Google Analytics

onsdag 5. juli 2017

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evense
n ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 17 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.


Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 40 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone
©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone
©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone
©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen
©


Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone
©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.


Les også:

  • Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
  • Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
  • Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
  • Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

2 kommentarer:

  1. Med min smule høydeskrekk får jeg sug i magen bare av å lese dette. Men det sa også meg noe viktig om troen. Bare kaste seg ut i det ...

    SvarSlett
  2. Ja, det er bare å kaste seg ut i det; i troen, livet og kjærligheten. Det finnes dessverre ingen annen måte å oppleve det på enn simpelthen å bare gjøre det. Tro, leve, elske.

    Selvsagt skal vi ha hodet og tankene med oss i tilnærmingen til troen. Det finnes alt for mye lettvint "du må bare tro det"-argumentasjon overfor tenkende, tvilende mennesker. Men på et eller annet tidspunkt, når alt kommer til alt og du har tenkt deg trett til døden, når du endelig står der i den åpne flydøren og ikke aner hvordan du skal komme deg videre - da finnes det ingen vei utenom å hoppe fra firekilometer'n. Da sier du av din egen, frie vilje ”Ja, jeg vil. Jeg har ikke skjønt alt, men ja, jeg vil dette, jeg vil tro, jeg vil være din.”

    SvarSlett