preges av manglende selvtillit. Årsskriftet fremstår som et veldig ambisiøst, men vellykket bokprosjekt, og jeg ser frem til neste utgave.

Eirik Steenhoffs bokanmeldelse har tidligere stått på trykk i St. Olav kirkeblad og publiseres her på bloggen med tillatelse

Du kan lese mer om SEGL på forlagets hjemmeside.

Boken kan kjøpes hos St. Olav bokhandel, på tlf 232 19 555 eller på epost: bokhandel@katolsk.no. Den nye nettbutikken deres åpner i september.

Faksimile fra SEGL 2012

Pave Frans og 2,5 millioner unge i Rio

PAVE FRANS I RIO: Jeg deler WYDs bilde fra Facebook-siden deres. Du kan følge dem her: www.facebook.com/worldyouthday

2,5 millioner unge katolske kristne er i disse dager samlet i Rio de Janeiro på de katolske verdensungdomsdagene. Jeg falt pladask for dette sitatet av Pave Frans.
 

Her er sitatet fra pavens hilsen til de unge i Rio, uttalt 22. juli 2013:

"I have neither silver nor gold, but I bring with me the most precious thing Given to me: Jesus Christ! I have come in his name, to feed the flame of brotherly love that burns in every heart, and I wish my greeting to reach one and all: The peace of Christ be with you! "

Pope Francis
Rio de Janeiro 22/07/2013

Oversatt til norsk (min oversettelse):

"Jeg har hverken sølv eller gull, men jeg bringer med meg det mest dyrebare som er gitt meg: Jesus Kristus! Jeg har kommet i hans navn for å nøre opp under den flammen av broderlig kjærlighet som brenner i hvert eneste hjerte; og jeg ønsker at min hilsen skal nå alle som en: Kristi fred være med dere!"

Takk Gud for Pave Frans. Deo gratias! Sånn snakker en ekte etterfølger av Peter!

Jeg skulle så gjerne ha vært en av de 2,5 millionene som deltar på de katolske Verdensungdomsdagene i Rio! Er det ikke utrolig kult at Den katolske kirkes ungdomsarrangement samler flere folk enn både OL og Fotball-VM? Kan jo ikke bli annet enn veldig glad over noe sånt. Det er HÅP for verden, med andre ord! Christus vincit!

LES MER:

Her kan du lese en fin reportasje som stod i avisen Vårt Land før 130 norske ungdommer reiste til de katolske Verdensungdomsdagene

Pave Frans' første encyklika: Troens lys

TROENS LYS: "Faith, received from God as a supernatural gift, becomes a light for our way, guiding our journey through time. [...] It is this light of faith that I would now like to consider, so that it can grow and enlighten the present, becoming a star to brighten the horizon of our journey at a time when mankind is particularly in need of light" skriver Pave Frans i sitt forord.
Foto: Catholic.org

I dag fredag 5. juli har Pave Frans sluppet sin første encyklika, Lumen Fidei, som betyr Troens lys. Encyklikaen utgis på norsk på St. Olav forlag høsten 2013.

Jeg gleder meg til å lese den. Her er hva katolsk.no skriver om encyklikaen:

Encyklikaen er på 84 sider, og er basert på manuskriptet pave emeritus Benedikt XVI etterlot seg da han offisielt trakk seg fra embetet 28. februar i år. Dette var teksten som opprinnelig skulle avslutte Ratzingers tredelte arbeid om de teologale dyder, etter encyklikaene om kjærlighet (Deus caritas est, 2006) og håp (Spe Salvi, 2007).

Nå utgis den i stedet altså av pave Frans.

— Det er en encyklika skrevet med fire hender, for å si det slik, fordi pave Benedikt begynte arbeidet med den og ga det videre til meg, sa paven nylig.

Fra forordet:

There is an urgent need, then, to see once again that faith is a light, for once the flame of faith dies out, all other lights begin to dim. The light of faith is unique, since it is capable of illuminating every aspect of human existence. A light this powerful cannot come from ourselves but from a more primordial source: in a word, it must come from God.
Faith is born of an encounter with the living God who calls us and reveals his love, a love which precedes us and upon which we can lean for security and for building our lives. Transformed by this love, we gain fresh vision, new eyes to see; we realize that it contains a great promise of fulfilment, and that a vision of the future opens up before us. Faith, received from God as a supernatural gift, becomes a light for our way, guiding our journey through time.
On the one hand, it is a light coming from the past, the light of the foundational memory of the life of Jesus which revealed his perfectly trustworthy love, a love capable of triumphing over death. Yet since Christ has risen and draws us beyond death, faith is also a light coming from the future and opening before us vast horizons which guide us beyond our isolated selves towards the breadth of communion. We come to see that faith does not dwell in shadow and gloom; it is a light for our darkness. Dante, in the Divine Comedy, after professing his faith to Saint Peter, describes that light as a “spark, which then becomes a burning flame and like a heavenly star within me glimmers”.
It is this light of faith that I would now like to consider, so that it can grow and enlighten the present, becoming a star to brighten the horizon of our journey at a time when mankind is particularly in need of light.

***
These considerations on faith — in continuity with all that the Church’s magisterium has pronounced on this theological virtue— are meant to supplement what Benedict XVI had written in his encyclical letters on charity and hope. He himself had almost completed a first draft of an encyclical on faith. For this I am deeply grateful to him, and as his brother in Christ I have taken up his fine work and added a few contributions of my own. The Successor of Peter, yesterday, today and tomorrow, is always called to strengthen his brothers and sisters in the priceless treasure of that faith which God has given as a light for humanity’s path.

En norsk oversettelse kommer som sagt på St. Olav forlag høsten 2013. I mellomtiden kan du lese hele dokumentet på engelsk online, eller laste det ned som PDF.

Preken: Hva skiller katolikker fra protestanter?

PETERS ETTERFØLGER: "Vi tilhører en levende Kirke, den Kirke Jesus selv grunnla på Peter som Han kalte klippen. [...] Vi katolikker har Peter. Peter bor i Roma, og for noen måneder siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. [...] I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men vi vet at når vi lytter til Peter, så er vi på trygg grunn." (Sitater fra p. Ole Martin Stamnestrøs preken)

 

Hva er det egentlig som skiller katolske kristne fra andre kristne? Hva er det som gjør oss annerledes? Les svaret som p. Ole Martin Stamnestrø gav i sin preken i dag.

Preken av p. Ole Martin Stamnestrø i Vår Frue kirke, Ålesund
Søndag 30 p.a., År C, 30.06.2013
Bibeltekstene: 1 Kong 19,16b.19-21; Gal 5,1.13-18; Luk 9,51-62

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

P. Ole Martin Stamnestrø

Hva skiller katolikker fra protestanter? Dette er et spørsmål jeg ofte får når skoleklasser kommer hit på besøk for å lære om Den katolske kirke. Et godt spørsmål, som det ikke er så enkelt å besvare kort og konsist. Som det moderne og politisk korrekte menneske jeg er, begynner jeg gjerne med å si at det er mer som samler enn skiller. Jeg nevner troen på Den treenige Gud. Gud som ble menneske i Jesus Kristus og som døde på korset for våre synders skyld.

Dette er viktig å få sagt, men dermed har jeg ikke besvart ungdommenes spørsmål. De har en fornemmelse av at det er noe viktig som skiller katolikker fra andre kristne. Og de har rett. Men hvor skal man begynne? Med Maria og helgenene? Nei, mange protestanter ærer Maria og helgenene. Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus virkelig er tilstede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. Med sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.

Så hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter. Igår feiret vi høytiden for Peter og Paulus. Vi feiret to av Jesu beste venner. Vi feiret deres vidnesbyrd om Jesus. Og vi feiret deres martyrdød, som de måtte lide for sin tro på Jesus. Vi feiret Kirkens utbredelse som fulgte som en konsekvens av deres vidnesbyrd, liv og død. Men vi feiret ikke en historisk begivenhet som fant sted for 2000 år siden. Vi feiret nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen måneder siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters efterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Rom, i kommunion med Peters efterfølger, Kristi stedfortreder på jord. Det er det som skiller oss fra andre kristne.

VED ALTERET: P. Ole Martin Stamnestrø under sin
primissmesse 30.9.2012
Foto: Mats Tande

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er det viktig å være i kommunion med Peters efterfølger? Jo, fordi Peter vet hvem Jesus er. Det hørte vi i forrige søndags Evangelium. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, du er Kristus.» Peter vet hvem Jesus er også når han fornekter ham. Fordi han vet hvem Jesus er, gråt han bittert da han fornektet ham. Og det er sannelig mange paver i historiens løp som ved syndig livsførsel, eller ved å tie om Jesus, har fornektet ham. Men de har alltid visst hvem Jesus var, og aldri talt usant om Ham. Når Paven taler om Jesus, vet vi at det er Den Hellige Ånd som beveger ham.

Vi som er katolikker tilhører ikke en gammel, døende religion full av støvete tradisjoner. Vi tilhører en levende Kirke, den Kirke Jesus selv grunnla på Peter som Han kalte klippen. Vi tilhører en Kirke som er evig ung, fordi den er inspirert av Den Hellige Ånd i hver generasjon. Det vi kaller Tradisjonen med stor «T» er ikke noe gammeldags, det er ultramoderne. Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters efterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes efterfølgere. Og Guds vidnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen.

I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men vi vet at når vi lytter til Peter, så er vi på trygg grunn. Gud være takk som har kalt oss til medlemmer i sin levende Kirke. Amen.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø. Det er for øvrig p. Stamnestrø som skal være celebrerende prest på Seljumannamessen på Selja 8. juli 2013. Bli med!

LES OGSÅ:

• Derfor ble jeg katolikk - om min vei fra Den norske kirke til Den katolske kirke
• Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel 
• Stor glede over ny prest - se bilder fra p. Ole Martin Stamnestrøs ordinasjon her
• Preken: Presten som gir alt - preken som ble holdt i p. Stamnestrøs primissmesse (første messe) 30. september 2012
• Velkommen til Seljumannamesse 2013 -  det er p. Stamnestrø som skal være celebrerende prest på Seljumannamessen på Selja den 8. juli i år, bli med!
  

Slik så det ut på Petersplassen for åtte år siden

FEIRING: God grunn til å feire den 19. april 2005 da vi fikk den strålende gode Pave Benedikt XVI.
(Skjermbilde fra Rome Reports-videoen som du kan se under her)

Jeg elsker min Pave Emeritus Benedikt XVI like høyt i dag som da han var min Pave Benedikt XVI.

Derfor var det veldig kjekt å se denne lille videoen fra Rome Reports som viser stemningen på Petersplassen akkurat denne dagen for åtte år siden, den 19. april 2005, da Pave Benedikt ble valgt til pave.

Her er den, værsågod:

(Hvis ikke videoen vil spille av, kan du se den her.)

Ah, jeg elsker Kirken SÅ høyt.

Pave Frans og Pave Benedikt

De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.

Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus. 

Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk - Kirkens "tegnspråk" om du vil. Det er jeg også.

Ytdmyk og beskjeden

Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen:

"Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård." 

Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt - i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.

Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.

LES OGSÅ:

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede (på norsk, her på bloggen)

CHRISTUS VINCIT: "I, retired in prayer, will always be with you,
and together we will move ahead with the Lord in certainty.
The Lord is victorious."
Pave Emeritus Benedikt XVI