Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Mirakler. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mirakler. Vis alle innlegg

30 august 2022

Ettertanke | Den hellige Bartolomeus

Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes.  Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med. Derfor står Bartolomeus i Laterankirken (bildet) og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn.
Foto: Jastrow/Wikimedia Commons

Den hellige Bartolomeus ble født tidlig i det første århundret i Kana i Galilea. Minnedagen hans er 24. august og står avmerket på den norske primstaven. 


Vi vet ikke noe sikkert om Bartolomeus ut over at han var en av disiplene til Jesus, «de tolv som var med ham» (Luk 8,1). Tenk det! Vi snakker om en av de aller, aller viktigste personene i hele verdenshistorien, også vet vi lite!

I vår viktigste kilde, Bibelen, nevnes Bartolomeus bare i apostellistene (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,14; Apg 1,13). Der står det arameiske navnet, «Bar Tolmai», som betyr «sønn av Tolmai» (plogdrageren), altså snakker vi om et familienavn etter farens yrke.

Det er mye som tyder på at Bar Tolmai er identisk med fiskeren Natanael som Jesus omtaler som «en ekte sønn av Israel, en mann uten svik» (Joh 1,47). 

Natanael er bare nevnt som disippel i Johannes-evangeliet, mens Bar Tolmai mangler som disippel i dette evangeliet. I de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) er situasjonen omvendt: Alle tre har med Bar Tolmai, mens ingen nevner Natanael. Og: I de synoptiske evangeliene nevnes Filip og Bar Tolmai alltid sammen, mens i Johannes-evangeliet nevnes konsekvent Filip og Natanael sammen. Så: På samme måte som Peter het Simon Bar-Jona, het Bartolomeus kanskje Natanael Bar-Tolmai?

I Martyrologium Romanum står det at Bartolomeus misjonerte i India og Armenia. Katolsk.no skriver: «Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller at da den hellige Pantaenus kom til India på begynnelsen av 200-tallet, fant han mennesker der som var kjent med evangeliet og som hadde en kopi av Matteusevangeliet som de hevdet var etter apostelen Bartolomeus.»

Kirkens legender forteller at Bartolomeus utrettet mange mirakler, særlig helbredelse av syke og besatte. Det mest kjente underet skjedde da han helbredet den besatte datteren til den armenske kongen, noe som førte til at kongen og hele familien omvendte seg til kristendommen. Slik begynte den kristne troen å spre seg i landet, og Armenia ble senere verdens første kristne nasjon.

Bartolomeus endte sine dager ved å bli dømt til «persisk dødsstraff», det vil si å bli flådd levende og deretter halshogd (noen kilder sier korsfestet). Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes. Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med.

Da jeg besøkte Laterankirken i Roma med dens høye marmorstatuer av «Kirkens søyler» – apostlene – var det én apostel som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg: Den hellige Bartolomeus. Han står der høyreist og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn. En ekte sønn av Israel. En mann uten svik. Må Gud gi oss den samme helhjertede troen som Bartolomeus hadde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2022 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst.


Mesteparten av relikviene til den hellige disippelen Bartolomeus befinner seg på Tiberøya i Roma. I år 983 brakte keiser Otto III dem dit, til det klosteret han hadde grunnlagt på Tiberøya i Roma, hvor relikviene fortsatt hviler i kirken San Bartolomeo dell'Isola. 
Klikk på bildet for å se det i større format.

Foto: Flickr Creative Commons

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

10 mai 2022

Aftensang om våren, til en småpike

Sovende småpike. Noe av det beste med våren, er å kunne synge Nordahl Griegs Aftensang om våren igjen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 10. mai 2022

Det er ikke alle kveldssanger som passer å synge hele året. Aftensang om våren av Nordahl Grieg er en av dem. Men når kveldene blir lysere og lammene blir født, DA er tiden inne. Her følger aftensangen og noen flere vårglimt.


I 16 år har det vært sånn, helt siden den førstefødtes første vår i 2006, at jeg har sunget "Det var en deilig, deilig dag" om kvelden. Jeg blir vemodig bare ved tanken på at det en dag kommer en vårkveld da jeg ikke lenger har noen småpike å synge den sangen for. Livet går så fort! Godt at det enda er noen år igjen med kveldssanger.

Aftensang om våren/Det var en deilig deilig dag


Tekst: Nordahl Grieg (1902-1943)
Melodi: Thoralf Borg (1895-1969)

Det var en deilig, deilig dag,
men tenk nå er den over,
og alle som er riktig snill`,
de ligger nå og sover.
Og him'len som var blid og
blå med mange tusen smil i,
begynner først å le igjen
en gang i morgen tidlig.

Og ingen knopper gresser mer
på luftens solblå enge,
de ble så trette stakkars små,
nå skal de sove lenge.
Og alle hvite, søte lam,
de ligger på en låve
og slikker på en liten bror.
Og hyss, nå skal de sove.

Det var en deilig, deilig dag,
men tenk nå er den over,
og alle som er riktig snill`,
de ligger nå og sover.
Og alle stjerner blir så glad`,
for alle stjerner liker
en knopp i blund, et lam i ro
og sovende småpiker!

Teksten har falt i det fri i henhold til Åndsverkloven fordi det er mer enn 70 år siden Nordahl Grieg døde i 1943.

Hvilken melodi?

Jeg synger sangen med den melodien som står i den uunnværlige boken Ved sengekanten fra IKO-forlaget, og som oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Den starter med notene G-E-diss-E-G-F-D-H, det vil si den melodien som Lars Lillo-Stenberg synger her (lenke til Spotify). Det er denne melodien jeg alltid har sunget og som min mor har sunget for meg. På Spotify finner jeg imidlertid en Kari Bremnes-innspilling med en helt annen melodi, som også oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Ikke vet jeg. Jeg har forsøkt å grave i det, men lengre kommer jeg ikke i kveld.

For øvrig: Jeg tror ikke Nordahl Grieg tenkte over det - kanskje fordi han ikke hadde noen småpike å teste teksten på - men iallfall: Når han skriver "og alle som er riktig snill`, de ligger nå og sover" så kan våkne småpiker ta seg nær av det, fordi de ligger jo der og sover ikke ennå. Det innebærer at de defineres som ikke riktig snill. Vår snille og logisk anlagte eldstedatter oppdaget den feilen helt av seg selv, og beordret straks omskriving til "og alle som er riktig snill`, de ligger SNART og sover". Akkurat der tar vi oss altså en kunstnerisk frihet hjemme hos oss. For øvrig følger vi manus.


Nostalgisk glimt av de fire yngste, fra hagen her vi bor, en deilig dag våren 2016.

Et til nostalgisk glimt fra våren 2016, fra Tinkernparken.

Og vips var hun blitt åtte år og alle jentene fra klassen kom i bursdagsbesøk.

En flyvende enhjørning. Kan man ønske seg mer?

En stor dag: Maria har blitt 8 år, og Hogwarts har fått en ny elev i huset Hufflepuff! Maria tok Hogwarts-testen og kom ut som Hufflepuff; det huset på Hogwarts som har flest snille folk. Et godt hus å tilhøre. Elever som hører til i Hufflepuff er kjent for å være "hard-working, friendly, loyal, honest and rather impartial. Hufflepuff was the most inclusive among the four houses; valuing hard work, dedication, patience, loyalty, and fair play rather than a particular aptitude in its students. Hufflepuffs were known to have a strong moral code, and a sense of right and wrong. Hufflepuffs were usually accepting of everyone. Students in Hufflepuff were known to value everyone and treat them as equal."

En ekte vår inneholder konfirmasjoner. På Marias 8-årsdag var vi i konfirmasjonen til et fadderbarn i Fredrikstad. Trøsten for 8-åringen var at hun fikk feire dagen sin med skikkelig barnebursdag dagen før.

Definisjonen på vår: Når du kan erstatte boblejakken med boblevest. Utrolig fint å kunne stoppe innom kirken på vei hjem fra skolen en helt vanlig fredag.

Sokneprest P. Carlo Borromeo Le Hong Phuc leder menigheten i sakramentsandakt klokken 17, før han går i skrifteboksen og er tilgjengelig for skriftemål fram til kveldsmessen klokken 18.

Det er en helt allminnelig fredag, men kirken er pyntet med levende blomster likevel. I 50 dager befinner vi oss i påsketiden. Det må feires - 50 dager til endes.

Midt på alteret er det en monstrans. Og midt i monstransen er Jesus. 
Vi tror at brødet virkelig forvandles og blir Kristi legeme i sin substans. Vi tror at Jesus Kristus er «til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen» i brødet og vinen.

Dette kalles transsubstansiasjonslæren, men det betyr bare enkelt og greit at vi tar Jesus på ordet når han sier: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53) og når det står "Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere.»" (Luk 22,19).

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet. Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig. 
I denne bloggposten kan du lese om et av de mest kjente miraklene: Nattverdsmirakelet i Lanciano.

Det røde lyset i bakgrunnen, kalt evighetslampen, sier: "Jesus er her". I alle katolske kirker vil du finne et slikt tent, rødt lys ved siden av tabernakelet, det lille "huset" der de innviede nattverdsbrødene oppbevares.


Jeg skulle gjerne ha vært her lenger. 20 minutter føles ikke lenge nok. Men vi må videre. Familien venter. Godt at vi kan komme tilbake. Igjen og igjen.

17 januar 2022

Ettertanke | Den store Johannes

På Johannes’ store festdag, St. Hans, fortelles det at mange ble helbredet av det undergjørende krusifikset i Røldal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 


Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før sin slektning Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født i årets mørkeste natt. Johannes Forløperen ble født på årets lyseste dag. «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,8)

Johannes’ store festdag, Jonsok, var helligdag i Norge helt fra kristenretten ble innført i 1024 og til danskekongen halverte antallet kristne festdager i Norge i 1770.

På 1200-tallet kom det et helt spesielt krusifiks til den lille stavkirken i Røldal, helt sør i Hordaland. Det fortelles at spesielt ved Jonsok ble mange helbredet av det undergjørende krusifikset – i århundrer. I den lyse sommernatten kom folk vandrende og ridende fra nær og fjern for å feire midnattsmessen og be Gud om helbredelse for legeme og sjel.

I Røldal er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Hver jonsokkveld (St. Hansaften) svettet krusifikset under midnattsmessen. Væsken ble tørket av med en linklut som så ble strøket over syke kroppsdeler. Et stort antall krykker, støtteskinner og lignende remedier ble etterlatt bak alteret i kirken, og taler sitt tydelige språk både om tilstrømningen av pilegrimer og om de mange helbredelsene.

I 1866 skrev Aasmund Olavsson Vinje:
«I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.»
Etter reformasjonen ble det forbudt å dra på pilegrimsferd i Norge, under trussel om dødsstraff. I avsidesliggende Røldal fortsatte imidlertid pilegrimene å strømme på, spesielt ved jonsoktider. Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

En sommer vandret jeg med 67 andre pilegrimer på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Jeg gikk der og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra virkelig hver en verdens krok, i alle de vakre hudfargene Gud har skapt, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år.
«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn, så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen, til krybben hen.» (Jonas Dahl)
Akkurat det var det jeg så utspille seg på det norske høyfjellet. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Ungdommer og gamle som gikk og ba rosenkransen sammen mens de gikk. Den universelle, ene, levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så de helliges samfunn: Et folk på vandring. Til Jesus. Sammen. Et pilegrimstog som når like inn i himmelen. For finner du Jesus, da finner du alt: «Da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på».

Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4.1.2022 da Mark 1,1-8 var dagens bibeltekst


Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen i juli 2010, og deretter en serie bilder fra et besøk i stavkirken i august 2020.


PILEGRIM I RØLDAL: Det er gammeljonsok 2010, snart midnattsmesse, men lyst som dagen. «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene» skriver Helge Magnus Iversen.


PILEGRIMSTOGET: Fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. De små prikkene der fremme er barn som løper foran.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen, der ikke noe annet står
PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av.
VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen.
MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet.
KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk.
RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse ble fraktet til Universitestmuseet i Bergen, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse

MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus i nattverden, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring.

Gode fader Joseph Santos FSSP kom hele veien fra USA for å gå pilegrim med oss og feire den gamle, latinske midnattsmessen ved gammeljonsok i Røldal. Han ble veldig begeistret da han fikk oppleve søndagsmessen i St. Paul menighet i Bergen. "Sånn var det det 2. vatikankonsil mente at messen skulle feires", konkluderte han. 

Fader Santos døde dessverre bare 62 år gammel, som en av koronapandemiens ofre,
 4. desember 2021.Requiescat in pace. Hvil i fred, du gode og trofaste Guds tjener. 


Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse
FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse

Her er bildene fra pilegrimsvandringen over. De neste bildene er fra et besøk i Røldal i 2020.


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 



Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)

Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.

LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger med andre ord til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv ble jeg velsignet med å få i gave av fader Santos etter valfarten til Røldal. Ikonet er skrevet ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et la
m. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ragnhild Aadland Høen

Les også:


11 november 2021

Morgenandakt på MF om de helliges samfunn

MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

Hver eneste morgen klokken 10 er det andakt i kapellet her på MF vitenskapelig høyskole. I dag var det jeg som holdt andakten - om temaet de helliges samfunn.

Først leste jeg høyt denne bibelteksten fra Matteusevangeliet:

«De dødes oppstandelse

Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål: «Mester», sa de, «Moses har sagt: ‘Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.’ Nå var det sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs og etterlot sin kone til broren. På samme måte gikk det med den nest eldste og med den tredje, ja, med alle sju. Sist av dem alle døde kvinnen. Når de så står opp igjen, hvem av de sju skal da ha henne som kone? Alle har jo vært gift med henne.»

Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.» (Matt 22,23-33)


Her er selve andakten:

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen fra Misjonskirken var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet 4 år gamle Wencke Olsson opp i Bergen. Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Moren trodde hun fantaserte og sa hun kunne komme opp i senga, så kunne de be sammen. Men nei, Wencke forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen, både hun og moren og faren. Så der stod de tre på kne på gulvet og ba for harde livet for Annies liv.

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet den dagen i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Hvordan kunne hun vite at nå var Annie trygg igjen? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn».

Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Søster Annie hadde en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at Annie ble en kristen. Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29) og de som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i noen offisielle helgenkalender, men som like fullt er helgener. Og utallige er de barnebarna som er bønnebarn, båret av besteforeldres forbønn.

Jeg tilhører Den katolske kirke, og vi tror at besteforeldre – og andre forbedere – fortsetter med å være forbedere også etter at de har gått bort. Det er bare en logisk konsekvens av troen på de dødes oppstandelse. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus i Matt 22,32. 
Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Det er derfor vi har halve nattverdsringer i kirkene – fordi den andre halvdelen av ringen er i den seirende kirken, i himmelen.

Jeg synes det er trygt og godt å vite at min gode farfar og min gamle forbeder Marta Aga omslutter meg med sin forbønn nå, akkurat slik de gjorde før de døde. Det er ikke noe magisk eller rart ved det. Det er helt naturlig.

I Den katolske kirke lærer vi ikke at helgenene ligger døde i graven nå. De er sprell levende hos Jesus. Jesus sier jo i Matt 22,32: "Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse. "Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud." Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Og bare tenk på Tabors fjell: Jesus står der på Forklarelsens fjell og snakker med Moses og Elias (Matt 17,3). De ligger ikke døde i graven. De er levende. De er der.

Helgenene - alle disse troende som har gått foran oss og som har nådd målet – de er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Allerede i dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Døden er overvunnet. Den er et tilbakelagt kapittel i mitt liv. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,55)

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder, i følge Heb 7,25. Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss – enten de er i Bergen eller de er sammen med ham i himmelen  – uavhengig av tidssone og rom.

Her og nå er du omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Derfor synger vi halleluja!


«For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Hallleluja, halleluja!»

«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Heb 12,1-2)

----------

Deretter sang vi salmen "For alle helgner" som står i både Den norske kirkes og Den katolske kirkes salmebøker.

Glimt fra MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

To andre MF-andakter

I løpet av dette året mitt på MF har jeg holdt også to andre andakter i MF-kapellet. Da har jeg tatt utgangspunkt i to andakter jeg tidligere har holdt i NRK Morgenandakten.

I den første andakten fortalte jeg om den gang søsteren min ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke. "Gud bor på bunnen", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her.

I den andre andakten i MF-kapellet, fortalte jeg om den gang jeg ble så hardt brannskadet at jeg måtte ligge 32 døgn på sykehus, og hva det gjorde med troen min. "Båret av kirken", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her. Til denne andakten leste jeg salme 139 som tekstlesning, til musikk fra filmen Il Postino (denne lenken leder til en annen bloggpost der jeg forteller hvordan det gjøres, i tilfelle du også vil prøve). 

Til sist: Her på bloggen finner du også en annen andakt der jeg skriver om hvordan døden ikke kan skille oss som er forenet i Jesus. Den kan lese du her: 

26 juli 2021

Ettertanke | De hellige besteforeldrene

Dette er historien om da Gud vekket opp en fireåring i Norge for å be for Søster Annie som var i livsfare i Kina. 
Foto: Misjonskirken Norge

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet Wencke Olsson (4 år) opp i Bergen. 


Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Jenta forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen. 

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn». Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Hvorfor skriver jeg om dette i dag? Fordi i dag er det minnedagen for verdenshistoriens beste besteforeldre; de hellige Anna og Joakim, foreldrene til Jomfru Maria. I likhet med mange andre, hadde søster Annie en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at hun ble en kristen.

Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29). De som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i den offisielle helgenkalenderen, men som like fullt er helgener. Og utallige er de villfarne barnebarna som har funnet veien til Jesus på grunn av besteforeldres forbønn.

Vi tror at besteforeldre fortsetter med å være forbedere også etter sin død. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende (Matt 22,32). Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus.

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder (Heb 7,25). Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss, enten de er i Bergen eller i himmelen.

Du er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. juli 2021 da Matt 11,28–30 var dagens bibeltekst

Søster Annie er et stort forbilde. Les boken "Søster Annie - dette er mitt liv" av Gene Gleason for å bli kjent med henne. 

Les hele historien

Kilden min til historien om søster Annies bønnesvar, er biografien Søster Annie - dette er mitt liv av Gene Gleason, utgitt på Ansgar forlag i 1985. Historien om bønnesvaret i 1950 står på side 96-98. Jeg vil oppfordre deg til å lese historien digitalt her hos Nasjonalbiblioteket. Det er fort gjort, og veldig trosstyrkende. En vitaminpille for troslivet.

Søster Annie er et stort forbilde. Les boken Søster Annie - dette er mitt liv for å bli kjent med henne. Nynorsk antikvariat har et eksemplar til salgs akkurat nå. Er den solgt i det du leser dette? Gå til antikvariat.no og klikk på menypunktet "Ønsker" øverst på siden. Der kan du legge inn boktittelen og epostadressen din, slik at du blir varslet når et antikvariat legger den ut for salg. 


Søster Annie ble TV-kjendis i Norge da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985.
Foto: Skjermdump fra Dette er ditt liv/NRK 

Ble TV-kjendis over natten

Søster Annie ble TV-kjendis over natten da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985. Dette var en programserie der en kjent person "kidnappes" til studio i NRK, hvor gjester og overraskelser ventet. Programmet er en klassiker, og det ligger fortsatt tilgjengelig på nrk.no. Du kan se det her. Anbefales! Jeg så det i 1985, da jeg var ni år, og det gjorde evig inntrykk.

12 januar 2021

Ettertanke | Jesu mor var der

Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham.
Bildet: Maleriet "L'innocence" av William Bouguereau.

Jeg har alltid tenkt at i fortellingen om Jesu første under, så er storyen at Jesus og disiplene var i et bryllup i byen Kana, og for øvrig var Maria også der. Men apostelen Johannes – han som tok Maria hjem til seg etter korsfestelsen – han skriver faktisk det motsatte. «Jesu mor var der.» starter han. Og så legger han til «Også Jesus og disiplene hans var innbudt.» (Joh 2,2)


Den første personen som sier noe, er Jesus. Neida, det er ikke det. Den første som sier noe i Jesu første under, er Maria. «De har ikke mer vin.» sier hun, helt etter Maria-oppskriften: Når vi trenger hjelp fra Jesus, legger Jesu mor fram vårt behov for sønnen sin. Enkelt og greit. Det er nok. Det er denne oppskriften vi følger når vi sier til Maria: «Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.»

Joda, jeg ber selvsagt til Jesus direkte, men jeg ønsker også at Maria skal legge fram for Jesus behovene mine i de to eneste øyeblikkene som betyr noe: Nå. Og i min dødstime. Det er utrolig trygt og godt å vite at selv om jeg ikke skulle være i stand til å be i min dødstime, så vil Maria be for meg.

Men tilbake til Kana igjen. Generelt kan vi slå fast at Marias ord er gull. Det vil si: Ordene hennes er sjeldne, men verdifulle. Den neste replikken er en av hennes viktigste. Hun sier: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» (Joh 2,5) Og det sier Maria fortsatt til alle som følger sønnen hennes. Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham. Hver gang du nærmer deg Jesu mor, vil du oppleve det underet at Jesus vokser og blir større i livet ditt.

Joda, jeg er fullt klar over at denne historien handler om Jesus og hans første under. Og det siste Maria vil, er å trekke oppmerksomhet til seg selv. Pave Benedikt XVI sier det slik: «Marias storhet består i det faktum at hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv» (jf. Luk 1,46f).

Men akkurat i dag var det denne lille setningen fra Johannes som stod og skimret: «Jesu mor var der.» Det er hun fortsatt, tror katolske og ortodokse kristne. Hun er der, hun bærer fortsatt våre behov fram for sønnen sin, og hun peker alltid på Jesus og sier til oss: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» Det er også min anbefaling hvis du vil se Jesus gjøre tegn og under i ditt liv. Gjør som Maria sier. Det vil si: Gjør som Jesus sier. Da kan store ting fortsatt skje. I ditt liv og i din by(gd). 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. januar 2021 da Johannes 2,1–11var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Jomfru Maria fra katolsk tid i Norge, i dag på Universitetsmuseet i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Mary's greatness consists in the fact that she wants to magnify God, not herself." Pave Benedikt XVI
Foto: Ignatius Press

Maria er Kirkens mor

Det er sannsynligvis noen protestantiske lesere som fikk litt piggene ut av denne ettertanken. Men her er tingen: Katolske og ortodokse kristne er bare helt vanlige kristne som tror slik kristne har trodd over alt og til alle tider. Da Jesus hang på korset gav han oss sin mor som vår mor, og siden har alle kristne forholdt seg til henne på den måten, gjennom alle århundrer, helt til noen fant på noe annet på 1500-tallet.

Maria er Kirkens mor. Det har Kirken alltid tenkt. Jeg vet få som sier det så godt som bror Arnfinn Haram ved St. Dominikus kloster:


MATER DEI

Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!


Litt latinforklaring:
Mater Dei – Guds Mor (en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD)
Benedicta tu – velsignet være du (Elisabeths hilsen til Jomfru Maria)
Ecce mater tua – dette er din mor (sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn)

11 oktober 2020

Ettertanke | Blodet som renserrrrr

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem.


Folk satt tett i tett over hele gulvet. Alle ville ha med seg seminaret med Edin Løvås, en forkynner som på dette tidspunktet var langt oppe i 70-årene, mens vi selv var i tenårene. Vi knødde oss sammen så godt vi kunne og lyttet intenst.

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem. Edin Løvås, gamle mannen, fortalte med kjærlighet om det å leve livet sitt sammen med Jesus som lever i dag. Han snakket om å være i Jesus, og om hvordan det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1), for når du er i Jesus, da har du allerede gått over til det evige liv.

Deretter leste han fra disippelen Johannes’ første brev, 1,7-9: 

«Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Det vil si, Edin leste det jo ikke sånn. Han leste det med en stor, rullende R som jeg aldri kommer til å glemme: «og Jesu, hans Sønns blod renserrrrrr oss for all synd». 

Og her var Edins poeng: Jesu blod renset oss ikke bare i fortiden, for 2000 år siden. Det renser oss her og nå. Jesu blod vasker hele tiden vekk syndene dine, slik tårene kontinuerlig vasker øyet.

Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn i boken «Livgivende tegn – 40 katolske skikker og dere bibelskerøtter» (St. Olav forlag).

der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.

Jeg lever livet mitt i Jesus Kristus. Og Jesu blod, det renser meg. Her og nå. Det har jeg lært av disippelen Johannes – og av disippelen Edin.

 Første gang publisert i avisen Vårt Land 21. august 2020, da Rom 8,1-10 var dagens bibeltekst


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Besøk Røldal stavkirke


Jeg ligger skikkelig på etterskudd med alt jeg har hatt lyst til å dele med dere på bloggen i høst, så her kommer en "hale" til andakten, med bilder fra Røldal stavkirke og til sist noen av fossene i Oddadalen. 

Sunniva og jeg dro i vesterled i august da vi kjørte til Odda for å hente Hardangerbunaden som var blitt sydd til henne før konfirmasjonen. Hytta til foreldrene mine ligger på Løyning, Seljestad, like ved Røldal, derfor var det naturlig å besøke dette viktige pilegrimsmålet.

Røldal stavkirke er en av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Kirken i Røldal ble sannsynligvis bygget i 1275. Hvert år søker mange mennesker hit for å oppleve den spesielle atmosfæren og stemningen som er her - og kanskje også for å søke helbredelse i kropp og sinn?

Et av Norges største pilegrimsmål

I katolsk tid var Røldal Norges tredje største pilegrimsmål, etter Nidaros og Selja. Mange ble helbredet ved det hellige, undergjørende krusifikset som fortsatt henger i kirken. 

Krusifikset er fra omkring 1250. I følge legenden var det en gutt og en blind, gammel mann som fikk krusifikset på kroken da de fisket i Krossfjorden. Mannen fikk synet igjen.

Under jonsokmessen/St. Hansmessen gav krusifikset fra seg en "svette" som hadde helbredende virkning. På krusifikset er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Les mer om det undergjørende krusifikset i Røldal her på katolsk.no.

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 


Jesu blod - Sanguis Sacrosanctus

Tre av statuene fra Røldal stavkirke er bevart: Av Jomfru Maria, Hellig Olav og erkeengelen Mikael.  Også en vevd messehakel i rød gullbrokade og et nydelig, katolsk alterfrontale fra Røldal er bevart. Både alterfrontalet, messehakelen og disse tre statuene kan du besøke i den fantastisk vakre Kirkekunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen. 

Temaet for alterfrontalet er SANGUIS SACROSANCTUS - "den høyhelliges blod" - altså midt inn i dagens tema om Jesu blod - blodet som renser oss fra all synd. 

Når du leter deg fram i frontalemotivet, bilde for bilde, ser du at Jesu blod er sentralt i alle bildene: Når han blir pisket, når han bærer korset, når han henger på korset, når han befrir sjelene fra dødsriket og når han er oppstått fra de døde. Tankene blir ført til det som skjer under messen, når vinen blir forvandlet til Jesu blod, og båret fram som et offer for Gud.

"Vi ber deg, Gud: Velsign denne gave,
gjør den til et fullgyldig offer,
frembåret i ånd og sannhet, deg til behag,
så den må bli for oss din elskede Sønns,
vår Herres Jesu Kristi
legeme og blod."
(Sitat fra den eukaristiske bønn 1/Den romerske kanon) 

Pilegrimsvandring til Røldal

Pilegrimsfarten til Røldal holdt aldri helt opp, selv ikke da det var forbudt og straffbart å drive med "pilegrimeri". Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. 

I våre dager har pilegrimsvandringen fått en ny renessanse. Jeg har skrevet om vår katolske pilegrimsvandring til Røldal her på bloggen tidligere, i bloggposten "Engler og profeter". Der finner du mange bilder fra pilegrimsvandringen vår. 

Denne bloggposten som du leser nå, blir en slags "Røldal: Del 2", der du finner mange bilder fra selve stavkirken.


En uavsluttet alterring med dyp symbolikk: Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre delen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.

Altertavlen er fra 1629, derfor er det så mange ord ("katekismetavler") i stedet for bilder - et resultat av reformasjonen.

Røldal stavkirke er fortsatt soknekirke for bygda. Den nydelige rosemalingen er fra 1600-tallet.


Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)


Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.


LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger m.a.o. til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)

Det er ikke langt å kjøre fra Røldal til Låtefoss. Denne mektige tvillingfossen i Oddadalen var en stor attraksjon allerede på 1800-tallet.

Vilt og vått i Oddadalen, "Fossenes dal". Alltid gøy å åpne bilvinduet når vi kjører forbi denne fossen. Her blir du virkelig dusjet - og minnet om dåpens vann. 

"Så der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham."


Oddadalen er full av ville, vakre, mektige fosser. I den ca. ti kilometer lange dalen er det hele sju fosser. Er det rart jeg elsker Hardanger og synes det er stas at morsslekten min kommer herfra?

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. (Les mer i bloggposten "Ettertanke | Det overjordiske vannet".)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - med mange bilder fra katolsk pilegrimsvandring til Røldal

Ettertanke | Det overjordiske vannet - om dåpens vann og vievannet

Ettertanke | De døde er ikke døde - om hva den halve alterringen forteller oss: "Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden."