Google Analytics

05 november 2016

Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

KONVERSJONEN: "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner." Fra opptagelsen i Den katolske kirke. Se hele ritualet her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den profilerte presten Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her er prekenen som msgr. Torbjørn Olsen holdt under messen i Lunden kloster.


- Det er fantastisk å komme hjem. Jeg har vært på vei ganske lenge. Det er veldig godt å komme inn i Kirken hvor jeg er blitt meget godt mottatt. Konfirmasjonen ble en bekreftelse og fornyelse av troen og kallet. Mitt fortsatte kall her i tiden er kallet til misjon, til kristen enhet og menneskers frelse, sier Dag Øivind Vincent Østereng, tidligere prest i Den norske kirke, til katolsk.no etter konversjonen lørdag 29. oktober 2016.

FERMINGEN: "Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste, skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike."
F.v. fadder Olav Hovdelien, Dag Øivind Vincent Østereng, msgr. Torbjørn Olsen, ministrant Sigurd Hareide, p. Oddvar Moi, søster Anne-Lise Strøm og alle de andre søstrene ved Lunden kloster.

MESSE MED OPPTAGELSE AV
DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG
I DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP

Ef 4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6

Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens. 
Uthevinger i fet skrift er mine.


Kjære Dag Øivind,
kjære dere alle!

            1. Du har kjempet med sannheten. Og du har kjempet for sannheten. Du har stått på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk Carissimi[1] satte du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller tvert om. At du ved årsskiftet fører bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har noe symboltungt over seg.

            Vi var nok en del som så på prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».

            Det betyr ikke at du har kastet bort år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede resultater.

            Samtidig går du nå over i en ny fase av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg, ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, men Kirken som skal bære oss, den som er «sannhetens søyle og grunnvoll» [2]. Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet.»[3] Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus – er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette. Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.

            2. I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere, og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de troende kommer sammen for feire gudstjeneste og ved sakramentene. Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i vår gudsrelasjon.

            Dertil taler Gud til oss gjennom sitt folk, de troende mennesker som omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.

            Dette folk – Guds folk – kalles i Det gamle testamente for לָהָק [qahal],[4] på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía], og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus og en rekke andre nytestamentlige forfattere.[5] 

På latin ble ordet til Ecclésia, og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og på sin måte like fra begynnelsen av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende, men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår etter bibelsk tid – identifiserte det som kirken i en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»[6] Oppdagelsen av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig» vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner som Gud bruker for å møte oss.

            Nå garanterer hverken bispeembete, kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.»[7] Spesielt blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur. For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder der det finnes grunnleggende uenigheter.

            Bare Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets. Annet Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle konsensus» (universalis suus consensus) i tros- og moralspørsmål.[8]  

Den lære som slik fremstår, forplikter alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» [9] Skulle paven derimot – hva Gud forby! – «offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave![10] Intet menneske står over Ånden og Åndens tale til oss, i Kirken!

            Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».[11]

          At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»."

            3. Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

            I første lesning kvalifiserte Paulus fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»[12] Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»[13] Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»[14]

            Men det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

            Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker!

DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» 

            4. Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.»[15] Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann». Her er det to ting å si: For det første: Kirken trenger prester. For det annet: Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham. For så vidt er legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige prestedømme».

            Selv om det alminnelige prestedømme springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,[16] skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike.

            Alt dette finner du i Den katolske kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.

            Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd. Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.





[1] Jf. 1 Joh 2,7.
[2] 1 Tim 3,15.
[3] Joh 14,6.
[4] Jf. 2 Krøn 30,2; Neh 8,2.17.
[5] Jf. Matt 16,15-19; Apg 13,1; 1 Kor 12,27f; Kol 1,17; Hebr 2,12; Åp 1,4.
[6] IgnSmyr 8,1-2.
[7] 2 Pet 1,20.
[8] Jf. LG 12.
[9] Luk 22,32.
[10] Jf. kan 194 § 1 nr. 2 CIC.
[11] Commonitorium II, 5: quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est.
[12] Ef 4,4-6.
[13] Joh 15,5.
[14] Sal 42,2.
[15] Ef 4,11-12.
[16] Jf. 2 Mos 29,7; 40,15.

LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner."

Les også:

31 oktober 2016

Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

HALLOWEEN-SMINKE: "For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre. Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur" skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i denne kronikken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli," skriver de to kronikkforfatterne som begge er forskere og katolske småbarnsmødre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.


En kronikk av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo. Første gang publisert i Morgenbladet fredag 26. oktober 2012. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

Like årvisst som at handelsstanden pusher gresskar og spøkelseseffekter i slutten av oktober, er det at avisspalter og blogger tar til orde mot den importerte skikken som ”ikke har noe med norsk kultur å gjøre” og som har ”negativt fokus på hekser, djevler og dødningskaller” – for å sitere den vanligste kritikken. Dødningkarnevalet 31. oktober skiller seg nemlig ut i forbrukskalenderen fordi det er den eneste feiringen i året som ikke selger et budskap om idyll. Uhyggen er fremmed for en hyggefiksert norsk kultur, og derfor arrangeres det mange steder alternative, snille karneval istedenfor: ”hallo venn” istedenfor halloween. Her er det skumle borte, ikke en eneste dødningsskalle er å se. Barna skal få ”ha det gøy i trygge omgivelser”. Men til tross for appellen om snillhet og trygghet, er ”hallo venn” sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid. Den norske kirke, som fortsatt er den viktigste aktøren når det gjelder å tolke døden, har omfavnet lystenningen som ”et samlende sorgritual på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer”. Men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet stengte den samme norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.

Er halloween-spetakkelet og lystenningen på allehelgen et symptom på at de døde igjen holder på å få en plass i vår kultur? I Norge har de i flere århundrer hatt en helt marginal plass, bortsett fra de få som har dødd en heltedød eller på annet vis satt spor etter seg i historien. For dem arrangeres det minnemarkeringer og jubileer, og ved deres graver legges det årvisst ned kranser og holdes taler. Alle andre døde har vært henvist til privatsfæren – eller glemselen. Det er selvsagt flere faktorer som har gjort at det er slik. En av dem finner vi på 1500-tallet, da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge.

For en av de mest virkningsfulle konsekvensene av reformasjonen var det radikale bruddet mellom levende og døde. Middelalderens religiøsitet hadde på mange vis vært strukturert ut fra forholdet til de døde, som en slags solidaritet mellom levende og døde i form av gjensidig forbønn. Man ba for de dødes sjeler og feiret messer for dem, og man hadde tillit til at de sjelene som hadde funnet veien til himmelen også ba for de levende. Fordi alle ventet på å bli dømt av den samme dommer, var de avhengige av hverandres bønn om nåde, og det var ikke vesentlig om de befant seg på hver sin side av dødens terskel. Men reformasjonens hovedbudskap var Jesus som eneste mellommann mellom mennesket og Gud. Dermed hadde helgener og gjensidig forbønn ingen effekt. De levende ble irrelevante for de døde, mens de døde ble redusert til eksempler for de levende. Med tanken om Jesus alene ble også skjærsilden overflødig og avvist som papistisk oppspinn. Bare himmel og helvete ble igjen som destinasjoner i det hinsidige, begge steder utenfor de gjenlevendes rekkevidde. Døden brøt nå alle relasjoner, og de døde ble bare et minne som kunne skildres i portretter (epitafier) eller nekrologer (likprekener). Slik lærte reformasjonen oss at ”minne” er noe fortidig som ikke finnes lenger. Tidligere betegnet minnet, memoria, å gjøre noe nærværende for bevisstheten, og begrepet ”til minne om”, in memoriam, indikerte å gjøre noe present, samtidig og tilstedeværende.

Mens den katolske kulturen fortsatte å feire allehelgensdag for å ære de hellige i himmelen som man kunne påkalle og stole på, ble denne dagen i det protestantiske Norden til en minnedag for avdøde som hadde levd eksemplariske liv. Allehelgensdag 1582 holdt Jens Nilssøn, biskop av Oslo, en preken i Oslo domkirke der han understreket nettopp dette: man skal feire dagen som en hederlig ihukommelse om de gudfrygtige mennesker som er døde og avgangne. De skal bare minnes og etterleves, og ikke appelleres til. Det var den samme tenkningen som lå til grunn for 1950-tallets motstand mot lystenning på gravene: Et slikt kollektivt rituale fikk det til å se ut som om de døde hadde en relevans for folk utover det å være minneverdige forbilder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På 1950-tallet stengte Den norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

Reformasjonens tenkning om de døde utelukker egentlig de som ikke duger som forbilder. De døde som ikke burde etterlignes, hadde derfor ingen plass i den protestantiske minnekulturen. Det samme kan sies om dens sekulære arvtager, den humanistiske minnekulturen, som mange velger å forholde seg til i dagens post-kristne Norge. Både i gammellutherske og i human-etiske begravelser er minnetalen seremoniens kjerne, og de gode og oppbyggelige minnene er i fokus. Mislykkede døde med elendige, onde eller ynkelige liv utfordrer denne måten å håndtere de døde på. For hvordan skal man gi deres liv og død mening? I de protestantiske delene av Europa oppsto det et problem med en særlig kategori av mislykkede døde: De som gikk igjen.

Spøkelsene – alle de ulykkelige døde som ungene etterligner på halloween – har plaget både protestanter og katolikker gjennom århundrene, men fordi konfesjonene hadde ulike oppfatninger av forholdet mellom levende og døde, ble fortellinger om skrømt og gjenferd tolket på forskjellige måter. Katolikkene holdt muligheten åpen for at beretninger om spøkelser kunne være mystiske visjoner eller åpenbaringer av urolige sjeler fra skjærsilden. I så fall kunne man hjelpe disse stakkars sjelene ved å be Gud fri dem fra deres lidelser og gi dem fred. Protestantene, derimot, avviste spøkelsenes eksistens. Beretninger om spøkelser var ikke annet enn papistisk overtro.

"Memento mori" - "husk, du skal dø" -
er en vaksine mot hovmod.
Men spøkelsene forsvant likevel ikke fra protestantiske områder. Folkelige beretninger om gjenferd viser at den protestantiske læren om de døde bare i liten grad slo rot i folks bevissthet. Kanskje var denne tenkningen i sin reneste form i utakt med allmenn intuisjon og grunnleggende psykologiske behov.

Reformasjonshistorikeren Peter Marshall argumenterer for at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres. Nå ser det ut som om omsorgen for de døde på ulike måter tyter frem i en kultur som ikke lenger lar seg regulere av det protestantiske regimet. For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne.

Av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo, hvor Aavitsland forsker på gravtavler, mens Oftestad forsker på liktaler.
Kronikken er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.



LYTTETIPS 

Få også med deg sr. Anne Bente Hadlands korte radioinnslag "Døden er ikke unorsk" - om Halloween, Allehelgensdag og synet på døden i vår kultur. 

Du kan lytte til radioinnslaget her på katolsk.no


Møt Herr Skummel, Herr Skummel-søt og Frøken Søt, sminket av storesøstrene. Gledelig Halloween!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

29 oktober 2016

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Areopagos sett fra Akropolis.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Athen 1998

I dag har jeg et frispark på trykk i avisen Dagen. Det handler om sannheten i kristendommen og i de andre religionene. Nærmere bestemt handler det om å søke sannheten - hele livet. 


Søk sannheten hele livet


Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten. Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus i hans innerste nesten 2000 år tidligere.

På veien ned igjen gikk vi ut på en fjellknaus. Der kom vi over en bronseplakett med noen uforståelige ord. En forbipasserende amerikaner hadde heldigvis studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Etter få sekunder forstod vi hva det var han leste: Apostelen Paulus’ mest berømte tale.

Areopagos

Det var en sterk opplevelse å stå der på Areopagos og se utover hele Aten mens vi lyttet til Paulus som snakket til oss gjennom århundrene. Akkurat her var det han sa det. På akkurat dette fjellet. Mektig! 
«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.»
Litt lengre ut i talen sier Paulus: 
«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17, 22f)

Logoi spermatikoi

Noen få år senere, på 100-tallet, former kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Når pave Gregor den store sender de første misjonærene til det hedenske England på 600-tallet, er det med beskjed om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Edith Stein

Nær vår tid dukker så ett av mine store forbilder opp: Filosofen, jøden, eks-ateisten og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942). Det mest slående trekket hos Edith Stein er hennes brennende kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Etter vandringen fra jødedommen til ateisme til den kristne tro skriver hun: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Hun skriver også: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Fordi: Man trenger ikke å bevisst be med ord for å i praksis be. Kristen bønn er å åpne seg (og verden) opp for Gud. Bønn er å søke Gud. Av hele sitt hjerte og av hele sin sjel. Den som søker sannheten – den som gjør seg åpen og tilgjengelig for Sannheten – søker i praksis Gud, fordi Gud er Sannheten. Og derfor er det at Edith kan si at denne aktive handlingen og holdningen – selve det å søke sannheten – er å ligne med bønn.

Det annet vatikankonsil

Kort tid etter Edith Steins martyrdød i Auschwitz, møtes så Det annet vatikankonsil – det store katolske kirkemøtet på 1960-tallet. Konsilfedrene skriver om sannheten og om de andre store religionene: 
«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker

Er det ikke vakkert? Men for at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, la konsilfedrene til: «Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.»

Fylden av sannheten

Paulus greide å formidle den kristne troen på en troverdig og relevant måte inn i Atens livssynsmangfold. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus. Den kristne tro.


Jeg kommer aldri til å slutte med å søke sannheten. Jeg tørster etter den. Fordi jeg tørster etter Gud. Han som er sannheten. Hele meg vet at dette er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Det er. Gud er. 



«Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28)

Søk sannheten hele livet. Da søker du i praksis Han som er sannheten og livet. Da finner du livet.

Første gang publisert i avisen Dagen i dag, 29.10.2016

Les også:

26 oktober 2016

Odd Nordstoga | Våren om høsten


"Gledar du deg til våren alt no. Fortvil ikkje. Klikk deg inn her og lull deg inn i våren som fossar og blømer og rallar og krullar" skriver Odd Nordstoga over filmen sin på Facebook.


Så det gjorde jeg selvsagt. Det kan du også gjøre her.

Jeg liker Odd Nordstoga. Han snakker mitt språk. Ikke haugesundsk, altså, men med ordene han velger: Mirakel, livet, velsignelse. Om våren sier han: "Det er jo et mirakel." [...] "Å virkelig ta det inn over seg, hva slags mirakel det er. Det gjør Aasmund Olavsson Vinje her på en utrolig flott måte. Det handler om en slik takknemlighet for livet som er veldig veldig veldig veldig flott."

Vårfuglen som syng mot Sol og mot Sumar

Deretter synger Odd Nordstoga med sin egen melodi (ikke Edvard Griegs):
"Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjå for Våren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var på eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjå frå Landet at fljota,
Snjoen at bråna, og Fossen i Å at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song mot Sol og mot Sumar.
Enno ein Gong den Velsignad eg fekk, at Gauken eg høyrde"
Og der, etter første linje i andre vers, avbryter han seg selv og sier: "Når du tenker slik at "å, for en velsignelse å få høre gjøken si ko-ko"... det er vanvittig sjarmerende og enormt flott poesi"." 

Der er vi helt på linje, Odd, Aasmund og jeg. Sjarmerende og flott. Og livsomfavnende, eller hva vi skal kalle det. Det er derfor jeg liker våren og sommeren. Fordi jeg liker livet. Og det er derfor jeg får et mer og mer anstrengt forhold til vinterhalvåret jo eldre jeg blir - fordi jeg ikke liker døden. Døden, sykdom og mørket. 

Nei, det gjelder å holde seg levende gjennom nok en vinter slik at man får oppleve en ny vår og nye lyse sommernetter. Til hjelp på veien gjennom mørket: Her finner du lenke til "Våren" av Aasmund O. Vinje tonesatt av Odd Nordstoga - i seks ulike musikkstrømmetjenester.


Magnolia og blå himmel. Høstet inn i mai - til å leve på gjennom vinteren.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hamstret til vinteren


Jeg kunne vært bedre til å sylte og hamstre fra naturen. Mye bedre. Men i stedet for å irritere meg over det jeg ikke har kapasitet til å få gjort, vil jeg heller være fornøyd med det jeg har klart å høste inn fra Guds natur i 2016, nemlig både spurver og svarttroster.


Her har du åtte sekunder med spurvelykke, lagret på boks til å nyte av gjennom vinteren:


(NB: Husk å slå på lyden. Det er liksom hele poenget her. Spurvelyden.)

Og ikke minst - her er min ultimate favoritt - Svarttrosten i Slottsparken 10. mai:




Dessuten har jeg fått i hus rørte jordbær fra foreldrene mine. Resten er det mulig å få kjøpt på butikken.

Sånn. Nå kan vinteren bare komme. Nå er vi klar, Odd og jeg.


KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

25 oktober 2016

Alf A. Sæther | Ein grunn til å leva

Kjærleiken, "det stille drysset gjennom sjela" (Alf A. Sæther).

Høsten er over oss, med mørkere og kortere dager. Heldigvis finnes det en fantastisk oppfinnelse kalt Poesiringen, der 1700 personer daglig deler dikt med hverandre. 


Det er legen Arild Vedvik som tar imot forslagene og velger ut dagens dikt. Her om dagen delte han et høstbidrag fra Alf A. Sæther, en av mine yndlingslyrikere.

Alf A. Sæther har gitt ut noen få lyrikksamlinger (hvorav "Å elska er å vera stille nesten heile tida" er min favoritt - finn den på biblioteket). Akkurat dette diktet har du imidlertid ikke sett på trykk noe sted. Derfor skrev jeg like godt til Alf (slik jeg har gjort to ganger før også) og lurte på om jeg kunne få dele diktet og innledningen hans her på bloggen. Han svarte: "Takk for gode ord om diktet mitt. Ja, eg står for det eg skriv/sender til Poesiringen, så versågod, del det gjerne med andre som du trur har “antenner” for å ta imot slike dikt. Med ynskje om GOD HAUST frå Alf A.S." 

AH, you made my day, Alf. Som jeg svarte: "No blei eg glad! Eg trur nemleg at dei som følgjer bloggen er blant dei som er spesielt opne for dette diktet. Hjarteleg takk! Ynskjer deg også ein retteleg GOD HAUST! Beste helsing Ragnhild"

Nok snikksnakk. Her kommer gullet fra Alf A. Sæther. Nyt det.


Til Poesiringen.
Hausten er over oss med kortare dagar og lengre netter, men det finst gode grunnar for å leva, då òg. Her er ein av dei.

EIN GRUNN TIL Å LEVA

Det er kjærleik eg snakkar om,
ikkje den banalt brusande,
men det svale vinddraget,
luftninga,
det stille drysset gjennom sjela,
det mjuke usynlege som slører lydar
og dekker skorper og sår.
Eg trur uavlateleg på kjærleiken
som ein stor overveldande fred
og ein gyldig grunn for å leva.


Helsing Alf A. Sæter


Kjærleiken, "det mjuke usynlege som slører lydar
og dekker skorper og sår"
(Alf A. Sæther)

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 02.10.2016
Klikk på bileta for å sjå større versjon.


Meningen med livet


Hvordan ville du besvart spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?


Ikke lett. Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju i 2014:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

I dag synes jeg svaret mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske Gud og mennesker. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre - og av Gud. 

Som du skjønner - Alf A. Sæthers ord er også mine: 

Eg trur uavlateleg på kjærleiken
som ein stor overveldande fred
og ein gyldig grunn for å leva.

"Det er kjærleik eg snakkar om,
ikkje den banalt brusande,
men det svale vinddraget,
luftninga"
(Alf A. Sæther)


Bli med i Poesiringen?

Dersom du ønsker å få dikt gratis tilsendt på epost hver dag, er det mulig å melde seg inn i Poesiringen ved å sende en epost til poesiringen-at-gmail.com. Redaktør Arild Vedvik synes det er hyggelig om du skriver en linje om deg selv :) Det er ingen forpliktelser, og du kan når som helst be om å bli tatt av mailinglisten. Anbefales!

Du kan også følge Poesiringen på Facebook, slik 6473 andre gjør. Da får du med deg en del av diktene (men ikke alle, og du går glipp av innledningen før diktene og en del annet).

For øvrig anbefaler jeg også å følge den herlige Instagram-kontoen Renpoesi.

Les også:

22 oktober 2016

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem manuset til Dom Alois Brodersens preken. Endelig har jeg funnet tid til å skrive det ut. Enjoy!


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.
Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.
______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi må gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.
DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.



Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

20 oktober 2016

Bli med på Angelus-bønnen

Herrens bebudelse malt av Fra Angelico (ca. 1430).
Den nye Eva svarer JA til Guds vilje der den første Eva (til venstre) svarte sitt store NEI.

I nesten 2000 år har Marias store JA gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd. 


Angelus er en katolsk bønn som heter nettopp det fordi det første ordet i bønnen er Angelus. "Angelus Dei" betyr Herrens engel: "Herrens engel brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Se mer her på katolsk.no.

Tre ganger tre slag

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Oslo, morgen, middag (klokken tolv) og kveld. Først er det tre ganger tre slag - 3x3 slag som du fortsatt gjenfinner på slutten av Den norske kirkes gudstjenester. Deretter er det kiming.

I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” På det andre slaget svarer Maria ja. På det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Gud blir menneske! Klokkene jubler mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”



Lytt til Angelus-bønnen her:






Her er teksten til hele Angelus-bønnen på norsk:

Herrens engel (Angelusbønnen)

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd. (Luk 1,35)

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. (Luk 1,28) 
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus * (Luk 1,42) 
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16) Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord. (Luk 1,38)
Hill deg, Maria...

Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss. (Joh 1,14)
Hill deg, Maria...

Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter. (2. Tess 1,11)

La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.
Ved nevnelsen av Jesu navn, bøyer man seg for Kristus Kongen, markert med *


Angelus på latin


V. Angelus Domini nuntiavit Mariae.
R. Et concepit de Spiritu Sancto.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ecce ancilla Domini,
R. Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Et Verbum caro factum est,
R. Et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus.* Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ora pro nobis, sancta Dei Genetrix,
R. Ut digni efficiamur promissionibus Christi.

Oremus. Gratiam tuam, quaesumus, Domine, mentibus nostris infunde; ut qui, Angelo nuntiante, Christi Filii tui incarnationem cognovimus, per passionem eius et crucem ad resurrectionis gloriam perducamur. Per eumdem Christum Dominum nostrum. R. Amen.

Les også: