Ettertanke | Send meg

MITT LIV ER DITT: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg.
Foto fra presteordinasjon i Clear Creek Abbey i USA, et datterkloster av det franske benediktinerklosteret L'abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: Clear Creek Abbey 

Det er umulig for meg å lese Jes 6,8 uten at det begynner å synge en sang inni meg: «Jesus har et spørsmål, og det lyder så: Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Hvem vil bære budet om at Gud er kjærlighet? Si meg, vil du være med?»

Jeg føler meg rimelig sikker på at Arnold Børuds barnesang Jesus, her er jeg alene har ført til mer kirkelig rekruttering de siste 40 årene enn hva reklamekampanjer til 100 millioner kroner kunne ha utrettet. For det er jo der det begynner, ikke sant? I det små. Hos de små. Hos de som elsker Jesus.

Vers nummer to er en blanding av Jes 6,8 og Matt 9,37: «Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Og slik er sangverset: «Høsten er moden, arbeiderne få. Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Kallet gjelder alle som tror på Frelseren. Vil du være med, min venn?» Det ville jeg! Jeg var på barneleir, og jeg sang med på refrenget av hele min lille, store, jublende sjel: «Jesus, her er jeg, send meg! Jesus, her er jeg, send meg! Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg. Jesus, her er jeg, send meg!» 

Den sangen har forblitt en slags grunntone i min sjel: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg, Jesus. Jeg vil bare være der du vil ha meg. Jeg er din og du er min. Jeg vil bare være nær deg.

I Den katolske kirkes katekisme står det: «Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til «prest, profet og konge». Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem.» (§ 784) Hele Guds folk, altså.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7)

Høsten er moden. Så be om kallsvekkelse! Be om at Gud må kalle på flere arbeidere og bedere, og be om at de må si JA. Be hver dag!

Første gang publisert på bloggen og i avisen Vårt Land 7. juli 2023 da Jes 6,1-13 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Peters oppdrag

Hvorfor er Peters etterfølger viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er.
Avbildet: de tre siste pavene. Fra venstre: Pave Frans, Pave Benedikt XVI og den hellige Pave Johannes Paul II. 
Fotomontasje laget av Creative Commons-bilder (klikk på bildet for å se det i større versjon)

Hva er forskjellen på katolikker og protestanter? Det er et spørsmål som skoleklasser alltid stiller når de besøker katolske kirker i Norge. 

Det viktigste da er selvsagt å vektlegge at det er mer som samler enn skiller. Alle kristne tror på den treenige Gud. Vi tror på evangeliet; at Gud ble menneske i Jesus Kristus, som døde på korset for våre synders skyld, for å gi oss evig liv.

Det er viktig å nevne først, men det besvarer jo ikke spørsmålet. Så hvor skal man begynne? 

• Med Maria og helgenene? Nei, det er mange protestanter som er glad i Maria og helgenene. 
• Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus er virkelig til stede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. 
• Med de sju sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.

Pastor Ole Martin Stamnestrø pleier å svare slik: «Hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter.»

Hvert år den 29. juni feirer vi høytiden for Peter og Paulus, som gav sine liv for Kristus på denne datoen. Vi feirer deres martyrdød; det ultimate vitnesbyrdet om Jesus. Men vi feirer ikke bare en historisk begivenhet. «Vi feirer nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen år siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters etterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Roma, i kommunion med Peters etterfølger. Det er det som skiller oss fra andre kristne,» sier pastor Ole Martin Stamnestrø.

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er Peters etterfølger så viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» (Matt 16,16)

Jesus grunnla den levende Kirken på Peter som han kalte klippen (Matt 16,18). Peters oppdrag er å være en god gjeter; å beskytte flokken, gi den mat, holde den samlet og trygg. Petersembetet er enhetens embete.

Synet på Kirken, læreembetet og Tradisjonen henger sammen, og er nok de punktene hvor det i dag er størst skille mellom protestanter og katolikker. Men kanskje kan det nettopp derfor være interessant å få litt innsikt i hva som er det katolske synet – selv om det kan oppleves provoserende fremmed?

Det som vi kaller Tradisjonen (med stor T) er ikke støv og aske, det er liv og ild. «Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd, som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters etterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes etterfølgere. Og Guds vitnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen,» sier pastor Stamnestrø.

Her er mitt enkle vitnesbyrd: I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men når jeg lytter til Peter, får jeg kontakt med herlig, fast grunn. Klippen. Petros. I hans stemme gjenkjenner jeg stemmen til Jesus, den levende. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert her på bloggen 19. juli, og i avisen Vårt Land 6. juli 2023 da Joh 21,15-19 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Legenden om Sankta Sunniva

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

De første kristne som kom til Norge, kom fra vest. Sankta Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. I dag, 8. juli, feirer vi seljumannamesse til minne om Sta. Sunniva og hennes følge som led martyrdøden på øya Selja like ved Stadt.

Kirkens legenda forteller at Sunniva var dronning i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i båter uten seil, årer eller ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit han ville. I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne gjorde dette. Å forlate alt for Kristi skyld kaltes det hvite martyrium.

Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.

Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.

I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.

En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.

Første gang publisert på bloggen 21. juli 2023 og i avisen Vårt Land 8. juli 2023 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Den læren dere har tatt imot

APOSTLENE OG JESUS: Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."

 

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke «Evangeliet etter Jesus»? «Jesus – His Own Story»?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt. Denne troen – kalt apostlenes lære – har Kirken overlevert trofast gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2023. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 1,3).

På latin heter overlevering traditio, og det er denne apostoliske overleveringen av troen som Den katolske kirke kaller for Tradisjonen (med stor t). Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Bibelen er Tradisjonens høyeste uttrykk. Det nye i Martin Luthers prinsipp om «Skriften alene» var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Vi leser om de første kristne at de «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære» (Apg 2,42). Det er også vårt oppdrag; å være trofaste mot den apostoliske troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke». Slik har trosbekjennelsen vært formulert siden kirkemøtet i Nikea i år 325. Det innebærer at Kirken er grunnleggende apostolisk i sin karakter.

Det blir synlig når apostelen Johannes i Ånden blir ført opp på et stort og høyt fjell der han får se «den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. […] Bymuren hadde tolv grunnsteiner, og på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler.» (Åp 21;10,14) 

Det er denne hellige arkitekturen som mange katolske kirker tar form etter: De har tolv søyler som bærer taket, der hver søyle er synlig dedikert til en av apostlene. Fordi apostlene er Kirkens grunnsteiner og søyler. Det er apostlenes vitnesbyrd som bærer Kirken og holder den oppe, gjennom all forvirring. 

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i Kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: «Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.» (Rom 16,17) Og han fortsetter: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.» (2. Tess 2,15).

Så stå fast og hold fast, ellers glipper det!

Ettertanke | Et hellig speil

HELLIGET HERREN: «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.»
Foto: Flickr Creative Commons

I takt med sekulariseringen har vi mistet mange av de ordene som hører til i Guds sfære. Når noe blir borte fra språket, forsvinner det også ut av bevisstheten. Derfor vil jeg slå et slag for det vakre og viktige ordet hellig.

Først en ordforklaring: Det hebraiske ordet som vi oversetter med «hellig», betyr «skilt ut», «utvalgt» eller «satt til side». Det hellige er skilt ut fra vanlig bruk, det er rent.

Ordet «hellig» kan bli brukt om alt som er Guds. All hellighet kommer fra ham. Guds folk er et hellig folk, og det finnes både hellige tider (for eksempel påskenatt), hellige steder (for eksempel kirkerommet) og hellige ting (for eksempel dåpsvann).

Og så har vi verbformen: Det går an å hellige noe til Herren. Da blir det innviet til Gud. I dagens bibeltekst leser vi om hvordan profeten Jeremia ble helliget allerede før han ble født.

Over til hverdagsbruken: Forkynneren Edin Løvås (1920-2014) fortalte engasjert om en mann som hadde merket bilen sin med to ord – Helliget Herren – som en visuell påminnelse til seg selv om at han hadde gitt bilen sin til Gud. Folk som trengte kjørehjelp skulle få det, for denne bilen tilhørte Gud. «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» som Josva sa det (Jos 24,15).

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, hentet jeg inspirasjon fra Josva og bileieren. Jeg hadde ingen bil, men jeg hadde et speil som jeg brukte til å si usanne, stygge ting til meg selv. Det tjente absolutt ikke Gud. Derfor festet jeg de to ordene «Helliget Herren» over speilet. Hver gang jeg så det, ble jeg minnet på at «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.» Hver dag øvde jeg meg i å si nei til onde tanker, og i å se meg selv med Guds blikk. Og det er så nydelig!

Speil deg i Guds blikk, han som har elsket deg inn i verden, han som har kjent deg helt siden før du var en prikk. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg» (Jer 1,5). «Du så meg den gang jeg var et foster» (Salme 139,13). «Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.» (Jes 49,1) Så nært kjenner Gud deg, «Han som formet deg fra mors liv» (Jes 44,24).

Når du speiler deg i et speil som er helliget Herren, blir du satt fri fra både forfengelighet og selvforakt. Anbefales varmt. Og: Husk at et av Den Hellige Ånds mange navn er Trøsteren. Be gjerne en kort skuddbønn – «Kom, Hellig Ånd» – og ta med deg Kirkens eldgamle hymne «Kom, Hellig Ånd med skaperkraft» inn i dagen din: «En trøsters store navn du bær, Guds gave dyr og hjertens kjær, den syke sjel en salve mild, en livets brønn, en hellig ild. Ditt lys opptenn i vår forstand, i hjertet kjærlighetens brann, til vanmakt vår og usseldom med hellig hjertestyrke kom!» Amen! Kom, Hellig Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4. juli 2023 da Jer 1,4-10 var dagens bibeltekst

Ettertanke | En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen Brideshead Revisited, som det ble laget en fantastisk tv-serie av i 1981 (bildet). (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales i grunnen ikke.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Historien utspiller seg i England, i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde arbeider diskret og tålmodig i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre ettertrykkelig bort fra Gud – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Snøret har løpt helt ut og Jona kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti havet.

Det er storbyen Ninive som er selve oppdraget til Jona. Hele Ninive-avsnittet er imidlertid gjort unna i en fei: Ti vers, og de har rukket å både angre, gjøre bot og resolutt omvende seg slik bibelske helter skal gjøre. Resten av boken handler om Gud og Jona. Guds nåde og Jonas vrede. Jona som spreller og skriker og som på ingen måte vil det som Gud vil, ikke en gang etterpå.

Jona har riktignok sine høydepunkt, som når han vender om og lar seg kaste i havet – og ikke minst når han er på dypet, inne i fiskens buk. Der utbryter han en oppsummering av hele Jonas bok: «Frelsen kommer fra Herren.» (Jona 2,10)

Likevel rekker ikke Jona selv å bli nådig før boken er omme. Når folket i Ninive vender om fra sin ondskap, viser Herren en totalt ufortjent nåde. Jona synes at byen heller skulle fått som fortjent. Han blir så oppbrakt over Guds «urett» at han utbryter «jeg vil heller dø enn leve» (Jona 4,3).

Profeten lysner litt opp når en busk gir ham skygge for solen, men busken dør og Jona blir på nytt så sint at han bare vil dø. Herren benytter anledningen til å forklare sin profet at når Jona bryr seg så mye om den lille busken, skulle ikke Gud da ha uendelig mye større grunn til å bry seg om den store byen Ninive? Og DER slutter fortellingen. Vi får ikke en gang høre Jonas (sannsynligvis sure) svar.

Og takknemlig tenker jeg at: Det er bevist. Gud er virkelig langmodig og rik på miskunn. Når han kan tilgi de onde menneskene i Ninive, og ikke minst; når han kan bruke en så håpløs profet som Jona – da er det håp for oss alle. Da er det virkelig håp.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. juli 2023 da Jona 3,1-10 var dagens bibeltekst.

Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017.

Gjensyn med Brideshead

Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017, i en glitrende oversettelse av Johanne Fronth-Nygren. 

Hun skrev også et fyldig og interessant etterord, og hun forsynte boka med et tillegg som forklarer uttrykk og vendinger fra teksten, noe som er spesielt nyttig for ikke-katolikker. Dessverre er den norske nyutgivelsen utsolgt fra forlaget, men du får fortsatt lånt den på biblioteket! Og selvsagt får du kjøpt originalen på engelsk! Anbefales varmt som sommerlektyre!

Hvis du er abonnent på Aftenposten, kan du lese deres glimrende omtale av Johanne Fronth-Nygrens nyoversettelse. Som anmelderen skriver: "Hennes oversettelse fremstår som særdeles solid og klarer å gjenskape lettheten i forfatterens elegante, forsirede språk. Noteapparatet og etterordet utgivelsen er utstyrt med, er dessuten av stor verdi – google har ikke svaret på alt. Som Fronth-Nygren poengterer, er det lett å ignorere det sakrale innholdet i Brideshead til fordel for det profane."

"Med henvisning til Kierkegaards stadier på livets vei klarer Fronth-Nygren å åpne opp teksten og vise hvordan den hele veien forbereder det store spranget den avsluttes med. Problemet er at Waughs religiøse illustrasjoner er for subtile for den ikke-troende leseren: «Referansene og pekepinnene som markerer veien mot stupet kan bare skjelnes av den allerede troendes blikk.»

Slik har oversetteren antagelig helt rett i at Gjensyn med Brideshead først kan forstås fullt ut når man leser den på nytt – «ved gjensynet»."

Les også:

• Evelyn Waughs sjokkerende konvertering - Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken Brideshead Revisited.

TV-intervju om Selja, Sankta Sunniva og konvertering til Den katolske kirke

Foto: Skjermbilde fra TVL

Hvorfor konverterte jeg til Den katolske kirke? Dette og mye annet svarer jeg på i TVLs programserie Dialogen.

Jeg forteller også om Sankta Sunniva og håpet om et nytt kloster på den hellige øya Selja. Takk til Halvor Nordhaug for invitasjonen og den gode samtalen!

Du kan se den halvtimes lange samtalen når som helst her: https://tvl.no/watch/replay/18727190 

Programmet ble sendt på TVL både torsdag og fredag kveld. TVL er en kristen tv-stasjon som ble startet opp av avisen Vårt Land i fjor. I dag eies TVL av KNIF (Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap). TVL finner du på plattformene til Telenor, Telia og Altibox, samt deres egen nett-TV-løsning på tvl.no. 

Sendingen der jeg deltok var sesongens siste. Neste uke sender TVL reprisen av episode 1, der Høyres eks-politiker Stefan Magnus B. Heggelund forteller om sin vei fra ateisme til kristen tro. Du finner alle episodene av sesong 1 av Dialogen her på tvl.no.

Og du? Hvis du savner Father Brown på NRK, så kan jeg glede deg med å fortelle at du finner ham hos TVL, både i lineær tv, og som streaming på tvl.no.

Jeg fikk snakke om paven og Petersembetet, så hva passet da bedre enn at programmet ble sendt  nettopp den 29. juni? Denne dagen i kirkeåret kalles Persok på norsk, og dagen feires til minne om Peter og Paulus som ble martyrer denne dagen. Høytiden er merket av på primstaven.
Da jeg konverterte på St. Pauli omvendelsesdag den 25. januar 2008, gav en venninne meg et ikon av Peter og Paulus som omfavner hverandre. Det passet veldig godt. Paulus er liksom "lutheranerne sin" (synes lutheranerne), så hva passet da bedre enn å ta min venn Paulus i hånden og gå inn i Den katolske kirke sammen med ham, og omfavne Peter av hele mitt hjerte?
Foto: Skjermdump fra tvl.no

Les også:

• Derfor ble jeg katolikk - den lengre historien om min vei inn i Den katolske kirke
• Preken: Hva skiller katolikker fra protestanter?