Om å (ikke) se ned på protestanter

FELLES HISTORIE I ROMA: Den hellige døren fra år 1070 i basilikaen "St. Paulus utenfor murene", "San Paolo fuori le mura" der du kan besøke apostelen Paulus' grav.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Jeg er veldig glad for at dere kommenterer her på bloggen! En av de kommentarene som kom i går var så viktig at den måtte få et skikkelig svar. Her er det.

Elsa reagerte på innlegget "Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud" som du kan lese her. Her er kommentaren hennes:

nydeleg innlegg!

samstundes som du får meg til å føle meg så ekskludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

Kjære Elsa, kjære søster i Kristus!

Takk for en god og viktig kommentar! Good news: jeg ser på alle kristne som søsken, som søstre og brødre i Kristus. Virkelig. Det har jeg alltid gjort! Lengselen etter enhet mellom kristne var en av de viktigste grunnene til at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Det er tusenvis av gode kristne og våkne prester i Den norske kirke (DNK) og andre protestantiske trossamfunn her til lands. Selvsagt mener jeg det! Jeg har gode, store og håpefulle tanker om dere. Jeg tenker at det er håp for kristentroen her i landet fordi vi har så mange trofaste kristne her - i både protestantisk og katolsk utgave. Alt dette kunne jeg sikkert sagt enda oftere. Takk for påminnelsen, jeg skal bli flinkere til det. 

Jeg ser av tilbakemeldingene jeg får at mange setter pris på at jeg er så tydelig katolsk, andre synes det er slitsomt. (Og noen synes sikkert begge deler, at det er både fint og slitsomt.) Jeg veier hele tiden for og imot hvor jeg skal legge meg i hver enkelt sak. Noen ganger er det viktigst at jeg ordlegger meg diplomatisk og samlende. I Vårt Land-andaktene og når jeg holder foredrag hos protestanter legger jeg vinn på det. Andre ganger er det viktigere at jeg er tydelig katolsk. Her på bloggen og på min egen Facebook-side føler jeg meg mer fri til å være meg selv; en frimodig, katolsk kristen. 

Jeg mener selvsagt at det er mange flere ting - og mye viktigere ting - vi som kristne er enige om enn det vi er uenige om. Virkeligheten er likevel slik at det dessverre er en del teologiske saker og ting der du mener at vi katolske kristne har misforstått, og nøyaktig like mange ting der jeg mener at protestanter ikke har forstått ting riktig.

Slitsom uenighet

Det er slitsomt og leit å være uenig. Men det at jeg mener du som protestant tar feil (i noen ting) og at du mener at jeg tar feil (i de samme tingene) betyr heldigvis ikke at jeg ser ned på deg, og heller ikke at du ser ned på meg.

I saken om vennskap som du reagerte på, følte jeg selv at jeg landet på den forsiktige siden. Jeg bare fortalte om gleden ved å tilhøre det store, universelle katolske fellesskapet. Det dype og gledesfylte slektskapet. Jeg sa ingenting om hverken protestanter eller om min fortid som protestant. Jeg bare skrev at "Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden." Enkelt og greit. For sånn er det, og det ville være rart å skulle utelate det av økumeniske hensyn.

Jeg kunne sagt enda mer også, om hvordan jeg, når jeg går inn en hvilken som helst katolsk kirkedør hvor som helst i verden, får lyst til å si "Hei alle sammen, jeg er hjemme!" :) (Ah, jeg har aldri gjort det, så klart. Men det er den følelsen og den gleden jeg har. I Den katolske kirke er det ikke sånn at jeg "føler meg mer hjemme". Jeg er hjemme.)

Etter å ha levd i 31 år som aktiv kristen i Den norske kirke der min helt vanlige, kristne tro ble mer og mer sett på som «konservativ» og rar, er det deilig å tilhøre en helt vanlig kristen kirke der alle simpelthen frimodig tror, forkynner og holder fast ved den alminnelige kristne troen; alt det som Kirken har trodd og forkynt i 2000 år. Det vil si at ja, jeg møter på mange flere mennesker som er som meg, folk som oppleves som «beslektede sjeler», her enn i DNK - selv om det finnes drøssevis av dem der også, naturligvis! De fleste av mine nærmeste venner har forblitt lutheranere, og jeg ser definitivt ikke på dem som uopplyste.

Jeg ser ikke ned på protestanter. Jeg er lei meg for at det oppleves sånn. Det er virkelig ikke meningen å fremstå slik. Men ja, jeg ser at jeg har en tendens til å benytte anledningen til å vitne frimodig om hva Den katolske kirke er og betyr for meg, og om hva troen er og betyr for meg. Jeg er klar over at det kan oppleves slitsomt at jeg er så (irriterende) fornøyd, men «jeg kan egentlig ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.» Jeg kan bare prøve å ordlegge meg som best jeg kan - og så heller begrense meg når jeg ser at det er det som tjener Jesus/Kirken/Evangeliet best.

Det katolske kirkesynet

Det vil alltid være provoserende for en protestant at Den katolske kirke har det synet på seg selv som den har. Fryktelig provoserende. Den katolske kirke sier om seg selv at den forvalter Kirkens enhet, Kirkens fylde og troens fylde. Det er kraftige saker. 

Den katolske kirke sier også at manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd, og den kaller oss til enhet - i seg. Det som Kirken ønsker er med andre ord å inkludere - fullt ut, alle - mens en kristen som står utenfor kan oppleve budskapet som svært ekskluderende, slik du også gir uttrykk for. Fordi Den katolske kirke har den selvforståelsen den har, må den hele tiden aktivt søke å avspeile Kristi ydmykhet og vennlighet for at ikke den skal fremstå triumfialistisk og nedlatende. Den må også aktivt sette ord på hvordan den verdsetter alt godt som protestantiske kristne har å tilføre det store kristne fellesskapet.

Jesus ba oss om å være ett "for at verden skal tro". Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. 

Så lenge vi kristne søsken er delt opp på den måten vi dessverre er blitt etter den ulykksalige splittelsen som har vokst i 500 år, er det vårt felles ansvar å arbeide for kristen enhet så mye vi kan ut fra de rammebetingelsene som foreligger. Den katolske kirke og Peters etterfølger har et særskilt tungt ansvar for å sørge for så mye enhet som mulig blant kristne. Der feilet kirken grovt på 1500-tallet, og det lider vi alle under i dag. Ikke bare vi kristne, men også alle de som ikke er kristne. Spesielt dem, faktisk.

Troens fylde

Jeg ser på Den norske kirke med kjærlighet og sympati. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt man kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort. 

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Dette er min tro, dette er Den katolske kirkes lære: at vi skal være ett i den éne Kirken, og at det er Den katolske kirke som forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Jeg kan ikke late som at det ikke er sånn, dessverre. 

Jeg prøver å ikke si disse tingene i utrengsmål, men det er altså slik vi tenker: at det er i Den katolske kirke at du finner fylden av troen, mens protestantiske trossamfunn har bevart troen i ulik styrkegrad - noen nesten alt, mens andre protestanter begynner farlig å nærme seg ingenting. Ja, det er provoserende påstander og jeg skjønner naturligvis at det oppleves som fryktelig nedlatende. Men hva hvis det er sant? Hva hvis Den katolske kirke er det den sier at den er? Hva hvis det er faktisk er meningen at du skulle være fullt og helt med i Den katolske kirke? Hva hvis du hadde hatt det bedre her? Hva hvis verden hatt det bedre hvis du var her?

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke

Her er katolsk lære: Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, skjer det et paradigmeskifte, da går det ingen vei tilbake. 

Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg klarer hverken å få uttrykt det nok eller å få undertrykt det nok. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd. 

PUR GLEDE: Like etter påskedagsmessen på Petersplassen. Vanskelig å skjule den gleden. "Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre." (Sal 84,11).

Voksen kjærlighet

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". DET er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke. Denne troen ligger under og bobler opp enten jeg vil eller ikke, og de gangene jeg tar meg hardt sammen og trykker det ned skinner det nok gjennom likevel, er jeg redd.

I neste uke, på minnedagen for apostelen Paulus' omvendelse, har jeg hatt fullt fellesskap med Den katolske kirke i ni år, siden 25. januar 2008. Nå kan iallfall ingen beskylde meg for å være en blind, forelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)

Takk

Igjen: Takk for det viktige innspillet ditt, Elsa. Jeg skal ha det i bakhodet. Håper du likte de to innleggene jeg har publisert etter Venner-saken: "Herren er min hyrde i Nordmarka" og "Ettertanke | Da barna forsvant". Der har jeg ikke nevnt det katolske ved kristentroen min en eneste gang. De bare er det; gjennomkatolske, det vil si allmennkristelige. Katolsk tro er bare helt alminnelig, levende kristen tro - den troen som alle kristne har hatt over alt og til alle tider. Det er den troen og den kirken jeg frimodig løfter frem. Gang på gang.

Jeg vil ikke legge lokk på at jeg er kristen - heller ikke på at jeg er en katolsk kristen. Jeg tilhører og elsker den Kirken som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. I alle disse ni årene har jeg levd kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. 

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søkte jeg fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. Takk Gud! Deo gratias!

Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

KONVERSJONEN: "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner." Fra opptagelsen i Den katolske kirke. Se hele ritualet her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den profilerte presten Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her er prekenen som msgr. Torbjørn Olsen holdt under messen i Lunden kloster.

- Det er fantastisk å komme hjem. Jeg har vært på vei ganske lenge. Det er veldig godt å komme inn i Kirken hvor jeg er blitt meget godt mottatt. Konfirmasjonen ble en bekreftelse og fornyelse av troen og kallet. Mitt fortsatte kall her i tiden er kallet til misjon, til kristen enhet og menneskers frelse, sier Dag Øivind Vincent Østereng, tidligere prest i Den norske kirke, til katolsk.no etter konversjonen lørdag 29. oktober 2016.

FERMINGEN: "Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste, skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike."
F.v. fadder Olav Hovdelien, Dag Øivind Vincent Østereng, msgr. Torbjørn Olsen, ministrant Sigurd Hareide, p. Oddvar Moi, søster Anne-Lise Strøm og alle de andre søstrene ved Lunden kloster.

MESSE MED OPPTAGELSE AV

DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG

I DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP

Ef 4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6

Ved msgr. Torbjørn Olsen

Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens. 

Uthevinger i fet skrift er mine.

Kjære Dag Øivind,

kjære dere alle!

            1. Du har kjempet med sannheten. Og du har kjempet for sannheten. Du har stått på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk Carissimi[1] satte du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller tvert om. At du ved årsskiftet fører bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har noe symboltungt over seg.

            Vi var nok en del som så på prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».

            Det betyr ikke at du har kastet bort år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede resultater.

            Samtidig går du nå over i en ny fase av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg, ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, men Kirken som skal bære oss, den som er «sannhetens søyle og grunnvoll» [2]. Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet.»[3] Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus – er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette. Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.

            2. I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere, og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de troende kommer sammen for feire gudstjeneste og ved sakramentene. Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i vår gudsrelasjon.

            Dertil taler Gud til oss gjennom sitt folk, de troende mennesker som omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.

            Dette folk – Guds folk – kalles i Det gamle testamente for לָהָק [qahal],[4] på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía], og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus og en rekke andre nytestamentlige forfattere.[5] 

På latin ble ordet til Ecclésia, og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og på sin måte like fra begynnelsen av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende, men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår etter bibelsk tid – identifiserte det som kirken i en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»[6] Oppdagelsen av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig» vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner som Gud bruker for å møte oss.

            Nå garanterer hverken bispeembete, kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.»[7] Spesielt blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur. For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder der det finnes grunnleggende uenigheter.

            Bare Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets. Annet Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle konsensus» (universalis suus consensus) i tros- og moralspørsmål.[8]  

Den lære som slik fremstår, forplikter alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» [9] Skulle paven derimot – hva Gud forby! – «offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave![10] Intet menneske står over Ånden og Åndens tale til oss, i Kirken!

            Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».[11]

          At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»."

            3. Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

            I første lesning kvalifiserte Paulus fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»[12] Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»[13] Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»[14]

            Men det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

            Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker!

DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» 

            4. Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.»[15] Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann». Her er det to ting å si: For det første: Kirken trenger prester. For det annet: Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham. For så vidt er legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige prestedømme».

            Selv om det alminnelige prestedømme springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,[16] skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike.

            Alt dette finner du i Den katolske kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.

            Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd. Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.

---

[1] Jf. 1 Joh 2,7.

[2] 1 Tim 3,15.

[3] Joh 14,6.

[4] Jf. 2 Krøn 30,2; Neh 8,2.17.

[5] Jf. Matt 16,15-19; Apg 13,1; 1 Kor 12,27f; Kol 1,17; Hebr 2,12; Åp 1,4.

[6] IgnSmyr 8,1-2.

[7] 2 Pet 1,20.

[8] Jf. LG 12.

[9] Luk 22,32.

[10] Jf. kan 194 § 1 nr. 2 CIC.

[11] Commonitorium II, 5: quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est.

[12] Ef 4,4-6.

[13] Joh 15,5.

[14] Sal 42,2.

[15] Ef 4,11-12.

[16] Jf. 2 Mos 29,7; 40,15.

LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner."

Les også:

• Derfor ble jeg katolikk - om min vei inn i Den katolske kirke
• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk - hennes egen forklaring i boken "De søkte de gamle stier" 
• Sigrid Undset og Katarinahjemmet - en liten video i anledning 80-årsjubileet siden Sigrid Undsets konversjon
• Dag Øivind Østereng gjest hos Torp: Vil bli katolikk - se Ole Torps intervju med Dag Øivind Østereng på nrk.no

Katolsk grovbrød

Faksimile: Vårt Land 23.09.2016

Er du sulten? Lei av å bli servert papp? Kom til Den katolske kirke og få skikkelig mat. Mat du virkelig vokser på.

I St. Olav menighet i Oslo får du i høst servert katolsk grovbrød for sjelen, noe til liv og vekst. Alle som er sultne på åndelig føde eller er nysgjerrig på katolsk tro og liv er hjertelig velkommen til foredrag og deretter samtale og tidebønn. Hvis du i tillegg er sulten på fysisk mat serveres det deilig suppe i pausen mellom messen kl. 18.00 og foredraget som begynner kl. 19.00. I det hele tatt kunne nok denne serien like godt vært kalt "Katolsk treretters middag" ;)

Kristen vekst i medgang og motgang

16. november er det jeg som skal holde foredrag. Temaet mitt er "Kristen vekst i medgang og motgang". Jeg håper å få med meg flest mulig av de andre foredragene også, for dette er virkelig førsteklasses foredragsholdere - de beste av de beste, folk som jeg svært gjerne lytter til. Dessverre får jeg ikke med meg det første foredraget med p. Pål Bratbak, da er jeg i Bergen. Håper flest mulig av dere andre får det med dere! Dette vil du ikke gå glipp av!

HØSTENS PROGRAM

Onsdag 5. oktober
P. Pål Bratbak: Messen, troen og livet

Onsdag 19. oktober
Bernt T Oftestad: Kristi offer – vårt offer

Onsdag 2. november
P. Øystein Lund: En barmhjertig Gud – ?

Onsdag 16. november
Ragnhild Aadland Høen: Kristen vekst i medgang og motgang

Onsdag 30. november
P. Ole Martin Stamnestrø: Jomfru Maria – floke og knuteløser

PRAKTISK

"Katolsk grovbrød" begynner kl 19.00 og foregår annenhver onsdag i høst. Sted: I menighetssalen, det vil si den røde teglsteinsbygningen like bak St. Olav kirke. Kirken ligger i Akersveien 1 i Oslo. Suppen serveres fra kl 18.30. (2. november fra kl 19.00.)

Det er mulig å først delta i kveldsmessen i St. Olav kirke kl. 18.00. Anbefales! Spesielt 2. november, Alle sjelers dag. Da fremføres Gabriel Faurés Requiem!

Hvor skal du gå når du ikke vet hvor du skal gå?

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

I disse dager med kirkevalget i Den norske kirke har jeg blitt minnet på prosessen jeg gikk gjennom for åtte år siden  - den gang jeg skjønte at vi ikke kunne være i Den norske kirke lenger, men var usikker på hvor vi skulle gå.

Vi visste at vi ikke kunne overlate barna våre til den teologiske oppløsningen i Den norske kirke, men hvor skulle vi gå?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Derfor stod det klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.

Ikke noe enda mindre

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. Jesus er dessuten veldig klar på at han vil vi skal være ett. Han vil ikke at vi skal være splittet opp i 13 kirkesamfunn i én by. Han ba om at vi skal være ett "for at verden skal tro" (Joh 17,21).

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Så hvordan kunne da jeg, den helt vanlige, streite, klassiske lutheraneren ende opp i Den katolske kirke?

Det kan du lese om her, i blogginnlegget mitt fra juni 2013: Derfor ble jeg katolikk. 

Reformasjonens langsiktige virkning

I avslutningen av leserinnlegget mitt i Vårt Land den dagen jeg konverterte, 25. januar 2008, skrev jeg:

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. 

Sju år og åtte måneder senere er jeg like lykkelig over valget jeg gjorde om å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. I dag er det nøyaktig 2800 dager siden jeg konverterte. Hver eneste dag i 2800 dager har jeg kunnet oppsummere det valget jeg tok i to ord: Dyp takknemlighet. Hver eneste dag.

LES MER:

• Derfor ble jeg katolikk. Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke, og hvorfor jeg gikk inn i Den katolske kirke.
• Lære mer om den katolske tro? Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske tro?

Katolikk i erkeluthersk høyborg

Faksimile: Dagen 9. feb. 2015

Denne måneden holdt jeg foredrag om "Kirken og kirkene - enhet og mangfold i Kristus" på et seminar på Fjellhaug.

Det var inspirerende å delta på det årlige "Forum for tro og samfunn" på Fjellhaug. Før meg talte de lutherske teologene Tove Rustan Skaar (NLA Staffeldtsgate) og Tor Erling Fagermoen (NKSS). Etter foredraget mitt ble den tverrkirkelige orienterte frikirkepastoren Elin Linde Fagerbakke intervjuet. Du kan lese et grundig referat fra seminaret i avisen Dagen 9. februar 2015, her på Buy and Read.

Heldige meg

Jeg hadde ikke et ord-for-ord-manus med på talerstolen, men heldigvis har redaktør Tarjei Gilje i Dagen latt meg få publisere de avsnittene der han refererer foredraget mitt.

Here we go:

 

 - Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

[Etter først et referat av Tove Rustan Skaars innlegg, kommer disse linjene.]

Ragnhild Aadland Høen har de siste årene vært kateket i katolske St Paul kirke i Bergen. I dag begynner hun som rådgiver for KrFs stortingsgruppe. Hun begynte innlegget sitt med å vise til sin egen konversjon for syv år siden, og takket alle i forsamlingen for den kristne troen som hun hadde fått gjennom deres organisasjoner.

– Jeg er oppvokst i Den norske kirke, har deltatt på barne- og leirabeid i NLM, kor og leir i ImF, har sittet i mange styrer i Laget, vært med i Krik, i Navigatørene, i Storsalen, har gått på bibelskolen i Staffeldtsgate, jeg har studert kristendom på NLA og MF og i Staffeldtsgate, og tatt journalistutdanning på Gimlekollen, påpekte hun – med en takk til hver av de nevnte organisasjonene.

Usynlig og synlig

Aadland Høen la ikke skjul på at hun i dag snakker om kristen enhet ut fra et katolsk perspektiv. Hun sa at læren om kirken i dag trolig er det som tydeligst skiller protestanter og katolikker.

– Den største forskjellen er at den katolske kirke sier at kirken er ikke bare noe usynlig. Vi er enige om at kirken er usynlig. Det finnes en kristen enhet på tvers av alt, som er usynlig. Men Jesus kaller oss til noe mer enn det. Når han gjentatte ganger i den yppersteprestlige bønn ber om at de må være ett likesom du og jeg er ett for at verden skal tro, er kristen enhet ikke bare noe vi gjør fordi det føles bedre eller fordi vi har det bedre, det er en guddommelig befaling. Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling for at verden skal tro. Derfor er jeg så glad for slike initiativer, som samler. Som samler til synlig enhet, sa hun.

Til noe mindre?

– Bare i lille Lyngdal er det syv menigheter. Hva ser folk? De ser splittelse. De ser ikke den usynlige kristne enheten. Du må være troende for å se den. Det er den synlige enheten som er synlig. Det er den de kan se, det er den de kan trekkes inn mot.

Om bakgrunnen for sin egen overgang til Den katolske kirke sa hun:
– Jeg klarer ikke å gå til noe enda mindre. Når den teologiske oppløsningen i Den norske kirke er så sterk, tør jeg ikke overlate mine barn til Den norske kirke. Hvor skal jeg da gå? Til noe enda mindre? Tror jeg det er så få som besitter den universelle kristne tro, sannheten, er det så få som har skjønt det? Det gav ikke mening, forklarte hun.

Katolsk kirke

Med henvisning til de opprinnelige formuleringene i kirkens trosbekjennelser, viste hun til at ordet «allmenn», som i «en hellig, allmenn kirke», egentlig er ordet «katolsk». «Allmenn» er ikke misvisende, mente hun, men det tar ikke det opprinnelige ordets fulle mening opp i seg.

– Det er den katolske kirken jeg bekjenner troen på, påpekte hun.

Aadland Høen viste til det store mangfoldet blant verdens 1,2 milliarder katolikker, og avviste at dette er en kirke bare for de høykirkelige. Det mente hun tidligere Livets Ord-pastor Ulf Ekmans konversjon er et tydelig tegn på. Samtidig gledet hun seg over utviklingstrekk, også i Den norske kirke, som trekker linjene tilbake til kirkens katolske røtter.

– Og dette er ferskvann, ikke saltvann, jeg blir ikke mer tørst etterpå, konstaterte hun.

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

Hele saken kan du lese i avisen Dagen 9. februar 2015 som du finner her på Buy and Read.

1000-årsjubileet for Hellig Olavs omvendelse og dåp

KATEDRALEN I ROUEN: Olav Haraldsson ble døpt i Rouen i 1014. Her i katedralen i Rouen blir det både Olavsoratorium og flere jubileumsmesser i oktober 2014.
Foto: Flickr Creative Commons/tracX

Et nytt semester er i gang, og jeg ser frem til høstens store begivenhet: Feiringen i Rouen av at det er 1000 år siden Olav den Helliges omvendelse og dåp i Rouen i 1014.

15. oktober reiser jeg til Rouen for å få med meg den norsk-franske katolsk-lutherske feiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp 15.-19. oktober. Programmet er blitt betraktelig utvidet siden jeg skrev om det i januar.

Spennende program i Rouen

Det ferdige programmet er utarbeidet av erkebispedømmet Rouen, Den katolske kirke i Norge, Den norske kirke og Trondheim kommune. Katolsk.no presenterer det oppdaterte programmet for jubileumsfeiringen i Rouen:

Cathédrale Notre-Dame de Rouen
Foto: Flickr Creative Commons/tracX

• Onsdag 15.10.:
  Olavsoratoriet 2014 – Olav den Helliges dåp, première i Rouen-katedralen med nærmere 200 franske og norske sangere og musikere. Se olav-2014.no for detaljer. (OBS: Førpremiere i Stavanger konserthus den 17. september.)
  
• Torsdag 16.10.:
  Festdagen for Olav den Helliges dåp. Norsk/fransk katolsk messe i Mariakapellet i katedralen i Rouen, øst for høykoret klokken 16.
  
• Fredag 17.10.:
  Offisiell fransk/norsk/katolsk/protestantisk økumenisk gudstjeneste, med preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, msgr. Jean Ch. Descubes, erkebiskop i Rouen og primas av Normandie, msgr. Bernt I. Eidsvig, biskop i Oslo og Apostolisk administrator av Trondheim stift.
  
  Verket LUX ILLUXIT av H. Ødegaard, ved Rouen-katedralens "Maîtrise" og "les Choeur St. Evode". Schola Sanctae Sunnivae.
  
  Avduking av minneplakett.
  
• Lørdag 18.10.: 
  Kl. 10.30-12.30: Miniseminarer, åpent for alle:
  * P. Egil Mogstad: «Olavs dåp i Rouen - den norske forhistorien. Våre veier til Europa og kristentroen» .
  * Riksantikvar Jørn Holme
  * Professor emeritus Jean Renaud; «Vikingenes Normandie på Olav Haraldssons tid»
  * Steinar Bjerkestrand, NDR
  * Berit Lånke, Nasjonalt Pilegrimssenter                   
  Enkel servering!  
     
  Kl. 20.00: REX OLAVUS. Offisiell konsert med TrondheimSolistene og Schola Sanctae Sunnivae.    
   
• Søndag 19.10.:
  Kl. 15.30: Offisiell fransk/norsk katolsk pontifikalmesse ved msgr. J.Ch. Descubes, erkebiskop av Rouen og primas av Normandie, msgr. Bernt I. Eidsvig Can.Reg, biskop i Oslo og Apostolisk administrator av Trondheim stift.  Overrekkelse av Olavsrelikvie til katedralen i Rouen

Rex Perpetuus Norvegiae

Olav Haraldssons omvendelse fikk avgjørende betydning for hele Norges kristne historie. Eller som de sier det på olav-2014.no: Det var "en begivenhet som skulle bli selve dreiepunktet for den store mentalitetsendringen i Nord-Europa." 
 
På grunn av Olav den hellige og St. Olavs lov tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering. Her kan du lese mer om hva trosskiftet i middelalderen innebar for menneskesyn og samfunnsordning i Norge: "Trosskiftet i middelalderen" 

Hellig Olav kalles for «Norges evige konge» - Rex Perpetuus Norvegiae. Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen i historien - ever.

Sees vi i Rouen?

LES MER:

• Programmet på katolsk.no finner du her. 
• Her på olav-2014.no kan du lese mer om selve Olavsoratoriet 
• For å lese flere artikler om Hellig Olav her på bloggen, klikk på stikkordet "Hellig Olav" i høyremargen (under "Les mer om")
• Les mer om selve katedralen Cathédrale Notre-Dame de Rouen her på Wikipedia
• En lett tilgjengelig (faktisk barnevennlig) introduksjon til Hellig Olav finner du også her: "Hellig Olav forklart for barn"

 

KATEDRALEN: Vakkert, vakkert. Detalj fra en trapp inne i katedralen.
Foto: Flickr Creative Commons/Missusdoubleyou

KATEDRALENS HEMMELIGHETER:  "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God" (fr. Robert Barron). Les mer her i blogginnlegget "Katedralenes hemmeligheter".
Foto: Flickr Creative Commons/tracX