Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Evig liv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Evig liv. Vis alle innlegg

03 april 2018

Katolsk bypåske

Jepp. Dette ble det nærmeste vi kom hyttetur denne påsken. Denne «drømmepåsken» har vi hatt den sykeste påsken til nå. Juhu! Årets hyttetur ble derfor særdeles kortreist. En bønneskammel er et godt utgangspunkt for å lage et hyttetak, viser det seg.

Det er ikke alltid ting går etter planen, hverken i livet eller i påsken. Men det kan jo bli fint likevel.


Planen var at jeg skulle ta med meg barna til familiehytta på fjellet fram til skjærtorsdag, deretter skulle hele familien være i Bergen og feire påske i St. Paul menighet. Både fjell og kirke - både feriering og feiring - var altså planen. I stedet fikk vi virus etter virus kastet over oss, og bare to av barna kom seg på fjellet, mens vi andre forble i Oslo.

Evig liv

Vel, sånn er livet. Jeg er glad for at jeg klarte å kreke meg til de fire viktigste messene: palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskenatt. Dessuten er jeg takknemlig for at vi klarte å komme oss på en veldig morsom aketur med gode venner i Maridalen og en koselig tur på Norsk Folkemuseum der vi malte påskeegg, så den nye påskeutstillingen deres og løste påskekrim. Også var det fint å ha påskeegg og gule roser inne. Og veldig bra at ingen var alvorlig syke, bare sånn kjedelig syke.

Først og fremst er jeg uendelig glad for at den kristne troen er sann. At Jesus har seiret over døden, og at det venter et evig liv uten sykdom og smerter, uten det vonde og uten det onde. Det blir bra! Og da gjør det ikke mye om hverken livet her på jorda eller påskeferien blir perfekt og slik man planla.

Himmelen på fulltid får du først oppleve når du er der ;)

HIMMELSK: Himmelen på deltid kan du finne i Maridalen.


GLEDE: 1. påskedag. Marias påskeglede :)

GLEDE 2: 1. påskedag. Min påskeglede. Roser og sol!

GLEDE 3: 1. påskedag. Johannes' påskeglede. Finnes det noe kulere enn å gå der intetanende på Folkemuseet, ha lært å lese og plutselig oppdage at du har en egen gate der? Johannes var veldig fornøyd. Det er i det hele tatt stor stas å være oppkalt etter Johannes, "bestevennen til Jesus".
KATOLSK PÅSKE: Påskeutstillingen på Norsk Folkemuseum har egne montre over katolsk og ortodoks påskefeiring. Lyset til høyre er et påskelys av den typen vi bruker i Den katolske kirke (størrelsen på selve lyset er imidlertid mye større i store menigheter). De fem "taggene" settes på lyset påskenatt, til minne om Jesu fem sår; i hendene, føttene og i hans side (fra soldatens spyd). Lysene til venstre er de mini-påskelysene som menigheten holder i hendene under påskenattmessen.

HJERTE: Påskeglede på Folkemuseet. Alle hjerter gleder seg. ❤️

AGNUS DEI: Polske påskeegg på Folkemuseet. Jesus som Guds lam, "Agnus Dei", er et vanlig påskemotiv, på grunn av forbindelsen til jødenes påske: Israelsfolket ble frelst fra dødsengelen i Egypt ved at de smurte blodet fra et lam på dørstolpene sine. Vi også blir frelst fra døden ved Lammets blod; ved Jesu blod. Det er Døperen Johannes som først identifiserer Jesus som Guds lam, lenge før hans død.


LIVET: Marias selvmalte påskeegg på Folkemuseet matchet t-skjorten. Egget er et gammelt symbol for nytt liv, og det er nettopp LIVET vi feirer i påsken.

PÅSKEØYEBLIKK: Etter messen påskenatt spurte jeg om å få komme inn i sakristiet og ta bilde av det nydelige krusifikset som vi æret langfredag. Det fikk jeg. Under langfredagsliturgien går vi fram til korset én etter én. Det tar laang tid. Alle står tålmodig og venter i kø før det blir nettopp deres tur til å knele ned og kysse Jesu føtter, berøre korset i ærbødighet eller bare bukke eller knele med respekt. For meg er det er et av de sterkeste påskeøyeblikkene jeg vet om, og det er en fullstendig overveldende opplevelse hver eneste gang. Det høres sikkert helt rart ut. Jeg tror nesten du må ha opplevd det selv for å skjønne det. Å gå frem til Jesu kors på denne måten er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver eneste gang, til og med lenge før jeg har nådd fram til korset. Jeg skriver om hele langfredagsliturgien her.

FOR Å VINNE DEG: Jesu føtter. En kjærlighet som ikke er villig til å ofre noe, er ikke kjærlighet. 

En kjærlighet som er villig til å ofre alt, gi hele seg, hele sitt liv, som er villig til å «gå gjennom ild og vann for deg» for å vinne deg - det finnes ikke en høyere kjærlighet enn det. Takk, Jesus!

364 DAGER: Jesus i sakristiet. Dette krusifikset tas kun frem én dag i året, bare på langfredag.

KRISTUS-LYSET: Påskenattliturgien starter utenfor kirken, med tenningen av den hellige påskeilden og Kristus-lyset. Her kan du lese hele den mektige liturgien til påskevigilien.

HAN ER OPPSTANDEN: Det store påskelyset bæres inn i kirken av en diakon eller prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken. Alle får små miniversjoner av påskelyset, som tennes fra Kristus-lyset. Bortsett fra Kristus-lyset og de små lysene i hendene er hele kirken i mørke frem til evangeliet leses. Etter den 7. og siste lesningen fra Det gamle testamentet kommer alt lyset på, bjellene ringer, orgelet tar helt av og «Gloria» («Ære være Gud i det høyeste») synges. Menneskehetens historie vender. Kristus har oppstått! Midt i vårt dypeste mørke kom han med lys, og med evig liv til vår død. 
«Døden er oppslukt, seieren vunnet.
Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15, 54-55)

Påskenattmessen er helt spesiell, og fullstappet av mystikk og symbolikk. Elsker den!

VOKSENDÅP: En konfirmant og tre voksne ble døpt i St. Olav kirke i Oslo påskenatt. Påskenatt/påskedag er Kirkens tradisjonelle dåpsdag. Dåpen gir oss del i Kristi oppstandelse, derfor er oppstandelsesdagen en så symbolsterk dag å bli døpt.
Alle døpte som er i kirken fornyer sitt eget dåpsløfte denne dagen.

"
Brødre, vet dere ikke at vi som er blitt viet til Kristus gjennom dåpen, vi har fått del i hans død gjennom den? Ved dåpen er vi altså døde og blitt begravet, sammen med ham, for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse, på samme måte som Kristus ved Faderens herlighet ble oppreist fra de døde. For er det så at vi er blitt ett med ham ved å lide en død som hans, så skal vi også være det ved å få del i en oppstandelse som hans." ( Rom 6,3-5 - leses høyt under den katolske dåpsliturgien)

HELLIG VANN: Døpefonten påskenatt. Dåpsvannet/vievannet som innvies påskenatt kan alle som vil fylle på små flasker og ta med seg hjem. Vi har små vievannsfonter hjemme. Vievannet er til minne om dåpen. Hver gang du dypper fingrene i vievann og tegner korsets tegn over deg mens du sier "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn", bekrefter du din egen dåp. "Denne enkle handlingen, som selv de minste barn elsker å gjøre, er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp" skriver den katolske teologen Scott Hahn i boken "Livgivende tegn - 40 katolske skikker og deres røtter". Anbefaler den boken varmt!

LYSET: Det store Kristus-lyset varer i et helt år, helt til påskenatt 2019.
Kristus er verdens lys, Han og ingen annen!

KATOLSK BYPÅSKE: Påskenatt i St. Olav domkirke i Oslo. Jeg fikk tatt et lydopptak av den store påskelovsangen Exsultet, som jeg tenker å lage en video av med bilder fra påskenattmessen. Hvis jeg aldri kommer så langt har dere iallfall fått disse bildene...

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2018


LES OGSÅ:


16 mars 2018

Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).


Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).


Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).


Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.


Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst


Les også:

21 februar 2018

Ettertanke | De døde er ikke døde

KRISTEN SYMBOLIKK: En halv alterring med dyp symbolikk. Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre halvdelen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden. 


Den andre halvdelen av alterringen befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss. I sentrum av ringen står Jesus, virkelig til stede i brødet og vinen.

Vi tilhører Jesus alle sammen – enten vi kneler for ham på den ene eller den andre siden av alterringen. Ingenting kan skille oss fra Jesus, ikke en gang døden. ”For jeg er viss på at verken død eller liv […] skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”, skriver Paulus (Rom 8,38f).

De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55).

Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss. Vi er aldri alene. Vi er forenet i Jesus, enten vi lever her eller der, på den ene eller den andre siden av døden.

Jesus «sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34), og det er katolsk tro at de som allerede har nådd fram er helt forenet med ham. Der ber de for oss slik de gjorde her på jorden. De ber sammen med Jesus – fylt av Guds fred.

Vi tror på de dødes oppstandelse. Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Gud skje lov!


LA OSS BE

Takk, Jesus, for at døden ikke har noen makt over oss, fordi du har vunnet over den. Takk for at vi som tilhører deg allerede har gått over fra døden til livet og alltid skal få leve sammen med deg. I all evighet, TAKK.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. september 2012

09 april 2017

Palmesøndag: Kongen kommer!


KONGEN KOMMER! FRED! VI ER FRIE! Hvis du vil få et inntrykk av hvilken stemning det var i Jerusalem palmesøndag i år 33, tror jeg du skal ta en kikk på disse filmklippene fra 7. juni 1945 på Kongehusets hjemmeside. Husk å skru på lyden!
Foto: Skjermdump fra filmen på Kongehuset.no

Søndag 1. april 2007 inviterte pinsevennene i Sauland i Telemark til sin årlige påskekonsert. Dette året hadde de invitert meg til å til holde andakt, og under her kan du lese manuset. 


Det blir aldri det samme å lese en andakt som er skrevet for muntlig fremøring. Jeg skulle selvsagt helst ha skrevet en ny andakt bare for dere her på bloggen, uten spørsmål-svar-dialog og med et voksent språk. Dessverre har jeg ikke tid til det, så dere får ta teksten for det den er: En andakt laget for en blanding av små og store pinsevenner og deres både kirkevante og kirkefremmede slektninger og naboer. Jeg tror det skal være mat her for både store og små. Bare husk å legge inn noen tankepauser selv underveis.


Skjermdump fra kongehuset.no

 

Kongen kommer!


Andakt under påskekonsert i Sauland, Palmesøndag søndag 1. april 2007

Kongen kommer!

Tenk hvis det plutselig var noen som hadde ropt det her!

Det var det som skjedde i Jerusalem på palmesøndag for nesten 2000 år siden.

Er det noen som vet hvorfor folk ropte det? Fordi Jesus kom til byen! 

Det var sannsynligvis nesten tre millioner mennesker i Jerusalem den dagen, for de skulle nemlig feire påske. Det er nesten like mange mennesker som det er i hele Norge i dag, det, og når så mange mennesker er samlet på ett sted sprer ryktene seg veldig fort.

Og da tok det bare helt av for de som var i Jerusalem, for de ble så utrolig glade når de hørte at den nye kongen kom. Det hadde seg nemlig sånn at jødefolket hadde hatt vært styrt av utenlandske konger og keisere i flere hundre år. Men Gud hadde lovet at han skulle sende dem en ny konge, en god konge, en frelserkonge som skulle redde dem. De visste at den nye kongen skulle være i slekt med en annen god konge de hadde hatt for lenge siden; kong David. 

Den kongen som Gud hadde lovet at skulle komme ble kalt Messias. Og derfor gikk folk og ventet og ventet på at denne kongen, Messias, skulle komme. Og fikk de høre at han var kommet!

Tenk deg selv da, hvis du hadde ventet på at landet ditt skulle bli fritt i mange hundre år, og så plutselig får du høre at nå skjer det, nå kommer den nye kongen! 

Da hadde du blitt rimelig glad, tenker jeg. Omtrent som når Norge ble fritt etter krigen og alle stormet ut på gatene med de flaggene de kunne finne eller lage. Bare at i Jerusalem hadde de ikke flagg, så de brukte noe annet. Er det noen som vet hva de brukte? Palmegrener! De svaier akkurat like fint som flagg gjør.

Og folk visste ikke hva godt de skulle gjøre for kongen sin, for Jesus. De hadde jo ikke noen rød løper, så er det noen som vet hva de gjorde da? De tok av seg ytterklærne sine, kappene, og la dem på veien der Jesus skulle ri, også kuttet de av greiner av trærne og la det også på veien.

Og er det noen som vet hva folkemengden ropte da Jesus red forbi?
De ropte Hosianna!
Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

”Hosianna” er ikke et norsk ord, det er hebraisk - og det er et rop om hjelp og frelse som en bare brukte når skulle be en konge eller Gud om hjelp. Med andre ord var det et litt høytidelig uttrykk, og det kunne være en måte å si ”Vær hilset!” til en konge på. 

Når folkene i byen ropte ”Hosianna, Davids sønn”, så betydde det at de skjønte at Jesus var Messias, frelserkongen som var i slekt med kong David. Nå tenkte jeg at vi skulle høre akkurat hvordan Matteus i Bibelen forteller at det hele gikk til:

"Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: 'Herren har bruk for dem.' Da skal han straks sende dem med dere.»  Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:

Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg,
 ydmyk, ridende på et esel, og på trekkdyrets fole.

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!"
(Matt 21, 1-10) 

Israelsfolket gikk altså og ventet på at det skulle komme en konge som skulle befri dem. Jeg tror nok at mange så for seg at det skulle komme en staselig konge på en flott, høy hest og med mange soldater med våpen. For hvordan skulle han ellers kunne klare å befri dem fra de mektige romerne? Men det var ikke sånn Jesus kom. Hesten er et dyr som symboliserer makt og krig, men Jesus, han kom på en liten eselfole. Og i stedet for soldater med våpen kom Jesus sammen med glade mennesker med palmegrener. Det er fordi Jesus ikke var den krigerkongen folk trodde han skulle være. Nei, Jesus, han var og er fredskongen, fredsfyrsten.

Israelsfolket hadde rett og slett tenkt for smått og begrenset når de tolket det Gud hadde sagt, og forestilte seg hvordan Messias skulle være:


  • De trodde han skulle komme med makt og våpen, vinne over romerne og være konge over Israel.
  • Men Jesus, Messias, kom i stedet med fred og kjærlighet til alle mennesker.
  • Han var ikke kommet til jorden for å vinne over romerne og befri jødene fra romerne, men for å vinne over døden og befri menneskene fra dødens makt slik at vi kan leve evig sammen med Gud. At Jesus er både frelseren vår og kongen vår sier vi faktisk hver gang vi sier Jesus Kristus, for Kristus er det greske ordet for Messias, frelserkongen!
  • Jesus skulle ikke bare være konge for Israelsfolket, men for alle folkeslag i hele verden. Han skulle i det hele tatt redde og befri alle mennesker, ikke bare jødene.
  • Jesus er Gud, og Gud er sterkest i hele verden. Men i stedet for at Jesus drepte alle som er motstandere av Gud, så gjorde han det stikk motsatte. Han gav livet sitt - for å redde alle mennesker på jord, alle som vil tro på han.

Om en uke er det første påskedag, og på den dagen for nesten 2000 år siden stod Jesus opp igjen fra de døde. Derfor feirer vi påskedagen ennå, for da vant Jesus over de verste fiendene mennesket har, nemlig døden og synden, det som holder oss nede og ødelegger oss og gjør at vi ikke er frie. Og derfor feirer vi påsken som en fest, og er glade og synger lovsanger til Gud og takker Jesus for det han har gjort for oss; nemlig at han har vunnet over døden og gjort oss fri og gitt oss evig liv sånn at vi kan leve sammen med ham og ikke dø selv om vi dør. Alt dette vet vi helt sikkert at stemmer. Hvordan kan vi vite det? Jo, fordi det står i Guds Ord, i Bibelen.  

I 1. Tess. 5,10 står det rett ut: 
”Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham”. 

Og i Johannesevangeliset står det at Jesus sier: 
«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” (Joh. 11,25)

Folkene i Jerusalem hadde helt rett da de ropte ”kongen kommer”, for Jesus er helt konge! 

Han lever i dag og kommer fortsatt til oss hvis vi ber ham om det. Kongen kommer!


Da skal vi be:
Kjære Jesus

Takk for at du lever i dag, og for at du er her i dette rommet sammen med oss nå. 
Takk for at vi får leve livet vårt sammen med deg, både før og etter døden. 
Takk Gud for at du er så ufattelig glad i oss at du sendte din eneste sønn for å redde oss. 
Takk for at du vil gi oss evig liv sammen med deg! Takk for påsken!

Amen!

 

LES OGSÅ:

  • Palmesøndag: Den ensomme kongen: "Kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett."
  • Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et intervju med meg i Dagen, om blant annet katolske tradisjoner i Den stille uke

28 november 2016

Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

En liten fortelling om da jeg fikk den verste telefonen i mitt liv - og om da kroppen min brant - og om hva disse to dagene gjorde med forholdet mitt til Gud. En fortelling om Døperen Johannes' hemmelighet - og om hvordan du kan vokse som kristen både når livet går din vei og når det ikke gjør det (spesielt da, faktisk). Foto: Henriette Teige, St. Olav menighet

Jeg har lovet å dele foredraget om kristen vekst, som jeg holdt i «Katolsk grovbrød»-serien i St. Olav menighet. Enten du foretrekker lydopptak eller skriftlig manus: Her er det endelig.



Her kan du lytte til foredraget:



Kristen vekst i medgang og motgang av Ragnhild H. Aadland Høen på Vimeo.


Og her er manuset (kontrolleres mot fremføring):

Kristen vekst i medgang og motgang


Først: Til de av dere som har kommet hit fordi dere trodde jeg skal snakke om kirkelig vekst i dag: beklager å måtte skuffe dere. Dette er et foredrag om hvordan du kan vokse som kristen. Det handler med andre ord om levd liv. Dermed kan nok denne kvelden kanskje komme til å minne mer om en vitnekveld enn om en forelesning.

Dette er et foredrag – eller kanskje en fortelling – om hvordan du kan vokse som kristen, i medgang og motgang. Det vil si: Det er først og fremst en halvtime om hvordan du kan vokse som kristen i motgang. For det er helt ærlig det jeg kan mest om. Hvordan du kan vokse i medgang har jeg ikke helt knekket koden på ennå. Kanskje jeg blir sterk nok en gang i fremtiden til å oppleve medgang og likevel vokse som en kristen, men jeg er ikke der nå, tror jeg. Så langt virker det som at Gud er enig med meg i at jeg, som kristenmenneske, tåler slit, utfordringer og motgang bedre enn jeg tåler at livet går lekende lett. Det er når ting er vanskelig, når jeg er helt avhengig av Gud – at jeg ender opp der jeg trenger å være: I den fulle overgivelsen, i kjærligheten og hengivelsen til Ham. Der hvor jeg overlater meg selv, alt jeg er og har, helt til Hans hellige vilje.

Det er ikke en lett vei. Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste and beyond. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Jeg er i ferd med å bli den jeg er skapt til å være. Det kan være en smertefull prosess.

Den hellige Johannes Døperen

Og her må vi inn på Døperen Johannes’ hemmelighet. Den hellige Johannes sa nemlig om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta». Og det er oppskriften på kristen vekst. Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett.

Når vi skal «trenge dypere inn i troens liv og sannheter» (slik annonsen for dette arrangementet faktisk lovet), må vi gå inn i og ta utgangspunkt i troens liv slik det er, og ikke slik det teoretisk sett hadde vært veldig fint om det var. Da trenger vi å gå inn i og lytte til trossannheter og troserfaringer som gjerne er mer dyptgripende enn høylytte.




Jeg vil starte med en forkynner som jeg gjerne lytter til, nemlig den svenske pinsepastoren og forfatteren Thomas Sjödin. To av hans sønner var alvorlig syke hele sitt liv og begge døde i tenårene. Sjödin har opplevd tyngre tak og mer smerte enn snittet. Likevel skriver han i boken «Den enkleste gleden»: «Det finnes ikke enkle liv. Hvert eneste menneskes vei gjennom livet er kranset av både seire og tap. Å sammenligne - veie det ene livet opp mot det andre - er knapt fruktbart.» «Jo flere mennesker jeg møter, desto oftere tenker jeg at hvis alle bar omkring på problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Alle har sitt å stri med, og illusjonen om at det finnes mennesker som bare har det bra, kan kun leve på veldig lang avstand

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirken og Kirkens store helter, helgenene, er ikke ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den store St. Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham - også gjennom det de må bære. De slipper ikke veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt. Men altså: hvordan arter dette korslivet seg i praksis?

Faksimile: BA, 18.09.2009


17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som er russ det året og nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.


Faksimile: BA

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.


SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort. Når alle disse tingene blir så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake. 

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har. 


Kristen vekst har best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar 2010 (3,5 måneder etter ulykken), er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet.

Gud bor i det høye og hos den som er nedbrutt. Vi leser i Jesajas bok: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Den katolske presten og forfatteren Jean Vanier skriver i boken «Community and Growth»  om hvordan lidelsen og smerten kan bli til føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst. Han skriver:

«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen.»

Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

15. desember 2014. Det er en vanlig, hektisk adventskveld i familien Aadland Høen (altså min familie). Om to uker skal vi flytte med fem barn fra Bergen til Oslo. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på minstejenta vår Maria, 8 mnd gammel, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. Det er mannen min Hans som roper fra første etasje. Han roper «Ragnhild!» på en så forferdelig måte at jeg umiddelbart skjønner at det ikke bare er en legevaktskade dette gjelder. «Noen dør». Sånn høres det ut. Jeg vet at han er nede i stua for å tenne opp i parafinovnen for første gang denne sesongen. Jeg løper ned i stua, som står i full flamme. Jeg går inn for å redde Johannes (3) fra brannen, men sklir på parketten og lander i flytende parafin som trekker inn i buksen min og brenner. Kroppen min tar fyr og brenner. Etter å ha lokalisert Johannes får jeg ham ut. Mannen min, som har klart å slukke brannen i sitt eget ansikt, klarer å få slukket brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet tre av barna våre oppe står på. Selv styrter jeg ut i snøen og får slukket flammene.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeposten på Haukeland Universitetssykehus. Takk Gud for at vi alle overlevde. Takk for at Hans bare fikk en andregradsforbrenning i halve ansiktet, som han raskt ble god av. Takk for at Johannes bare fikk en førstegradsforbrenning og avsvidde øyenvipper. Men aller mest: TAKK GUD for at det er jeg som ligger her med en alvorlig tredjegradsforbrenning og ikke Johannes. Jeg hørte de forferdelige smerteskrikene fra barna på brannskadeavdelingen, og jeg lå der med tårer i øynene og var så lykkelig og takknemlig over at det var jeg som hadde vondt, og ikke Johannes.

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir jo ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

UTEN FILTER: Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", han ble jeg godt kjent med på Haukeland. 


Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da sokneprest Dom Alois kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Mor Theresa-søstrene kom med kommunionen/nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. "We bring you Jesus," sa de - og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing - alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.


For meg var brannskaden en sterk erfaring av dette konseptet som kalles «stedfortredende lidelse» - som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Og akkurat dette punktet er kanskje det viktigste jeg har å formidle om kristen vekst når du har det vondt. Ifølge katolsk tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her i dag. Jeg kan be for andre med ord, ved å ofre messeofferet i kirken, men også ved å lide for andre. Det er også en bønn. En spesielt virksom bønn. Det er en trossannhet som du kan hente mye styrke fra. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Det jeg opplevde, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når du forener den med Jesu lidelser. Jeg opplevde at jeg hadde fått en gave. Jeg fikk være forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid og i verdens frelseshistorie på en helt spesiell og virksom måte. [Red.anm: Du kan ofre opp din lidelse for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse.]

Jeg skal ikke late som at det brannskadede beinet ser bra ut, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sju, som ved et under. Og: Arrene gror fortsatt og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer. Takk Gud!

Disse to hendelsene er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
· At Gud er med gjennom alt,

· at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett

· og at Leonard Cohen har helt rett: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
LYSET: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
Leonard Cohen
Foto: Rama, Creative Commons

Robert W. Kvalvaag skrev i Vårt Land i går: «Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.» «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

Mennesket er feilbarlig, svakt og ufullkomment. Vi har denne skatten i leirkar. I leirkar med sprekker. «That’s how the light gets in.» Vi leser fra Paulus’ andre brev til korinterne: «Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp.

Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. Kor 4,7ff)

Det finnes trengsler som ikke er lette å bære. Det finnes de som knekker deg. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk, og at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

Vi er her i verden for å ære Gud. Og i motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn. Bibelen er full av klagesalmer.

Hva er det egentlig som fører til kristen vekst? «Vår Herre Jesu Kristi nåde». Bare nåden. Gud sier: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12,9) 


TIPS TIL KRISTEN VEKST: Søk alt det som Kirken har å gi deg.
Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg tror at det beste jeg kan si om hvordan du kan vokse som kristen i medgang, er: Bruk de samme triksene som i motgang. Søk alt det som Kirken har å gi deg. Gå til messe om søndagene og veldig gjerne de andre dagene også. Bruk sakramentene. Les i Bibelen og les andre oppbyggelige ting. Lytt til Jesus og lyd Jesus. Be fritt og be med Kirkens bønner. Be alene og be sammen med andre. Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen. La deg inspirere av helgenhistoriene. Gå til sjelesorg og i åndelig veiledning. Lev i kirkeåret. Ta med deg vievann hjem fra kirken. Dra på retrett. Dra på pilegrimsferd. Ta for deg av alt det Kirken har å by på. ALT. La Den Hellige Ånd lede deg. Søk helliggjørelsen bevisst. Ta i mot all den nåde og hjelp som Kirken har å gi deg.

"Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være." Wilfrid Stinissen
Foto: Libris forlag

En av mine yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen var en vis, gammel karmelittmunk som selv etter sin død i 2013 fortsatt gjør meg klokere. Han har blant annet hjulpet meg å forstå bedre hva helliggjørelse innebærer, og hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom». Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og Stinissen fortsetter: «Jo mer vi ser på ham [Jesus, min anm.], lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være.»

Når vi lar Den Hellige Ånd få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde – i motgang og medgang. Denne helliggjørelsen er både en gave og en oppgave, sier Stinissen. 

Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Den veien er det ofte lettere å finne og å følge når det butter litt.

Det er jo ikke akkurat framgangsteologi jeg forkynner her, men så tror jeg heller ikke at fremgangsteologien er verken bibelsk eller sann, der den forkynner at "den som lever et liv i Ånden, lever et liv i seier og fremgang, rik og fornøyd, fri for sykdom og nød - og hvis du for eksempel er syk eller fattig, så kommer det av at du ikke lever nok i Ånden." Grøss og gru.

Takke meg til sunn katolsk lære. Den kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir iallfall full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og overleveringen/tradisjonen.

KORSVEIEN: Et liv i Kristi etterfølgelse. Korsveien. Her "Jesus trøster Jerusalems kvinner": 8. stasjon i den nye korsveien i St. Olav domkirke i Trondheim.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» [side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret"]

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - til Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Så hold ut. Spesielt hvis du opplever kamp, trøtthet og fortvilelse. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og det står: «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

Til avslutning vil jeg be to bønner som jeg håper du vil gjøre til dine:
Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke.

Herre Jesus, form meg helt etter ditt bilde. Gjør du meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg.
Og så ber vi med den hellige Ignatius av Loyolas ord:
Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.
Amen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Et bittelite etterord

Jeg ønsker ikke å forherlige lidelsen. Jeg sier ikke at Gud ønsker at vi skal lide, eller at han vil oss vondt. Jeg sier heller ikke at du skal oppsøke lidelse, eller at du er nødt til å ha det hardt eller vondt for å bli helliggjort og vokse som kristen. Kirken har alltid gjort alt den kan for å redusere lidelse, både fysisk, sjelelig og åndelig - og vi tror på en Gud som gjør under!

Det jeg sier er bare at når du har det vondt, kan lidelsen være en ekspressvei til helliggjørelse, dersom du benytter anledningen til å forene deg med Jesus og med hans lidelser. Dessuten kan du altså gjøre små underverker i verdens frelseshistorie på den måten, ved at "det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller du med din egen kropp" (jf. Kol 1,24). Si fra i kommentarfeltet hvis det er noe du er uenig i eller ønsker at jeg skal si mer om. Jeg utfyller gjerne!

Oppdatering: Og så et lite etteretterord

Mer enn 4800 personer har klikket seg inn på dette innlegget i tiden som har gått siden publiseringen. (Alle dere som har lest saken direkte på bloggens forside kommer i tillegg.) Det slår meg hvor rett Craig Groeschel har når han sier: "We may impress people with our strengths. But we connect with people through our weaknessess". Eller som Jean Vanier sier det i "Community and Growth": 
"Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser."