Ettertanke | Mørket er ikke det dypeste i deg

"Lyset du så
i øynene
til den som elsket deg."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lyset er det naturfenomenet som fascinerer meg aller mest. Ikke bare er det vakkert, men det er et naturvitenskapelig mysterium. 

Lyset er nemlig materie, fotoner. Og: Det er ikke materie, det er bølger. Det skal ikke kunne gå an. Så hva er dette egentlig? Det vi iallfall kan slå fast, er at lyset er. Det finnes virkelig. Mørket derimot, finnes ikke.

Subjektivt sett kan det oppleves som at mørket er i stand til å overvelde lyset. Men objektivt sett er mørket alltid sjanseløst mot lyset. Fordi: Mørket er bare fravær av lys. Mørket finnes ikke. Det er ikke en ting. Lyset derimot, det finnes, på ekte. Med en gang lyset kommer, forsvinner mørket.

Vi vet at det ikke finnes noe lys uten en lyskilde. Så, overført til troens verden: Hvor er det sjelens og hjertets lys kommer fra? Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Joh 1,4f) Mørket kan aldri, aldri vinne over lyset. Det er et fysisk faktum.

«Mørket

er ikke det dypeste i deg

Lyset er

Lyset du møtte

da du kom inn

i vår verden

Lyset du så

i øynene

til den som elsket deg

Lyset du hørte

da kjærlighet ble hvisket inn

i ditt lille øre

Lyset som

ikke kan slukkes»

Av Åse Gulbrandsen
(publisert med tillatelse)

En av Vårt Land-leserne spurte meg en gang: «I alt du skriver og taler virker du så trygg og glad, har du oppskriften?» Her er kortversjonen av mitt svar: Jeg bare gir videre det lyset jeg selv får, og jeg tror ikke det finnes noe annet triks enn å holde seg nær Jesus, nær Gud, han som er kjærlighet. I Bibelen står det: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.» (Sal 23,4) Jeg er grunnleggende trygg fordi jeg har opplevd at hver gang ting faller sammen har Gud vist meg at han er alt jeg trenger.

Jeg tror på Gud fordi det er der lyset kommer fra. Jeg synes C. S. Lewis sier det veldig godt: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror på at solen har stått opp: ikke bare fordi jeg ser den, men fordi at det er ved den jeg ser alt annet.»

Det er ikke alltid vi kan se solen. Sånn er det. Men jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den. Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den. Jeg tror på Gud selv når han er taus. 

Dagens musikktips fra meg er det fremragende norske kvinnekoret Cantus’ innspilling av «Even when He is silent» av Kim André Arnesen. Ordene i sangteksten sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust: «I believe in the sun even when it is not shining. And I believe in love, even when there’s no one there. And I believe in God, even when He is silent.»

I vintermørket fester jeg blikket på det lille, lilla stearinlyset og holder sta fast ved at Helge Torvund har rett:

«Lyset
du treng
finst».

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. desember 2022 da Salme 23 var dagens bibeltekst.

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Mørket 

er ikke det dypeste i deg

Lyset er

Det øverste bildet tok jeg i St. Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i 2019 på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.

Ettertanke | Gjemt i himmelen

Maria og jeg i katedralen i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal, 16.10.2014

Små hjerner har mye å lære. Blant annet at ting finnes, selv om du ikke kan se dem. Allerede i 8-12-månedersalderen gjør babyhjernen denne fantastiske oppdagelsen.

Den beste leken i verden da er: «Hvor er mamma/pappa? Borte-borte!» Og så: «Titt-tei! Der var mamma/pappa!» Trillende latter. Fryd. Overraskelsen hos babyen er like stor hver gang over at den som hun er glad i faktisk ikke var borte likevel. Han var bare usynlig en liten stund.

Denne grunnleggende, menneskelige erfaringen hjelper meg til å holde fast ved at Jesus er der selv om han er gjemt for øynene mine. Jeg ser ham ikke, men han er der. 

Uten Kristi himmelfart hadde atomene i kroppen til Jesus bundet ham til fortsatt å kunne være bare ett sted på jorden. Nå, derimot, kan Jesus være nær oss alle, gjennom Den Hellige Ånd, Talsmannen. «Jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» (Jesus i Joh 16,7). Det at Jesus ble "borte" er nettopp det som skulle til for at han faktisk skal kunne være helt, helt nær deg.

Edin Løvås har laget en nydelig Kristi Himmelfartssalme til melodien til salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud. Her er ett av versene: «På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!» 

Jesus gav oss et løfte: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.» (Joh 14,18)

Så der er vi nå, med oppgaven å se den usynlige. Edin Løvås har skrevet en liten bok med tittelen «Se den usynlige» som handler om bønn og Jesus-meditasjon. Du kan låne den på biblioteket. Anbefales.

Så mye av det vi tror på, er usynlig. Vi har et levende håp likevel. Vi har en arv som er gjemt i himmelen, skriver apostelen Peter (1. Pet 1,4). Bare fordi vi ikke kan se den akkurat nå, betyr det ikke at den ikke finnes. En dag skal vi se alt det som er gjemt for oss nå – alt det vi kunne bare ane og fornemme, men ikke (be)gripe. Alt som er mysterier og gåter. En dag skal vi se.

Og da er vi tilbake til «borte-borte-titt-tei»-leken. Mye av grunnen til at du elsket den leken som baby, var at den sluttet med at du fikk se inn i ansiktet til den som elsket deg. Du så et ansikt som lyste mot deg. Og akkurat sånn er det jeg ser for meg Guds ansikt i den aronittiske velsignelsen: 

«Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»
(4. Mos 6,24-26)

Har du tilgang på Spotify eller en annen musikkstrømmetjeneste? Da er dette min gave til deg i dag: Finn og lytt til velsignelsen «The Lord bless you and keep you» av John Rutter.

Må Herren la sitt ansikt lyse over deg i dag, og må han gi deg fred.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. desember 2022 da 1 Pet 1,3-5 var dagens bibeltekst

Adventsstemning.

"Å Jesus, du barnlill, deg lenges jeg så til!

Kom, trøst meg allesinne, tred inn om her er smått.

La meg deg se og finne. Å, da har jeg det godt!

Drag meg etter deg! Drag meg etter deg!"

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 1.12.2022

John Rutters "The Lord bless you and keep you"

Har du ikke Spotify eller en musikkstrømmetjeneste? Da kan du lytte til John Rutters "The Lord bless you and keep you" her på YouTube:

https://youtu.be/QcYzO8Y4PH0

Himmelfartssalme av Edin Løvås

Edin Løvås har skreve en nydelig himmelfartssalme til melodien av "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud».

Edin Løvås (1920-2014) regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. Han var en høyt elsket forkynner og forfatter, og levde et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon. Edin ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke, slik jeg skriver om i boka "Veien videre - Arven etter Edin Løvås".

"Vår tid trenger Kristus-disipler", var Edin Løvås' klare budskap. Framfor alt var han Kristus-gledens og Kristus-mystikkens forkynner. Det helt sentrale i hans forkynnelse var at Jesus er i oss, og vi er i Ham. Det budskapet skinner gjennom også i denne salmen.

I denne lille YouTube-videoen kan du høre oss synge det siste verset i det vakre, lille Kristi Himmelfartskapellet ute i skogen på Eina, Kristi Himmelfartsdag 2019:

https://youtu.be/Kjzee4laW0k

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut 

av rommet og utenfor tiden, 

så vennene samlet på fjellryggens nut, 

kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp 

langt bortenfor skyer og kloder, 

for Han som steg ned, Han steg seirende opp 

for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, 

og oppfyller likevel altet. 

Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd 

som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, 

hver natt er vår Herre til stede. 

Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, 

for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. 

Stig opp, la oss fryde oss sammen! 

Vi ser den usynlige og vi er Hans. 

Halleluja for Frelseren! Amen!

Edin Løvås

Les mer om Edin Løvås her på bloggen.

Ettertanke | Jesus kom. Kom, Jesus!

Maranata! Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne skumringen og natten. Hele jorden roper etter det.
Foto: Gresk ikon fra 1700-tallet, Jesu andre komme, Wikimedia Commons

Det er ikke helt lett å vite hvordan det bibelske uttrykket «maranata» skal oversettes. Betyr det «Herren har kommet», «Kom, Herre!» eller «Herren kommer»? Forskerne er ikke enige om hvilken betydning som er mest nøyaktig. Alle er riktige. Det arameiske ordet maranata bærer rett og slett i seg hele meningsfylden: Kristus har kommet, og Kristus skal komme igjen!

Kanskje det blir litt som når vi skal forstå den første linjen i adventssalmen «Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom»? Hvis du bare leser den ene linjen alene, er det nærliggende å tenke at den sier at for 2022 år siden kom folkefrelseren til oss. Og det er jo helt sant. Men originalteksten fra 300-tallet sier egentlig «Folkefrelsar, kom!». Begge deler er sant.

Det var for over 1600 år siden at St. Ambrosius av Milano (339-397) skrev denne adventssalmen, som er en av de eldste hymnene Kirken har: Veni, redemptor gentium. Veni er latin for kom i bydeform. Redemptor gentium, betyr folkeslagenes frelser. Dette er kirkens bønn hele året, men spesielt i adventstiden. Over hele jorden roper vi Bibelens siste ord og kirkens eldgamle rop med ekstra styrke i advent: «Kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20)

Når vi i dag leser om Kristi himmelfart i dagens bibeltekst, er det ikke en feilplassering i kirkeåret. Det er for å minne oss på hva vi dypest sett venter på: Vi venter på at Jesus skal komme igjen i herlighet. Maranata! Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne skumringen og natten. Hele jorden roper etter det.

I dag vil jeg tipse deg om to vakre innspillinger av denne eldgamle adventssalmen. I alle strømmetjenester kan du høre et av Norges beste kvinnekor, Kvindelige studenters sangforening (KSS), synge Folkefrelsar på albumet Arme jord ha jolefred. Spesielt når de synger fjerde vers – da får jeg tårer i øynene. Og den overjordiske diskanten på det sjette verset – ah! Kraftfullt og deilig sjuende vers også. Fantastisk fint. Jesus verdig.

Den andre innspilingen er fra albumet Christmas with Cantus. Det profesjonelle mannsensemblet Cantus har sitt utspring fra St. Olaf College i Minnesota, noe som nok er forklaringen på den imponerende norskuttalen. Arrangementet til deres versjon av Folkefrelsar, til oss kom er utrolig mektig. Fremføringen er inderlig og ekte, og alle versene er ulike. 

Vers én starter rolig og nesten unisont. Varsomt. I vers to føler du at du er i et middelalderkloster, mens vers fire høres ut som det er sunget av vikinger. I vers sju kunne de kjørt skikkelig på med all kraft slik KSS gjør. I stedet synger én person helt alene, helt nakent, med bare noen folketonekruller til å dekke seg med, og det er minst like virkningsfullt. Jeg kjenner at dette blir min, inderlige, dype bønn. «Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!» Til evig tid!

Takk for at du kom, Jesus. Og takk for at du skal komme igjen, i herlighet, og gjøre slutt på alt som er galt her i verden – alt rotet og det ødelagte, all ondskap, sykdom og lidelse, alt som ikke ble som det skulle. Vi trenger deg. Kom, Herre Jesus! Nå! Maranata!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30.11.2022 da Luk 24,51-53 var dagens bibeltekst

Ettertanke | In dulci jubilo

"Fem dansende engler" av Giovanni di Paolo (1403-1482).
Foto: Wikimedia Commons

Jeg elsker C. S. Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående kristne tenkere, forfattere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av himmelen. 

Dette trekket ved forfatterskapet hans blir spesielt tydelig i Narnia-bøkene. Himmelen dukker imidlertid opp mange andre steder også, som for eksempel i boken «The Problem of Pain» der dette sitatet er hentet fra: «Your place in Heaven will seem to be made for you and you alone, because you were made for it – made for it stitch by stitch as a glove is made for a hand.» Oversatt til norsk: «Din plass i Himmelen kommer til å oppleves som om den er skapt for deg og deg alene, fordi du er skapt for den – skapt for den sting for sting, slik en hanske er skapt for en hånd.»

Eller som Lewis uttrykker det i Narnia-boken «Den siste striden»: «Jeg hører til her. Dette er det landet jeg har lett etter hele mitt liv, selv om jeg ikke visste det før nå.» Å, som jeg lengter etter å komme dit!

Mitt yndlingshimmelsitat av C.S. Lewis er imidlertid dette: «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

Hele adventstiden er full av denne uroen, rastløsheten og lengselen. Vi lengter etter at himmelen skal kysse jorden: At Gud skal komme ned til oss – og at han skal løfte oss opp til seg.

Slik er det også julesangen Jeg synger julekvad slutter – ved å løfte oss opp i himmelriket: «Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik». Den originale sangteksten er nedskrevet i 1328 av den tyske dominikanermunken og mystikeren Heinrich Seuse (1295-1366).

Originalen er skrevet på en blanding av latin og tysk. I Norge synger vi alt på norsk, men i England har de beholdt blandingen: 

«In dulci jubilo, Let us our homage show! 

Our heart's joy reclineth In praesepio; 

And like a bright star shineth 

Matris in gremio. Alpha es et O!» 

Oversatt til norsk: 

«I søt/øm/tilbedende jubel, la oss vise vår hyllest! 

Vårt hjertes glede hviler i krybben; 

og skinner som en lys stjerne 

på fanget til moren. Du er Alfa og Omega!»

I selvbiografien Tjenerens liv forteller den salige Heinrich Seuse om hvordan denne sangen ble til. En engel kom til ham og sa at Gud hadde sendt ham for å gi Heinrich himmelsk glede midt i lidelsen hans. Heinrich fikk klar beskjed om å legge fra seg alle sorgene og danse med englene. «Så dro de tjeneren [Heinrich, min anm.] med i dansen, og den unge [engelen, min anm.] begynte å synge en frydefull sang om Jesusbarnet».

Tenk å få danse med engler! I snart 700 år har kirken sunget In dulci jubilo til en melodi som helt klart har en danserytme. Bare prøv. Kanskje finner du den himmelske engledansen?

«Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder en ny og liflig sang,
og frem for tronen treder, til Guds basuners klang!
Eia, var vi der! Eia, var vi der!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29.11.2022 da Åp 21,1-5 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Storslått Olsok-feiring på Stiklestad og i Trondheim

Mektig olsokmesse i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ligger skikkelig langt bak med alt jeg har lyst til å dele med dere her på bloggen. Men i dag feirer vi minnedagen for Hellig Olavs omvendelse, så her kommer endelig en bildepost fra olsokfeiringen på Stiklestad og i Trondheim.

Det var så fantastisk å være med på olsokfeiringen i Trondheim i fjor at jeg bestemte meg for at "dette må hele familien få oppleve neste år!" Som sagt så gjort. Her følger noen glimt av det vi fikk oppleve 27.-29. juli 2022.

27. juli, pilegrimsvandring til Nidarosdomen

Her går alle fem barna sammen med pilegrimene fra Norges Unge Katolikker. De unge voksne pilegrimene hadde alle gått mer enn 100 kilometer langs pilegrimsleden. Vi joinet dem på den siste etappen deres. I videoen under her kan du gå sammen med oss fra Ilen kirke og helt inn i Nidarosdomen, mens vi synger og ber.
Alle foto der det ikke står noe annet: Ragnhild H. Aadland Høen

https://www.facebook.com/StRitaRadio/videos/488300199963405

Kanskje du vil spole fram til pilegrimsfølget kommer fram til Nidarosdomen, for eksempel rundt 27 minutter. Pilegrimstradisjonen tro gikk vi tre runder rundt kirken og sang før vi gikk inn. 

• Hvis du vil hoppe direkte til når vi går syngende inn i kirken, kan du gå til 40 minutter ut i opptaket. 
• Rundt 42 minutter kneler vi ned på gulvet foran høyalteret i Nidarosdomen. 
• Biskop Erik Vardens hilsen til pilegrimene starter ved 46 minutter. 
• Ved 52:50 synger vi første verset av Ja, vi elsker.

Pilegrimsflokken fulgte tradisjonen og gikk tre runder rundt kirken og sang før vi gikk inn. 

Alle kneler ned i bønn.

Sånn er det. Vi kommer til Jesus som vi er, med alt vi bærer på. Vårt livs bagasje.

Jesus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28)

Sankta Sunniva i Nidarosdomen, kledt i blått og hvitt.

Nidarosdomens døpefont.
Noas Ark er et gammelt bilde på dåpen.

Nytt i år var kunstverket Gaia, en globus på sju meter i diameter, som hang i tårnfoten akkurat under Olavsfestdagene.

De katolske pilegrimene på vei ut fra kirken.

Johannes tok et lite bønnestopp og tente et lys på vei ut.

Slik ser Nidarosdomen ut sett fra Tyholttårnet, der Egon har restaurant. Den ytre delen av tårnet roterer, slik at du i løpet av en time har sett hele Trondheim.

Utsikten mot sjøen. Den lille øya heter Munkholmen.

Innzoomet. Til nå har arkeologene sagt at Selja kloster og klosteret på Munkholmen ble bygget samtidig, men mye tyder nå på at Nidarholm kloster var det første klosteret i hele Norden.

28. juli, Stiklestad og Munkeby

28. juli feiret vi messe i gamle Stiklestad kirke. Ifølge tradisjonen er kirken bygget slik at alteret er plassert over stedet der Olav Haraldsson falt under slaget 29. juli i 1030.

Foto: Jan Erik Kofoed

 Biskop Erik Varden holdt prekenen.

Biskop Erik Vardens preken under olavsvaken på Stiklestad

På nettstedet til biskop Erik Varden kan du lese hele prekenen. Under her følger kun avslutningen av prekenen:

"Hvordan kan vi sikre at Kristi sak, som Olav døde for, forblir reell på Stiklestad? Vi skal være oss bevisst det som egentlig skjedde her. Hva ligger i “egentlig”? At vi som troende minnes og beretter om Olavs offer i lys av tro; at vi bevarer det i vår bevissthet som noe margfullt; at vi ikke lar det kokes bort i kål.

For at så skal skje må vi, hver av oss, daglig utkjempe vårt eget, indre Stiklestadslag. Det går ut på å vandre traust under korsets banner i visshet om, slik Paulus sier, at kjærlighet uten svik forutsetter sannhets ord — sannhet, presiserer han, som må ytres i kjærlighet; for sagt i sinne, virker den nesten alltid mot sin hensikt. Kristus åpenbarte seg som sannhet. Vi mottar ham, hans ord, hans bud, som sannhet, med takk. Sannheten frigjør.

Å la historien, samtiden, oss selv, opplyses av Kristus: Dét er oppgaven Stiklestad maner oss til. Tidens tendens går, det må sies, i motsatt retning: Kristus overskygges av vårt syn på oss selv, vår samtid og historie. Et minimalistisk, moteriktig kjørel settes over evighetens lys, som kveles og går ut med et sukk som knapt noen merker. Først når mørket omgir oss, skjønner vi hva vi har tapt. La oss da være føre vár, frimodige og sterke, ikke i oss selv, men i Jesu Kristi kraft. Viker vi ikke fra ham, hverken til høyre eller venstre, kan vi tre viselig gjennom vannene inn i hans nådes rike.

Lux illuxit laetabunda synger vi i Olavssekvensen: i Kristus, gjennom Olav, spredte lys seg over vårt land til liv og glede. La oss nære det trofast med våre liv og i vår død. Amen."

Jeg anbefaler at du får med deg hele prekenen her på "Coram Fratribus", nettstedet til biskop Erik Varden.

Hvis du foretrekker å lytte til prekenen hans, kan du gjøre det her på EWTN Norge sin YouTube-kanal. Prekenen starter ved 41 minutter og 19 sekunder.

28. juli i fjor var jeg fadder da Victoria Bryn Hoff konverterte. I år leste hun forbønnene.
Foto: Jan Erik Kofoed

Etter messen gikk vi i prosesjon til det katolske Olavskapellet.
Foto: Jan Erik Kofoed

Godt å ha en storesøsterhånd å holde i.

Biskop Erik Varden bærer et relikvie fra Hellig Olav.
1000 år gammelt bein. Det bærer du med ærbødighet!

Unn Lindgard Madsø var helt sentral under etableringen av det nye cistercienserinneklosteret på Tautra, like utenfor Trondheim. Hit kommer det nå folk i busslaster for å være med på tidebønnene.
Hennes viktigste råd til oss på Selja har fra første dag vært dette: Ta imot de folkene Gud sender deg.

Solsikker for Ukraina. Innrammet: Katolske pilegrimer og Stiklestad gamle kirke.

Etter messe, prosesjon og grillfest på Stiklestad, dro vi videre til Munkeby, der det nå bygges et nytt cistercienserkloster. Endeveggen til klosterkirken ses i midten. Ysteriet til høyre. Til venstre står de midlertidige brakkene der byggearbeiderne bor.

Her bygges det kloster!
Munkeby ligger utenfor Levanger i Nord-Trøndelag.

Det nye klosteret på Munkeby blir stort!

Dette er cisterciensermunken fr. Joseph fra Irland. Han syntes det var spennende å høre om klosterplanene på Selja.

Kapellet. Den mørke steinen foran alteret kommer fra den gamle klosterruinen på Munkeby, og er en gave fra Fortidsminneforeningen.

Bror Bruno kommer fra moderklosteret i Citeaux. Han har vært munk på Munkeby siden 2015. Munkene følger St. Benedikts regel som sier at de skal ta imot alle som om de var Kristus.

Maria plukket noen små natt og dag-blomster til Jomfru Maria.
Her setter Bror Bruno dem fint på plass.

Jomfru Maria med blomstene fra Maria.

Du kan kjøpe munkenes ost i den lille, selvbetjente bua nede ved veien. Munkeby er en halvfast ost av Reblochontype som blir ystet av cisterciensermunkene på Munkeby Mariakloster. Den har mye smak og aroma, og blir mer kremete og fyldig på smak ved modning. "Osten har blitt så populær at det ofte er vanskelig å tilfredstille etterspørselen!" skriver fromagerie.no.

Det nye klosteret bygges rett i nærheten av det gamle cistercienserklosteret som har gitt navn til hele stedet: Munkeby.
Foto: Ingrid Aadland Høen

Vi var så heldige å få overnatte hos en norsk-fransk, katolsk familie: Frøydis og Louis de Damas på Brennmoen gård. Her sees pappagris, mammapris og dere ni ullgrisunger, kattemoren som fikk fire kattunger mens vi var der, oksen og hingsten og noen av geitekillingene som gikk fritt i fjøset. I tillegg hadde de enda flere geiter og geitekillinger, to drektige kyr, en kanin, en hel flokk med ender, en solid høneflokk, en hane og to gjeterhunder. Tror jeg har fått med alle da :)

29. juli, Olsok i Nidarosdomen

I timene før olsokmessen var det Barnas Olsok utenfor St Olav katolske domkirke i Trondheim - med ekte geiter fra Brennmoen gård (takk til Frøydis og Louis de Damas!), grilling, tautrekking, rebus og sangleker, sekkeløp og hesteskokasting. For de voksne var det et veldig godt olsokforedrag med professor Eivor Oftestad, som du kan lytte til og se her på YouTube. "Når troen blir kulturarv" het hennes foredrag.

Olsokprosesjon fra St. Olav domkirke til den katolske olsokmessen i Nidarosdomen.
Foto: Jan Erik Kofoed

Biskop Erik Varden holdt prekenen.
Til venstre sitter seremonimester pater Pål Bratbak.

Biskopens preken i Nidarosdomen olsok

På biskop Erik Vardens nettside kan du lese hans sterke og tydelige preken i Nidarodomen 29. juli 2022. Noen sitater derfra: "Vårt kall er ikke å vinne, men å være trofaste; å leve som Kristi vitner, om verden forakter vårt vitnesbyrd."

"Nå for tiden mener mange at vi er gått inn i helt ny æra som på alle plan krever nye kategorier, ny hermeneutikk. Det holder jeg for å være rent svada. Jeg tror vi har å gjøre med et tidstypisk uttrykk for samme, banale vrangforestilling Erkebiskop Eystein sier Olav møtte da han først tilbød nordmenn kristendom. “Folk hadde visstnok hørt om troen”, skriver Eystein, men de syntes den var så plundrete å leve etter. Det er lettere å surfe på en bølge av fremskrittseufori, etisk eller politisk, enn å spørre, “Finnes der en absolutt fordring som krever noe av meg?”

Vår tids motstand mot tro gjentar i stor grad argumenter, om så de kan kalles, som Kirkefedrene alt besvarte. Hos dem finner vi stoff til inspirasjon, næring til likevekt."

ETWN Norge sendte hele olsokmessen direkte. Du kan se opptaket av selve prekenen her på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=7t7j_THM_Q0

Koret Schola Sanctae Sunnivae sang Lux illuxit under olsokmessen i Nidarosdomen. Nydelig!

Ministantene (og hele menigheten) kneler for Jesus som er levende og virkelig til stede i nattverdbrødet og vinen.

Eukaristien.
Foto: Jan Erik Kofoed

Selveste Kyiv kammerkor sang tre sanger under eukaristien. Mektig! Når du kopler så mye skjønnhet med så mye alvor, og alt sammen skjer i tro og bønn til Gud... da blir resultatet uvanlig mye tårer.

Biskop Erik Varden velsigner menigheten med en relikvie fra Hellig Olav.

Vi synger: "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge! Du som kristne folk og land, Kristi tjener, Kong Olav. Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge!"

Et stort antall prester, munker og nonner av mange ordener var til stede under messen. Nydelig!

Koret bestod av sangere fra både St. Olav menighet i Trondheim og St. Olav menighet i Oslo.

På vei ut.
Foto: Jan Erik Kofoed

Olavsrelikvien på vei hjem igjen til St. Olav menighet.

Det norske, korsmerkede flagget til høyre, Vatikanets flagg med Peters nøkler til venstre.
Foto: Jan Erik Kofoed

Kongeinngangen er nyrestaurert og nyåpnet.

Og den er vakker, vakker!

Sedes Sapientia. Visdommens sete. Jomfru Maria med dronningkrone og med Jesusbarnet på fanget.

Nydelig steinarbeid.

Norges to skytshelgener side om side på Nidarosdomens vestfront. Hellig Olav bekranses alltid på sin festdag 29. juli, olsok.

To cisterciensermunker og en birgittasøster ved St. Olav domkirke.

Vi deltok også på økumenisk vesper olsokkvelden, der vi satt på første rad, og plutselig havnet rett etter biskopene i ugangsprosesjonen.

Schola Sancta Sunnivae vil gjerne komme til Selja og synge.

Den gamle Olavs-fanen henger i St. Olav domkirke under olsokhøytiden. På fanen står det:
"Hellig Olav
Kristi Martyr
bed for
Norge".

Maria og mamma foreviget foran Norges vakreste kirke før vi forlater St. Olavs by for denne gang.

Hele søskenflokken på vei hjem 30. juli, etter å ha funnet noen skatter på historisk marked ved Nidarosdomen.

Hjemme igjen. Olavsalteret i St. Olav domkirke i Oslo etter høymessen søndag 31. juli.

Hjemme igjen. Dramatisk kveldsutsikt fra terrassen hjemme 31. juli.

Epilog: Hellig Olavs omvendelse, 16. oktober

16. oktober er minnedagen for Hellig Olavs omvendelse. Til avslutning i høymessen i dag sang hele menigheten "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge, du som kristnet folk og land, Kristi tjener, Kong Olav." 

Olavsrelikviaret inneholder Hellig Olavs leggbein. Beinet har blitt vitenskapelig undersøkt av uavhengige forskere. Den første undersøkelsen var en karbondatering for å finne ut når personen døde.

– Det ble så nære klaff som vi kan komme. Vi kan si sikkert at han døde i slutten av 900-tallet eller opp mot 1040. Men mest sannsynlig rundt 1030. Undersøkelsene viste at personen var mellom 25 og 35 da han døde, sier religionshistoriker Øystein Morten til NRK. Olav døde i 1030 på Stiklestad, og var trolig 35 eller litt yngre da han døde.

Leggbenet er noe over 40 centimeter langt, noe som vil si at dette har vært en person som har vært cirka 180 centimeter høy. Snitthøyden på denne tiden lå på rundt 165. Samtidskilder kalte Olav for både Olav Digre og Olav Digerbein, noe som tyder på at han var en høy og stor mann.

Undersøkelsene viser også kroppen har vært tørket og bevart - det vil si naturlig mumifisert slik Hellig Olav ble (og slik det ikke var vanlig å bli - det vanlige var jo å bli begravet i jorden).

Røntgenbildene viser også tydelig at personen har vært i kamp, slik Olav Haraldsson var helt fra 12-års alder av.

– Vi fant et merke etter en pilspiss rett under kneet. Han hadde ganske mange skader på dette benet, noe som tyder på at han har vært i strid. Et hardt slag midt på leggen kan også ha gjort at han har haltet i perioder, sier Øystein Morten til NRK.

Etter messen var det ekstra mange som gikk fram og tente votivlys ved Olavs-alteret. Dette er lys du tenner for en bønneintensjon. Hellig Olav er en mektig forbeder.

Les også:

• Fantastisk preken ved 1000-årsjubileet for Hellig Olavs omvendelse - med bilder fra Rouen der St. Olav ble døpt
• Hellig Olav forklart for barn