Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

PUSTEROM. Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.

Rommene du trenger

Pusterom kan dukke opp av seg selv. Men det gjør de altfor sjelden - iallfall i mitt liv - derfor må jeg være bevisst på å finne dem og skape dem.

Torsdag, for eksempel. Torsdag tok jeg ut en avspaseringsdag og spaserte ned til Aker Brygge. Det er det man skal gjøre på avspaseringsdager, ikke sant? Spasere. Spankulere. Bare gå og drive litt. Finne sjøen. Helst havet. Men i mangel av havet: sjøen. Og der nede ved sjøen dumpet jeg jammen over havet. Det vil si jeg: Jeg fant Bjørnson. Sånn:

"Havet stunder jeg mot,
jo havet, hvor fjærnt det ruller
i ro og højhed".
Bjørnstjerne Bjørnson

Hvis du vil finne pusten igjen: Gå helt ned til sjøen. Der er det godt å puste. Godt å tenke. Godt å be.

Gå nær nok til at du kommer tett på dypet og høstbladene som ligger og dupper der i overflaten. Sånn:

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større og skarpere format.

Der i vannskorpen kan du for eksempel lese hele Kjærlighetens høysang, 1. Korinterbrev kapittel 13, som avsluttes slik: 

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1. Kor 13,12-14)

På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. 

Du så bildet litt uklart, som i sjøen her. Som i en gåte. 

Det er sånn Gud er. Det er sånn livet er. 

Du ser, men du ser ofte uklart. 

Du ser bare klart i glimt, 

stykkevis og delt.

En annen måte å få puste på, er ved hjelp av roser.

Eller skjønnhet, om du vil.

"The world in which we live needs beauty in order not to sink into despair," sier den salige pave Paul VI.

Hvis du er så heldig at du treffer blink med været på en avspaseringstorsdag, finner fin musikk, finner noen fine roser, sjøen og høstsola, da har du skapt et pusterom. Da blir du salig. Sånn:

Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.

Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen? Som katolsk kristen er jeg så heldig å tilhøre en kirke som har morgenmesser, formiddagsmesser og kveldsmesser sju dager i uken. I praksis er det imidlertid vanskelig for denne fembarnsmoren med mer enn full jobb å få til det. Jeg rekker ikke jobb hvis jeg går på morgenmessen kl. 8, kl. 11 er jeg på jobb og hvis jeg går på kveldsmessen kl. 18 krasjer leksene og leggingen. Så: Hvordan overleve da?

Her er mitt pusterom i hverdagen:

Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. 

"When life gives you more than you can stand - kneel."

Mitt pusterom er en bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Akkurat stor nok til å bli en liten klostercelle. Et lite lønnkammer. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
 Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Sånn ser det ut på døren til høyre for bønnekrakken.
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)
"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2. Kor 12,9)
"Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess 3,3)
"This is the Day that the Lord has made." (Sal 118,24)
De fine, små bibelkortene (mannakort) laget av Kari Elise Liodden kan du lese mer om her. 

Blir du med på et lite hopp tilbake noen tusen år i tid? Trellkvinnen Hagar er den første som gir navn til Gud i Bibelen. Etter at hun har flyktet ut i ørkenen fordi Sarai har vært så hard mot henne, blir hun funnet av Herrens engel. Der får Hagar vite at hun skal bli stammor til en stor ætt. Engelen sier:

«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn; du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.»

Ismael betyr "Gud hører".

"Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered." (1. Mos 16,13-14)

"Lakai-Ro'i-brønnen" betyr "brønnen til den levende som ser meg". "Den ligger mellom Kadesj og Bered." I dag kan det godt være at du finner den mellom Kjøkkenet og Badet.

Dette er min Lakai-Ro'i-brønn. Her møter jeg den levende Gud som ser meg. Her:

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Pusterom kan dukke opp av seg selv, men det hjelper å innrette livet og huset slik at det blir litt lettere for at de gjør det. Lag et rom - et fysisk sted i huset - for de rommene du trenger: pusterom, hellige rom, hellige øyeblikk.

Hvis ikke du har din egen Lakai-Ro'i-brønn: Lag deg det. Lag deg et pusterom. Gjerne et som du snubler over, et sted midt oppi alt, slik at det minner deg om den Gud som er med deg midt oppi alt, "for det er i ham liv lever, beveger oss og er til" (Apg 17,28). 

Gud er Herren Gud som gir liv og ånde til alle ting. Så klart han hjelper deg med å finne pusten igjen.

Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Les også:

En levende, åpen kirke

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

Guds Ord på kjøkkenet

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.

Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:

The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;

no want shall I know.

I feed in green pastures;

safe-folded I rest.

He leadeth my soul 

where the still waters flow,

Restores me when wand'ring, 

redeems when oppressed, 

Restores me when wand'ring, 

redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 

Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 

No harm can befall with my Comforter near. 

No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 

With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 

With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 

Oh, what shall I ask of thy providence more? 

The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!

Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.

En av stavkirkens sidedører.

Detalj.

Og så glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

"Herren er min hyrde i Nordmarka"

Ettertanke | Da barna forsvant

Da barna forsvant lå hagen tom tilbake.
Foto: Brian M. Forbes/Flickr Creative Commons

Inne på tekstfoto.no kom jeg over en perle av en film: Et stille, nydelig og tankevekkende portrett av legbror Gérard-Marie Ketterer i St. Dominikus kloster i Oslo.

«Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. «Hvor er du?», spør han, og det har han gjort hele tiden med alle mennesker,» sier den franske bror Gérard ettertenksomt på norsk.

Bibelen forteller at vi mennesker er skapt for å leve sammen med Gud vår Far, Han som har skapt oss i sitt bilde. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» står det (Fork 3,11). Vi kan ikke ta evigheten fra folk og erstatte den med en velferdsstat. Da går det helt galt, for Gud har skapt oss til seg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i Gud.

«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis. Bli stille og kjenn etter, så skjønner du hva han mener.

Dersom du lytter ekstra godt kan du faktisk høre stemmen til Han som går i den svale kveldsbrisen og leter. Han søker deg hele tiden. «Hvor er du?» sier han (1. Mos 3,9). Han roper på deg med en stemme som er full av uendelig kjærlighet og uendelig smerte: «Å kjære barn, kom hjem!»

Erik Hillestad skriver (gjengitt med tillatelse):

«Da barna forsvant
bak siste bro som brant
lå hagen så tom tilbake.
En far stod og gråt
over alt han hadde tapt.
En drøm var forbi,
men en sang var blitt skapt:
Å kjære barn, å kjære barn,
kom hjem, kom hjem!»

Sønn av Adam, datter av Eva: Hvor er du? Kveldsmaten er klar. Kom hjem.

(Post Scriptum: Ordet "nattverd" betyr rett og slett "kveldsmat". Når presten i Den norske kirkes nattverdsliturgi sier "Kom, for alt er ferdig", hører du en gjenklang fra hagen, av Gud vår Far som roper barna sine inn til kveldsmat.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 16. februar 2013, da 1 Mos 3,8-13 var dagens bibeltekst:

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3,8-13)

Se også:

• Her kan du se portrettet av legbror Gérard-Marie Ketterer. Filmen varer i under seks minutter.

Herren er min hyrde i Nordmarka

Ladestopp i sola ved Skjennungen.

Av og til er det helt nødvendig å lade batteriene. I dag var en sånn dag. En skikkelig Salme 23-dag.

Bibelens Salme 23
En salme av David.

Herren er min hyrde
jeg mangler ikke noe.

Det betyr ikke at jeg har alt jeg vil ha. Men det betyr at jeg ikke mangler noe. Det er forskjell på det. Med Davids formulering er det lettere å være takknemlig for livet slik det er.

Han lar meg ligge i grønne enger.
Eller på hvite marker, om du vil.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Skjennungen, for eksempel (et vann i Nordmarka). Der var det stille i dag, og masse sol. Perfekt sted for å finne fram sjokoladekaken jeg hadde med i sekken.

Han gir meg nytt liv.
Det trenger jeg.

Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
En av mine favorittbønner er denne av St. Birgitta av Vadstena: "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den".

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.
Faktisk var det dette verset som satte meg på sporet av Salme 23 i dag. Det viser seg nemlig at Nordmarka er overraskende mørk i januar. Det er få steder den lave januarsola finner veien forbi de høye grantrærne. Veldig uvant for en vestlending som er vant til å gå på ski i åpne fjellandskap.
Jeg liker ikke å gå i skygge. Noen ganger i livet må man det, men det er heldigvis ikke noe påbud om å aktivt oppsøke skyggen. Neste gang legger jeg nok ladeturen til lyset på Frognerseteren eller på Bygdøy, også kan jeg heller returnere til Nordmarka i februar når sola når fram til flere steder.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Amen!

Sol! Det viser seg at batteriene mine er solcellebatterier.
Begge foto: Ragnhild Aadland Høen, Nordmarka 16.01.2017