Vi lager barn | Hva er et barn i vår tid?

"Vi lager barn  - reproduksjon gjennom 500 år" av Eivor Andersen Oftestad, Frekk forlag (2016).

I går var jeg på bokslipp for en av høstens aller mest spennende bøker: "Vi lager barn" av Eivor Andersen Oftestad. Innledningen hennes kan du lese her.

Eivor Andersen Oftestad, forsker i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, har skrevet bok om starten på livet. Før jeg dro til bokslippet på Kulturhuset hadde jeg lest den glitrende bokanmeldelsen i Minerva: "Fra Adam og Eva til barnedesign". Anbefaler alle å lese den! En usedvanlig velskrevet anmeldelse av en usedvanlig velskrevet bok. (En fryd å lese, med andre ord.)

Eivors innledning under bokslippet var så interessant at jeg spurte henne om jeg kunne få publisere den her på bloggen. Det fikk jeg. Vær så god! Enjoy!

Illustrasjon fra boken

Av Eivor Andersen Oftestad

Innledning under bokslippet på Kulturhuset i Oslo 24.08.2016

Publisert med tillatelse

Uthevingene er mine egne (ikke Oftestads)

Hva er et barn i vår tid? 

Spørsmålet «Hva er et barn?» kan ha mange innfallsvinkler, men spørsmålstillingen «Hva er et barn – i vår tid?» forutsetter en fortelling – over tid. Boka «Vi lager barn» er en slik fortelling – hva det å lage barn har vært, og er, i et lengre perspektiv. Hvorfor har man fått barn, og hvordan har samfunnet regulert det å lage barn.

Hensikten med å dra denne lange fortellingen er å bidra med et nytt perspektiv til helt aktuelle debatter i dagens samfunn. I vår tid reiser den rivende utviklingen innen bioteknologi en rekke nye og vanskelige spørsmål. Stikkord er globalt marked for arveanlegg og embryoer, fosterdiagnostikk og sortering. I debatten om disse temaene gis medisinske perspektiver fortrinn og autoritet, mens kulturelle og historiske perspektiver ofte kommer i bakgrunnen, kanskje de regnes som mindre meningsberettigede. Den kulturelle og historiske rekkevidden av endringene innen reproduksjon i vår tid er dermed undervurdert, samtidig som organiseringen av reproduksjon til enhver tid befinner seg i selve sentrum av en kultur. For det gjør det jo! Å lage barn er selve kontinuiteten i en kultur – uten barn, ingen fremtid. Hvorfor man lager barn, og hvordan man regulerer det er opplagt viktige spørsmål. Derfor må vi ha en bred debatt om hvordan vår egen kultur har organisert og organiserer det å lage barn. Hvor har vi vært, og hvor er vi på vei? Først ved å forstå historien, får vi øye på særtrekkene og utfordringene i vår egen tid.

I boka deles fortellingen inn i tre hovedfaser; tiden etter reformasjonen i Danmark-Norge, den industrielle revolusjon på 1800-tallet og konsekvensene av den, og dagens moderne samfunn med et mangfold av teknologiske og medisinske muligheter. Gjennom disse periodene undersøkes så casenært som mulig hvordan tilretteleggingen og forestillingene om å få barn – eller ikke få barn, har endret seg.

Historien starter etter reformasjonen. Den gamle protestantiske kulturen var rett og slett tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon med allmenn nødvendighet. Her ble modellene lagt som siden har preget vår egen kultur opp til i dag. Jeg går inn i denne kulturen gjennom ekteparet Else Grubbe og Joachim Beck, et dansk adelspar som giftet seg 19. juli 1629. Else var 17 år og Joachim ti år eldre. Når de sto foran alteret og ga hverandre sitt ja – gikk de inn i rollene som Adam og Eva. Joakim tok imot Else av Gud selv, som Adam tok imot Eva i Paradis. Samtidig leste presten fortellingen om «det første ekteskapet». Det første ekteparet, Adam og Eva, var forbildene for menneskenes liv.

Fortellingen om Adam og Eva handlet om syndefallet og var en fortelling med konsekvenser for hver enkelt menneskes liv. Else og Joachim visste at det var det samme strevet og den samme smerten som ble lagt på Adam om Eva etter syndefallet, som kom til å følge dem gjennom livet. Adam – mannen ble straffet ved å måtte slite for føden, og kvinnen ble straffet ved at hun måtte vise lydighet mot mannen, og hun ble dømt til smertefulle barnefødsler. Fortellingen gav tolkning, og definerte oppgaven i livet til Else og Joakim og deres samtidige.

Hvordan gikk det da for Else og Joakim når de skulle fylle disse oppgavene?

Noen måneder etter bryllupet i Skåne ble Else gravid. I boka følger jeg henne og samtidens oppfatning av hva som skjer når et barn blir til. I denne tiden hang teologiske og medisinske forestillinger sammen.

I samtidige kilder beskrives livmoren som naturens mest mysteriøse sted, slik den danske legen Bartholin skrev i et brev til sin kollega: «Aldri er mer utrolige mirakler og undere sett enn i prosessen med den menneskelige fødsel. Livmoren er sannelig et slags mirakelverksted». Ved å beundre naturens mirakler, kunne man se spor av Gud. Unnfangelsen av nytt liv var først og fremst å forstå som et Guds under.

Hva peker dette på? Jo, på forestillingen om Gud som skaper.

Denne forestillingen har vært kulturelt produktiv frem til vår egen tid. Barneproduksjonen var Guds ansvar, og kvinnen – og mannen - var Skaperens redskap for barneavl. Å få barn var en skjebne, og det var Gud som rådet. Barna var til syvende og sist Hans eiendom, ikke foreldrenes. Hvis barnet døde, ble det ”hentet hjem”. Og hvis barnet var sykt, ble det av mange oppfattet som uttrykk for Guds straff. Døde kvinnen i barsel, var hun en martyr som døde på post. Å dø i barsel var å gi sitt liv for sin livsfrukt, det var å ligne Jesus selv.

I boka følger jeg Else gjennom to fødsler, og jeg kan love dere: det er en dramatisk og tåredryppende fortelling – så ikke hopp over denne delen av boka!

Hva var et barn i denne kulturen, den tidlig protestantiske? I jordbrukssamfunnet var det å lage barn forstått som avl. Kua kalvet, og kona fikk barn. Men ideelt sett, altså fra teologene som definerte meningen, var det ikke avl til gårdsdriften, men avl til Guds rike, planter til paradisets hage. Barnet var Guds eiendom, gitt som gave i foreldrenes varetekt. Det var gitt, utenfor noen form for kontroll.

I denne kulturen, den tidlig protestantiske, var ekteskapet Guds ordning for menneskene i verden, og forutsetningen for barneavl. Hva da med de som fikk barn uten å være gift? De var utenfor ordningen, og har fått et eget kapittel i boka. Seksuell aktivitet var kriminalisert hvis det ikke foregikk innen det monogame ekteskapet. Tanken var at kongen, som styrte på Guds vegne, hadde en særlig plikt til å opprettholde rett og moral for at ikke landet skulle bli utsatt for Guds vrede. Seksualiteten og seksualmoralen var altså i høyeste grad politikk.

Her er det ingen grunn til å idyllisere historien. Det er snakk om bøter, gapestokk og tvangsarbeid for ugifte mødre. Barnet som ble født utenfor ekteskap ville bli skrevet inn som «uekte» i kirkeboken. For å skille mellom «ære og vanære» ville det bli døpt etter prekenen, mens de «ekte» barna ble døpt før prekenen. Skammen over å være ugift mor kunne være sterk, og var grunn nok til å føde i dølgsmål. Kanskje hun var husmannsdatter og tjenestepike ved en gård. Kanskje hadde hun delt soverom med arbeidskarene, eller hatt et forhold til arbeidsgiveren eller arbeidsgiverens sønn. Da hun ble gravid ville barnefaren ofte ikke ha noe med henne å gjøre, og kanskje truet han henne til ikke å oppgi hvem som var faren. Da kunne det være vanskelig å se utveier. Hvis barnet var uønsket og kvinnen så få muligheter til å ta seg av det, fortrengte hun kanskje graviditeten, tok på seg ekstra vide klær, og fortalte ingen om fødselen som snart skulle komme. Da hun merket veene, måtte hun finne et sted hun kunne være i fred.

Noen fortalte siden at de hadde født helt stille mens de lå på samme soverom som foreldre og søsken. Andre fant seg et sted i fjøset eller utendørs. Hvis fødselen kom brått på, kunne det tenkes at hun tok livet av barnet.

Fødsler i dølgsmål og etterfølgende barnedrap ble straffet med halshugging frem til 1760. Dødsstraffen ble først opphevet i loven i 1842. Da var samfunnet forståelsen for barnemorderskene i endring.

Den andre hoveddelen i boka 

starter med en fornøyelig liten historie om den engelske vitenskapsmannen Thomas Malthus, som i 1799 kommer roende fra Sverige til Halden. Malthus skulle senere bli kjent som befolkningslærens grunnlegger og en viktig premissleverandør for befolkningsteori og befolkningspolitikk. Året før hadde han gitt ut boken An Essay on the principle of Population. I Halden danser han med damene – som han ikke syns er særlig pene, og reflekterer over befolkningsveksten i Norge. Samtidig besøkte han ingen ringere enn grosserer Niels Anker som ennå er helt uvitende om at han skal bli tippoldefar til Katti Anker, senere Katti Anker Møller. Del 2 følger omveltningene som skjer i denne perioden – da de religiøse modellene ikke lenger holder i møte med nye utfordringer: Befolkningsvekst og fattigdom. Hovedpersonen er Katti Anker Møller, som vokser opp midt i sentrum i omveltningene. Fra barndommen husker hun for eksempel hvordan moren i sene kveldstimer diskuterer barnebegrensning med familievennen Bjørnstjerne Bjørnson. Fra det grundtvigianske barndomshjemmet får hun med seg troen på at mennesket hadde styrke til å bære sin egen frihet. Det kom til å bli viktig for Katti Anker Møllers engasjement for selvbestemmelse når det gjaldt barneproduksjon.

I denne perioden gikk forståelsesmodellene over fra å være bibelske, til å bli sosialøkonomiske. Der barneavl tidligere hadde vært tjeneste for Guds rike – slik Else ble oppfordret til, ble det nå arbeid for samfunnet og nasjonen.

Som mannen tok kontroll over produksjonen når det gjaldt industrien, skulle kvinnen ta kontroll over sin ”produksjon” og tilpasse den en ny markedsøkonomisk modell med tilbud og etterspørsel.

Underveis i sitt virke ble Anker Møller radikalisert i sosialistisk retning. Hennes visjon var moderskapets frivillighet. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun. Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. På dette grunnlaget gikk hun imot kriminaliseringen av abort. Om hennes premisser er gyldige i dag – er et viktig spørsmål. Til det tror jeg samfunnet har forandret seg for mye.

Det handlet nemlig ikke om individuell valgfrihet da Møller begrunnet selvbestemmelsen. Det handlet om noe langt mer, nemlig om å være fri i motsetning til å være slave. Å nedfelle et lovforbud mot fosterdrap var fornedrende for kvinnen, det var selve tegnet på underkastelse, på ”pisken som skal holde os under tvang”. Hvorfor så sterke ord? Jo, fordi Møller samtidig mente at morskjærlighet var kvinnens sterkeste instinkt. Det ville kun være en fortvilelse sterkere enn døden som førte til at kvinnen kunne fordrive sitt foster. Nettopp derfor kunne hun si at kvinnen var en slave uten råderetten over sin egen kropp. Kvinnen var selv barnets beste beskytter. Noe annet var mistillit til kvinnen.

Forståelsen av selvbestemmelse er helt annerledes i dag. Aksel Braanen Sterri formulerer for eksempel: ”Kvinners selvbestemmelse forutsetter at vi allerede har akseptert at fosteret ikke har tilstrekkelig verdi til å bli tatt hensyn til”. (Dagbladet 16.03.16). Denne tolkningen har helt andre konsekvenser enn Katti Anker Møllers premiss, noe han selv ikke viker tilbake for å vise i sitt forsvar for blant annet sortering.

Katti Anker Møller var stadig i debatt, og en av motstemmene, som jeg forsøker å løfte frem, er forfatteren Sigrid Undset. I skarp polemikk mot Anker Møller, vegret Undset seg for å forstå reproduksjon som et politisk felt. Der Møller ville ha opplysning, syntes Undset det var naivt å tro at «trykksaker og skoletimer» kunne ha noen avgjørende effekt på folks kjønnslige adferd. Seksualiteten var mer komplisert og favnet videre enn biologi og samfunnsansvar. Selv skrev hun om erotikkens dybder og farer og kritiserte samtidig naturvitenskapens meningshegemoni: 

«Mikroskopet har kunnet lære os værdifuldt nytt f.eks. om forplantningens fysiologiske proces. Om forplantningsdriftens specielle menneskelige egenheter, om hvordan den driver os, har videnskapen intet kunde lære os, som vi mennesker ikke har visst saa langt tilbake historie og tradition rækker».

På tross av Anker Møllers resultater kunne Undset kalle henne for et «idealistisk vrøvlehode». En av hennes krasseste kritikker handlet om at Katti Anker Møllers idealer overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Det gjaldt ikke minst tiltroen til opplysning, forestillingen om familien som en rasjonell bedrift, og tiltroen til politikkens makt og statens innflytelse på de menneskelige forhold.

Som vi vet, seiret Katti Anker Møllers linje i den norske historien. Samtidig er kanskje Undsets linje også representert? Det er i alle fall noe jeg ønsker å følge i boka mi. Her er et bidrag fra en samtidig stemme som kanskje kan lese inn i denne linjen:

Det handler om å lage barn:

«Planlegge nøyaktig tidspunkt for når det passet, både når det gjaldt vårt eget liv og hvilke aldre som sto best til hverandre, hadde jeg bare forakt overfor, det var ingen bedrift vi drev heller. Jeg ville heller la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppsto. Var det ikke det som var livet?»

Dette kunne vært tatt rett ut fra Sigrid Undsets polemikk mot Katti Anker Møller, men det er altså Karl Ove Knausgård sine ord. Det handler om å forholde seg til «livet selv» som noe gitt utenfra.

OK: tilbake til industrisamfunnet. Hva var et barn i denne perioden? I industrisamfunnet ble barnet forklart i henhold til den samfunnsmodellen man levde i, som produksjon underlagt kontroll og markedets etterspørsel. «Barneproduksjon som samfunnsansvar» kan kanskje stå som en overskrift.

Hva er et barn i vår tid?

I dag er ansvarlig fødselsregulering en selvfølge og et gode. Samtidig er barnet i ferd med å bli en bestillingsvare i tråd med vår tids individualistiske idealer i en markedsliberalistisk tid. Om ikke lenge kan kanskje ”Barnedesign på eget ansvar” karakterisere vår tids reproduksjon. Barnet er ikke lenger noe som blir gitt oss som et mysterium utenfra, men noe som planlegges og kvalitetssjekkes. Det er ikke lenger Guds, men foreldrenes skapelsesbeslutning som gjør at barnet kommer til. Beslutningen blir tatt med forbehold mot feilvare. Lages barnet av donert eller kjøpt arvemateriale, kan det i enda større grad kvalitetssikres og egenskaper velges ut. Begreper som «vare» og «produktkontroll» ligger snublende nær.

Så, for å avslutte: Å lage barn har aldri vært mannens og kvinnens private prosjekt. Det er preget av religiøse, politiske og sosiale forestillinger. Nettopp derfor kan et historisk perspektiv bidra til dagens debatt om reproduksjon. I dag er mulighetene  enorme, og markedet er kapitalsterkt. I 2014 spurte Sissel Rogne, daværende leder i Bioteknologinemda, hvordan vi kan unngå at barna blir en vare, når alle leddene i deres produksjon er kommersialisert. Hun etterlyste en ansvarlig refleksjon rundt de endringene som finner sted i synet på reproduksjon og barn i vår tid. Denne boken er et forsøk på en slik refleksjon, og som historiker mener jeg at vi først kan forstå hvilke endringer vi står overfor, når vi ser vår egen tid i perspektiv.

Hva ser vi da – når viser oss tilbake. Jo, vi ser grunnleggende modeller – Adam og Eva, barnet som gave og Gud som skaper. Forestillinger som formet vår egen kultur, og som henger igjen som premisser for diskusjonene i dag. Samtidig ser vi hvordan forestillingen om Gud som skaper avvikles, og hvordan nye praksiser finner sted på grunnlag av nye premisser. Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet, er et slikt eksempel. Jeg syns ofte Aksel Braanen Sterri treffer godt – han tydeliggjør tendenser som allerede ligger der, i kulturen, som mange lever etter, men som ikke er uttalte.

Fra et historisk perspektiv er aktuelle spørsmål inn i vår tids debatt om reproduksjon:

Hva skjer når forestillingen om Gud som skaper ikke lenger er kulturelt produktiv?

Hva kan vi vente oss? Hvem setter på bremsene? Trenger vi noen bremser?

Hva er et barn i vår tid – det er et åpent spørsmål. Meningen er å oppmuntre til refleksjon og debatt. Og for all del, les boka, der er mange flere fortellinger og mange flere perspektiver jeg håper kan bli diskutert i offentligheten!

Populær forfatter. Fullt hus på Kulturhuset under boklanseringen med etterfølgende paneldebatt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Og så mitt eget (Ragnhilds) lille etterord til slutt: 

Du får kjøpt "Vi lager barn" i alle landets nettbokhandler og bokhandler (hvis sistnevnte ikke har den inne bestiller de den til deg). Det er kanskje litt tidlig å snakke om juletrær i august, men denne boken hører definitivt hjemme der - under juletreet til alle som liker å få bøker til jul. Også er det jo lov å kjøpe den til seg selv da, hvis du ikke orker vente helt til jul :)

Når familiesynoden lager pølse

PETERS STOL: Pavens lærestol i Peterskirken i Roma. Lyset stråler fram gjennom Den Hellige Ånd (duen).

Fr. Robert Barron skriver: "One of the great mysteries enshrined in the ecclesiology of the Catholic Church is that Christ speaks through the rather messy and unpredictable process of ecclesiastical argument. The Holy Spirit guides the process of course, but he doesn’t undermine or circumvent it. It is precisely in the long, laborious sifting of ideas across time and through disciplined conversation that the truth that God wants to communicate gradually emerges."

Foto: p. Sigurd Markussen

Fr. Robert Barron har skrevet den klokeste artikkelen om familiesynoden som jeg har lest så langt.

Jeg anbefaler deg å lese hele her: http://www.wordonfire.org/resources/article/having-patience-for-the-sausage-making-synod/4517/

Her er et utdrag:

"Until Vatican II, these preliminary arguments and conversations were known only to the participants themselves and to certain specialist historians who eventually sifted through the records. The great teachings of the Councils became widely known and celebrated, but the process that produced them was, happily enough, consigned to the shadows. If I might quote the great Newman, who had a rather unsatisfying experience of official ecclesial life in Rome: “those who love the barque of Peter ought to stay out of the engine room!” This is a somewhat more refined version of “those who enjoy sausage ought never to watch how it is made.” The interim report on the Synod represents a very early stage of the sausage-making process and, unsurprisingly, it isn’t pretty. Two more weeks of discussion will follow; then a full year during which the findings of the Synod will be further refined, argued about, and clarified; then the Ordinary Synod on the Family will take place (the one going on now is the Extraordinary Synod), and many more arguments and counter-arguments will be made; finally, some months, perhaps even a year or so, after that, the Pope will write a post-Synodal exhortation summing up the entire process and offering a definitive take on the matter. At that point, I would suggest, something resembling edible sausage will be available for our consumption; until then, we should all be patient and refrain from bloviating."

Verd å få med seg er også denne oppsummeringen på katolsk.no (på norsk) med reaksjoner etter mandagens rapport, relatio post disceptationem.

Les også selv mandagens oppsummerende rapportfra første halvdel av den ekstraordinære familiesynoden (med et norsk sammendrag før rapporten): http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/familiesynoden-oppsummerende-rapport-fra-forste-halvdel

Geelmuyden ble svartelistet etter boken om Børre Knudsen

VIKTIG NYUTGIVELSE: "Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. [...] Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater," skriver Niels Chr. Geelmuyden i det nye forordet til Børre Knudsen-biografien.
Foto: Luther forlag

I dag gir Luther forlag ut boken En prest og en plage på nytt. Og hipp hurra, jeg har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord.

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om og anbefalt Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage om opprørspresten, kulturpersonligheten og abortmotstanderen Børre Knudsen. Frem til i dag var det bare mulig å få tak i boken hos antikvariater, men fra og med i dag kan du få tak i den i en hvilken som helst bokhandel over hele landet (de bestiller inn til deg hvis de ikke har den).

Ble svartelistet

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skriver i det nyskrevne forordet til boken at han har fått vite at aviser ikke ville gi ham journalistjobb fordi han hadde skrevet sympatisk om Børre Knudsen.

Boken kom opprinnelig ut på Metope forlag som gikk konkurs like etterpå. Vårt Land publiserte i dag, med tillatelse fra forlaget, et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord - og forlaget har gitt meg tillatelse til å gjøre det samme.

Fra Niels Chr. Geelmuydens nye forord

(Uthevinger er mine egne.)

«Prosjektet begynte med at Morgenbladet ville ha et blasfemisk innslag i magasinutgaven søndag 31. januar 1988. Som erklært ateist og prestehater var det naturlig å spørre om jeg kunne ha lyst til å skrive et portrettintervju med den verste presten av dem alle. Kunne jeg føle trang til å gjøre et hjemme-hos intervju med Børre Knudsen i Balsfjord?

Jeg hadde forberedt intervjuet grundig ved å lese det meste som hadde stått om Børre Knudsen i riksdekkende norske medier. Det var mye og nesten entydig negativt stoff. Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten. Desto mer overrasket skulle jeg bli over mitt møte med Knudsen.

Medieskapt. Mitt forarbeid hadde ganske enkelt lært meg vesentlig mer om norsk presse enn om Børre Knudsen. Avisene publiserte i hovedsak bare opplysninger om Knudsen som kunne imøtekomme de medieskapte forventninger om hans forferdelighet. Av den grunn opplevde jeg det som meningsfullt å tegne et annet og noe mer sammensatt bilde av Børre Knudsen.

Noen uker etter at intervjuet var publisert, ble jeg oppringt av forlagssjef Kåre Verpe i det lille forlaget Metope. Jeg visste umiddelbart, etter mitt møte med opprørspresten, at det ville bli en god bok.

Problemet var å overtale Knudsen. Han kunne vanskelig forstå at det ville gi mening å utgi bok om et enfoldig fehode som ham. Til slutt gav han etter, på den betingelse at han slapp å lese et eneste ord fra boken før den forelå.

Modig. Sett i lys av det og at han ikke ville ha en krones vinning av boksalget, var det både overraskende og modig at han stilte opp under pressekonferansen da boken ble lansert.

Som følge av Knudsens varslede nærvær, møtte også store deler av norsk presse opp ved lanseringen. Ikke minst var oppbudet av fotografer overveldende. De hadde alle sammen et dårlig kamuflert håp om at fantasten ville foreta seg noe spektakulært og vanvittig. De håpet på ketchupdukker, barnekister eller at han på ny ville helle fem liter bukkeblod over seg.

Journalistene ble i så måte skuffet. Knudsen holdt en behersket og svært god tale, med hovedvekt på at man vanskelig kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Han fremstilte abortloven som navet i en dehumaniserende samfunnsutvikling, hvor menneskene gradvis gjør seg selv til guder og man mer enn aner konturene av Nietzsches overmenneske. Som følge av at Knudsen på denne måten ikke innfridde noen av pressens fordommer, var det få av de femtitalls journalistene som rapporterte noe som helst fra pressekonferansen.

Maktkretser. Dessverre gikk Metope konkurs 20. januar 1989. Jeg skulle på den måten aldri få noe økonomisk utbytte av betydning for min debutbok. Tvert i mot skulle utgivelsen svarteliste meg for alltid i mange toneangivende og politisk korrekte maktkretser. Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. Min forfatterkarriere kom virkelig skjevt ut fra hoppkanten. I årene som fulgte, skulle jeg oppleve å møte stadig flere stengte dører.

Restopplaget av boken ble i flere år liggende på et konkursland i Grensen. Jeg utga den ene boken etter den andre med en formidabel mangel på suksess. Min livsdrøm om å kunne leve av å skrive bøker, var torpedert en gang for alle. Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater. Vitner har i ettertid fortalt at jeg ble utelukket fra journaliststillinger jeg søkte med den begrunnelse at jeg hadde skrevet en begeistret bok om Børre Knudsen.

Ubehag. I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte. Sett med mine øyne burde man som del av jubileet i langt større grad tematisert faren for at vårt demokrati arter seg til å bli et demokratur. Vi har i vår tid en lei tendens til å glemme det Sokrates påminnet sine samtidige om, at opposisjon er ekte vennskap.

I en tilstand av tungsinn og fremskreden nyresykdom kom jeg våren 2006 i skade for å skrive en kronikk i Aftenposten om forskjellsbehandlingen i norsk kulturliv. Det var en klagesang på egne vegne som innskrev meg varig i godtfolks minne som en stor sutrepave.

Responsen var overveldende. Naturligvis ble ingenting gjort for å rette på urettferdighetene jeg påpekte. Men mange ringte for å uttrykke medfølelse og sympati. Med ti minutters mellomrom ringte advokat Cato Schiøtz og hele Norges Blomster-Finn. Og midt mellom disse to ringte Børre Knudsen. Jeg hadde ikke hørt hans stemme på 16 år.

«Dette har jeg ventet på», sa han.

Satte tonen. Under alle omstendigheter har jeg bestandig vært stolt av min debutbok. Den satte på mange måter tonen – det skulle komme til å bli et livslangt mål for meg å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle de andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle.»

Du får tak i den nå

Boken kan kjøpes og bestilles hos alle bokhandler over hele landet. Det er også mulig å kjøpe den direkte fra forlaget her.

Derfor ble Ulf og Birgitta Ekman katolikker

PAVE FRANS OG ULF EKMAN: 9. april 2014 fikk Birgitta og Ulf Ekman et kort møte med Pave Frans på Petersplassen i Roma.
Foto: Instagram

 

Ulf Ekman har publisert en fyldig artikkel om hvorfor han gikk inn i Den katolske kirke.

Artikkelen "Därför blir jag katolik" stod opprinnelig på trykk i magasinet Keryx i sommer, men etter at artikkelen ble referert og sitert fra i mange ulike medier - blant annet i den norske avisen Dagen - bestemte Ekman seg for å publisere hele artikkelen på bloggen sin.

Det kommer mer også

Han skriver:

Nu lägger jag ut den fullständiga artikeln här eftersom den, för att man skall få rätt uppfattning och perspektiv, bör läsas i sin helhet. Jag kommer inte att ägna mig åt att kommentera den speciellt. Däremot kommer jag senare i höst genom olika inlägg här på bloggen att gå in på en del av de områden som jag här kort belyser i artikeln. De som begär, flera har redan gjort det, att jag skall svara på en mängd olika frågor angående katolicism och katolska kyrkan, kommer att steg för steg att få svar. 

Ingen hemmelig plan

Artikkelen innledes med blant annet disse ordene:

"Vi har aldrig haft en hemlig plan att smyg-katolicera eller kollektivanslutna Livets Ord till den Katolska kyrkan. Här har konspirationsteorierna varit många och ibland aggressiva eller rent ut orimliga. För min hustru och mig har det handlat om och är en egen och mycket personlig vandring med Herren, där vi steg för steg vuxit i denna övertygelse. Jag har försökt dela med mig i artiklar och predikningar om vad jag stegvis kommit fram till. Om någon har läst och hört så har han eller hon märkt att jag har varit öppen med detta."

Årsaken

Årsaken til at Ulf og Birgitta Ekman gikk inn i Den katolske kirke, er at de etter hvert ble overbevist om at Den katolske kirke taler sant om hvem den er:

"Vi har mer och mer förstått att fullheten i Kristi kropp finns närvarande i den Katolska kyrkan och att denna kyrka faktiskt är den kyrka som Jesus instiftade här på jorden. "

"Var är en autentisk kyrka och var får detta djupast sett sitt fulla uttryck? Det är egentligen också en fråga om vad som svarar emot vår djupaste personliga längtan efter fullheten i Jesus Kristus. Det är nämligen Jesus vi har funnit på ett djupare sätt än någonsin just i den Katolska kyrkan. Det är också en sanningsfråga. Om den Katolska kyrkan verkligen är vad hon hävdar att hon är, då måste det innebära något för mig."

Det tiltrekkende ved Kirken

På spørsmålet "Vad var det då som attraherade oss i den Katolska kyrkan?" gir han seks årsaker som utdypes relativt grundig i artikkelen:

1. "För det första var det upptäckten av katoliker som hade en mycket levande fromhet och stor kärlek till Jesus. Det var slående att kärleken till Jesus var så central, och hur djupt personlig vandringen med Honom faktiskt var."

2. "Det andra som attraherade oss var den historiska kontinuiteten."

3. "Det tredje som attraherade oss var att upptäcka hur lika vi egentligen trodde i mycket. Ofta kom upplevelsen att ”men, det är ju just så här vi tror!”"

4. "En fjärde sak som attraherade oss var det sakramentala livet, som har blivit mycket missförstått i protestantisk väckelsekristendom."

5. "En annan sak som attraherade oss var den bibliskt förankrade och noggrant genomtänkta etiken och moralen. I en tid då många protestantiska kyrkor och samfund, och faktiskt även en del väckelserörelser, tappar moralisk mark och blir flummigt pragmatiska, står den Katolska kyrkan fast. Ingen annan kyrka uttrycker sig så auktoritativt, så frimodigt och samtidigt så själavårdande när det gäller moral, både privatmoral och socialt medvetande. Inte minst gäller detta försvaret för familj och äktenskap men det gäller faktiskt på varje område av livet."

6. "Till detta kommer ett intellektuellt reflekterande över svåra frågor. Man värjer sig inte och ställer sig inte likgiltig. Man spelar inte ut andlighet gentemot socialt engagemang. Förnuftet förnekas inte utan hittar sin plats, både i reflektionen över Uppenbarelsen och hur den levs ut i trohet i vår moderna tid."

Men etter alle disse punktene skriver han:

"Egentligen är det hjärtats längtan efter helighet och härlighet som drivit mig att söka honom i den Katolska kyrkan. Det är hjärtats törst efter höjden, djupet, längden och bredden av Kristi kärlek som vi kan upptäcka tillsammans med alla de heliga som gör att jag måste ha respekt för Anden när han nu så påtagligt manar mig att ta detta steg."

Artikkelen er etterfulgt av 62 til dels lange kommentarer (så langt), der én av kommentarene stammer fra Ulf Ekman selv (kommentar nr. 7).

Hele artikkelen kan du altså lese her: http://ulfekman.nu/2014/08/09/min-senaste-keryxartikel/

Foto: Instagram

Frispark | Vi får altfor få barn

FAMILIEFORØKELSE: Kan anbefale dette anvendelige, utvid-as-you-go-dørskiltkonseptet for dem som er åpne for å få flere enn 1,78 barn.

Fruktbarhetstallet for norske kvinner lå i 2013 på 1,78 barn i følge Statistisk Sentralbyrå. Vi må tilbake til 2002 for å finne et lavere fruktbarhetstall. Til orientering: For at befolkningsnivået skal holde seg jevnt må fruktbarhetstallet må ligge på 2,1 (dvs. at hver kvinne i løpet av et liv må føde 2,1 barn hver).
I hvilke andre land i verden har befolkningen bedre forutsetninger for å kunne reprodusere seg selv enn i Norge? Med det norske velferdsnivået burde vi vel i det minste være i stand til å reprodusere oss selv? Så hvorfor gjør vi det ikke da? Hva har skjedd med nordmenns syn på barnet?

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Vær fruktbare og bli mange,» var Guds aller første bud til menneskene. Det skulle man ikke tro i Europa i dag. 

Første gang publisert i avisen Dagen (i Velsignet Helg) lørdag 28. september 2013
 

De europeiske fødselstallene er suicidale. Selv ikke i Norge greier vi å reprodusere oss selv, enda vi ligger rimelig langt oppe på fruktbarhetsskalaen i Europa.

Som alle lesere av Dagen har fått med seg: Den norske abortlovgivningen har så langt tatt livet av mer enn en halv million nordmenn. Det du kanskje ikke har tenkt like mye over, er at abortloven samtidig har tatt livet av det kristne synet på det fødte barnet.

De siste tiårene har nordmenn gått fra å se på barnet som en velsignelse, en gave fra Gud, til å mer og mer ser på barnet som en byrde – en byrde som vi i snitt bare orker 1,78 stykk av i 2013. (Fruktbarhetstallet er oppdatert etter den opprinnelige publiseringen i sept. 2013. I 2013 lå fruktbarhetstallet for norske kvinner på 1,78 barn i følge Statistisk Sentralbyrå. I 2020 sank fruktbarhetstallet helt til 1,48 i følge SSB. Fruktbarhetstallet for innvandrerkvinner i Norge lå på 1,68 i 2020. Hvis ikke fruktbarhetstallet ligger på 2,1 eller mer, minsker befolkningen.)

Abortloven har fundamentalt endret vårt syn på både det ufødte og det fødte barnet fordi «Det ufødte og det fødte liv er vevet sammen. Man kan ikke frata det ene verdi uten å forringe det annet,» som Børre Knudsen sier det i boken En prest og en plage.

Abortlovgivningen er ikke det eneste som har fordreid vårt syn på barnet. Også prevensjonen har bidratt solid i samme retning. Jeg siterer igjen Børre Knudsen: «Man skulle sannelig tro at liv er blitt det verste som kan skje. Liv, det største av alle mirakler, regnes i vår tid som et preventivuhell. Hvilke argumenter står man igjen med når penger blir ansett som viktigere enn liv?»

Hvorfor får vi ikke flere barn? Fordi vi ikke greier å skaffe dem mat, klær og utdanning? Nei, fordi vi ser på barn som en BYRDE. Det er så slitsomt å ha barn. De krever tiden vår, pengene våre og kreftene våre; alt vi er og har. De kommer i veien for oss, for karrieren, utdannelsen og alle planene våre. Vi vil ha kontroll over livet vårt. Nyte livet. Tenke på oss selv.

Generelt vil vi ha sex, men ikke barn. Vi tenker at sex har ingenting med barn å gjøre. Det eksisterer ingen forbindelse mellom sex og barn. Det finnes faktisk et legemiddel mot slikt, p-pillen, en pille mot barn. For sikkerhets skyld har vi også fått angrepillen – en kjemisk teppebombing av kvinnekroppen som utsletter alt liv der inne, en angrepille mot barn.

Det forventes i dag at alle unge, ansvarlige kvinner skal innta sin daglige kjemiske cocktail med anti-barn-hormoner. Hvis jeg ikke vil ta p-pillen må jeg ha forberedt en lang forsvarstale som ikke går på selve saken, men på bivirkningene. Dem er det til gjengjeld mange av. Hvert år dør unge, friske jenter i Norge bare fordi de har brukt p-pillen. Det unaturlig høye hormonnivået gir signifikant økt fare for blodpropp, kreft, blødninger, nedsatt sexlyst, nedsatt generell lyst, trøtthet, depresjon, humørsvingninger, overvekt, astma, matallergier og varig tap av eggløsning. Alt dette er sånt som folk forstår. Det de ikke forstår, er at sex har noe med barn å gjøre. Men den holdningen er omtrent like logisk som å hevde at «spising har ingen sammenheng med kroppens behov for næringsstoffer. Neida, spising er bare til for at jeg skal nyte maten».

I dag har vi havnet i en situasjon der uplanlagte svangerskap blir regnet som en ulykke. Problemet er at det faktisk ikke er en ulykke når sex fører til barn – tvert imot er det slik Gud har skapt sex. «Det som Gud har sammenføyd, skal mennesket ikke skille» sa Jesus. Prevensjon sørger for at seksualitetens to hensikter – forening og forplantning – blir holdt kunstig adskilt. Er det noe rart at vi ender opp med dårlig sexlyst og et skrantende sexliv?

Til tross for at alle medier er proppfulle av sex, har dagens nordmenn i følge Folkehelseinstituttet mye sjeldnere sex enn folk hadde før i tiden, i gamle dager, den gang sex faktisk hadde noe med barn å gjøre. Og det er jo i grunnen helt logisk. Når man bevisst fjerner den magiske dimensjonen ved sex, når man ikke lenger tar del i den fortsatte Skapelsen – når man med vilje fjerner halvparten av meningen med sex – da er det helt naturlig at man ender opp med å ha mindre sex. Ikke hjelper det at store deler av den kvinnelige befolkningen går på kjemisk lystdempende medikamenter heller.

Det var ikke sånn det skulle være. Et kristent ekteskap skal per definisjon være åpent for Gud, spesielt på seksualitetens område. Et kristent ektepar ser det som en ære å få et uventet barn fra Gud, ikke en ulykke. Vi lytter til Gud og er åpne for å ta imot et barn når han vil gi oss det. I Den katolske kirke er det faktisk umulig å bli gift dersom ikke både bruden og brudgommen svarer ja under ektevielsesritualet når presten spør: «Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?»

Klarer alle å holde det løftet? Nei. En så radikal overgivelse til Gud og til hverandre forutsetter dyp tillit. Det er kanskje der det først og fremst stopper opp for oss i dag. Vi stoler ikke på Guds godhet og Hans ledelse. Vi stoler knapt nok på hverandre.

Så hva gjør vi – vi stakkars forvirrede ektepar i fruktbar alder som mottar så mange motstridende meldinger? Vi ber. Vi overgir oss til Guds plan og Guds ledelse så godt vi kan med de skrøpelige livene vi har, og vi ber med Ignatius av Loyola:

«Alt mitt er ditt. Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje: Alt hva jeg eier og har. Du har gitt meg det: Til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.» Amen!

Oppdatert med nye fruktbarhetstall for 2020 den 22. august 2021.

Første gang publisert i avisen Dagen (i Velsignet Helg) lørdag 28. september 2013

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

MEDIEYNDLINGEN: Sånn er vi blitt vant til å se ham. Da BBC News skulle presentere "Uken i bilder", ble hyrden Pave Frans valgt som toppbilde.
Foto: Skjermpdump fra BBC News

I anledning Pave Frans' ettårsdag i dag har jeg gleden av å kunne dele en kommentar om hva Pave Frans snur opp-ned på - og hva han aldri kommer til å endre på.

Teksten "Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?" ble skrevet av Eirik A. Steenhoff da Pave Frans hadde vært pave i et halvt år. I likhet med Steenhoff tenker jeg at mens Pave Benedict ble alt for vrangvillig fortolket/forvrengt av media, blir Pave Frans alt for velvillig fortolket/forvrengt av media, i betydningen at de sekulære journalistene stadig vekk prøver å få det til å høres ut som at Pave Frans er på linje med dem og ikke på linje med Kirkens lære - noe som selvsagt er tull.

Materialismens farer

Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er mer glad i Pave Benedikt XVI enn Pave Frans. Faktisk. Vi har alle våre favorittpaver. Pave Frans' har likevel hatt en positiv innvirkning på mitt liv. Hans klare budskap om fattigdom, rikdom og materialismens farer er en stor inspirasjon for meg og en medvirkende årsak til at jeg/vi våget å selge leiligheten og plassere pengene i Guds rike/på Selja. Når det kommer til alt som har å gjøre med penger liker jeg Pave Frans' radikalitet. Materialismen med dens dennesidighet er kirkentroens absolutt største trussel i vår verdensdel.

Og så - over til Eirik Steenhoffs tekst:

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

Den nye pavens livsførsel og ordvalg skaper begeistring både i og utenfor Den katolske Kirke. Men revolusjonen blir ikke slik som du tror.

Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo

Pave Frans er en pave som er populær i mediene. Til forskjell fra, vel, alle andre paver. Med et mulig unntak av Johannes Paul II, særlig i de første årene, da han var på sitt mest vitale, og så i de aller siste, da han var oldingpaven vi alle sympatiserte med. Men Johannes Paul fikk også mye kritikk. Han hamret jo dogmeboken i bordet titt og ofte. For ikke å snakke om Benedikt XVI, "panserkardinalen" som ble pave.

Men i realiteten har pavene Frans og Benedikt - ja, alle paver! - mer til felles enn enkelte liker å tro. Frans og Benedikt har det særlig til felles at de har hatt en tendens til å feilrepresenteres av mediene.

Benedikt var han gamle, strenge som bare var opptatt av rett lære og å kritisere samtiden. Hans diverse uttalelser ble således tolket i denne forståelsesrammen. Andre ganger ble han mer eller mindre bevisst feilsitert og hans budskap forvrengt: En lærd og imponerende klarttenkende tale om forholdet mellom kristendommen og islam i Regensburg i 2006, ble redusert til en polemisk passasje om islam - et historisk utsagn, ikke hans eget - som Benedikt så forsøkte å nyansere og ta avstand fra.

Forsiden av The New Yorker
23. desember 2013

Pave Frans har hatt en kommunikasjonsutfordring på den andre enden av skalaen. Dette er nemlig den snille paven som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken. En veritabel Disney-pave, altså. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil være sammen med vennene sine i det enkle herberget på den andre siden av gaten. Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og den kirkelige og verdslige adel, og vil ha en "fattig Kirke for de fattige". Så han har klokelig droppet de høyeste hattene og de rødeste skoene. Hvordan kan denne mannen bry seg om rett lære? spør man. Han er jo pave Benedikts rake motsetning i ett og alt. Dessuten uttaler han seg friskt og uforferdet om Kirkens situasjon i forskjellige intervjuer. Er dette reformpaven vi har ventet på? Han som kommer til å snu opp-ned på Kirken og dens skikker og seder - og ikke minst: dens foreldede og menneskefiendtlige lærepunkter. Kan ikke også Den katolske Kirke snart gå inn for homofilt ekteskap og abort, hallooo?

Svaret er delt: Ja, pave Frans kommer til å snu opp-ned på mangt. Men til det siste spørsmålet er svaret nei.

Jeg gir fem forklaringer:

1. Pave er pave. Paven har enkelte primæroppgaver.

Kirken tror at paven er Peters arvtager, ikke bare den forrige paves. Han ble innsatt av Jesus Kristus for å forvalte troen og den katolske og apostoliske tradisjon til tidenes ende. Kirkens lære springer ut av troen og tradisjonen. Ja, Kirken kan forandre sitt syn på saker som ikke er av en læremessig natur. Men den kan ikke fundamentalt endre selve den trosmessige og moralske lære. Imidlertid kan - og bør - Kirken betone nye aspekter ved læren gjennom historien. Dette er selvsagt, da tider og kulturer forandrer seg. Og det er nettopp dette pave Frans nå forsøker å gjøre.

2. Pave Frans har en ny strategi

Ja, Frans har en ny strategi, kanskje til og med en ny visjon for Kirken. Han ønsker å fremheve en dimensjon ved Kirken som kan kalles den pastorale. 'Pastor' er latin for hyrde. Kirkens prester og biskoper - med biskopen av Roma, Frans, som den fremste blant dem - er legfolkets hyrder. Å være en hyrde i denne evangeliske forstand, betyr å ha omsorg for hele sin saueflokk - og særlig for den ene som går seg vill (jf. Matt. 18,12-14). Å være en hyrde, er å ha omsorg for synderne og deres åndelige liv. Denne pastorale omsorg utgjør selve kjernen i Den katolske Kirkes liv. Utfordringen består i å formidle dette til en sekulær verden uten å samtidig undergrave Kirkens lære - for budet om nestekjærlighet og budene om rett livsførsel henger uløselig sammen.

Å fremheve Kirkens pastorale dimensjon, betyr at man snarere enn å fremheve at "abort er forbudt og en dødssynd", fremhever den gravide og abortsøkende kvinne som kommer til Kirkens menn eller kvinner for veiledning og sjelesorg. Det er en kvinne som søker Kirken i et alvorlig og avgjørende livsvalg. Det er paret som satser på kjærligheten og søker Kirken for å fullbyrde den i et ekteskap. Det er ekteparet hvis ekteskap holder på å gå i oppløsning, og de nå forsøker å redde. Det er den fattige som ikke har tak over hodet, som får det. Alkoholikeren som vil ha livet på rett kjøl.

Alle mennesker trenger hjelp, og alle mennesker får plass i Kirken. At Kirken har institusjonalisert pastoral omsorg og frivillig nestekjærlighet, bør i seg selv være en revolusjonerende innsikt for dagens mennesker.

3. Paven har et nytt språk 

Den pastorale dimensjon ved Kirken er en del av pave Frans' personlighet og livskall. Dette er den han er. Frans fremstår som pastor, ikke pave. Hans språk er derfor ganske annerledes fra hans umiddelbare forgjenger på Peters stol. Der Benedikt av natur var forsiktig, mer vant til akademisk diskusjon (og når han først snakket, snakket han gjerne i hele avsnitt), er pave Frans usjenert og "frampå". Han er mindre terminologisk enn pave Benedikt, snakker enklere slik at han kan forstås enklere, enten det er av folket i favelaen eller den ikke-troende journalisten. Han bryr seg mindre om pavelig etikette og mer om å nå frem til akkurat den han snakker med, her og nå. Hans selvbevissthet som pave er ikke like sterk som hans forgjenger. Da blir det lettere å slippe seg løs i intervjuer - og lettere å bli misforstått.

Pave Frans: Person of the Year
i Time Magazine

4. En pave definerer ikke kirkelære gjennom intervjuer

Pave Frans har møtt endel journalister det siste halvåret. Resultatet er en rekke lange intervjuer der paven sier mye om mangt. Men et intervju er ikke det samme som en magisteriell uttalelse. Et intervju er nettopp et intervju, og ikke en sammenheng hvor definisjon av kirkelære kan finne sted. Sekulære journalister som vil ha svar på grunnleggende spørsmål på Kirken og dens tro, må besvares på en passende måte. Journalister er ikke "insidere" - nærmest per definisjon representerer de et utenfraperspektiv - og må presenteres for Kirkens lære og praksis på en måte som er forskjellig fra hva praktiserende katolikker vil forvente å høre fra deres prest - eller pave.

5. Pave Frans kan også være "streng" (men slipper unna med det)

Alle elsker pave Frans - særlig når de ikke vet hva han bedriver tiden med mellom babykyss og trikketur. Iblant ser vi oppslag, som da paven suspenderte en tysk erkebiskop forrige uke. Han hadde brukt hundre millioner på oppussing og levde i alminnelighet et luksusliv. Men hvem kunne kritisere denne avgjørelsen? Den fremstår som helt i tråd med Frans' prioriteringer og personlighet, og alle liker konsekvens og misliker hykleri. Og ingen liker erkebiskoper med luksusvilla og champagnebudsjett - bortsett fra dem selv.

Men paven som suspenderte erkebiskopen av Limburg for overdådig livsførsel er også paven som ekskommuniserte en australsk prest, Greg Reynolds, blant annet for støtte til homofilt ekteskap og ordinasjon av kvinner i Kirken. Pave Frans får altså honnør for å slå ned på "skandalebiskoper" (i Dagbladets fomulering); ekskommunikasjonen av Reynolds har nærmest ikke blitt omtalt.

Kan det være at pave Frans har lykkes i å formidle sitt ønskede bilde av Kirken - i så stor grad at hans antatt mer kontroversielle avgjørelser ikke engang når medienes kritiske søkelys?

For troende katolikker er det selvsagt betryggende at pave Frans også våger å utøve sin pavelige autoritet og læremyndighet, også når noen misliker det. Derfor kunne han også i sommer erklære for en konferanse holdt i Roma for katolske gynekologer, at fosteret i mors mage "bærer Kristi ansikt" og er hellig. Abort er forbudt i henhold til Kirkens lære, og skal ikke foretas av katolsk helsepersonell, sa pave Frans. Dette sa han i samme uke som det store intervjuet med Civiltà Cattolica utkom, og han ble sitert som følger: "Vi bør ikke snakke om disse tingene (abort og homofilt ekteskap) hele tiden".

Og det er selvsagt helt rett; for Kirken er mer enn som så. Men det er også rett at "disse tingene" ikke er rett, og her kommer Den katolske Kirke ikke til å endre sitt grunnleggende syn. Den kommer derfor heller ikke til å slutte å utfordre etablerte sekulære sannheter.

Pave Frans er en pave som representerer noe nytt. Han har kommunisert Kirkens kjærlighetsbud og dens pastorale dimensjon og derved vunnet gehør på tvers av mange gamle skillelinjer. Pave Frans er på denne måten også blitt en pave som slipper unna i media med å være noe media ikke liker: pave. En rolle som innebærer å forvalte troens innhold og Kirkens lære, irettesettee avvikere og i det hele: styre kirkeskuten med fast hånd. Men også dette gjør pave Frans - og slipper unna med det, i velvillighetens fravær av kritisk søkelys.

Mange katolikker fryktet at pave Frans ville utgjøre en kommunikasjonskrise for Kirken. Det begynner snarere å se ut som om han er en kommunikasjonssuksess.


Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Publisert med tillatelse

VÆR MODIG: "Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig!" (Pave Frans)

Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter

TORTURERT TIL ABORT:  FN estimerer at 200 millioner jenter er blitt drept, abortert og forlatt bare fordi de er jenter. Her er en av de utsatte mødrene: "They started torturing me to get an abortion done, what should I do to save my daughters?"
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentarfilmen "It's a girl"

HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.

Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve? I stedet marsjerer påståtte "feminister" i Norges gater og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Økende problem

De fleste vet at Kina og India har et unaturlig høyt antall gutter og et alt for lavt antall fødte jenter. Imidlertid er det få abortfeminister som anerkjenner hvor alvorlig problemet er, eller at problemet er økende.

I Kina var ubalansen mellom kjønnene 108 fødte gutter mot 100 fødte jenter på slutten av 80-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet hadde ubalansen økt til 124 mot 100, og i noen provinser var den på 130 mot 100.

Faksimile:
The Economist

Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre øst-asiatiske land (inkludert Taiwan og Singapore), tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Alle disse stedene er kjønnsbalansen horribelt ute av balanse. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke er løsningen på gendercide-problemet. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønnsubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede. Alt dette i følge The Economist, som ikke akkurat er et anti-abort-magasin. Les deres artikkel "The war on baby girls".

It's a girl

Se traileren til dokumentarfilmen "It's a Girl", det er noe av det mest meningsfylte du kan bruke tre minutter på i dag. Her kan du se den:

Anbefaling: Klikk på "de fire hjørnene"-symbolet nederst i høyre hjørne for å se filmen i fullskjerm.

http://www.youtube.com/watch?v=ISme5-9orR0#t=11 

200 millioner jenter drept

I følge The Economist manglet det 100 millioner jenter allerede i 1990, mens FN altså estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag på grunn av gendercide.

Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og etter fødselen. Jeg synes ikke det ene er mindre grusomt enn det andre, men det synes norske abortfeminister, i og med at abort ikke kan være drap i deres verden. Grøss! Når til og med kvinnene som skulle forsvare jenter svikter, når feministene ikke vil beskytte småjenter mot DØDEN da, da... da har jeg ikke ord.

Forsvar jentene!

Jeg håper den dagen en gang kommer at norske feminister - som ærlig talt burde være blant de mest opplyste og oppegående i verden - en dag forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke. 

Mitt menneskeverd hviler ikke på at jeg har blitt født. Det hviler på at jeg er til. Kom igjen, abortfeminister, ikke lat som at det ikke var jeg som var der fra begynnelsen, ikke lat som om det ikke var mitt liv moren min hadde tatt hvis hun hadde "tatt abort". Dere er for intelligente til å være så dumme. 

Det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Derfor: Kjære Norges feminister - opp med øynene! NÅ!  

Å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter!

 

JENTEDRAP: "Jeg bare kvelte den [babyen] etter at den var født." Denne kvinnen drepte i alt åtte nyfødte døtre. I dag er hun barnløs, for det kom aldri noen gutt. Hun smiler og ler mens hun forteller om det, og viser filmcrewet hvor hun gravla jentene.
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentaren "It's a girl"

LES OGSÅ:

• Les gjerne The Economists artikkel "The war on baby girls" (gratis) her.
• Dokumentarfilmen "It's a Girl" kan du få kjøpt på DVD og iTunes, les mer her på filmens hjemmeside.

Frispark: Fosterreduksjon og andre dødelige løgner

Å TA LIVET AV NOEN: "De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem."
Foto: Ultralydbilde av babyen jeg har i magen akkurat nå, tatt i svangerskapsuke 18

Ekte norsk kvinnefrigjøring anno 2014 går blant annet ut på å avsløre abortfeministenes forførende, dødelige abortretorikk. Her har du min abortprotest på kvinnedagen 8. mars.

Dette frisparket ble skrevet 20. februar og publisert i avisen Dagen 1. mars

Jeg vet ikke om du la merke til det, men nå i februar fikk det norske språket et flunkende nytt ord: «Fosterreduksjon». Når foreldre oppdager at de venter tvillinger og trillinger hender det nemlig at de ikke vil ha alle barna, og spørsmålet er hva sykehuset da skal gjøre. Skal moren få ta abort på det barnet eller de av barna hun ikke vil ha? Skal hun i tilfelle få velge om hun vil beholde jenta eller gutten, eller er det legene som skal bestemme? Gynekologene er i villrede og vet ikke hva de skal gjøre. NRK rapporterer om at flere norske kvinner allerede har reist til utlandet for å ta abort på et eller to av sine friske tvilling-/trillingfostre.

Helt konkret går «fosterreduksjon» i et tvillingsvangerskap ut på at legen stikker en nål inn i magen til kvinnen, og sprøyter saltvann eller kalium inn i hjertet til et av de små menneskene der inne. Det andre fosteret får leve videre. Det vil si: Forhåpentligvis får det leve videre. I om lag 15 prosent av tilfellene vil også det ønskede barnet dø som en følge av tvillingens død. Andre ganger fører «fosterreduksjonen» til at det ønskede barnet blir født alt for tidlig med de komplikasjonene det kan innebære.

Premature barn er utsatt for å få alt fra svært alvorlige funksjonshemninger med multihandikap, alvorlig cerebral parese, sansedefekter og alvorlig psykisk utviklingshemning til «lettere problemer» som konsentrasjonsproblemer, lese- og skrivevansker og psykososiale problemer. Heldigvis går det bra med mange av de prematurfødte barna, men skal foreldre få lov til å bevisst påføre barnet sitt en risiko for slike skader og senfølger?

Hvordan vil det egentlig være å vokse opp og vite at «Vi skulle ha vært to, og vi skulle ha vært friske. I stedet må jeg være blind hele livet fordi foreldrene mine tok livet av tvillingen min fordi de ikke orket å få to barn.» Jeg klarer bare ikke å forestille meg hvordan samtalen mellom foreldrene og det senere voksne barnet må forløpe. Eller hvordan vil det kanskje enda verre alternativet bli: Hvordan påvirkes foreldre-barn-forholdet dersom moren og faren går og bærer på en så mørk og alvorlig hemmelighet hele livet?

Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde skriver på Twitter: «Fridom til å ta bort eitt eller fleire liv er abortlovas innebygde logikk. Kan tvillingdebatten vekke samvit og tanke til vern om livet?» Jeg håper det. De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem.

Lederen i Norsk gynekologisk forening, Jone Trovik, sier rett ut til NRK at «Fosterreduksjon er vanskelig fordi du skal la noen leve og andre ikke.» «Du skal velge den ene foran den andre». Og det er altså ikke så lett, skjønner vi, å skulle stå der og bestemme hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Vi er ikke vant til at gynekologer bruker så ærlige ord. Språket rundt abort pleier å være fullt av forførende, dødelige løgner, slik som det lingvistiske fenomenet «svangerskapsavbrudd» og nå altså det manipulerende nyordet «fosterreduksjon»; to ord som definitivt er symptomer på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret synlig.

Ord kan snu virkeligheten. Heldigvis går det an å ta ordene tilbake og begynne å kalle ting ved deres rette navn igjen – spesielt nå når sannheten kommer frem ved at gravide får stadig mer medisinsk viten om fosteret. Gjennom nettsider for gravide får de greie på alt som er å vite om barnets utvikling fra uke til uke. Når gravide i tillegg går til 3D-ultralyd og kan se med egne øyne små nurk som gjesper i uke 14 og som prøver å suge på tommelen i uke 12 er det ikke like lett å lure dem inn i det dødelige språket som det var før. De skjønner at det de ser på skjermen ikke er «en celleklump». Det er et menneske. Og mennesker har jo rett til å leve, har de ikke?

Det er håp. Håp fordi Sannheten alltid er på livets side. Pave Johannes Paul II skriver: «Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.» Det er håp.

Første gang publisert i avisen Dagen 1. mars 2014

LES OGSÅ:

•  I anledning kvinnedagen har jeg publisert et eget blogginnlegg om kjønnsbetinget abort på jenter: "Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter"  

  Sitat derfra: "HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen. "
  
• Det passer godt å slå et slag for samvittighetsfriheten også i dag. Her er innlegget mitt om samvittighetsfrihet som jeg publiserte i oktober: Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

- Hva er meningen med livet?

MENINGSFYLT PRESTEINTERVJU: "Dyktig journalist møter god og reflektert pater" er en strålende kombinasjon.
Foto: Faksimile fra intervjuet på smp.no

"Vet han hvor lite jeg har skjønt? At jeg føler meg som en inntrenger i det religiøse, som en storfotet brande på en nysådd plen?"

Slik starter journalist Bjørn Vatnes usedvanlig velskrevne intervju med pater Ole Martin Stamnestrø i den katolske menigheten i Ålesund.

Den største fortellingen

Og her har du grunnen til at journalisten tar seg en prat med pater Stamnestrø:

Mine lesere ba om stoff med mening. Tidligere denne uken har jeg snakket med litteraturviter Jan Inge Sørbø for å finne ut hva det er – hvordan vi opplever mening. Vi skaper den ofte gjennom de store fortellingene, rammeverkene, sier han. Derfor er jeg her, for å se på den største fortellingen av alle, fortellingen om Gud, for det er vel den største, ved siden av naturvitenskapen, uavhengig av hvorvidt man tror eller ikke, og uavhengig av hvilket navn man har på sin gud, den fortellingen som gir oss en grunnleggende forståelse av hvorfor vi er her: Den religiøse. Men altså ikke for meg. For meg er den bare det – en historie. Er det i veien for oss, her, nå?

Finnes det noe objektivt virkelig?

En usedvanlig flink journalist som møter en usedvanlig god prest viser seg virkelig å være en usedvanlig god kombinasjon. Her er én til smakebit fra reportasjen:

Stamnestrø synes det er interessant at avislesere vil ha mening.

– Men før man kan begynne å lete etter mening, må man kanskje spørre seg selv: Finnes det en objektiv realitet utenfor oss selv? Hvis ikke det finnes noe å referere til, blir vel spørsmålet om mening ganske meningsløst? Mening i forhold til hva? Har en lyspære noen mening uten en lampe, spør Stamnestrø.

Jeg nikker. Men jeg har ikke svaret på hva dette objektivt virkelige skulle være. Han fortsetter:

– Det klassiske kristne svaret er ja, og det objektivt virkelige kaller vi Gud. I kontrast til det sier mange moderne filosofer nei, det kan vi aldri vite. Men følger vi den kristne slutningen videre, er det mulig å ha et direkte forhold til ham, til Gud. Videre kan vi tenke at det er han som skapt alt, skapt oss, at han lager reglene. Og mennesket står i en særstilling i dette systemet, for vi er skapt i hans bilde. Hvis ikke vi tror på Gud, blir spørsmålet om mening overlatt til hver enkelt. Det blir en rent subjektiv avgjørelse hva som gir mening. Og hvem bestemmer da hva som er rett og galt?

Få for all del med deg hele intervjuet. Du kan lese det enten her i Sunnmørspostens nettavis, eller her på Vår Frue menighet i Ålesunds flunkende nye nettside. Kos deg!

Radiointervju med pater Olav

P. OLAV MÜLLER: Lytt til den gamle katolske trønderpateren i NRK P2s program Verdibørsen.

 

Vil du høre den snart 90 år gamle pater Olav Müller snakke om engler og demoner, konversjonen, lidelse, døden og eutanasi, fjellturer og hundene hans?

NY BOK: Du kan lese
sr. Anne Bente Hadlands
forord til boken her.

Da skal du få med deg NRKs ferske radiointervju med den gamle pateren. Pater Olav Müller (f. 1924) ble nylig intervjuet av NRK i forbindelse med utgivelsen av den nye boken hans "Pateren kvesser pennen". 

Kloke tanker

I sin nye bok deler pater Olav fra sin kunnskap etter et langt liv som prest i Den katolske kirke i Norge. Det gjør han også i intervjuet som ble sendt i programmet "Verdibørsen" på NRK P2 lørdag 28.12.2013 og søndag 29.12.2013.

Klikk her for å lytte til radioinnslaget.

LES MER:

Den forrige boken (2010)

• Les en bokanmeldelse av p. Olav Müllers forrige bok "Pateren dypper pennen", som i følge Anne Samuelsen er "en bok til å bli både glad og klok av".
• Les "Bokomtale: Da kristendommen kom til Norge" - en anbefaling av p. Olav Müllers lille, gratis bok ved navn "Et streiftog gjennom Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid". 
• P. Olav Müller er en skattet skribent, og har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. Du kan lese mange av dem gratis her på katolsk.no 

Gode avisinnlegg om reservasjonsretten

HVEM HAR RETT?: "Det er ikke gitt at staten og flertallet har rett i vurderingen av etiske dilemmaer. Hvordan ettertiden vil se på vår tids håndtering av disse utfordringene, vet ingen av oss. Vi må være ydmyke og åpne opp for at ingen av oss har fasiten. Leger må derfor være fristilt i noen saker som har med liv-død-problematikk å gjøre" skriver Gunhild Felde i sitt innlegg i Bergens Tidende.
Faksimile: bt.no, 24.10.2013

 

Vil du lese noen gode avisinnlegg og ledere om reservasjonsretten nå i helgen? Her er tolv lesetips.

VIL DU DELTA I SAMVITTIGHETSAKSJONEN TIL STØTTE FOR LEGERS RESERVASJONSRETT? KLIKK HER.

Disse tolv nyanserte innleggene som forsvarer reservasjonsretten er skrevet av både agnostikere og troende, både motstandere og tilhengere av dagens abortlov, både privatpersoner og redaktører. Det de har felles, er at de ser verdien av samvittighetsfriheten. De ser at muligheten til å følge sin samvittighet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Samvittighetsfriheten er en fundamental menneskerettighet som må bestå for at demokratiet skal bestå.

Agnostisk forsvar av reservasjonsretten

Et reflektert og godt innlegg fra en tenkende, agnostisk turnuslege kan du lese her: http://www.nrk.no/ytring/derfor-ma-vi-ha-reservasjonsrett-1.11314583

I innlegget "Derfor må vi ha reservasjonsrett" skriver Håkon Kravdal blant annet: "For å forstå hvorfor reservasjonsrett for leger er riktig, må vi bare anerkjenne dette: Om vi er enige eller ikke, så har abortmotstanderen et gyldig poeng." Og han fortsetter: "Å anse abort som drap, kan forsvares rasjonelt. Det betyr ikke at man er enig i at abort er drap, men at man erkjenner at abortmotstanderen har et gyldig poeng."

Kravdal skriver også: 

"Så til selve reservasjonsretten: Å fjerne den vil si at staten kan pålegge legen å være delaktig i å med hensikt ta livet av noe som rasjonelt sett kan betraktes som et fullverdig individ. Et vanlig motargument mot reservasjonsretten er «leger som sliter med samvittigheten, kan jo bare skifte yrke».

Men at dette kun får praktisk betydning for leger er faktisk helt irrelevant. Staten kan ikke tvinge noen – enten det er postmannen eller legen, enten det er snakk om to eller to millioner – til å medvirke i det som man rasjonelt kan forsvare å kalle et drap. Jeg skal unngå å trekke historiske paralleller – det tror jeg leseren klarer fint selv."

 Les også spesielt det siste avsnittet i Kravdals innlegg.

Reservasjonslegen som tidligere henviste til abort

Gunhild Felde er en av fastlegene som etter hvert har valgt å ikke henvise til abort. Hennes viktige kronikk kan du lese her: http://www.bt.no/meninger/debatt/Et-sporsmal-om-liv-og-dod-2992251.html
I innlegget "Et spørsmål om liv og død" skriver hun:

"Dette er ingen demonstrasjon mot abortloven, og jeg har ikke noe ønske om å hindre noen i å ta abort. Jeg ønsker å vise omsorg for alle mine pasienter, også de som ønsker å få tatt abort. Etter mange samtaler med abortsøkende kvinner, vet jeg en del om hvilken vanskelig situasjon dette er. Jeg har respekt for den enkelte kvinnes valg, men kan ikke selv bidra til prosessen.

Av kvinnen og legen, er kvinnen selvfølgelig den mest sårbare. Begrunnelsen for ethvert reservasjonsønske, er imidlertid hensynet til den aller svakeste parten i dette, nemlig fosteret. Selv om abortloven etter 35 år er godt implementert i befolkningen, står legeetikkens imperativ om å ivareta liv, over loven, for noen av oss. En henvisning er et viktig ledd i årsakskjeden fram mot en abort, og noe legen er juridisk og etisk ansvarlig for.

Når vi henviser, deler vi pasientens intensjon om svangerskapsavbrudd. I tradisjonell rettslig og etisk tankegang er det like alvorlig som selve gjerningen, her inngrepet. Dette har myndighetene og legeforeningens etiske råd flere ganger i løpet av de siste årene vist forståelse for."

Av Gunhild Feldes 3-4000 pasientkonsultaasjoner i året, er det anslagsvis snakk om 2-3 konsultasjoner som gjelder abort. Kollegaen hennes tar disse konsultasjonene for henne.

"Vi har alle noen grenser, og alle leger vil kunne havne i en situasjon der myndighetene krever tjenester av oss som vår legeetikk ikke tillater oss å levere. Historien er klar på at å fraskrive seg ansvaret ved å si at vi er pålagt noe ovenfra ikke holder. [...]

Det er ikke gitt at staten og flertallet har rett i vurderingen av etiske dilemmaer. Hvordan ettertiden vil se på vår tids håndtering av disse utfordringene, vet ingen av oss. Vi må være ydmyke og åpne opp for at ingen av oss har fasiten. Leger må derfor være fristilt i noen saker som har med liv-død-problematikk å gjøre.

«Reservasjonslegene» sier ikke at de gjør bedre etiske vurderinger, er mer samvittighetsfulle eller mer etisk integrerte enn andre leger. De ber om å få handle i samsvar med sin overbevisning, slik leger som ikke reserverer seg handler i tråd med sin."

En aborthenvisende leges forsvar av reservasjonsretten

Jeg vil også få anbefale et annet godt og nyansert innlegg skrevet av en fastlege, her: http://www.nrk.no/ytring/ikke-bare-et-sporsmal-om-kvinnen-1.11287535 Kommuneoverlege Laila Didriksen har selv ikke reservert seg, men i innlegget "Ikke bare et spørsmål om kvinnen" skriver hun om reservasjonslegene som "ser et liv der andre ser celler".

"Men reservasjonslegen ser i disse situasjonene ytterligere én pasient som han eller hun har ansvaret for. Reservasjonslegen føler også et ansvar for det potensielle livet som vokser i magen. Der andre ser en celleklump ser reservasjonslegen et liv. Et liv han eller hun ikke vil være en del av avslutningen til."

Etter å ha skrevet om legers behov for å også kunne reservere seg også mot eutanasi (aktiv dødshjelp), fortsetter kommuneoverlege Didriksen:

"Jeg har ingen interesse av en abortdebatt og om et foster før uke tolv er å regne som et liv. Mitt poeng er at for ganske mange mennesker i dette landet så er det det. Både for pasienter og for leger. Og for en reservasjonslege så er det å sette navnet sitt på den henvisningen å avslutte det som kan bli et fullverdig liv.
Uansett får kvinnen den helsehjelp hun har krav på, på en verdig måte og med respekt fra den legen hun har foran seg.
Jeg tror faktisk at en reservasjonslege, som virkelig har gått mange runder med seg selv rundt dette, kan gi denne helsehjelpen like respektfullt og verdig som en lege som ikke har gjort seg så mange tanker rundt dette, og som ser på en henvisning til abort som kun et ark med en underskrift."

Abortlovtilhenger forsvarer reservasjonsretten

Siri Fuglem Berg er lege og tilhenger av både abortloven og reservasjonsretten. I innlegget "Reservasjonsretten kan være bra for kvinner" mener hun at en etisk ensrettet legegruppe ikke vil være godt egnet til å dekke hele spektret av pasienter med varierende livssyn og behov. Hun skriver blant annet:

"En tendens til slik ensretting ses hos gynekologer, genetikere og fostermedisinere, noe som ikke er et ubetinget gode for alle pasienter. Kvinner som ønsker å bære frem syke fostre har kanskje fått merke dette sterkest – det er vanskelig å finne en lege som kan støtte dem i deres valg."

Avsporing av debatten

En virkelig god kronikk av Håkon Pettersen, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft, finner du her: http://www.bt.no/meninger/debatt/Reservasjonsretten-er-nodvendig-2990812.html

I innlegget "Reservasjonsretten er nødvendig" forsvarer Pettersen reservasjonsretten og mener vi burde applaudere legene som våger å stoppe opp og mene noe annet enn flertallet. I dette innlegget kommenterer han også bloggeren Susanne Kaluzas og hennes meningsfellers retorikk og formidling av historier om kvinners møter med leger som nekter å henvise til abort. Jeg siterer:

"Selv kjenner jeg mange lignende historier, men som går motsatt vei. Det er historier om kvinner som ønsker å beholde barnet, og om leger som anbefaler abort. Det kan være en fostervannsprøve som påviser en kromosomfeil hos barnet, og som derfor konstaterer Downs syndrom. Legens umiddelbare reaksjon er abort. Historier begge veier er etter mine begreper en avsporing fra det denne debatten virkelig handler om: Legers rett til samvittighetsfrihet i spørsmål som angår liv og død.
Det finnes mange historier om mennesker som i møte med sykehus-Norge er blitt dårlig behandlet. Dette er mennesker som i en ekstremt sårbar situasjon er blitt tvunget til omkamper vi alle mener de skulle ha sluppet. Men i denne debatten mener jeg vi må løfte blikket og drøfte prinsippene. Vi vil alltid ha historier om mennesker som møter en lege som gjør dem opprørt og skuffet. Vi må strebe etter at det ikke skal skje, men ikke bli overrasket om det skjer.

Uansett er disse historiene en avsporing. Og en debatt om abort er i denne sammenhengen også en avsporing. Dette handler om samvittighetsfrihet i spørsmål som angår liv og død."

Samvittighetsfriheten og demokratiet

Generalsekretæren i organisasjonen Menneskeverd hadde en høyst lesverdig kronikk på trykk i Vårt Land før helgen. Du kan lese hele kronikken her: http://www.menneskeverd.no/2013/10/25/en-demokratisk-rettighet/

I kronikken "En demokratisk rettighet" trekker hun frem mange av de samme argumentene som jeg brukte i mitt brev til stortingspolitikerne:

- At samvittighetsfriheten er sikret i menneskerettighetene.
- Europarådets resolusjon 1763/2010 sier at «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til abort».
- At samvittighetsfriheten er et termometer som viser hvor totalitært et samfunn er.
- At professor Jozef Glasa ved det medisinske universitetet i Bratislava sier: «For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som må bestå for at demokratiet skal bestå.»
- At Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis vedtak kan føre til smidige løsninger som ivaretar både kvinnens og legens rettigheter.

Skjeggestad Thoresen vektlegger dessuten at vi som pasienter og samfunnsborgere ikke er tjent med leger som bryter med sin indre etiske overbevisning og som gradvis skader sin egen yrkesetikk og sin selvrespekt.
Hun peker på at også allmennleger som er for abort, støtter reservasjonsretten. Og her er hennes siste avsnitt:

"At to viktige lovfestede prinsipielle rettigheter bryter med hverandre, bør ikke føre til at en må gå dukken. [...] Det er klart at dagens reservasjonsdebatt må ta loven på alvor, men den må også ta demokratiets fremtid i betraktning. Muligheten til å følge sin samvittighet er en forutsetning for et velfungerende demokrati."

De ulydige legene

Teologen Kathrine Tallaksen Skjerdal er tilknyttet Tankesmien Skaperkraft. Jeg har fått tillatelse til å publisere hennes avisinnlegg som stod på trykk i Klassekampen (papirutgaven) fredag. Her er det: http://stasunniva.blogspot.no/2013/10/avisinnlegg-de-ulydige-legene.html

I innlegget "De ulydige legene" tar Tallaksen Skjerdal til orde for at vi trenger spørrende typer som likner antikkens Sokrates - også i helsevesenet. Hun trekker frem eksempler fra populærkulturen - Dr. House og politietterforskeren Kurt Wallander - og hvorfor vi liker dem: Fordi Dr. House aldri kompromisser på sitt fag og sin søken etter sannheten, og fordi Wallander nekter å innordne seg ordrer fra overordnede som er på ville veier. De er begge kompromissløse på vegne av sitt fag og det de mener er rett - slik reservasjonslegene også er.

"Populærkulturen er full av slike skikkelser, og det er virkelighetens verden også: Mennesker som står opp for det de mener er sant og rett, selv om de risikerer motstand. De personifiserer så mange av vår tids idealer: Evnen til å tenke selv og handle selvstendig. Vilje til mot. Mennesket mot systemet. Magefølelsen mot reglene. De er vår tids helgener."

Kathrine Tallaksen Skjerdal peker deretter på hvordan reservasjonsretten dypest sett ikke handler om kvinnekamp og abortlov. 

"Det handler om å sikre faglig integritet og samvittighetsfrihet for en yrkesgruppe som daglig holder våre liv i sine hender. Hjelpe meg, vil vi virkelig ha en legestand som kobler ut samvittighetens stemme og lydig marsjerer i takt? Vil vi ha et helsevesen hvor store medisinsk-etiske spørsmål blir feid under teppet fordi bare det ene synspunktet er sosialt akseptabelt?"

Les hele innlegget her.

Leder i Bergens Tidende

Over til avisredaktørene. Regionavisen Bergens Tidende støtter reservasjonsretten for leger. De grunngir det slik: 

"Det er ikke noe poeng å gjøre legenes yrkesutøvelse til gjenstand for statlig, moralsk ensretting, når det er fullt mulig å ivareta både hensynet til pasient og etisk meningsmangfold gjennom god, praktisk tilrettelegging." 

Les hele lederartikkelen her: http://www.bt.no/meninger/leder/Ja-til-reservasjonsrett-2988758.html

Leder i Sunnmørsposten

"Normalt er det eit større problem når menneskja manglar samvit enn at samvitet held dei attende frå å utføre handlingar. Slik er det også for legar" mener Sunnmørsposten som støtter reservasjonsretten i sin leder her:
http://www.smp.no/frapapir/article8499597.ece

Leder i avisen Dagen

Avisen Dagens kommentar til reservasjonsdebatten kan du lese her: http://www.dagen.no/2013/10/24/meninger/trond_helleland/reservasjon/abortsporsmal/176474 For alle som kjenner denne avisen kommer det ikke som noen overraskelse at de frimodig støtter reservasjonsretten. De skriver blant annet:

 "Selv­føl­ge­lig bør leger ha an­led­ning til å re­ser­ve­re seg mot å hen­vi­se til abort. Og na­tur­lig­vis må Høyre holde seg til inn­gåt­te av­ta­ler. Høyres nye parlamentariske leder Trond Helleland lovet i trontaledebatten på tirsdag at Høyre vil stå ved overenskomsten som er gjort med KrF og Frp om legers reservasjonsrett ved aborthenvisning. Det var en vik­tig av­kla­ring å få fra Stor­tin­gets ta­ler­stol."

  

Leder i avisen Vårt Land

Avisen Vårt Land forsvarer legers reservasjonsrett og etterlyser prinspiell tenkning i reservasjonssaken. Redaktøren finner grunn til å minne redaktører og journalister om at det er et viktig presseprinsipp at redaksjonelle medarbeidere har fullstendig samvittighetsfrihet. 

"I Vær varsom-plakaten, det nærmeste man kommer pressens bibel, står det i punkt 2.5. «En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning».

I et liberalt demokrati bør det være en gyllen regel at prinsipper vi omgir oss med den største selvfølgelighet, også bør kunne gjelde for andre. Når frontene blir steile og det går politikk i sakene, er det lett å glemme noen fundamentale prinsipper for heller å fyre opp i det politiske spillet."

Les hele lederen her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread442910/

Noen jeg har glemt eller oversett?

Denne listen er garantert ikke utfyllende. (Jeg har selv sett flere innlegg i papiraviser som ikke er publisert på nettet.) Tips gjerne om flere avisinnlegg i kommentarfeltet under her!

For tips om blogginnlegg om reservasjonsretten, se blogginnlegget "Skriv brev: Et frimodig forsvar for reservasjonsretten". Der finner du bloggtips både i selve saken og i kommentarene under saken.