Google Analytics

28 november 2016

Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

En liten fortelling om da jeg fikk den verste telefonen i mitt liv - og om da kroppen min brant - og om hva disse to dagene gjorde med forholdet mitt til Gud. En fortelling om Døperen Johannes' hemmelighet - og om hvordan du kan vokse som kristen både når livet går din vei og når det ikke gjør det (spesielt da, faktisk). Foto: Henriette Teige, St. Olav menighet

Jeg har lovet å dele foredraget om kristen vekst, som jeg holdt i «Katolsk grovbrød»-serien i St. Olav menighet. Enten du foretrekker lydopptak eller skriftlig manus: Her er det endelig.



Her kan du lytte til foredraget:



Kristen vekst i medgang og motgang av Ragnhild H. Aadland Høen på Vimeo.


Og her er manuset (kontrolleres mot fremføring):

Kristen vekst i medgang og motgang


Først: Til de av dere som har kommet hit fordi dere trodde jeg skal snakke om kirkelig vekst i dag: beklager å måtte skuffe dere. Dette er et foredrag om hvordan du kan vokse som kristen. Det handler med andre ord om levd liv. Dermed kan nok denne kvelden kanskje komme til å minne mer om en vitnekveld enn om en forelesning.

Dette er et foredrag – eller kanskje en fortelling – om hvordan du kan vokse som kristen, i medgang og motgang. Det vil si: Det er først og fremst en halvtime om hvordan du kan vokse som kristen i motgang. For det er helt ærlig det jeg kan mest om. Hvordan du kan vokse i medgang har jeg ikke helt knekket koden på ennå. Kanskje jeg blir sterk nok en gang i fremtiden til å oppleve medgang og likevel vokse som en kristen, men jeg er ikke der nå, tror jeg. Så langt virker det som at Gud er enig med meg i at jeg, som kristenmenneske, tåler slit, utfordringer og motgang bedre enn jeg tåler at livet går lekende lett. Det er når ting er vanskelig, når jeg er helt avhengig av Gud – at jeg ender opp der jeg trenger å være: I den fulle overgivelsen, i kjærligheten og hengivelsen til Ham. Der hvor jeg overlater meg selv, alt jeg er og har, helt til Hans hellige vilje.

Det er ikke en lett vei. Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste and beyond. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Jeg er i ferd med å bli den jeg er skapt til å være. Det kan være en smertefull prosess.

Den hellige Johannes Døperen

Og her må vi inn på Døperen Johannes’ hemmelighet. Den hellige Johannes sa nemlig om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta». Og det er oppskriften på kristen vekst. Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett.

Når vi skal «trenge dypere inn i troens liv og sannheter» (slik annonsen for dette arrangementet faktisk lovet), må vi gå inn i og ta utgangspunkt i troens liv slik det er, og ikke slik det teoretisk sett hadde vært veldig fint om det var. Da trenger vi å gå inn i og lytte til trossannheter og troserfaringer som gjerne er mer dyptgripende enn høylytte.




Jeg vil starte med en forkynner som jeg gjerne lytter til, nemlig den svenske pinsepastoren og forfatteren Thomas Sjödin. To av hans sønner var alvorlig syke hele sitt liv og begge døde i tenårene. Sjödin har opplevd tyngre tak og mer smerte enn snittet. Likevel skriver han i boken «Den enkleste gleden»: «Det finnes ikke enkle liv. Hvert eneste menneskes vei gjennom livet er kranset av både seire og tap. Å sammenligne - veie det ene livet opp mot det andre - er knapt fruktbart.» «Jo flere mennesker jeg møter, desto oftere tenker jeg at hvis alle bar omkring på problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Alle har sitt å stri med, og illusjonen om at det finnes mennesker som bare har det bra, kan kun leve på veldig lang avstand

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirken og Kirkens store helter, helgenene, er ikke ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den store St. Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham - også gjennom det de må bære. De slipper ikke veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt. Men altså: hvordan arter dette korslivet seg i praksis?

Faksimile: BA, 18.09.2009


17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som er russ det året og nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.


Faksimile: BA

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.


SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort. Når alle disse tingene blir så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake. 

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har. 


Kristen vekst har best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar 2010 (3,5 måneder etter ulykken), er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet.

Gud bor i det høye og hos den som er nedbrutt. Vi leser i Jesajas bok: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Den katolske presten og forfatteren Jean Vanier skriver i boken «Community and Growth»  om hvordan lidelsen og smerten kan bli til føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst. Han skriver:

«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen.»

Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

15. desember 2014. Det er en vanlig, hektisk adventskveld i familien Aadland Høen (altså min familie). Om to uker skal vi flytte med fem barn fra Bergen til Oslo. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på minstejenta vår Maria, 8 mnd gammel, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. Det er mannen min Hans som roper fra første etasje. Han roper «Ragnhild!» på en så forferdelig måte at jeg umiddelbart skjønner at det ikke bare er en legevaktskade dette gjelder. «Noen dør». Sånn høres det ut. Jeg vet at han er nede i stua for å tenne opp i parafinovnen for første gang denne sesongen. Jeg løper ned i stua, som står i full flamme. Jeg går inn for å redde Johannes (3) fra brannen, men sklir på parketten og lander i flytende parafin som trekker inn i buksen min og brenner. Kroppen min tar fyr og brenner. Etter å ha lokalisert Johannes får jeg ham ut. Mannen min, som har klart å slukke brannen i sitt eget ansikt, klarer å få slukket brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet tre av barna våre oppe står på. Selv styrter jeg ut i snøen og får slukket flammene.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeposten på Haukeland Universitetssykehus. Takk Gud for at vi alle overlevde. Takk for at Hans bare fikk en andregradsforbrenning i halve ansiktet, som han raskt ble god av. Takk for at Johannes bare fikk en førstegradsforbrenning og avsvidde øyenvipper. Men aller mest: TAKK GUD for at det er jeg som ligger her med en alvorlig tredjegradsforbrenning og ikke Johannes. Jeg hørte de forferdelige smerteskrikene fra barna på brannskadeavdelingen, og jeg lå der med tårer i øynene og var så lykkelig og takknemlig over at det var jeg som hadde vondt, og ikke Johannes.

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir jo ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

UTEN FILTER: Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", han ble jeg godt kjent med på Haukeland. 


Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da sokneprest Dom Alois kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Mor Theresa-søstrene kom med kommunionen/nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. "We bring you Jesus," sa de - og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing - alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.


For meg var brannskaden en sterk erfaring av dette konseptet som kalles «stedfortredende lidelse» - som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Og akkurat dette punktet er kanskje det viktigste jeg har å formidle om kristen vekst når du har det vondt. Ifølge katolsk tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her i dag. Jeg kan be for andre med ord, ved å ofre messeofferet i kirken, men også ved å lide for andre. Det er også en bønn. En spesielt virksom bønn. Det er en trossannhet som du kan hente mye styrke fra. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Det jeg opplevde, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når du forener den med Jesu lidelser. Jeg opplevde at jeg hadde fått en gave. Jeg fikk være forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid og i verdens frelseshistorie på en helt spesiell og virksom måte. [Red.anm: Du kan ofre opp din lidelse for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse.]

Jeg skal ikke late som at det brannskadede beinet ser bra ut, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sju, som ved et under. Og: Arrene gror fortsatt og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer. Takk Gud!

Disse to hendelsene er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
· At Gud er med gjennom alt,

· at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett

· og at Leonard Cohen har helt rett: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
LYSET: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
Leonard Cohen
Foto: Rama, Creative Commons

Robert W. Kvalvaag skrev i Vårt Land i går: «Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.» «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

Mennesket er feilbarlig, svakt og ufullkomment. Vi har denne skatten i leirkar. I leirkar med sprekker. «That’s how the light gets in.» Vi leser fra Paulus’ andre brev til korinterne: «Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp.

Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. Kor 4,7ff)

Det finnes trengsler som ikke er lette å bære. Det finnes de som knekker deg. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk, og at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

Vi er her i verden for å ære Gud. Og i motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn. Bibelen er full av klagesalmer.

Hva er det egentlig som fører til kristen vekst? «Vår Herre Jesu Kristi nåde». Bare nåden. Gud sier: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12,9) 


TIPS TIL KRISTEN VEKST: Søk alt det som Kirken har å gi deg.
Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg tror at det beste jeg kan si om hvordan du kan vokse som kristen i medgang, er: Bruk de samme triksene som i motgang. Søk alt det som Kirken har å gi deg. Gå til messe om søndagene og veldig gjerne de andre dagene også. Bruk sakramentene. Les i Bibelen og les andre oppbyggelige ting. Lytt til Jesus og lyd Jesus. Be fritt og be med Kirkens bønner. Be alene og be sammen med andre. Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen. La deg inspirere av helgenhistoriene. Gå til sjelesorg og i åndelig veiledning. Lev i kirkeåret. Ta med deg vievann hjem fra kirken. Dra på retrett. Dra på pilegrimsferd. Ta for deg av alt det Kirken har å by på. ALT. La Den Hellige Ånd lede deg. Søk helliggjørelsen bevisst. Ta i mot all den nåde og hjelp som Kirken har å gi deg.

"Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være." Wilfrid Stinissen
Foto: Libris forlag

En av mine yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen var en vis, gammel karmelittmunk som selv etter sin død i 2013 fortsatt gjør meg klokere. Han har blant annet hjulpet meg å forstå bedre hva helliggjørelse innebærer, og hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom». Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og Stinissen fortsetter: «Jo mer vi ser på ham [Jesus, min anm.], lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være.»

Når vi lar Den Hellige Ånd få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde – i motgang og medgang. Denne helliggjørelsen er både en gave og en oppgave, sier Stinissen. 

Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Den veien er det ofte lettere å finne og å følge når det butter litt.

Det er jo ikke akkurat framgangsteologi jeg forkynner her, men så tror jeg heller ikke at fremgangsteologien er verken bibelsk eller sann, der den forkynner at "den som lever et liv i Ånden, lever et liv i seier og fremgang, rik og fornøyd, fri for sykdom og nød - og hvis du for eksempel er syk eller fattig, så kommer det av at du ikke lever nok i Ånden." Grøss og gru.

Takke meg til sunn katolsk lære. Den kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir iallfall full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og overleveringen/tradisjonen.

KORSVEIEN: Et liv i Kristi etterfølgelse. Korsveien. Her "Jesus trøster Jerusalems kvinner": 8. stasjon i den nye korsveien i St. Olav domkirke i Trondheim.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» [side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret"]

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - til Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Så hold ut. Spesielt hvis du opplever kamp, trøtthet og fortvilelse. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og det står: «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

Til avslutning vil jeg be to bønner som jeg håper du vil gjøre til dine:
Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke.

Herre Jesus, form meg helt etter ditt bilde. Gjør du meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg.
Og så ber vi med den hellige Ignatius av Loyolas ord:
Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.
Amen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Et bittelite etterord

Jeg ønsker ikke å forherlige lidelsen. Jeg sier ikke at Gud ønsker at vi skal lide, eller at han vil oss vondt. Jeg sier heller ikke at du skal oppsøke lidelse, eller at du er nødt til å ha det hardt eller vondt for å bli helliggjort og vokse som kristen. Kirken har alltid gjort alt den kan for å redusere lidelse, både fysisk, sjelelig og åndelig - og vi tror på en Gud som gjør under!

Det jeg sier er bare at når du har det vondt, kan lidelsen være en ekspressvei til helliggjørelse, dersom du benytter anledningen til å forene deg med Jesus og med hans lidelser. Dessuten kan du altså gjøre små underverker i verdens frelseshistorie på den måten, ved at "det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller du med din egen kropp" (jf. Kol 1,24). Si fra i kommentarfeltet hvis det er noe du er uenig i eller ønsker at jeg skal si mer om. Jeg utfyller gjerne!

Oppdatering: Og så et lite etteretterord

Mer enn 4800 personer har klikket seg inn på dette innlegget i tiden som har gått siden publiseringen. (Alle dere som har lest saken direkte på bloggens forside kommer i tillegg.) Det slår meg hvor rett Craig Groeschel har når han sier: "We may impress people with our strengths. But we connect with people through our weaknessess". Eller som Jean Vanier sier det i "Community and Growth": 
"Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser."



27 november 2016

Rorate Caeli | God advent


Adventskos. Koselig og rolig start på adventstiden i går med alle fem barna på juleverksted hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo. Kjekt å støpe lys, male julekuler og julekort og pynte pepperkaker (motto: det kan ikke bli for mye pepperkakepynt). ❤️ God advent, alle!

Foto: Ragnhild Aadland Høen

I dag er det den herlige søndagen: Første søndag i advent. Første dag i den fire uker lange fine, fiolette tiden før jul. I denne tiden synger Kirken "Rorate coeli desuper, et nubes pluant iustum". På norsk: "Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige".


På Spotify kan du høre Rorate Caeli i en latin-norsk innspilling med karmelittnonnene i Tromsø og Vokal Nord, og på YouTube kan du høre den på latin og se det tradisjonelle gregorianske notebildet for hymnen:


Åpner ikke YouTube-videoen seg? Klikk her: https://youtu.be/f06qdhO_sEY



Rorate Caeli - Himlens skyer

Norsk oversettelse av Rolf Østbye, 1970:

Omkved:
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

1. La ei din vrede få råde, kom ikke lenger ihu vår brøde.
Se, den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt:
Jerusalem er lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet,
der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

2. Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene mennesket,
og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet.
Liksom vinden har våre synder båret oss langt av sted,
og ditt åsyn har du skjult for oss.
Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

3. Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde,
og send oss Ham som du sende skal!
Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre,
fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor:
For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

4. Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk:
Snart kommer din Frelser og frir deg ut!
Hvorfor sukker du i sorg og klage,
hvorfor lar du smerten overvelde deg?
Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke.
Til evig tid er jeg din Herre og din Gud,
Israels Hellige og din Forløser.


PS: Foredraget jeg holdt på Katolsk grovbrød-kvelden publiseres her på bloggen tirsdag, i både skriftlig og muntlig (lyd) versjon.


Les mer:

Ved å klikke her får du opp alle blogginnleggene som er tagget med advent. Mye å kose seg med ❤️  God advent!

21 november 2016

Bli med på Mariavake med Odd Nordstoga


Eg gler meg til å oppleve Mariavake med Odd Nordstoga og Stein Versto onsdag 7. desember kl. 19.00.


Den 7. desember, under vaka for Mariafesten den 8. desember, inviterer Sankt Dominikus kloster til Mariavake - ein konsert med diktlesing, stev, sang og vakker feleklang i klosterkyrkja.

Odd Nordstoga syng kjente tonar frå Vest-Telemark, Stein Versto les eigne dikt og Benedicte Maurseth fyller kyrkjeromet med feleklang og overtonar, medan Anne Margaret Nilsen framfører gamle Mariastev til vakkert tonefylgje,

"Jomfru Maria har ein sentral plass både i folkemusikken og i kyrkja si tru. Dei mange stevtonane frå mellomalderen er som ein atterklang av dei gregorianske hymnene som har fylt kyrkjeromet med bøn og lovprising opp gjennom hundreåra. Båe uttrykk speglar kyrkja sitt djupe åndelege liv – åndeleg røyndom som held fram med å utfalde seg, i stadig nye former og uttrykk, som levande tru, som levande kjærleik", skriv klosteret på si heimeside.

Eg ser fram til ein stemningsfull kveld der ord og tonar frå gamal og ny tid møtest!


Sankt Dominikus kloster ligg på Majorstua i Oslo. Sjå kart.

Dørene opnar kl. 18.30. Konserten starter kl. 19.00 og varer i 80 minutt (utan pause). Overskotet av konserten går til fornying og vedlikehald av klosteranlegget. Billetten koster kr 250 og du får kjøpt den her hos Ticketmaster. Klosterkyrkja er ikkje stor, så skund deg å sikre deg billett før det blir utseld!





Maria hun er en jomfu ren


Odd Nordstoga syng folketonen "Maria hun er en jomfru ren" så det lyser på CD-en "Strålande jul". I eit glitrande intervju gjort av bror Haavar Simon Nilsen snakkar dei to om denne sangen.


Bror Haavar: - Når du til dømes syng folketonen «Maria hun er en jomfru ren», og andre liknande låtar, då dreg du oss med utover oss sjølv. Kva tankar gjer du deg om det?

Odd Nordstoga: – Akkurat det gjer eg sjølv òg, dreg meg utover meg sjølv. Av ein eller annan grunn bit dette veldig på meg. Skal me sjå … Korleis var det verset att?
Maria hun er en jomfru ren,
Gud monne sin miskunn vise,
hun fødte en sønn foruten mén,
ham skal vi love og prise;
han har oss alle av synden løst,
han give oss trøst,
og himmeriks evige lise.
– Eg prøvar å fylgje teksten og melodien, og den vegen teksten peikar. Når eg står på scenen og skal framføre ein song, ja, så må eg liksom gje meg over til musikken, og la han føre meg dit han vil. Om det tekstlege innhaldet er for svakt, blir det vanskeleg, men når ord og tone kling godt saman, om det er god botn og det byrjar å gje resonans i meg: Det er då det verkeleg fossar over scenekanten.

Heile intervjuet er glitrande godt. Det stod på trykk i Syn og Segn i fjor. Les heile samtalen (gratis) her. 


08 november 2016

Jeg liker november

Novemberkjærlighet, tegnet i lys.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons


Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets kanskje snilleste og minst kravstore måned.


November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen reiser, ingen dugnader og avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre krevende enn november? Hvis du ikke får ned pulsen i november, får du den aldri ned. Tenker jeg.

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke finne på så mye. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter.

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden. Mini-advent, bare uten alt styret. 

November er måneden det går an å trekke pusten. Det er selvsagt teknisk gjennomførbart å julestresse i både november og desember, men jeg er ikke blant dem som går for den løsningen. Dessuten: De gangene jeg faktisk skriver julebrev, kjøper julegaver etc. i november er det jo kos, ikke stress.

Du tenner ikke lys i juni

Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

Nådens tid

November er en fin måned å dra på retrett/retreat. Hverdagene gjennom året går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning. Retreat er en god mulighet til å roe ned slik at du rekker å møte deg selv og møte Gud.

Sett av noen dager alene med Jesus, han som sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31) Ta en kikk på denne oversikten over klostre i Norge. 

Og du? Hvis du ikke rakk å be rosenkransbønnen i rosenkransmåneden oktober, så er det jo et bra tidspunkt å gjøre det nå, ikke sant? Sett deg ned med perlene i fanget og kjenn hvordan bønnen drar deg ut av stresset og inn i Jesus.

Pust inn. Pust ut. Det er november. Det er nådens tid.



KOM DU, VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    05 november 2016

    Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

    KONVERSJONEN: "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner." Fra opptagelsen i Den katolske kirke. Se hele ritualet her.
    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    Den profilerte presten Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her er prekenen som msgr. Torbjørn Olsen holdt under messen i Lunden kloster.


    - Det er fantastisk å komme hjem. Jeg har vært på vei ganske lenge. Det er veldig godt å komme inn i Kirken hvor jeg er blitt meget godt mottatt. Konfirmasjonen ble en bekreftelse og fornyelse av troen og kallet. Mitt fortsatte kall her i tiden er kallet til misjon, til kristen enhet og menneskers frelse, sier Dag Øivind Vincent Østereng, tidligere prest i Den norske kirke, til katolsk.no etter konversjonen lørdag 29. oktober 2016.

    FERMINGEN: "Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste, skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike."
    F.v. fadder Olav Hovdelien, Dag Øivind Vincent Østereng, msgr. Torbjørn Olsen, ministrant Sigurd Hareide, p. Oddvar Moi, søster Anne-Lise Strøm og alle de andre søstrene ved Lunden kloster.

    MESSE MED OPPTAGELSE AV
    DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG
    I DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP

    Ef 4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6

    Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
    Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens. 
    Uthevinger i fet skrift er mine.


    Kjære Dag Øivind,
    kjære dere alle!

                1. Du har kjempet med sannheten. Og du har kjempet for sannheten. Du har stått på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk Carissimi[1] satte du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller tvert om. At du ved årsskiftet fører bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har noe symboltungt over seg.

                Vi var nok en del som så på prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».

                Det betyr ikke at du har kastet bort år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede resultater.

                Samtidig går du nå over i en ny fase av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg, ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, men Kirken som skal bære oss, den som er «sannhetens søyle og grunnvoll» [2]. Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet.»[3] Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus – er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette. Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.

                2. I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere, og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de troende kommer sammen for feire gudstjeneste og ved sakramentene. Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i vår gudsrelasjon.

                Dertil taler Gud til oss gjennom sitt folk, de troende mennesker som omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.

                Dette folk – Guds folk – kalles i Det gamle testamente for לָהָק [qahal],[4] på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía], og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus og en rekke andre nytestamentlige forfattere.[5] 

    På latin ble ordet til Ecclésia, og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og på sin måte like fra begynnelsen av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende, men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår etter bibelsk tid – identifiserte det som kirken i en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»[6] Oppdagelsen av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig» vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner som Gud bruker for å møte oss.

                Nå garanterer hverken bispeembete, kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.»[7] Spesielt blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur. For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder der det finnes grunnleggende uenigheter.

                Bare Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets. Annet Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle konsensus» (universalis suus consensus) i tros- og moralspørsmål.[8]  

    Den lære som slik fremstår, forplikter alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» [9] Skulle paven derimot – hva Gud forby! – «offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave![10] Intet menneske står over Ånden og Åndens tale til oss, i Kirken!

                Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».[11]

              At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

    PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»."

                3. Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

                I første lesning kvalifiserte Paulus fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»[12] Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»[13] Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»[14]

                Men det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

                Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker!

    DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» 

                4. Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.»[15] Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann». Her er det to ting å si: For det første: Kirken trenger prester. For det annet: Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham. For så vidt er legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige prestedømme».

                Selv om det alminnelige prestedømme springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,[16] skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike.

                Alt dette finner du i Den katolske kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.

                Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd. Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.





    [1] Jf. 1 Joh 2,7.
    [2] 1 Tim 3,15.
    [3] Joh 14,6.
    [4] Jf. 2 Krøn 30,2; Neh 8,2.17.
    [5] Jf. Matt 16,15-19; Apg 13,1; 1 Kor 12,27f; Kol 1,17; Hebr 2,12; Åp 1,4.
    [6] IgnSmyr 8,1-2.
    [7] 2 Pet 1,20.
    [8] Jf. LG 12.
    [9] Luk 22,32.
    [10] Jf. kan 194 § 1 nr. 2 CIC.
    [11] Commonitorium II, 5: quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est.
    [12] Ef 4,4-6.
    [13] Joh 15,5.
    [14] Sal 42,2.
    [15] Ef 4,11-12.
    [16] Jf. 2 Mos 29,7; 40,15.

    LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner."

    Les også: