Google Analytics

tirsdag 28. juli 2020

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.


Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".


Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."
Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.
“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”
Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:
"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."
“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”
Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.
Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 
As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 
As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.

Les også:


  • Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

onsdag 22. juli 2020

Ettertanke | Jeg så henne i hagen

DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt.
Freske: "Noli Me Tangere" av Giotto

I dag, 22. juli, er det Magdalimesse, den hellige Maria Magdalenas festdag, som er merket av på primstaven. I den anledning løfter jeg opp igjen en ettertanke jeg skrev om henne tidligere i år.
___________________________________________

Det var i Jerusalem jeg så henne. Vi var i «Gordons Golgata»: En frodig hage med gamle, høye trær. Her ligger det en jødisk, eldgammel, tom rullesteinsgrav av den typen Jesus ble lagt i.


Det var en stille, tidlig morgen, før de mange turistene var kommet. Vi hadde feiret gudstjeneste. Sunget. Bedt. DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt. Så høyt at hun skyndte seg til graven mens det ennå var mørkt. Maria fra byen Magdala ved Galilea-sjøen.

Hun hadde fulgt Jesus der han gikk. Rundt omkring i landsbyene og byene. Hele veien til Jerusalem. Helt til Golgata. Og nå var hun altså her, i hagen. Hun klarte ikke å vente lenger.

«Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven.» (Joh 20,1) Ifølge Johannes-evangeliet kommer hun alene, og oppdager at steinen foran graven er rullet bort. Hun løper for å hente Peter og Johannes. Sammen løper de tilbake til graven. Peter og Johannes går inn og ser at graven er tom. Om Johannes står det at «Han så og trodde» (Joh 20,8). Deretter går disiplene hjem.

Maria derimot, blir stående utenfor graven. Gråtende bøyer hun seg inn i graven og ser to hvitkledde engler sitte der Jesus hadde lagt. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de. Hun svarer: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser Jesus stå der, men hun skjønner ikke at det er ham.

Jesus stiller det samme spørsmålet: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Maria Magdalena tror at hun snakker med gartneren, og forklarer hvor forvirret hun er: Noen har tatt Jesus. Er det kanskje han, gartneren, som har gjort det?

Jesus forklarer ingenting. Han sier ikke bebreidende: «Skjønner du ikke at det er jeg som snakker med deg?» Han sier: «Maria». Bare det ene ordet. Navnet hennes. Og hun svarer «Rabbuni». Det betyr Mester.

Ifølge den latinske Vulgata-oversettelsen sier Jesus så til henne: «Noli me tangere». «Rør meg ikke». Fordi tidspunktet er galt; «for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» (Joh 20,17)

Men sa han det? Ifølge kirkefaderen Augustin og flere av dagens katolske bibeloversettelser sier Jesus: «Ikke hold meg fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» Det stemmer bedre med at Matteus forteller at Maria Magdalena «gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham» (Matt 28,9).

Uansett: Maria fra Magdala er det første vitnet. Hun er den som får gå til disiplene og si: «Jeg har sett Herren!» En tidlig, stille morgen. Den dagen verden var blitt ny. I en frodig hage - som en avspeiling av Edens hage. Nær korsets tre. Livets tre.


Å salige stund uten like! «Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så.» 


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. februar 2020 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst

Slik ser den tomme graven i gravhagen ut. Gordons Golgata er ikke det ekte Golgata der Jesus døde, men det er et sted der det er lett å forestille seg hvordan Jesu grav så ut den gang graven lå i en hage - før det ble bygget en stor kirke over den.
Foto: upyernoz/Flickr Creative Commons

Engelens ord står på døren: Han er ikke her. Han er oppstått.
"
Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" (Matt 28,6)
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er eid og drevet av en engelsk stiftelse. Det merkes. Hagen holder definitivt et britisk hagenivå. Nydelig!
Foto: Chris Smith/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er et sted det er lett å leve seg 2000 år tilbake i tid, til da det virkelig skjedde, helt på ekte, så reelt at det flerret verdens historie i to.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons


Dette er Gravkirken i Jerusalem. HER var det det skjedde.
Kirken er bygget over Golgata, der Jesus hang på korset, og over den tomme graven.
Det var keiserinne Helena, som er min fermingshelgen, og som jeg har tatt navnet etter, som sørget for at Gravkirken ble bygd på 300-tallet.

Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons


Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Les andre andakter fra Israel her på bloggen:

søndag 5. juli 2020

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evense
n ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.


Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone
©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone
©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone
©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen
©


Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone
©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.


Les også:

  • Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
  • Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
  • Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
  • Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.