Google Analytics

mandag 26. september 2016

Når barn overlever senabort

Faksimile: Vårt Land, 22.09.2016


I forrige uke skrev avisen Vårt Land om et barn som overlevde en senabort i Sverige. Det lå for seg selv og pustet i 20 minutter uten noen form for hjelp før det døde. - Senabortgrensen bør strammes inn, mener professor Ola Didrik Saugstad. Det mener jeg også.


Den dagen la jeg ut denne posten med offentlig visning på Facebook-profilen min:
"Dette håper jeg vi alle kan være enige om. Like gamle barn - som er født og som er levedyktige - må ha samme rett til å leve uansett hvorfor de ble født. Takk, professor Ola Didrik Saugstad og takk Olaug Vervik Bollestad!"

Min mening

I Vårt Land-saken sier professor Ola Didrik Saugstad noe jeg er helt enig i:
– Hvis man induserer en abort på et foster på 23 uker og det puster, er det per definisjon et barn og har krav på samme behandling som for tidlig fødte barn. I et slikt tilfelle er det ikke riktig å ta hensyn til hvorfor barnet ble født. Selv om det var ment å være en abort, har barnet i en slik situasjon rett til behandling.
I likhet med KrFs helsetalskvinne Olaug Bollestad mener jeg det er et feilgrep dersom vi ikke nå justerer abortloven. 
Eller som jeg skrev det på Facebook: 
Politikerne er nødt for å stramme abortgrensen med ytterligere én uke - iallfall dersom levedyktighet utenfor livmor fortsatt skal være det avgjørende kriteriet for hvorvidt mennesker har rett til å leve eller ikke. Dersom politikerne ønsker å fravike fra levedyktighetsprinsippet må de gå inn og endre abortloven fra 1978.

Offentlig Facebook-diskusjon

I diskusjonen under FB-posten min kom det frem så interessante ting at jeg gjerne vil dele den her:

Kommentarar
Sigfred Johan Lunde Min niese fikk en jente i 23 uke, og hun lever i beste velgående. Å si at et barn i 23 uke er et foster blir feil. Det er et barn som har livets rett. 😢
Ragnhild Helena Aadland Høen Alle mennesker defineres som foster så lenge de er inne i livmoren, uansett hvor lenge de har vært der (selv om de er over termin også). I følge norsk abortlovgivning er det *levedyktighet utenfor livmoren* som definerer om mennesket skal ha livets rett eller ikke. Tidligere gikk derfor senabortgrensen ved 28 uker. Nå har prematurmedisinen kommet så langt at man kan redde barn ned i uke 22-23, og det er i dag ikke lenger lov å ta abort på mennesker som er forbi 22. svangerskapsuke. Fostrene vi tidligere tok abort på i uke 23-28 blir nå definert som mennesker som har rett til å leve. Ingenting ved fosteret har forandret seg, så klart, men fosteret har fått tidligere rettsvern takket være den medisinske utviklingen.
Ragnhild Helena Aadland Høen I Norge ble det i 2014 bestemt at abort *etter* uke 22 er forbudt. Abort i uke 22 er fortsatt lov, selv om norske leger klarer å redde barn i uke 22. I Japan behandler de nå fortidligfødte helt ned i uke 21. Derfor mener jeg, i likhet med professor Ola Didrik Saugstad, at politikerne er nødt for å stramme abortgrensen med ytterligere én uke - iallfall dersom levedyktighet utenfor livmor fortsatt skal være det avgjørende kriteriet for hvorvidt mennesker har rett til å leve eller ikke. Dersom politikerne ønsker å fravike fra levedyktighetsprinsippet må de gå inn og endre abortloven fra 1978.
Anna M. Solberg Ragnhild Helena Aadland Høen Og hva er levedyktig? Barn med visse tilstander, som også kan være levedyktige, faller utenom denne loven og kan aborteres helt frem til fødsel. Hva med disse barnas rettigheter? Legene kan nekte å gi nødvendig hjelp, og foreldre kan velge bort mat og oksygen. Dette på bakgrunn av en diagnose, og ikke utifra tilstanden til barnet.
Ragnhild Helena Aadland Høen Ja, det er helt forferdelig hva dette "levedyktighetsprinsippet" fører til av bortfall av helt fundamentale menneskerettigheter, Anna M. Solberg. Jeg tror ikke så mange er klar over at barn som din Ole, med trisomi 18, er det lov til å ta abort på helt frem til fødselen. Jeg tror ikke de vet at han ikke fikk rett til liv før han ble født - og at han faktisk ble ti måneder gammel før det norske helsevesenet innvilget ham samme rett til liv som andre barn. De som vil lese mer kan ta en kikk på denne bloggposten jeg skrev i 2013:http://stasunniva.blogspot.no/.../lille-ole-endelig...

MASSIVT ABORTPRESS: Foreldrene til Ole Solberg opplevde et sterkt abortpress etter at…
STASUNNIVA.BLOGSPOT.COM
Ingrid Alnes Buanes Konsekvensene kan bli litt ironiske: Mor vil abortere fosteret, som er levedyktig ved fødselen, og som derfor får behandling og overlever med de helseutfordringene som mange premature barn får. Mor sitter dermed igjen med et uønsket barn med en uønsket helsetilstand - når hun i etterpåklokskapens navn kunne ha gått ut svangerskapet og fått et friskt, fullbårent barn.
Evt sitter samfunnet igjen med et barn med store omsorgsbehov - etter at mor har frasagt seg foreldreansvaret - som samfunnets lover har fremkalt årsakene til det ekstra, fordyrende omsorgsbehovet for.
Ragnhild Helena Aadland Høen Ja, slik kunne det ha blitt. Men slik det er i dag legges levedyktige barn bort for å dø dersom de er uønsket, mens andre like gamle barn får all den hjelp vi kan gi dem fordi de er ønsket. Og merk: Det svenske sykehuset fikk ikke kritikk fordi de lot barnet ligge der alene i 20 minutter før det sluttet å puste. De fikk kritikk fordi de ikke hadde sørget for å fullføre aborten de satte i gang noen uker tidligere. De fikk kritikk fordi moren ikke hadde fått det hun ba om da hun ba om det. De fikk kritikk fordi "Håndteringen av saken har gått på pasientsikkerheten løs." Og med det mener de ikke barnets pasientsikkerhet. Dessverre.

Les også: 


tirsdag 20. september 2016

Roma | Gjennom den hellige døren

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans har utropt et ekstraordinært jubelår fra 8.12.2015 til Kristi Kongefest 2016 (20.11.16). Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

Skal du til Roma? Eller har du vært i Roma det siste året? Da bør du få med deg denne bloggposten om Pave Frans, jubelåret og den hellige døren.


I påskeuken i år reiste mannen min og jeg som pilegrimer til Roma, i anledning det ekstraordinære jubelåret Barmhjertighetens år som Pave Frans har utropt. 

Barmhjertighetens år

Vi fulgte pavens oppskrift: Gikk som pilegrimer gjennom Peterskirkens hellige dør, gikk til skriftemål fremme i kirken (mottok botens/forsoningens sakrament), ba for Pavens intensjoner den måneden og gikk til kommunion (nattverden, det allerhelligste sakrament). En helt spesiell opplevelse. Det ble rett og slett slik Pave Frans ønsket da han sa om jubelåret: 
"Det er mitt ønske at jubelåret skal være en levende opplevelse av at Faderen er nær, hans ømhet nesten til å ta og føle på, slik at hver enkelt kristens tro kan bli styrket og vitnesbyrdet dermed bli stadig mer virksomt." 
Akkurat slik var det det opplevdes. Kanskje var det nettopp derfor at jeg ble så truffet av Pave Frans' 25. katekese over barmhjertigheten. Der knytter han sammen barmhjertighetens år, den hellige døren og det store underet Jesus gjorde i Nain.

Stå opp!

Her er noen utdrag fra Vatikanradioens oversettelse av Pave Frans' 25. katekese over barmhjertigheten:

Først bibelteksten:
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Luk 7,11-17)

Når vi kommer til den hellige døra

"God dag, kjære brødre og søstre!

Vi har hørt en tekst fra Lukasevangeliet (Luk 7,11-17) om et virkelig storslått under som Jesus gjorde: Han vekte opp en ung mann som var død. Likevel er det ikke underet som er kjernen i denne fortellingen, men Jesu ømhet for mammaen til denne gutten. Her ytrer barmhjertigheten seg som inderlig medfølelse med en kvinne som har allerede hadde mistet ektemannen og som nå bringer sin eneste sønn til kirkegården. Det er denne store smerten til en mamma som Jesus blir rørt av og som får ham til å vekke opp gutten. [...]

Lukas nedtegner Jesu følelser nettopp i dette øyeblikket: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset (Luk 7,13-14). Det er inderlig medfølelse som bestemmer Jesu handlemåte: Det er han som stanser følget ved å legge hånden på båren [om berøring i katekese 24], og rørt av dyp barmhjertighet for denne moren bestemmer han seg for å møte døden, ansikt til ansikt, for å si det slik. Og på korset vil han komme til å møte døden endegyldig, ansikt til ansikt.

Det ville være fint om pilegrimene kunne minnes denne evangelieepisoden ved byporten i Nain i det de selv går inn gjennom den hellige døra - barmhjertighetens dør - i dette jubelåret. Da Jesus så denne moren gråte, gikk hun inn i hjertet hans! 

Når vi kommer til den hellige døra, har hver og en av oss med seg sitt liv - med dets gleder og lidelser, planer og nederlag, tvil og frykt - for å legge det fram for Herrens barmhjertighet. Vi vet at ved den hellige døra møter Herren hver enkelt av oss og gir oss sitt mektige og trøsterike ord: «Gråt ikke!» (vers 13). 

Dette er døra der menneskets smerte og Guds medfølelse møtes. Når vi trer over terskelen, reiser vi som pilegrimer inn i Guds barmhjertighet. Til oss alle, liksom til den døde unge mannen, sier han «Stå opp!» (vers 14). Til hver enkelt av oss sier han «Stå opp!». Gud vil ha oss til å stå oppreist


Han har skapt oss til å stå oppreist; det er derfor Jesu medfølelse fører til den helbredende gesten - til å helbrede oss, og nøkkelsetningen her er «Stå opp! Reis deg opp og stå, slik Gud har skapt deg!». Stå. 

«Men Far, vi faller stadig vekk» - «Så stå opp!». Dette er Jesu ord, alltid. La oss prøve å høre dette «Stå opp!» i hjertet når vi går gjennom den hellige døra. 


Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen og føre også oss over fra døden til livet. Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døra er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!"


"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)

Her er et etterord fra meg:

Da jeg gikk gjennom den hellige døren i Peterskirken, var det ett bilde som traff meg midt i hjertet, nemlig det som er avbildet rett over her: Relieffet av da Peter møter Jesus. Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter - og om oss.

Kirken er et sykehus for syndere, der du - uansett hva du har gjort - kan vakle inn døren, bli tatt i mot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19: 
"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."
På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."

Det er min kirke. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt.
Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel.
TU ES PETRUS: Inne i kuppelen: "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."
På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler." (Matt 16,18-19)
MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"

Les også:

mandag 19. september 2016

Del 2 | Kulturdag i St. Olav menighet

Faksimile: vl.no

Vårt Land publiserte en fin reportasje fra lørdagens kulturdag i St. Olav menighet i papiravisen i dag. I tillegg kan du lese reportasjen gratis her på vl.no.


Som det står i ingressen til Vårt Land-saken:

For innflyttere til Norge er den katolske kirken litt som Sjømannskirken.

Og som Ela Hembel sier om den polske messen på fredagskvelden: "Da kommer det mange, og vi vet at vi kan treffe noen vi kjenner. Hvis vi savner familien, har vi en familie der." (Min anm.: Du trenger ikke en gang å bo i et fremmed land for å kunne si deg enig med Ela Hembel: Å høre hjemme i Den katolske kirke betyr å ha familie over alt hvor det finnes en katolsk menighet.)

Det mest flerkulturelle fellesskapet i Norge

Ett til interessant sitat fra saken: "Mens innvandringsdebatt i Norge ofte handler om muslimer, er antagelig Den katolske kirke det mest flerkulturelle fellesskapet som finnes i Norge, ifølge Sidsel Mæland som tok doktorgrad på det katolske mangfoldet."

Selv ble jeg spurt om hvordan det er å tilhøre en så flerkulturell menighet.

Her er avsnittet der jeg er sitert:
Ragnhild Aadland Høen tar inn inntrykk sammen med barna.
– Merker du mangfoldet til daglig som katolikk i Norge?
– Ja, hver gang jeg går til messe. Jeg har vært katolikk i åtte år, og synes det er merkelig når jeg er tilbake i en helt hvit menighet. Dette er sånn Guds rike kommer til å bli. Alle er til stede! 
Høen er glad for å tilhøre det store fellesskapet. Det gir henne stor tro på Norges fremtid.
– Som norsk er du minoritet?
– Ja, vi er alle minoriteter her. Norske katolikkers plass i kirken her er som Norges plass i verden, sier Høen.

Les også:

Kulturdag i St. Olav menighet (min egen rapport fra kulturdagen)

lørdag 17. september 2016

Kulturdag i St. Olav menighet

Den katolske kirke i Norge er verdenskirken i miniatyr. De dansende jentene fra Ukraina imponerte da St. Olav menighet stengte av Akersveien i Oslo og arrangerte gatefest i dag. Vi fikk med oss musikk fra hele verden; alt fra profesjonell operasang til folkemusikk til flinke barn som sang "You raise me up".


Noen dager er det ekstra stas å tilhøre Den katolske kirke i Norge. I dag var en sånn dag.


Å høre til i Den katolske kirke i Norge er en forsmak på Guds rike: Her er hele Kirken samlet fra alle verdenshjørner. Akkurat slik det kommer til å bli i Himmelen.

Kulturdagen i St. Olav menighet idag ble ettertrykkelig feiret med høytidelig messe i St. Olav domkirke etterfulgt av gatefest med dans og sang fra hele verden, basar, ansiktsmaling, fotballturnering for barn og min personlige favoritt: mat fra alle verdenshjørner. Alle inntektene gikk til Syria, til Den katolske kirkes bistandsorganisasjon Caritas som gir livsviktig nødhjelp der.

Vil du også være med og støtte Caritas' arbeid i Syria? Send SMS: Fred til 2160 og gi kr 200, eller gi ønsket gavebeløp til 12135 med Vipps, merk betalingen Syria.

"Alle vender augo sine til deg." Kalken med den innviede vinen løftes opp.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Som vanlig: Trangt om saligheten - og høytid helt ut i våpenhuset.

Johannes (4 1/2) i Hardangerbunad fikk æren av å bære fram oblatene i prosesjonen under høymessen. Stor stas. Etterpå vanket det deilige vafler fra St. Josef-søstrene og saft fra dominikanersøstrene på Katarinahjemmet. Det er alltid gøy når hele Kirken er samlet :)
Bortskjemt. Det er det vi har blitt etter 8,5 år i Den katolske kirke. Tenk å kunne kjøpe med seg hjem 37 lekre, hjemmelagde, løvtynne, sprø, perfekte vietnamesiske vårruller, fryse dem ned og spise dem til middag en annen dag. Sånn fastfood kan vi like. Mmm!

torsdag 15. september 2016

Salve Regina sunget av munkene i Fontgombault

KLOSTERKIRKEN: Benediktinerklosteret Vår Frue av Fontgombault - "L'abbaye Notre-Dame de Fontgombault" - er det klosteret vi håper og ber om at vil starte kloster på Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, oktober 2014


Lytt til munkene i Fontgombault når de synger den nydelige latinske bønnen Salve Regina.


Har du to minutter? Bli med til Frankrike og lytt til benediktinerne i Fontgombault når de ber Salve Regina med en vakker gregoriansk melodi:




Salve, Regina

Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! 
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. 
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. 
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. 
Og når vår utlendighets tid er forbi, 
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. 
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria. 


Teksten tilskrives Hermann Contract de Vehringen «den Lamme» (1000-tallet). 


SALVE REGINA: Hymnen har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Denne gregorianske melodien er den mest brukte.
 Det et er denne du kan høre benediktinermunkene synge i klippet ovenfor.
Foto: liturgi.info

 


Katedralsang

Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var. Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!

Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja! 

Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!

MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion, Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons

fredag 9. september 2016

Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

Ikke la deg lure. De bare ser døde ut. Inni foregår det en massiv forvandling.
Sommerfuglpupper på Akvariet i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg vet en deilig have. Det vil si, egentlig er det ikke en hage, men en enorm blomstereng på den hellige øya Selja i Nordfjord. Om vinteren herjer stormene her ute ved Stadt. Om sommeren derimot er det småfuglene og sommerfuglene som regjerer. Aldri noe sted har jeg sett så mange sommerfugler som i blomsterengen vår på Selja.


Visste du at sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene? Gjennom historien har kristendommen lånt symboler fra andre kulturer for å uttrykke viktige trossannheter. Sommerfuglen er et av disse.

Nesten uansett hvilken kultur du drar til, står sommerfuglen for nytt liv og håp. I antikkens Hellas var sommerfuglen et evighetssymbol. Og her kommer et fascinerende poeng: Ordet ψυχή, psukhé, kan bety sommerfugl på gresk. Psukhé er også det greske ordet for sjel. (Du kjenner det fra norsk; psyken.) Når Paulus skriver at «Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel», er det nettopp dette ordet han bruker.

Sommerfuglens livsløp passer perfekt til å forklare den kristne troen rundt hva det er som skjer med oss mennesker før, i og etter døden. Livet til en sommerfugl starter i egget. I vårt tilfelle: i livmoren. Deretter blir du en larve på jorda. Der er vi nå. Puppen symboliserer kisten. Døden. I den skjer forvandlingen av mennesket, og et nytt menneske oppstår.

Når larven slippes ut av kisten er den forvandlet til en sommerfugl. Den er det samme individet. Men samtidig noe helt annet. Aldri før har den vært en sommerfugl. Den er blitt seg selv – mye mer seg selv enn den noen gang var mens den kravlet på jorda. Den har gjennomgått en siste, totalt gjennomgripende forvandling. Μεταμόρφωσις. Metamórphōsis. Det er dette sommerfuglordet metamorfose, forvandling, som Paulus bruker i en av de mest fantastiske og kraftfulle tekstene i hele Bibelen:
«For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:
Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»
(1. Kor 15,52ff)

Hvordan skal en larve kunne forestille seg hvordan det er å fly under himmelen som en sommerfugl? Hvordan kan et menneske på jorda forestille seg livet etter oppstandelsen, i himmelen med Gud? Det kan vi ikke. Men undre oss kan vi. Spesielt når vi ser en sommerfugl.


Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 09.09.2016, da 1 Kor 15,35-45 var dagens bibeltekst

Fascinerende skjønnhet. Sommerfuglene kom og satte seg på oss da vi var på Akvariet i Bergen i sommer.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Blomsterengen vår på Selja.

I Himmelen, i Himmelen.
Uendelig blomstereng. Uendelig mengde sommerfugler. Neste sommer skal jeg zoome inn slik at du kan se dem.

onsdag 7. september 2016

Ettertanke | Om å nesten miste en sønn

Alarm. Lav oksygenmetning. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ingen vet hva dagen vil bringe før den er over. Plutselig befant jeg meg på Ullevål sykehus med en alvorlig syk sønn. 


Fra å være en frisk fireåring ble han i løpet av en ettermiddag til en gutt som ikke klarte å puste, snakke eller gå. En ufarlig virusinfeksjon var blitt livsfarlig i en liten kropp som fikk astma.

Takk Gud for at vi bor i Norge i 2016. Noen timer senere lå Johannes fredfullt ved siden av meg og sov på sykehuset, med en liten, overvåket finger som lyste i mørket. Kveldsbønnen var unnagjort, og jeg lå og tenkte på hvor fort det kan gå å miste en sønn. Slik enken i Nain gjorde. Kanskje hun også hadde sunget kveldsbønn sammen med sønnen sin kveld etter kveld? Slik Johannes og jeg gjør? Jeg er iallfall helt, helt sikker på at den kvelden i Nain gjorde hun som jeg og takket Gud inderlig for at han fortsatt levde. Takket for at Herren hadde gitt ham til henne på ny. «Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.» (Luk 7,15).

Gud, som en gang hadde gitt henne en sønn, gav ham til moren på ny. Sånn var det. Jeg tror ikke hun sov så mye den natten hun heller.

Jeg intervjuet en gang daværende biskop i Den norske kirke Ole D. Hagesæther. Han sa: «Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie. Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket,» sa Hagesæther.

Johannes lå der i den lille sykehussengen og hadde fått høre sin yndlingssang «Kjære Gud jeg har det godt». Jeg derimot, vet godt at ikke alle barn har det godt, og at ikke alle barn blir friske, og ikke de voksne heller. Men jeg kan be vår Far om å ta vare på alle likevel. Han som har «inderlig medfølelse» med oss (Luk 7,13).

Det finnes kveldsbønner som passer for voksne også. Denne natten på observasjonsposten avsluttet jeg med å be den hellige Augustins kveldsbønn fra 300-tallet. Den er god å be alle dager, også de dagene som ikke ble slik du tenkte:
Herre, våk med dem som i denne natt våker og sørger.
Forbarm deg over dem som kjemper med uro og tvil,
ta de syke i din varetekt,
skjenk lindring til alle som lider,
velsign de døende,
omgi oss med ditt vern
og gi oss din hellige fred.
Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 07.09.2016 da Luk 7,11-17 var dagens bibeltekst. Andakten er skrevet med utgangspunkt i denne bloggposten fra 12.08.2016.

tirsdag 6. september 2016

Ettertanke | Vi vandrer i tro uten å se

Uansett hvor mørkt det er: Solen går opp over verden når Jesus, verdens lys, løftes opp under messen. Her: Soloppgang på Tautra Mariakloster i januar 2014. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Troens mysterium», synger katolske prester når de løfter opp brødet og vinen like etter at forvandlingen har skjedd. Det er et av de vakreste og mektigste øyeblikkene under hele messeliturgien. 


Og vi, menigheten, svarer: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.» (jfr. 1. Kor 11,26)

Akkurat i det øyeblikket dras jeg helt inn i det som er det absolutte sentrum av troen: inn i Jesu offer, inn i foreningen med Jesus, inn i møtet med det store mysteriet.

I et Min tro-intervju i Vårt Land sa psykiater Einar Johnsen at han i møte med ordet «tro» først og fremst tenker på begrepet «mysterium.» «Man når ikke inn til det med argumenter og analyser og tankens hjelp,» sa han. Han tenker på tro som «et mysterium som man må bestemme seg for å delta i eller ikke. Troens mysterium.» Han fortsatte: «Jeg vet egentlig ikke hvordan man definerer mysterium, men man kan vel bare komme inn i det ved å delta.»

Kristen tro har et reelt, rasjonelt innhold som Kirken utforsker med tanken – veiledet av Skriften og Den hellige ånd. Vi har en tro som vi holder fast på og gir videre gjennom Kirkens lære. Men selve kjernen i kristen tro handler om mysteriet, om møtet mellom Gud og mennesket.

Det latinske ordet sakrament heter mysterium på gresk. Vi møter det store Mysteriet på en helt spesiell måte i bønnen, i Bibelen og i mysteriene, altså sakramentene.

Sokneprest Kjetil Kringlebotten i Den norske kirke skriver: «Eg trur dette vil verte viktigare og viktigare etter kvart som samfunnet vert meir og meir ‘post-sekulært’ og spirituelt (men ikkje nødvendigvis religiøst). Vi må som kyrkje gå tilbake til det ein gjorde i oldkyrkja, og fokusere mindre på oppramsing av fakta og meir på innføring i mysteriet – i sakramenta, i bøna, i livet som kristen.»

Det handler om å nærme seg kristen tro først og fremst som liv, og som et mysterium. «For vi vandrer i tro, uten å se», som Paulus skriver i dagens bibeltekst (2. Kor 5,7). Eller som han sier det i et annet brev: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12)

Troens mysterium. Jeg kommer aldri til å gripe det. Likevel kommer jeg til å leve hele livet mitt i det. For: du kommer faktisk inn i mysteriet når du deltar. Helt virkelig. Og helt reelt.


Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 6.9.2016, da 2 Kor 5,1-10 var dagens bibeltekst

mandag 5. september 2016

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.


I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud. Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.

«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.
«Eg veit i himmerik ei borg,

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre.
Der inne bur Guds eigen Son

i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,

hjå honom eg skal vera.
Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 5. september 2016, da Sal 90,1-4.10-14 var dagens bibeltekst


Les også:

Vil du lese mer om Mor Teresa? I går ble hun helgenkåret. Her kan du lese en artikkel jeg har skrevet om henne tidligere: Den salige Mor Teresa av den dunkle natten


Jordisk fødselsdag på Mor Teresas himmelske fødselsdag er fint. Klokker inn 14 610 dager i dag.
"Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!"