Ny bok: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet

Faksimile av bokomslaget.

Sammen med 14 andre mødre har jeg vært med på å lage den boken som vi skulle ønske at noen la i hendene våre den gangen vi ble mammaer: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet - en gavebok fra Luther Forlag. Kanskje du kjenner noen som trenger den?

Mine tre tekster heter «Den fyrste song», «De magiske ordene» og «Når alt du har er to fisker og fem brød». 

He er de tre tekstene mine, kort presentert:

• Den fyrste song handler om kveldssangen og kveldsbønnen. Om sangens betydning fra før du blir født og til du "sliten trøytnar av". Om å trenge trøst og å finne hvile.
  
  
• Når alt du har er to fisker og fem brød handler om det å gi troen videre, om å komme til kort som mamma, om å likevel gi det du har til Jesus og stole på at det er nok.
  
  En smakebit fra denne teksten: "Som fulltidsarbeidende fembarnsmor kommer jeg konstant til kort. Her holdt jeg på å skrive «Som fulltidsarbeidende fembarnsmor føler jeg at jeg kommer konstant til kort.» Men la oss kalle en spade for en spade. Dette er ikke bare en følelse. Det er harde fakta. Stadig vekk ser jeg ned på hendene mine og finner bare to fisker og fem brød der når det er 5000 munner å mette.
  
  Og her begynte jeg på å lage en liste over alt det jeg ikke får til og alt jeg ikke får gjort. Men det hjelper verken deg eller meg. Du har helt sikkert din egen indre liste. Bare hent den fram, så skjønner du hva jeg mener. Jo bedre mor du er, jo mer misfornøyd er du sannsynligvis med dine egne mammaprestasjoner. (Misnøye kommer alltid av avstanden mellom ideal og virkelighet. Gode mødre har høye idealer de forsøker å nå.)

  Poenget mitt er å si: Heia alle slitne mammaer der ute! Ikke tenk for lavt om deg selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus elsker alle barna, og han klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød."

• De magiske ordene - nærmere bestemt de fem ordene "Jesus, jeg stoler på deg".
  
  De første ordene i denne teksten:
  "Noen ord er magiske. Som den første gangen det første barnet ditt sier mamma. Det er kanskje den fineste lyden jeg noen gang har hørt. Eller ta det øyeblikket da presten sa «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Da skjedde det noe.

  Ord er ikke bare ord. Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i.

  Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min – som forvandler mammalivet mitt – hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem."
  
  

Her kan du se kveldens direktesendte boklansering. Jeg vil spesielt anbefale samtalen med psykolog Ingjerd Mella Ulstein (KrF-statsråd Dag Inge Ulsteins kone) og Dag Inge Ulsteins politiske rådgiver Karoline Grosås Nordbø. Ærlig om Grandiosa, fiskepinner og om å ikke en gang få til å kjøre barna til alle barnebursdagene.

Bokinnspurten til denne boka var i mars-april, altså midt i den heftigste koronatiden med hjemmekontor, hjemmeskole og "hjemmebarnehage". Det var ikke heeeelt optimalt, men hvis du ofrer en del søvn (og det er jo småbarnsmødre vant til å drive med), så er det altså mulig å skvise inn bokskriving på toppen av det hele. Jeg skjønner godt at Sigrid Undset skrev sine manus om natta. Det er jo da det er mulighet for å konsentrere seg. 

Magisk og brutalt

Tilbake til selve boka: Noen av mødrene skriver om det ærlige og litt brutale, noen skildrer hverdagene, noen hyller de små og store magiske øyeblikkene. Noen ting kan du le av, noe utvider perspektivet ditt og noe belyser hvor heldig du er.

Vi som har skrevet boken har lyst til å minne deg på at du er elsket og uendelig verdifull som mamma. Vi har lyst til å minne deg på at du aldri er alene om å oppleve det du gjør, og vi har lyst til å heie deg fram.

Tekstene er ulike i stil og lengde. Du finner dikt, essay, lister og helt korte tekster. Boka er på 214 sider og kan leses i deler av gangen, eller alt i en fei. Én gang eller flere.

Dette har blitt ei bok som jeg tror kommer til å få deg som er småbarnsmor til å sitte igjen med følelsen "å, så DEILIG det var å lese den boka". 

Her kan du kjøpe boka hos forlaget.

Tusen takk til redaktørene Maria Celine Lundeby og Ingebjørg Nandrup som spurte meg om å være med. Denne boka tror jeg at kommer til å gjøre mye fint der ute i verden!

Ettertanke | Han er de levendes Gud

I dag feires Jomfru Marias fødselsdag i Kirken over hele verden. «Marimesse om høsten» heter denne dagen på primstaven. Dermed er vi dypt inne i temaet i dagens bibeltekst: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Han ber for oss, og de som er forenet med ham ber også for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Vi er ett med dem som har gått foran. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). Hele Kirken er Kristi legeme, og Jesu kropp er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn fra alle oss som er hans.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, av Kirkens tro og Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 08.09.2016, da Matt 22,23-33 var dagens bibeltekst

Les også:

Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.

Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".

Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."

"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."

Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.

“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”

Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:

"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."

“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”

Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.

Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 

As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 

As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.

Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930, forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. Her er et utdrag fra teksten hans:

"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.

The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"

Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Les også:

• Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evensen ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.

Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone ©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone ©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone ©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen ©

Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone ©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.

Les også:

• Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
• Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
• Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

En epoke er over – og en ny epoke starter

Maria har hatt sin siste dag i barnehagen - og jeg starter i ny jobb i august.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter sommerferien skjer det to store ting på én gang: Yngstemann begynner på skolen, og jeg begynner i ny jobb som kommunikasjonsleder på MF Vitenskapelig Høyskole.

Dermed blir neste skoleår det eneste året vi har alle fem barna samlet på ett sted (St. Sunniva skole), og altså; fra 1. august begynner jeg i fast stilling som kommunikasjonsleder ved MF Vitenskapelig Høyskole, etter et kjempefint år i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund.

Spennende institusjon

Jeg tenker at denne nye jobben går inn i kjernen av det jeg opplever at er min misjon: Å styrke Kirken i Norge. 

I min siste, retningsgivende samtale med dominikanerpater Arnfinn Haram O.P. før han døde, var han veldig tydelig på én ting. Han mente at i den tiden vi lever i nå, er Den katolske kirkes viktigste oppgave i Norge å styrke Den norske kirke og de kristne der. 

Der så han ikke bare sin egen misjon, men også min misjon – vår alles misjon som katolske kristne. Selv fikk jo pater Arnfinn bety mye mer for de kristne i Den norske kirke etter at han gikk ut av den enn da han fortsatt var medlem der. Det har også vært min egen erfaring.

Jeg fikk dåpen og troen gjennom Den norske kirke og alle de fine organisasjonene der, og det kommer jeg til å være evig takknemlig for, så lenge jeg lever. Jeg vil gjerne gi det jeg kan tilbake til Den norske kirke, i takknemlighet til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer. 

Som jeg skrev i Vårt Land på min konversjonsdag 25. januar 2008: «På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke.» Jeg har alltid sett på meg selv som «bare en helt vanlig kristen», og det gjør jeg fortsatt. Det er jo det som er definisjonen på hva katolsk kristendom er: Helt alminnelig kristendom. (Ordet "katolsk" betyr "universell/allminnelig/allmenn".)

Vi må jobbe sammen

Institusjoner er viktige, fordi de kan utrette langt mer enn det noen av oss kan få til alene. MF er en av de viktigste institusjonene i Norge. Og som Dagen-redaktør Tarjei Gilje sier det: «Hvis det går an å bruke ordene «spennende» og «institusjon» etter hverandre, mener jeg de passer på MF.»

I Getsemane ba Jesus om at vi skulle være ett. Reelt ett. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men også synlig ett. For at kristentroen skal overleve i Norge de neste århundrene, må vi jobbe sammen – ikke splitte oss opp i mindre og mindre deler.

Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig, og jeg ser på MF som det viktigste økumeniske prosjektet i Norge i dag, der kristne fra alle mulige konfesjoner jobber sammen, og til og med har det skikkelig fint sammen – ifølge alle ansatte jeg har snakket med.

Ekte sannhetssøken

Jeg er selvsagt klar over at MF har professorer og andre lærere som står for både den gamle og den nye læren i mange spørsmål, og min jobb vil være å hjelpe dem alle. Hva gjør jeg hvis det er to professorer ved MF som er rykende uenige, og som begge vil ut i det offentlige ordskiftet? Da hjelper jeg dem selvsagt begge, uavhengig av hvem jeg personlig er enig eller uenig med.

Det blir ingen ekte sannhetssøken uten akademisk frihet; uten at argumenter brynes mot hverandre. Det er dette jeg er oppdratt til både som journalist og som kristen: Å søke sannheten, uforferdet. Ikke være redd for hva som dukker opp i den andre enden. Debatt, klare meninger, frittalende akademikere og uenighet er ikke farlig. Det er nødvendig. 

Jeg selv har fått mye solid utdanning ved MF. Først da jeg tok mellomfag og begynte på hovedfag på MF i 1998-2000, deretter når jeg har tatt studieemner på mastergradsnivå i katolsk kristendom (i diverse fødselspermisjoner). Jeg er veldig glad i MF.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg synes fransiskanerpater Hallvard Thomas Hole sier det godt: «Den katolske kirke har mye å lære av andre, og det er vår felles tro at Den Hellige Ånd virker i alle kristne, ikke minst for å forene alle.» 

Derfor er min bønn for MF og for tjenesten min ved MF dette: Kom, Hellige Ånd!

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. 

I dag ber jeg med Kirkens bønn:

“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.

Jeg ser fram til en ny epoke. 

Jeg er klar for MF-epoken.

Første og siste dag i barnehagen. Vips var det gått fem år.
Første dag i barnehagen var i august 2015 (akkurat i det jeg var i overgangen mellom kommunikasjonsrådgiverjobben for KrF på Stortinget og på KrFs partikontor).
Siste dag i barnehagen var ikke bare Marias siste barnehagedag, men også vår siste dag. Med det sier vi takk for 25 barnehageår (5 barn ganger 5 år), fordelt over 14 tettpakkede år (2006-2020). En epoke er over! (Tenk, et liv uten barnehagevirusene! O lykke!)

Marias "fullført barnehagen"-roser. Store dager må markeres.

Et hverdagsglimt fra Olavs guttebursdag denne uka, med sugerørbriller og vannkrig. Kjempestas!

Så glad blir du av å ha signert kontrakt med MF.

MFs hjerte: Kapellet. Å starte en ny jobb i bønn og overgivelse er alltid den beste måten å starte på.

MF Vitenskapelig høyskole. Mitt nye arbeidssted! Deo gratias!

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Primstaven | Jonsok, Sankthans og midtsommer

ECCE AGNUS DEI: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29)

Jomfru Maria var i slekt med Elisabeth, Johannes Døperens mor. Studer statuen av Johannes. Ser du familielikheten med Jesus?

Denne statuen av Johannes Døperen, "San Giovanni Battista", står i den berømte Villa Borghese i Roma, og den ble laget i 1766/1767 av Giovanni Antonio Houdon.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

 

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes.

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før Jesus. Jesus Kristus - verdens lys - ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen:

"Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)

Kirkefaderen St. Augustin og andre teologer ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere - for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30).

"Jesus er verdens lys, Han og ingen andre!" Det er denne kristne lyssymbolikken vi finner igjen i den eldgamle tradisjonen med de mange sankthansbålene som fortsatt tennes i Norge om kvelden den 23. juni.

Sankthansaften

Når denne dagen kalles "Sankthans" og kvelden før kalles "Sankthansaften" er det altså fordi vi feirer Sankt Hans - den hellige Johannes Døperen. Ordet "sankt" kommer av latin "sanct" som betyr "hellig" (mens "sancta" er hunkjønnsformen, jf. Sankta Sunniva som forkortes Sta. Sunniva).

Jonsok og Sankthans

Jeg ble ganske gammel før jeg skjønte at Jonsok og Sankthans er to navn på den samme dagen. Men sånn er det altså. Både Jon og Hans kommer av det samme navnet; Johannes. Johannes er det suverent mest populære guttenavnet i den kristne verden gjennom tidene, og navnet finnes i utallige varianter, som i de norske utgavene Johan, Jone, Henning, Jan, Jon og Hans.

 

Jonsvaka

Navnet Jonsok er en kortform av "Jonsvaka", fordi Johannes Døperens fødselsdag var en av de store festene som ble feiret med vake og messe natten før. Det tradisjonelle kirkedøgnet følger solen, og en ny dag starter når den forrige dagen er over (når solen går ned). Det nye døgnet blir altså til om kvelden, i natten. Derfor begynner festen for Sankt Hans allerede kvelden før, den 23. juni.

Primstavmerket for Jonsok er som regel en sol eller et timeglass. På denne dagen valfartet nordmenn til Røldal der mange ble helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet av. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen.

Jonsok var helligdag i Norge inntil 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge.

VI BER: 

Dagens prefasjonsbønn (fra nattverdsliturgien)

I sannhet, det er verdig og rett,

vår skyldighet og vår frelse,

at vi alltid og alle vegne takker deg,

Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,

ved Kristus, vår Herre.

Vi lovpriser din storhet

som vi ser i den salige Johannes,

han som ble Kristi forløper

og hedret fremfor alle som er født av en kvinne. 

I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;

ved sin fødsel bragte han stor glede,

og som den eneste av profetene

utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.

I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,

og således gjorde han dette vann hellig.

Ved sin blodige død fikk han bære

det høyeste vitnesbyrd om Kristus.

Derfor priser vi deg uten opphør på jorden,

og sammen med himlenes krefter

roper vi alle dager til din majestet:

Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,

all jorden er full av hans herlighet.

Hosianna i det høyeste.

Velsignet være ham som kommer i Herrens navn.

Hosianna i det høyeste.

Første gang publisert her på bloggen Jonsok 2013.

LES MER

• Ettertanke | Han som ikke var Messias - en av mine andakter om Johannes Døperen
• Ettertanke | Han døde for ekteskapet - en annen av mine andakter om Johannes
• Sankt Hans, ekteskapet og de ufødte barna - "Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid Johannes er."
• På liturgi.info kan du lese hele den katolske liturgien til dagens messe, festdagen for den hellige Johannes Døperen.
• På katolsk.no kan du lese en fyldig biografi om Johannes Døperen
• Les om det undergjørende krusifikset i Røldal på katolsk.no. Ved Sankthans valfartet nordmenn til Røldal der mange ble helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet av. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. Etter et langt museumsopphold henger dette krusifikset igjen i den eldgamle stavkirken i Røldal, der du nå kan se det med egne øyne.  

JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv var jeg så heldig å få i gave etter en valfart til Røldal som jeg var med på "gamaljonsok" i 2010.

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ikonet er malt ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

Klosterdugnad og dåpsdagsfeiring

KLOSTERDUGNAD: «Det er veldig, veldig gøy med hagearbeid!»

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var kjempekjekt å være med på klosterdugnad i St. Dominikus kloster på Majorstua i finværet i går, syntes både Johannes, Maria og jeg. I dag har hele familien feiret Marias dåpsdag, på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte.

Stor var entusiasmen over å få luke i rhododendronbed, flytte markjordbærplanter, koste klosterganger og vanne over alt. «Det er veldig gøy å jobbe sammen!» «Det er veldig, veldig gøy med hagearbeid!» «Dette er den vakreste hagen i hele verden!» Og etterpå: «Jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin, sånn at jeg kunne reise tilbake i tid og gjøre alt om igjen!»

Skikkelig arbeidskar

Johannes syntes det var stas å være arbeidskar med skikkelige arbeidshansker (i barnestørrelse). Litt bæring av store ting fikk han også være med på. Det gav mersmak. Jeg tror de her er klare for å gjøre klosterdugnad til en fast tradisjon 🥳 Jeg mener, å ønske seg en tidsmaskin for å gjøre noe om igjen, den har jeg faktisk aldri hørt før.

Det gjorde godt for liten og stor det her. Jeg skjønner godt hvorfor folk snakker om at hagearbeid gjør dem godt og gir dem energi. Er du hjernesliten og føler deg rotete i hodet, så luk ugress og riv vekk døde greiner - det funker!

Det var 30 grader i skyggen i Oslo i går, men det rakk heldigvis å bli ganske overskyet og en svalende bris på ettermiddagen, dermed ble det en fin temperatur for å være i hagen.

Alle klostre skulle hatt minst én munk som er som pater Haavar i St. Dominikus kloster: en landskapsarkitekt med grønne fingre 🌿🌱🌳 

Katolske hager

Jeg drømmer om å få min egen hage en gang, der både Jesus, Maria, bedende engler, Josef, Frans av Assisi og andre helgener dukker opp på ulike steder i hagen. En stor hage så det blir plass til mange vakre statuer. Og med et kapell med tabernakel og evighetslampe ❤️ DET er lykken på jord, det. Det er ca 0,000000000000000001 % sjanse for at det skulle skje meg, men lengselen og drømmen er jo vakker.

Her er et glimt fra en annen, katolsk hage - klosterhagen til Marias Minde i Bergen. Guds fred hviler over den hagen. Helt herlig. Hele stedet er en eneste stor velsignelse. Det er faktisk et sted for ekte rekreasjon. Rekreasjon betyr jo ikke opprinnelig "underholdning og adspredelse". Re-kreasjon betyr gjen-skapelse. Og sånn er det i Marias Minde-hagen. Den er et ekte rekrasjonsområde; et sted der du gjenskapes - der du faller på plass - der Skaperen får sette deg sammen igjen og gi deg ny kraft.

 En katolsk hage er et rekrasjonsområde; et sted der du gjenskapes - der du faller på plass - der Skaperen får sette deg sammen igjen og gi deg ny kraft.

Maria ble døpt i Vår Frue-kirken på Marias Minde på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte, så det feirer vi på den dagen i kirkeåret hvert år.

Dåpslyset ble tent første gang i dåpen hennes. Det tennes bare denne ene dagen i året.

Jomfru Maria som barn, sammen med sin mor, den hellige Anna. Også Jomfru Maria har en gang vært barn. Denne vakre statuen kjøpte jeg i benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike da Maria og jeg var på besøk der i oktober 2014. Hver kveld ber vi for det klosteret og spesielt for en av munkene der, Dom Pierre Antoine, eller "Per Anton" som de minste barna har fornorsket det til (Gud skjønner heldgivis norsk).

På dåpslyset er det et kors, et lam med glorie (Guds lam, Agnus Dei, altså et Jesus-symbol) og gullbelagte bokstaver med ordet Credo - "jeg tror", det første ordet i trosbekjennelsen som alltid lyder i dåpen.

I år sang vi "Happy dåpsdag to you". Det fikk alle til å smile.

Ballonger hører med når det er fest.

God og våt i håret etter en frydefull tur ut i det fantastiske sommerregnet som plutselig dalte ned. Her med en av gavene til dåpsdagen: En metallkoffert med blomsterfeer. (Maria er så glad i feer at hun er litt oppgitt på Gud. Hvordan kunne han glemme å lage feer og alver på ekte?) I dag så Maria (6) Disney-klassikeren Snøhvit for første gang. Hun elsket filmen så høyt at hun like godt så den to ganger på rad. Deretter var det stas å få dåpsdagskort med beskjed om at hun selv også er en prinsesse, for gjennom dåpen ble Maria Guds barn, og Gud er universets Herre og konge, så når Gud er hennes far, gjør det Maria til kongsdatter. Det er en fin verdighet å ta med seg her i livet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Du liker kanskje også:

• Lille Marias rene hjerte og Guds nåde - fra dåpsdagen og Corpus Christi-feiringen for to år siden
• Ettertanke | Marias rene hjerte - Gud kunne bli menneske i Jomfru Maria fordi hun var helt hans, helt ren, helt åpen for ham. Den samme tillitsfulle, fullstendige overgivelsen til Gud er vi alle kalt til å ha. Den kjærligheten som sier "Jeg er helt din".

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

"Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

Lytt til podcasten

Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!

Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.

En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.

Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!

For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

• Vi trenger et sterkt KrF. Her kan du bli medlem i KrF.
• Vi trenger også organisasjonen Menneskeverd. Her kan du bli medlem i Menneskeverd.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!

#plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
Foto: Menneskeverd

Katolsk forsvar for menneskelivet

Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).

Faksimile fra aftenposten.no

Her er deres kronikk:

Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
Helene Larsen, overlege, Oslo
Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo

Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

«Designerbarn»

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Den svake part

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Et etisk skråplan

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Skinn av biologisk likhet

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.

Eugenikk er rett rundt hjørnet

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?

Familiens fundamentale rolle

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.

Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.

Ettertanke | Lys, angst og motløshet

«Gi oss i dag vårt daglige lys.»
Lyset. Det er det jeg husker best fra sommeren 2019. Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Når minstemann Maria på 6 år leder kveldsbønnen, dukker det ofte opp bønner du ikke har hørt før. Dyptfølte, fine bønner. 

Her om dagen var hun tydelig inspirert av Herrens bønn, men den kom i en litt ny vri. Hun ba: «Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde.» Og for meg, mammaen, som lever i denne koronatiden med alt dets vesen, så gikk det opp et lys.

«Gi oss i dag vårt daglige lys». I disse ukene der USA går av hengslene, der folk lever og dør i ensomhet, der den sekulære normløsheten brer seg langt inn i lovene våre, der FN forteller at sulten truer millioner av menneskeliv, der arbeidsledigheten er skyhøy, og der det generelt har kommet flere mørke skyer enn det går an å telle – i denne samtiden er det like viktig å be om lys som det er å be om brød. «Gi oss i dag vårt daglige lys».

Vår tid trenger så definitivt lys fra det høye. I den kraftfulle salmen «Himlene, Herre, forteller din ære» er det mye lys fra sol, måne og «stjernenes hære». Deretter skifter salmen til å si hva som virkelig er vårt lys:

«Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.»

Det er Guds ord som er vårt lys fra det høye. Det er fra Gud selv at lyset kommer. 

«Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp.» (Sal 62,6)

Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27)

Fred. 

I Kirkens eldgamle nattverdliturgi er det nettopp det vi ber om: 

«Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem.» 

«Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred!» 

Gi oss din fred.
Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde. Amen.

«Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham.» (Sal 62,2)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2020, da Joh 14,21-31 var dagens bibeltekst

Lyttetips på Spotify

• Agnus Dei, fra den gregorianske messeliturgien Missa de Angelis (slik vi synger den i høymessene i Den katolske kirke i dag)
• Agnus Dei, en motett av Karl Jenkins, sunget av koret Polyphony
• Agnus Dei, av Samuel Barber, sunget av Voces 8
• Dona nobis pacem av Frode Fjellheim med det fantastiske, norske koret Cantus
• Her finner du spillelisten min "Kirke- og kormusikk fra 20 århundrer"

Ettertanke | En kur mot uro

«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 

Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
Foto: Olav Aadland Høen, 2015

Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
Foto Ragnhild H. Aadland Høen

27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Les også:

• Ettertanke | Engler og profeter - en andakt om Erik Byes Pilegrimssang og om en pilegrimsvandring til Røldal
• Bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020