Preken: Kristningskongen Hellig Olav

HELGEN: Det er GUDS NÅDE som forvandler en synder til en helgen, og vi er ALLE kalt til å være hellige, det vil si til å være helgener (1. Tess 4,3). Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

 

"I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig?" spør biskop Bernt Eidsvig i sin preken - og gir deg et godt svar.

Onsdag 16. oktober 2013 ble det feiret høymesse ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma, i anledning den nasjonale valfarten til Roma og festen for Olav den Helliges omvendelse. Her er biskop Bernt Eidsvigs preken for anledningen. (Uthevinger i fet skrift er mine egne.)

Kjære pilegrimer,

Jeg hilser dere på festen for den hellige Olavs omvendelse og dåp ved hans alter i Roma. I løpet av det neste år vil det være 1000 år siden erkebiskop Robert døpte ham i katedralen i Rouen, efter å ha gitt ham en ganske omfattende dåpsundervisning over seks måneder.

Vi vet ikke hvilken dag Olav ble døpt. Den 16. oktober er valgt fordi det ikke faller noen annen viktig fest på den dagen; den kommer ikke Olsok-dagen for nær, og det er en god tid av året for å valfarte til Roma. Så feirer vi heller ikke bare vår helgenkonges dåp, men også hans omvendelse, og den har nok strukket seg over den 16. oktober, minst én gang.

Med omvendelse tenker vi på et plutselig religiøst og psykologisk gjennombrudd, og mange nordmenn kan fortelle oss hvilken dag og time dette skjedde for deres vedkommende. Jeg har all respekt for det – og ville ikke ha noe imot om det skjedde langt flere – men det er en nokså moderne forestilling om hva en omvendelse er, fra det 19. og 20. århundres nord-europeiske og amerikanske vekkelseskristendom.

Da venter dere kanskje at jeg skal fortelle dere hvorledes Olav den hellige ble omvendt. Jeg skal gjøre et forsøk på det. I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig? Dette skal jeg også forsøke å si noe om.

Olav vokste inn i kristendommen. Han var såvidt ung da han forlot Norge at hedendommen neppe hadde et virkelig tak på ham, og de nordiske guder var ikke skikkelser man tok med seg på reise – kanskje med unntagelse av Odin. Dessuten var kristningsverket påbegynt der hjemme, langsomt allerede fra det 9. århundre og hadde slått rot langs kysten fra Viken til nordvestlandet. Hverken Olav Trygvasson eller Håkon Adelstensfostre var ukjente navn for ham. Ja, den forrige kong Olav melder seg sogar i en visjon da Olav var eksil i Gardariket med beskjed om at han, uavhengig av seier eller nederlag, skulle reise tilbake til det rike han hadde fått i arv.

På de britiske øer, i Frankrike og i Middelhavs-landene møtte Olav en livskraftig kristendom og en blomstrende kristen kultur. Vi vet han førte samtaler med hertugen Richard av Normandie om religionen, men det ville være usannsynlig om han ikke kjente den kristne tro også fra andre som var preget av den.

Olavs forhold til kristendommen synes å ha begynt med iakttagelse utenfra; dette hadde ikke noe med ham å gjøre. Han gikk imidlertid videre med en viss innsikt, kanskje sogar med respekt og beundring for Hvitekrist. I dette henseende kan vi si han ligner mange av sine landsmenn i vår tid. De kjenner kirke og kristendom litt utenfra og litt innenfra; de har respekt for etikk og kjærlighetsbud, men de er ikke grepet av Gud som ble menneske. Og en kristendom på defensiven har naturlig nok ikke den samme appell som den hadde den gang da den var Europas dominerende åndskraft.

Så en gang rundt 1013 fikk Kristus overtaket. Olav så noe av mysteriet; han ville se mer. Det som Kirken forkynte, at Gud av sin kjærlighet til menneskene selv var blitt menneske og døde for oss, dette ble også virkelighet for Olav. Han gikk fra undring til hengivenhet til kjærlighet. 1000 år senere kan jeg ikke anbefale dere en bedre vei til kristen omvendelse. Dette var ikke et emosjonelt blaff, det var heller ikke en plutselig og sterk religiøs impuls som varte livet ut; dette var en langsom forvandling av idealer og personlighet. Og for ham innebar det et kall til å bli en kristen konge. Hans land – som han ville ta i besittelse – skulle ikke tuftes på vilkårlighet og vold. Den svake skulle beskyttes mot den sterke; den sterke skulle beskyttes mot sitt eget overmot. Dette ble programmet for hans kongsgjerning og kristningsverk. Har noen senere regent eller regjering i vårt land formulert en bedre visjon for sitt styre?

Helgenkongens brutalitet er blitt en legende. Dette var da også en sverdmisjon, en konge som ikke viste sin makt ville hverken blitt godtatt eller respektert av våre forfedre: Kongen måtte være den sterkeste mann i landet, og han måtte ikke la det herske noen tvil om dette. Det var utenkelig at folket skulle ha en annen religion enn kongen. Dette prinsipp ble fortsatt hevdet da reformasjonen ble innført. Kongen bestemte ikke bare over sine undersåtters materielle forhold, over deres rettssikkerhet, over rikets militærmakt. Minst like viktig var deres religion. Det var ikke noe folkekrav i Norge i 1537 at landet skulle bli evangelisk-luthersk, tvert imot, den eneste grunn til at denne uforståelige avgjørelse til slutt ble godtatt, var at det var kongen som hadde truffet den.

Å anvende religionsfriheten mot Olavs kristningsverk fra 1015-30 er en utsøkt anakronisme, men det skjer stadig. I Olavs samtid lød resonnementet: Hvis kristendommen var sann, var det kongens plikt å kristne folket. Og det gjorde han mer ved mandig forkynnelse enn med maktdemonstrasjoner, selvom det ene ikke utelukket det annet. Olavs moderne kritikere reduserer kristningen til noe de kan forstå: Bruk av makt, men den fysiske maktbruk var beskjeden, og kristningen ville ikke blitt stående om den hadde vært tuftet på makt. Det som overbeviste det 11. århundres nordmenn – og mange senere generasjoner – var kongens ord og liv og, fremfor alt, hans død.

Tillat meg en kort opprydning i begreper: Kristenretten kunne ikke inngå kompromisser med blodhevn, ofring av træller eller den skikk at uønskede barn ble satt ut i skogen, for å nevne noen eksempler. Og her er kristenretten blitt stående; det finnes ingen i vårt land som angriper denne side av kristenretten ut fra prinsippet om religionsfrihet. Det meste av det vi kaller menneskerett begynte som kristenrett. Og, Kirken driver fortsatt misjon, fordi den er overbevist om at evangeliet er sant. Derfor er det dens glade plikt og evige oppdrag å gjøre hva den kan for å omvende dem som ikke tror.

Dåpen fullbyrdes i døden.

I vår dåp dør vi symbolsk med Kristus i neddykking i eller overøsing av vann. Når vi løftes opp igjen, er det et tegn på at også vi skal oppstå og gå inn til det evige liv. Olav ville ikke være konge uten å regjere med Kristus. Hans storhet ligger i hans vilje. I militært og politisk henseende var han ikke naiv eller uerfaren; han var heller ingen desperat person. Da Kongen førte sin lille hær til Stiklestad, visste han at han efter all sannsynlighet ville tape slaget og miste livet. Hans omvendelse og dåp ville imidlertid bli fullbyrdet, og hans budskap til nordmenn alle steder og i all fremtid var: Jeg vil dø for dere, for at dere kan leve med Kristus. Om dere velger å tjene fremmede konger og deres vasaller i Norge, så velger jeg allikevel dere, for Kristi skyld.

Det folk han døde for svarte, først nølende, så med kraft og utholdenhet: Be for oss for Guds åsyn, din død viser at du er hellig.

Av Biskop Bernt Eidsvig, Roma, 16.10.2013
Publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Slik blir du en helgen
• 1000-årsjubileum for Olav den helliges omvendelse og dåp - i Rouen oktober 2014
• Preken: Olsok uten Hellig Olav - Biskop Bernt Eidsvigs olsokpreken i Nidarosdomen 29. juli 2013
• Helgener for vår tid - en artikkel av Anne Samuelsen
• Hellig Olav forklart for barn - en artikkel i det katolske barnebladet Arken
• Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid
• Ettertanke: Trosskiftet i middelalderen

Den hellige dronning Ragnhild av Tälje

FRA KIRKEBOKEN: 28. mars 1915 ble min mormor Ragnhild Helena døpt i Odda kirke.

Det er tradisjon at katolske kristne har iallfall ett kristent navn. Lenge trodde jeg at Ragnhild ikke inngikk i den kategorien. Det var før jeg oppdaget Sta. Ragnhild av Tälje (1075-1117) som har minnedag i dag.

Sta. Ragnhild, "Den kronede pilegrimen",
overlevde reformasjonen.
Dette kalkmaleriet fra 1400-tallet
er fra Enångers kirke i Gävl, Sverige.

Dronning Ragnhild av Tälje levde den gang kristendommen ble rotfestet i Södermanland og Östergötland, og hun var en pioner for kristendommen i Sverige i sin tid.

I billedkunsten fremstilles hun som kronet pilegrim. På en tid da få kvinner la ut på lange reiser, dro Ragnhild som pilegrim til både Roma og Jerusalem.

Vakker pilegrimslegende

Legenden forteller at hun på pilegrimsreisen til Roma og Det hellige Land ble overfalt av røvere som tok alt pilegrimene hadde og etterlot dem uten en tråd på kroppen. Dette var selvsagt høyst upassende for en kvinne i Ragnhilds stilling, og hun anropte Jomfru Maria om bistand. Da sendte Vår Herre et par engler med «en himmelsk klädnad av underbar vävnad» som skjulte hennes nakenhet.

Som takk for denne mirakuløse redningen lot Ragnhild ved hjemkomsten bygge en kirke på sin gård ved Tälje. Den skal ifølge tradisjonen ha ligget på det stedet hvor Sta. Ragnhilds kirke nå ligger.

Overlevde reformasjonen

Ragnhilds mausoleum ble ødelagt av erkebiskop Abraham Angermannus, som på 1590-tallet vandaliserte så mange helligdommer han bare klarte. Minnet hennes i Södertälje overlevde likevel reformasjonen, og hun var en levende skikkelse i folkeminnet ennå på 1600-tallet. Fortsatt finnes det 1400-tallsmalerier av henne i Enångers, Börje og Viksta kirker.

Gravskriftet

Det mest utførlige og interessante dokumentet om Ragnhild er innskriften på hennes epitafium (gravskrift) i Tälje kirke. Epitafiet er skrevet på latin. Her er noen utdrag i svensk oversettelse:

"Ragnhild, svearnas härskarinna, ett blomster utan törne, en drottning för ett rike går hon ut på pilgrimsfärd till Rom och Jerusalem [...]
Ragnhild, den härliga, heliga, ärbara, fromma och givmilda kvinnan, den himmelske konungens vän. 
För att skåda heliga platser begiver hon sig ut på vandring, dock ej såsom Dina. Sveriges frejdade drottning drager ut på pilgrimsfärd till Rom och Jerusalem. Seklerna må förundras över en sådan i rang kunglig andlig kvinna.
Hon som brinnande för Frälsaren och av kärlek till hans kors färdas över haven efter Helenas exempel, glad över mödan."

Den Helena som omtales i epitafiet, er keiser Konstantins mor, som bygget flere kirker i Det Hellige Land (blant annet Fødselskirken og Gravkirken) og som ifølge legenden gjenfant Kristi kors under et besøk i Jerusalem.

Guds styrelse?

Jeg visste ikke om den hellige Ragnhild den gang jeg konverterte til Den katolske kirke, derfor tok jeg et kristent navn under fermingen - nærmere bestemt Helena etter den samme store Helena som omtales i Ragnhilds epitafium (for ikke å glemme etter min salige mormor som var døpt Ragnhild Helena). Derfor synes jeg det er ekstra morsomt at den samme Helena dukker opp nettopp her hos min nyoppdagede pilegrimsdronning Ragnhild.

Uansett: Det er både inspirerende og betryggende å ha navn etter både den hellige Ragnhild fra Sveriges kristningshistorie og den store kirkebyggeren Helena.

Pussig

Sta. Ragnhilds minnedag er den 24. september. Sta. Helenas minnedag er den 18. august. Selv er jeg født midt i mellom; den 5. september (18 dager etter Helenas dag og 19 dager før Ragnhilds dag). Det oppdaget jeg først i 2012. Livet som katolikk inneholder gøye overraskelser rundt hver sving ;)

Sancta Ragnhild, ora pro nobis. Sancta Helena, ora pro nobis.

Preken: Seljumannamesse 2013

MEKTIG SELJUMANNAMESSE: Den 8. juli 2013 feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja, og både katolikker, lutheranere og medlemmer av Den nordisk-katolske kirke kom fra nord, øst og sør for å bli med på messen her ved Norges ytterste vestpunkt. Før messen gikk vi i pilegrimsprosesjon over den hellige øya mens vi sang og ba sammen (rosenkransen; gledens mysterier). Messen feiret vi i St. Albanuskirken i klosterruinene. Etter messen ba vi sammen i Sta. Sunniva-hulen.

Sitat fra prekenen av p. Ole Martin Stamnestrø: "Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv."

Alle foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

8. juli, på minnedagen for Sta. Sunniva og Seljumennene, feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja. Les prekenen og se bildene her.

Preken ved p. Ole Martin Stamnestrø, kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund
Selja, Seljumannamesse, 8. juli 2013
Messetekstene: Ordspr. 10, 28-32; 11,3.5.6.8-11a; Matt 10,26-32

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

«Rettferdig mann skal alltid stå støtt, men de gudløse får ikke bo i landet.» (Ordspr. 10,30) Slik hørte vi det nettop lest i første lesning fra Salomos ordsprog, en lesning som har vært lest på denne dag hertillands helt siden Kirken i Norge begynte å feire Seljumannamesse.

PILEGRIMMER: I Sta. Sunniva og seljumennenes fotspor
i vandring over den hellige øya mens vi ber for Vestlandet
og for Norges omvendelse.

Men forteller ikke historien om Sta. Sunniva oss nettop det motsatte? Den rettferdige og gudfryktige Sta. Sunniva blir fordrevet fra sitt land, mens den gudløse vikingekonge står støtt. Ikke bare ble hun fordrevet fra sitt eget land, heller ikke her på Selja fant hun trygghet. Forfulgt av hedenske nordmenn, søkte hun tilflukt i hulen her oppe. Der møtte hun sin død, skjønt ikke ved en hednings hånd.

Historien om Sta. Sunniva later til å være en historie om en rettferdig som ikke står støtt, mens de gudløse får bo i landet. For en ikke-troende moderne nordmann, må Sta. Sunniva fortone seg som den ultimate anti-helt. Hennes liv er antitesen av moderne snusfornuft. For det første var hun sta og bråmoden: Hun hadde allerede som ung tatt et endelig valg - det gudviede liv i kyskhet. Selv ikke en kongelig frier kunne rokke henne. Vår tids unge derimot anbefales årelange samboerskap før de våger å ta et endelig valg – som selvsagt kan gjøres om hvis man ombestemmer seg. Dernest var Sta. Sunniva uansvarlig: Med suveren forakt for HMS-kulturen, satte hun sin lit til Herren og lot seg drive til sjøs. For det tredje var hun uheldig: Da hun endelig nådde land, var hun kommet til sin hedningekonges hjemland, og der skulle hun møte en hel flokk av villmenn av samme støpning som den mann hun hadde flyktet fra. Og endelig, da hun var blitt presset opp i et hjørne, valgte hun ikke den raske og smertefrie død vi blir anbefalt nutildags i eutanasiens gullalder, men en lang og uthalet sultedød i en mørk hule.

HELLIG STUND: Innerst i hulen.
Her skjedde det.

"Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen,
døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet.
Hun var en av Jesu første venner hertilands.
Men da hennes blod sildret nedover fra hulen,
var det Kristi blod som langsomt begynte
å overrisle vårt fedreland."

 “But things ain’t what they seem," som det står i sangen. Sta. Sunnivas liv og død var ingen fiasko, men en triumf. For Guds målestokk er ikke som verdens. For Gud kan de menneskene som verden dømmer som de svakeste og mest mislykkede være de største heltene. Og Sta. Sunniva var nettop et slikt menneske. For Gud er det mennesket det mest vellykkede som følger Hans sønns eksempel mest trofast. Og det gjorde Sta. Sunniva.

«Å var eg meir deg Jesus lik», synger vi i en annen sang. Og dette var Sta. Sunnivas livsmotto. Hun fulgte sin frelsers eksempel. Kongenes konge snudde ting på hodet, da han valgte seg en krone av torner, og valgte korset som sin herskertrone. Fra korset fløt Hans blod ned på jorden, idet Han gav sitt liv for sine venner. Og helt fra Kirkens første tid har Jesu beste venner skjønt dette. Martyrene frydet seg over å få dø for troens skyld. Den som døde som martyr var så inderlig forbundet med Jesus at selv ikke dåpen var nødvendig for deres frelse, de mottok «blodsdåpen» i dødsøyeblikket. Så passer det godt at vi i denne juli- måned, som er Jesu-blods-måneden feirer et av vårt lands viktigste martyrer.

Vi feirer en Jesu venn fra en svunnen tid. Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen, døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet. Hun var en av Jesu første venner hertilands. Men da hennes blod sildret nedover fra hulen, var det Kristi blod som langsomt begynte å overrisle vårt fedreland.

BØNNESTUND I HULEN: Vi ber sammen.
"Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for.
Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge
Jesus og Hans plan for vårt liv."

Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv. Hvis vi følger Hans vilje for våre liv, spiller det ingen rolle om vår samtid dømmer oss som gammeldagse, svake, dumme, unyttige, godtroende, latterlige eller hva de måtte finne på å kalle oss. Gud har staket ut kursen for vår livsvandring.

Vi er på vei hjem til Gud i Himmelen. Himmelen er det landet der den rettferdige skal få bo; det er der den rettferdige mann skal stå støtt. Sta. Sunniva er der allerede, og derfra heier hun oss frem på Himmelveien. Amen.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Prekenen er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø

HER STOD SUNNIVASKRINET: Da Olav Tryggvason fant helgenen "i nådeåret 996", var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos noen av helgenene også i dag. Les mer om ukorrumperte legemer her.

Rett utenfor hulen står ruinene av Sta. Sunnivakirken. Kirken står så nær martyrstedet som over hodet mulig. Her på høyalteret i Sta. Sunnivakirken stod helgenskrinet. Kirken var for liten til å romme alle pilegrimmene som søkte seg dit på de store festdagene. De to motstilte portalene i kirken tyder på at den lille kirken har vært et ambulatorium, der pilegrimer kunne passere gjennom kirken og få se og og røre ved skrinet. Til gjengjeld var terrassene utenfor kirken store, for å gi plass til prosesjoner og alle pilegrimene.

Sta. Sunniva-skrinet stod her helt frem til 7. september 1170 da Sunnivaskrinet (og bispesetet) ble flyttet til Bergen, der skrinet var helt frem til reformasjonen i 1537. Det finnes ingen kilder som forteller hvor Sta. Sunnivas relikvier ble av. Noen mener skrinet brant opp i en brann, andre tror helgenen ble begravet på ukjent sted i Bergen. Ingen vet.

Relikvieskrinene etter seljumennene (de andre i Sta. Sunnivas følge) ble igjen på Selja. Ett av disse skrinene kan du se på Universitetsmuseet i Bergen i dag: Flåvær-relieffet med 13 forgylte kopperrelieff; et nydelig, nesten komplett, lite relikvieskrin.

Katolsk hilsen ved avdukingen av Sta. Sunniva-statuen i Selje

VESTLANDETS HELGEN: Sta. Sunniva er en ekte vestlandshelgen: Modig, sterk og fri, med håret stående rett ut i vestavinden. "Hennes blikk har en klar retning fremover. Hun minner oss om at livet har en retning fremover og oppover. Hun står der som en daglig påminnelse om at den som følger Jesus er på vei til det stedet hun allerede er, til Himmelen" (fra hilsenen).

Kunstneren Arne Mæland hugget signaturen inn i Sta. Sunniva-statuen foran flere hundre fremmøtte. Den hvite, italienske marmoren i statuen kommer fra det samme steinbruddet som Michelangelos berømte David-statue i sin tid kom fra.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den katolske kirke ble invitert til å komme med en hilsen da marmorstatuen av Sankta Sunniva ble avduket på torget i Selje sentrum lørdag 6. juli. Her kan du lese hilsenen.

Avdukingen av Sta. Sunniva-statuen var en høytidelig seremoni med et flott kulturprogram som varte i nesten to timer. Selv var jeg invitert til å komme med en hilsen fra Den katolske kirke. Mitt bidrag bestod derfor av et lite, improvisert forord før jeg leste opp en felles hilsen fra menighetene i Ålesund og Bergen. Med meg opp på scenen hadde jeg tre av barna mine, vi ble med andre ord en liten katolsk delegasjon på scenen.

"Forordet" mitt finnes det ikke manus til, men et videoopptak viser at jeg sa dette:



SOLEN OG GLORIEN: Bildet er tatt
noen sekunder etter at skyen virkelig
så ut som en lysende, strålende glorie
(jeg måtte først løpe og hente kamera).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Kjære alle sammen, gratulerer med dagen! Ja, vi er en hel liten delegasjon fra Bergen som har kommet hit til Selje for å feire sammen med dere.

Vi startet denne dagen med å spise frokost på Tunold-gården ute på Selja, og plutselig sa Sunniva: "Se mamma, det er en glorie på himmelen!" Og jammen meg, rett ved siden av solen var det en perlemorsky, lysende, strålende, som en glorie. Det var helt fantastisk. For en nydelig dag, og så flott å få dele den med dere!



FLAGGBORG FOR SUNNIVA: En stor dag
 å få være i Selje. T.h. Ingrid (5 1/2) som syntes
 dagens høydepunkt var å få videofilme
hilsenen vår. T.v. Sunniva (8) som oppdaget
glorien på himmelen.
Foto: Ragna Sofie Grung Moe

Jeg er her og representerer Den katolske kirke, og jeg skal lese en hilsen fra St. Paul menighet i Bergen og Vår Frue menighet i Ålesund. Det er jo en spesiell forbindelse mellom Bergen og Selja. Det er en grunn til at det går en båt direkte fra oss og til dere, og fra dere til oss, også stopper den noen ganger underveis (lurt smil).

Det er jo slik at da Norge ble kristnet, så var kristningskirken for Nordvestlandet her på Selja. Og i dag er det slik at St. Paul menighet i Bergen strekker seg helt hit til Selje. Vi hører sammen på en spesiell måte. Nå skal jeg lese hilsenen fra Den katolske kirke:

Kjære forsamling!

Vår Frue menighet, Ålesund, og St. Paul menighet, Bergen, gratulerer Seljes innbyggere med dagen! Mange som besøker Selje aner Sta. Sunnivas nærvær. Nå har denne erfaring fått et fysisk uttrykk. Idag står hun synlig i sentrum. 

LODDSELGERE: Disse to solgte lodd
under avdukingen, til inntekt for statuen.
Statuen er betalt med private midler,
innsamlet av "Venner av Selja kloster".

"Sta. Sunniva tilhører dere som
bor på dette sted; hun er deres
særlige beskytter og forbeder i
Himmelen, men hun er ikke bare deres.
Hun er hele Vestlandets skytshelgen og
skytshelgen for unge norske kvinner."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sta. Sunniva tilhører dere som bor på dette sted; hun er deres særlige beskytter og forbeder i Himmelen, men hun er ikke bare deres. Hun er hele Vestlandets skytshelgen og skytshelgen for unge norske kvinner. Ja, hennes appell er enda videre. Hennes budskap er universelt og aktuelt.

Allerede som ung prinsesse hadde Sta. Sunniva viet sitt liv til Gud. En av hennes forsmådde friere skulle vise seg som en brutal vikingekonge, men hun stod ham imot rakrygget og uredd. I tillit til Herren forlot hun sitt rike, snarere enn å underkaste seg hedningekongen. Hun fulgte sin samvittighet, idet hun visste at Guds lov alltid har forrang fremfor menneskelige herskeres påfunn.

Avdukingsseremonier har ofte et tilbakeskuende preg. Slik er det ikke idag. Den statue vi står ved idag minner oss ikke først og fremst om fortiden. Den kaller oss til å etterligne Sta. Sunnivas dyder i nåtiden. Og hennes blikk har en klar retning fremover. (Og her la jeg til: "Og det må jeg si, dette er flott skrevet av en prest som ikke har sett statuen, men han skriver nå i sin hilsen om Sta. Sunniva at hun ser fremover og oppover, mot Himmelen. Jeg fortsetter.") Hun minner oss om at livet har en retning fremover og oppover.

Hun står der som en daglig påminnelse om at den som følger Jesus er på vei til det stedet hun allerede er, til Himmelen. Idag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått.

Gratulerer med dagen! Gud velsigne Selje.



FORAN PÅ HIMMELVEIEN: "I dag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

HELGENEN VED HAVET: Sta. Sunniva-statuen står på torget. Der ser hun rett vest mot havet og mot de to grønne øyene sine: Selja (som du ser på bildet) og Irland.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

KOMMER: Prekenen og bilder fra Seljumannamessen på Selja 8. juli 2013

Primstaven: Helligtrekongersdagen

TILBEDELSE: Festen for Herrens Åpenbaring har blitt feiret i Kirken helt siden det 2. århundret. De tre vismennene var de første ikke-jødene som tilba Jesus.
"Wise men sought Jesus. Wise men still do."

I middelalderen var det vanlig å fremføre kirkespill enten i kirken eller foran kirken på Helligtrekongersdagen. I høymessen i St. Paul kirke i dag fikk vi besøk av de hellige tre konger som bar fram gaver til Jesus i krybben.

De hellige tre konger i St. Paul fremførte ikke et helt kirkespill, men de sang, ofret sine gaver til Guds sønn i krybben og greide kunststykket å gjøre stunden både høytidelig og barnevennlig, både hellig og hyggelig - godt gjort!

Gammel fest

DE HELLIGE TRE KONGER:
Hellig stund i St. Paul kirke
 da vi fikk de tre vise menn
på besøk i dag, 6. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kjært barn har mange navn, og det gjelder definitivt denne høytidsdagen som går under både navnet Trettendedagen (det er 13. dag jul), Epifani, festen for Herrens Åpenbaring og Helligetrekongersdagen. På latin heter festen Epifania Domini (Herrens Åpenbaring).

Uansett hva du kaller den, så har dagen blitt feiret helt siden det 2. århundret. Evangelieteksten denne dagen er teksten om da de vise menn endelig fant Jesusbarnet og tilba ham.

Caspar, Melchior og Balthasar

I legendene regnes de vise mennene for å være tre hellige konger. Kongene Caspar, Melchior og Balthasar ble sett på som representanter for Europa, Asia og Afrika - de tre kjente verdensdelene i middelalderen. Les mer om de hellige tre konger her på katolsk.no

I evangelieforklaringen for barna i dag ("søndagsskolen", altså) snakket vi om hvilke gaver det var vismennene gav Jesus. Det var jo ganske rart at de ikke gav ham en smokk eller babyklær eller en fin bok eller noe annet man pleier å gi til babyer? I stedet gav de ham gull, røkelse og myrra.

• Gull var kongenes gave og symbolet på makt og kongeverdighet.
• Røkelse var symbolet for det guddommelige og for tilbedelse.
• Myrra var en svært kostbar salve som ble brukt til å balsamere døde. Denne gaven varslet om Jesu offerdød og vår frelse.

Primstaven

Helligtrekongersdagen markeres på primstaven med tre kors, tre kroner eller tre menn. Primstavmerket kan også være en klokke som kan ringe jula ut.

Epifani var helligdag i Norge helt frem til helligdagsreduksjonen i 1770.

Etter en gammel katolsk skikk velsigner man sine hjem på Helligtrekongersdagen - en tradisjon vi holder fast ved den dag i dag. Les mer om det her.

LES MER PÅ BLOGGEN:

• Helligtrekongersdagen: Velsignelse av hjemmene

Bokomtale | Da kristendommen kom til Norge

Historien om hvordan kristendommen kom til Norge blir fargelagt når p. Olav Müller forteller den. Last ned boken gratis her.

Den lille boken heter "Et streiftog gjennom Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid", og som tittelen antyder får du her en kort og lettlest gjenfortelling av historien til Den katolske kirke i Norge, helt fra kristendommen kom til landet. Anbefales for alle som er interessert i kristendommens katolske røtter i Norge.

St. Olav katolske bokhandel i Akersveien 14, Oslo.

Gratis bok

Du kan laste ned boken gratis her. Hvis du foretrekker å lese på papir, får du et gratis heftet eksemplar av boken hos St. Olav katolske bokhandel i Oslo og i St. Eystein katolske bokhandel i Trondheim.

Populær skribent

P. Olav Müller er en skattet skribent, og har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese mange av dem.

Jeg kan også anbefale boken hans Pateren dypper pennen som du kan lese en anmeldelse av her på bloggen.


I anmeldelsen av Pateren dypper pennen skriver Anne Samuelsen:
"Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter."

Utstilling: Sankta Sunniva og det heilage skrinet

UTSTILLINGSÅPNINGEN: Slik så det ut ved utstillingsåpningen 7. september 2011, da translasjonen av Sankta Sunnivas skrin ble levendegjort på kaien i Bergen. Dette skrinet står i dag i utstillingen på Bryggens Museum. Det ekte skrinet gikk dessverre tapt under reformasjonen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sørg for å få med deg den vakre utstillingen Sankta Sunniva og det heilage skrinet på Bryggens Museum i Bergen før den tas ned 23. september.

I morgen, 7. september, feirer vi Sta. Sunnivas translasjonsdag, det vil si dagen da relikviene hennes ble overført fra Selja til Bergen i år 1170. Feir dagen ved å ta deg en tur til Bryggens Museum!

Utstillingens logo

Gregoriansk sang og steiner som ruller
Jeg har besøkt utstillingen flere ganger, og kan skrive under på at Bymuseet holder det de når lover skriver at: "Med gjenstandar, bilete, lydar og lukter tek utstillinga deg med på ei atmosfærisk reise gjennom historia om Sunniva, frå legenda og hendingar i mellomalderen fram til vår eiga tid. I tillegg har utstillingsrommet fleire gode sitte- og leseplassar med eksklusivt lesestoff om Sunniva."

Bor du ikke i Bergen? 
Fortvil ikke, med tid og stunder kommer forhåpentligvis også selve utstillingen opp igjen - i Selje kommune. I mellomtiden kan du laste ned de eksklusive Sunniva-heftene fra utstillingen på Bymuseets hjemmeside. (NB: Fungerer ikke med Firefox, men fungerer fint med f.eks. Internet Explorer.)

Utstillingen er et samarbeid mellom Bymuseet i Bergen, Universitetsmuseet i Bergen, Bergen kommune, Selje kommune, Bjørgvin Bispedømme og St. Paul menighet (Den katolske kirke)

Preken ved Seljumannamesse på Selja

"Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden."
(Sitat fra Dom Alois Brodersens preken i St. Albanuskirken i klosterruinene på Selja)
Foto: Ewa Bivand

- Sta. Sunniva og hennes ledsagere er ikke falskneri. De var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død, fremhevet Dom Alois Arnstein Brodersen i sin preken under den katolske Seljumannamessen på Selja 8. juli 2012. Les hele prekenen her. 

Kjære troende
Vi er samlet her i klosterruinene på Selje for å feire Seljumannamesse. Den hellige Sunniva og Seljemennene er de første helgener vi kjenner til i Norge. Kanskje var det noen før dem, vi kan forestille oss irske eller andre kristne som ble slept hit som treller og som utholdt sitt liv i troen inntil enden, eller de prestene som Håkon den Gode tok med seg fra England – vi vet ikke hvordan det gikk med dem. Kirkene ble brent – og prestene? Men det fortaper seg i det forhistoriske mørke. Men om Sunniva og Seljemennene vet vi noe, for der har noe, om enn sørgelig lite, av overleveringer og legender overlevd. Altså vet vi mer enn ingen ting, og mer enn om så mange andre helgener fra de tidlige århundreder.

Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse - alt det har vi hjemme også. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden. Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus, og heller ikke mystiske, umålbare stråler eller esoteriske krefter (som noen vil ha det til) eller spor av radioaktivitet i kildevannet (som man i hvert fall hevdet for femti-seksti år siden) som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige.

Vi kan ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirken har fra den tidligste kristne tid hatt en andakt, en kult, på dette sted, i selve Sunnivahelleren, som kanskje er Norges eldste kirkerom, i Sunnivakirken like nedenfor helleren og i klosteret her nede under fjellet. Det er ikke bare fordi man hadde funnet manneben i en hule at det oppsto en helgenkult. Det er funnet menneskeben mange steder i Norge, både før og etter Olav Tryggvason, uten at det ble noen helgenlegender ut av det.

Folk var jo ikke dumme før i tiden, og ikke var de mer lettlurte og godtroende heller (i hvert fall ikke mer enn i dag). Det må, da kong Olav kom for å undersøke historien om de ben som var funnet, ha vært mennesker i området, som ennå husket og kunne fortelle hva som hadde skjedd – om de fremmede, – de irske flyktningene – som hadde slått seg til på Selje og som der var omkommet. Kanskje var noen av disse også kristne. Både nord og sør for Selje finnes det urgamle steinkors, som vitner om kristent nærvær. Og kontakt mellom fastboende og tilreisende er heller ikke utelukket; mange nordmenn hadde lært gælisk språk å kjenne i Irland og en del irske treller var sikkert å finne her i distriktet også.

Kirken har heller ikke bevisst funnet på og satt i omløp løgnaktige historier for på den måten å omvende hedninger. Det rimer dårlig med den kristne tro. Og mange legender, som i nyere tid har vært avvist som rent oppspinn, for eksempel St. Georg og dragen (fordi det ikke finnes drager, kan St. Georg ikke ha vært til) har så allikevel vist seg å ha en kjerne av historisitet i seg. Vi mangler de historiske bevis for Sunniva og Seljemennene, men det betyr ikke at de ikke har levd her og at de var helgener.

For Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus; heller ikke avbildningen på likkledet i Torino er noe bevis på Jesu død og oppstandelse. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at han lever – og derfor heter det i Hebreerbrevet at: ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” På samme måte har vi ingen tekniske bevis for at Sunniva og Seljemennene har eksistert. Noen, som har ivret for å avskaffe helgen-kulten, har systematisk sørget for å fjerne og ødelegge alle levninger og bevis. Men det beviser ikke at de ikke har vært til.

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge, feiret De hellige på Selje og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære. Slik har den lokale kirke på Vestlandet, representert ved biskopen på Selja, stadfestet deres hellighet i en tid, hvor dette var lokalkirkens oppgave (på samme måte som Olav ble helligkåret av folket og biskopene i Trondheimen). Helligkåring er et uttrykk for Kirkens ufeilbarlige Læreembete og Kirken helligkårer ikke – og feirer ikke – ingenting. Om legendene kan virke sjablongmessige, så er ikke de som helligkårer å ligne med street-art-kunstnere; man tar ikke bare en sjablong og sprayer over litt maling – og vips – så har man en ny helgen. Nei, når Kirken helligkårer, eller tillater en helgenkult, så er det fordi det handler om helgener, virkelige mennesker som har levd et hellig liv og har fått en salig død.

Og legendene er ikke uten enhver sannhetsgehalt. Vi vet at de mange små irske riker var svært betrengt av vikinger. Vi vet at både flaskepost og et og annet sjølik fra Irskesjøen er drevet i land her i området. Og i urolige tider, er det ikke urimelig at folk i området ville være svært mistenksomme overfor fremmede som kom og slo seg ned. Og at helgeners – og andres for den saks skyld – legemer er blitt bevart uskadet etter døden er vel kjent, både fra den hellige Olav, men også fra mange begravelser under kirkegulvene i senere tider. Det kan da kanskje ikke tas som noe ugjendrivelig bevis for hellighet, men det gjør at det ikke er umulig at man har funnet Sunnivas legeme uskadet. Og man ville ikke ganske enkelt ha tatt et tilfeldig kvinnelik og balsamert det, for å ha et ”helgenlegeme”. Man var ikke bedragere bare fordi man levde før i tiden. Og hvem behersket i vikingtidens Norge balsameringskunsten?

Så må vi, som katolske kristne, tro at de hellige fra Selja med Sancta Sunniva i spissen, har levd og dødd her. Vi må ikke la oss forvirre av protestantiske skeptikere, som helst vil avskaffe alle helgener, ja, Gud og hans Sønn og Den Hellige Ånd med, fordi de ikke lar seg bevise med naturvitenskapelige metoder.

Sunniva og Seljemennene var her; de drev hit fra Irland og de fant her en salig død, ikke som et grusomt skjebnens pek – her hadde de endelig unnsluppet hedningenes raseri i sitt hjemland og hadde drevet over åpent hav, og så ber de om å få slippe å falle i hedningenes vold også her på Selja, og så faller fjellet ned over dem og slår dem i hjel. Det høres vel forferdelig ut for den som ikke tror, men for den troende er det slik som apostelen skriver – at: ”for meg er livet Kristus – og døden en vinning”. For Sunniva, som hadde lovet evig kyskhet og ikke ville ha noen annen enn Kristus som sin brudgom, var det å bli tvunget inn i ekteskap med en hedning, en skjebne verre enn døden, ja, en salig død i Kristus var langt å foretrekke.

Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære, at de var villige til å ofre alt, heller enn å måtte gå på akkord med denne verden. De forlot all jordisk og verdslig sikkerhet og gav seg helt i Guds hånd, da de satte ut på storhavet i båter uten årer og seil og stolte på at Gud ville føre dem trygt dit han ville. Og til sist, da verdens ondskap truet med å innhente dem også her, ba de Gud om å bevare dem, heller forlate dette liv i en salig død, enn risikere hedningenes raseri. De fryktet ikke hedningene fordi de kunne drepe legemet, for de visste seg sikker i Hans hånd, Han som er Herre over legeme og sjel og som har sagt at vi er verdifulle i Hans øyne – ”mer verdt enn mange spurver”.

En slik sterk og urokkelig tro måtte vi ha. Da ville også vi seire over verden, slik Sunniva og Seljumennene i martyrdøden for Kristus, seiret over denne verden og vant den uvisnelige seierskransen.

Vi ber den hellige Sunniva og de hellige fra Selja om å gå i forbønn for oss for Guds trone, at troen må styrkes i oss inntil også vi må bli tatt opp iblant de saliges skare hos Gud.

AMEN +

Publisert i samarbeid med Dom Alois Arnstein Brodersen Can. Reg., sokneprest i St. Paul menighet i Bergen

Sankta Sunniva og Selja

Selja – «den heilage øya» – er et helt spesielt, hellig sted.
Utsikt fra hulen. I forgrunnen: Sta. Sunniva-kirken der Sunniva-skrinet stod.
Mot horisonten: Benediktinerklosteret med tårnet som har stått gjennom 900 år.
Skyen på himmelen: Innenfor kirkekunsten er duen et symbol på Den Hellige Ånd.
Eller er det St. Mikael? Munkene viet hulekirken til erkeengelen St. Mikael.
(Skyen er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et heldig øyeblikk.)
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

Den hellige Sunniva er skytshelgen for Norge. Hun er Norges første helgen, og Selja er Norges eldste pilegrimsmål. Sankta Sunniva levde på 900-tallet og var svært viktig under kristningen av Norge.

De første kristne misjonærene som kom til Norge, kom fra vest, fra Irland og England. Sta. Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen.

Sta. Sunniva og følget hennes døde som martyrer, derfor ble de erklært for å være helgener.

Legenden

Legenden forteller at Sta. Sunniva var en kongsdatter i et av de små kongerikene i Irland. En hedensk mann forsøkte å tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet å gå med på. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i tre båter uten seil og ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit Han ville. To av båtene drev i land på øya Selja i Norge, rett sør for Stadt. Den siste båten landet på øya Kinn.

Sta. Sunniva og følget hennes slo seg ned i en hule på Selja. Der levde de et enkelt og nøysomt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene som bodde inne på fastlandet hadde imidlertid sauene sine ute på Selja, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres.

I kirkekunsten blir Den hellige Sunnivaalltid avbildet med en stein i hånden, 
på grunn av steinraset som gjorde henne til Norges første martyr. 
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

Hellig død

Den norske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å drepe de uønskede innvandrerne på Selja. Sunniva og følgesvennene hennes gjemte seg i hulen og bad Gud om at han måtte frelse dem fra den vanhellige døden som de norske hedningene ville gi dem. Da hørtes et voldsomt brak, og fjellet styrtet sammen: De var blitt bønnhørt.

Slik fikk Norge sine første martyrer, og Kirken i Norge var født, gjennom martyrenes blod. Som kirkefaderen Tertullian sier: «Martyrenes blod er kirkens frø.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram.

Lyset over Selja

En tid etter Seljumennenes død, seilte to storbønder til Trondheim. Legenden forteller: Da de en natt ankret opp ved Selja, oppdaget de et merkelig lys over øya. Det syntes å strømme ned fra himmelen og samle seg på et sted over stranden så glansen av det speilet seg i havet. De rodde i land, fant en hodeskalle på stranden, snøhvit og blank og med en søt duft. De var hedninger og forsto ingenting, men tok den med seg til kong Olav Trygvason. Den nydøpte kongen og biskop Sigurd forsto at hodeskallen var en relikvie, og seilte til Selja.

I hulen på Selja fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Sammen med henne lå mange skjeletter som sendte ut den samme velduften som hodeskallen gjorde. Olav Tryggvason lot hulen bygge ut som kapell og føyde en liten kirke til nedenfor. (Sta. Sunniva-kirken som du ser ruinene av i dag.) Menneskeknoklene som de hadde funnet, ble lagt i et skrin og en kiste ble tømret til den hellige Sunniva. Denne skrinleggingen fant sted i år 996.

Sta. Sunniva, alterskapet i Trondenes kirke

Kan legenden være sann?

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.

Historien om at båter fra Irland fløt i land på Selja er plausibel. Vrakgods og flaskepost fra Nord-Irland havner fortsatt på norskekysten. Under første verdenskrig kom to døde marinesoldater med livbelter drivende helt inn til Seljesanden. Skipet deres hadde gått ned i Irskesjøen og de hadde drevet over Nordsjøen nøyaktig samme vei som legenden forteller at Sta. Sunniva drev. De to soldatene ligger begravet på kirkegården i Selje.

Det vi vet, er at i Sunnivas tidsperiode var det slett ikke uvanlig at irer satte seg i båter uten ror, årer og seil for å la seg føre av vær og vind dit Gud ville ha dem.

I tidsperioden vi snakker om, var det mange små kongeriker på øya Eyre (Irland), og det finnes flere legender om unge jomfruer som forlot Irland. At legendene har sitt utspring i at iallfall én kvinne virkelig gjorde det, er ikke usannsynlig.

Da Olav Tryggvason fant helgenen, var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos helgener også i dag. Les mer om det her hos den internasjonale katolske legeforeningen FIAMC.

St. Bernadettes ukorrumperte legeme.
Død i 1879.

Fortsatt et hellig sted

Selja - «den heilage øya» - er fortsatt et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Gjennom over tusen år har øya tiltrukket seg pilegrimer. Utenfor Sunnivas hule står ruinene av Sta. Sunniva-kirken den dag i dag. Et av de første klostrene i Norge, et engelsk benediktinerkloster, ble bygget her på 1100-tallet, og var i drift fram til reformasjonen i 1537. Fortsatt står klosterruinene på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.

900 ÅR GAMMELT KLOSTER: Fortsatt står klosterruinene på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Der Kirken i Norge ble født»

Sta. Sunniva er skytshelgen for Bergen, for Vestlandet, for Norge og for unge kvinner. Øya Selja er «stedet der Kirken i Norge ble født». Hulen der Sta. Sunniva døde (selveste «livmoren») kalles også «Norges eldste kirketak», og er et av de få stedene vi vet at Olav den Hellige har vært og knelt i bønn (i 1015).

Selja - der Kirken i Norge ble født

 

Seljumannamesse i dag

Helgeners dødsdag feires fordi det er deres himmelske fødselsdag. Fortsatt feires Sta. Sunnivas minnedag, Seljumannamesse, hvert år den 8. juli. Dagen feires både av Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og av Den norske kirke. Den lutherske feiringen har en egen hjemmeside.

SELJUMANNAMESSE: Et glimt fra den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020.
Se en bildeserie fra feiringen her.

Reise til Selja

Den enkleste måten å reise fra Bergen til Selja, er med hurtigbåten. Kjører du egen bil, tar det om lag seks timer å kjøre fra Bergen til Selja, se kjørerute her. Fra Oslo til Selja tar det åtte timer å kjøre, se kjøreruter her. Fra Trondheim til Selja tar det sju timer å kjøre, se kjørerute her. For overnattingsalternativer, ta en kikk på denne oversikten og denne oversikten. I tillegg leier mange private ut gjennom Airbnb.

Det er faste omvisninger på Selja i sommersesongen og litt utover høsten. Gå til Klosterbåtens hjemmeside for å finne informasjon om rutetider og priser.

LES MER HER PÅ BLOGGEN:

• Benediktinerne på Selja - i fortiden og fremtiden
• Sunnivalegenden - slik jeg fortalte den ved åpningen av kystpilegrimsleden på Selja
• Hva gjør hellige steder med oss? - om Selja som hellig sted 
• - Det regner velsignelse her på Selja - reportasje fra den katolske feiringen av Seljumannamesse på Selja i 2012
• Preken ved Seljumannamesse på Selja 2012 - Dom Alois Arnstein Brodersens frimodige forsvar for Sta. Sunnivas historisitet.
• Preken ved Seljumannamesse på Selja 2013 - Les p. Ole Martin Stamnestrøs preken og se bildene her.
• Preken og glimt fra Seljumannamesse på Selja 2019 - Les p. Ole Martin Stamnestrøs preken og se bildene her.
• Fin NRK-reportasje fra Selja - se den her
• Dramatiske, uimotståelige Selja - med bilder fra Selja og Ervik
• Poetica: Selja - nydelig dikt om Selja av Frode Thorup
• Vinterbilder fra klosterøya Selja - om vinteren hviler Selja stille i hellig fred
• Selja-klosterprosjektet på NRK P1 - et radiointervju med meg i "Mellom himmel og jord"
• Selja-klosterprosjektet hovedsak i Dagen
• Brevet fra Seljes ordfører til Fontgombaults abbed - invitasjonen til å grunnlegge kloster på Selja
• Katolsk hilsen ved avdukingen av Sta. Sunniva i Selje - talen jeg holdt på vegne av Den katolske kirke ved avdukingen av statuen i Selje
• Bokomtale: Vakker Selja-veiviser - "Ingen kjem til Selja utan å undre seg. Og ingen reiser derifrå urørd. På den vesle øya like sør for Stad ligg eit makelaust ruinanlegg i eit makelaust landskap" (sitat fra omslaget). Det skal godt gjøres å forlate denne Selja-veiviseren urørt også.

LES MER PÅ KATOLSK.NO:

• Selja - Norges første pilegrimsmål
• Norges klostre i middelalderen - Selje kloster
• Se bildeserie fra Seljumannamessefeiringen 8. juli 2020 her.
• Preken ved Seljumannamesse på Selja 2020 - Les p. Haavar Simon Nilsens preken her.

 PRAKTISK INFO OM SELJE:

• På Selje.info finner du gode tips om overnatting, turtips og severdigheter i Selje. Mens pilegrimsøya heter Selja, heter tettstedet på fastlandet Selje (med e). Selje og Stadt ligger helt ut mot Stadhavet og har et egenartet kulturlandskap, lune viker, kritthvite sandstrender, vakre kirker, idylliske øyer og et flott turterreng.

LES MER PÅ SUNNIVALEIA.NO:

• Sunnivaleia er en pilegrimsled over sjø og land fra Kinn til Selja. Du kan gå hele ruten eller utforske etapper og områder. Her kan du lese hvor Sunnivaleia går.
• Hvert år blir det arrangert vandringer i Sunnivaleia, gjerne med Seljumannamessen i klosterruinene på Selja som mål.

Første gang publisert på bloggen 8. juli 2012. Oppdatert 22. januar 2021.