Hvorfor er du en katolsk kristen?

DEN HISTORISKE KIRKEN: Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

“You are not a Catholic just because you like it, or because it makes you feel good, or even because it makes you be good and live better."

Jeg kom over dette glitrende sitatet av den katolske filosofiprofessoren og forfatteren Peter Kreeft, hentet fra en av hans 67 bøker, nærmere bestemt apologetikkboken hans “Because God is Real”:

“You are not a Catholic just because you like it, or because it makes you feel good, or even because it makes you be good and live better (though that is, of course, terribly important too). You are a Catholic because you believe Catholicism is true. Believing in Santa Claus made you feel good too, when you were three, and maybe your belief in Santa Claus even made you be good around Christmas time, but it’s not true. You don’t really believe Santa Claus exists, even though you may tell stories or sing songs about him.

If God is like Santa Claus for you, then you are an atheist, not a theist. If Jesus is like Santa Claus for you, then you are not a Christian. If the Church is like Santa Claus to you, then you are not a Catholic. The only honest reason for being a Catholic is that you believe Catholicism is TRUE.”

Because God is Real

Her kan du lese mer om Peter Kreefts bok "Because God is Real" som er utgitt på forlaget Ignatius Press. Et lite utdrag derfra: "Atheistic and agnostic writers are aggressively attacking traditional religious beliefs. Philosopher and prolific writer Peter Kreeft is up to the challenge in this work of popular apologetics aimed at both teens and adults. The masterful Kreeft tackles sixteen crucial issues about the deeper meaning of life. The questions that Kreeft explores range from, “Is faith reasonable?,” Can you prove there is a God?”, and “Why is Jesus different?,” to “Why is sex so confusing?,” “Why is there evil?”, and “Why must we die?” "

Hvorfor Peter Kreeft selv konverterte

På hjemmesiden sin har Peter Kreeft publisert en laaaang artikkel om hvorfor han konverterte. "Hauled Aboard the Ark" heter den, og du finner den her: http://www.peterkreeft.com/topics/hauled-aboard.htm

Dette som jeg tar med her, er faktisk bare et lite utdrag derfra:

The issue of the Church's historical roots was crucial to me, for the thing I had found in the Catholic Church and in no Protestant church was simply this: the massive historical fact that there she is, majestic and unsinkable. It was the same old seaworthy ship, the Noah's ark that Jesus had commissioned. It was like discovering not an accurate picture of the ark, or even a real relic of its wood, but the whole ark itself, still sailing unscathed on the seas of history! It was like a fairy tale come true, like a "myth become fact;" to use C. S. Lewis' formula for the Incarnation.

The parallel between Christ and Church, Incarnation and Church history, goes still further. I thought, just as Jesus made a claim about His identity that forces us into one of only two camps, His enemies or His worshippers, those who call Him liar and those who call Him Lord; so the Catholic Church's claim to be the one true Church, the Church Christ founded, forces us to say either that this is the most arrogant, blasphemous and wicked claim imaginable, if it is not true, or else that she is just what she claims to be. Just as Jesus stood out as the absolute exception to all other human teachers in claiming to be more than human and more than a teacher, so the Catholic Church stood out above all other denominations in claiming to be not merely a denomination, but the Body of Christ incarnate, infallible, one, and holy, presenting the really present Christ in her Eucharist. I could never rest in a comfortable, respectable ecumenical halfway house of measured admiration from a distance. I had to shout either "Crucify her!" or "Hosanna!" If I could not love and believe her, honesty forced me to despise and fight her.

But I could not despise her. The beauty and sanctity and wisdom of her, like that of Christ, prevented me from calling her liar or lunatic, just as it prevented me from calling Christ that. But simple logic offered then one and only one other option: this must be the Church my Lord provided for me — my Lord, for me. So she had better become my Church if He is my Lord.

[...] One afternoon I knelt alone in my room and prayed God would decide for me, for I am good at thinking but bad at acting, like Hamlet. Unexpectedly, I seemed to sense my heroes Augustine and Aquinas and thousands of other saints and sages calling out to me from the great ark, "Come aboard! We are really here. We still live. Join us. Here is the Body of Christ." I said Yes. My intellect and feelings had long been conquered; the will is the last to surrender.

[...] That is why I am a Catholic: because I am a Christian.

Når jeg leser hele Peter Kreefts konversjonshistorie er det en del ting som jeg ikke kjenner meg helt igjen i (han burde ta seg en tur til de katolske menighetene i Norge og bli oppmuntret, Den katolske kirke i USA har åpenbart noen seriøse problemer den må ta tak i) - men i det store og hele kjenner jeg meg igjen i det han skriver.

LES MER:

• Mitt mest leste innlegg kan du lese her: "Derfor ble jeg katolikk"
• Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske troen? Les blogginnlegget "To minutter om Den katolske kirke" her.
• Intervju om min konversjon i luthersk menighetsblad
• - Det går mot katolsk tro eller splittelse - intervju med meg i Dagen

Til slutt: Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

- Hva er meningen med livet?

MENINGSFYLT PRESTEINTERVJU: "Dyktig journalist møter god og reflektert pater" er en strålende kombinasjon.
Foto: Faksimile fra intervjuet på smp.no

"Vet han hvor lite jeg har skjønt? At jeg føler meg som en inntrenger i det religiøse, som en storfotet brande på en nysådd plen?"

Slik starter journalist Bjørn Vatnes usedvanlig velskrevne intervju med pater Ole Martin Stamnestrø i den katolske menigheten i Ålesund.

Den største fortellingen

Og her har du grunnen til at journalisten tar seg en prat med pater Stamnestrø:

Mine lesere ba om stoff med mening. Tidligere denne uken har jeg snakket med litteraturviter Jan Inge Sørbø for å finne ut hva det er – hvordan vi opplever mening. Vi skaper den ofte gjennom de store fortellingene, rammeverkene, sier han. Derfor er jeg her, for å se på den største fortellingen av alle, fortellingen om Gud, for det er vel den største, ved siden av naturvitenskapen, uavhengig av hvorvidt man tror eller ikke, og uavhengig av hvilket navn man har på sin gud, den fortellingen som gir oss en grunnleggende forståelse av hvorfor vi er her: Den religiøse. Men altså ikke for meg. For meg er den bare det – en historie. Er det i veien for oss, her, nå?

Finnes det noe objektivt virkelig?

En usedvanlig flink journalist som møter en usedvanlig god prest viser seg virkelig å være en usedvanlig god kombinasjon. Her er én til smakebit fra reportasjen:

Stamnestrø synes det er interessant at avislesere vil ha mening.

– Men før man kan begynne å lete etter mening, må man kanskje spørre seg selv: Finnes det en objektiv realitet utenfor oss selv? Hvis ikke det finnes noe å referere til, blir vel spørsmålet om mening ganske meningsløst? Mening i forhold til hva? Har en lyspære noen mening uten en lampe, spør Stamnestrø.

Jeg nikker. Men jeg har ikke svaret på hva dette objektivt virkelige skulle være. Han fortsetter:

– Det klassiske kristne svaret er ja, og det objektivt virkelige kaller vi Gud. I kontrast til det sier mange moderne filosofer nei, det kan vi aldri vite. Men følger vi den kristne slutningen videre, er det mulig å ha et direkte forhold til ham, til Gud. Videre kan vi tenke at det er han som skapt alt, skapt oss, at han lager reglene. Og mennesket står i en særstilling i dette systemet, for vi er skapt i hans bilde. Hvis ikke vi tror på Gud, blir spørsmålet om mening overlatt til hver enkelt. Det blir en rent subjektiv avgjørelse hva som gir mening. Og hvem bestemmer da hva som er rett og galt?

Få for all del med deg hele intervjuet. Du kan lese det enten her i Sunnmørspostens nettavis, eller her på Vår Frue menighet i Ålesunds flunkende nye nettside. Kos deg!

Ettertanke: En prest og en plage

DOKUMENTARFILM: Jeg er spent på hvordan filmen blir. Den er laget av en av landets fremste dokumentarregissører, og jeg tror den vil være av interesse både for tilhengere og motstandere av Børre Knudsen..
Foto fra filmen "En prest og en plage" av f(x)produksjoner

I neste måned – i den hellige fastetiden, tiden for ettertanke, bot og omvendelse – kommer filmen «En prest og en plage» på norske kinoer.

Det er en film om Børre og Ragnhild Knudsen, eller sagt med andre ord; det er en dokumentarfilm om å gi alt for livets evangelium, uten tanke på konsekvensene.


Presten Børre Knudsen ble Norges mest kjente abortmotstander og en av de største opprørerne i nyere norsk historie. Det skulle komme til å gå hardt ut over ham selv og familien. Selv om ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Norge, kan den nemlig likevel koste deg alt: Børre Knudsen ble en av Norges mest forhatte menn, avsatt ved dom, utstøtt av sine egne og tvunget til å forlate hus og hjem.

Se gjerne filmtraileren i dag med dagens bibeltekst i bakhodet, der tilhørerne blir «brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte», og de «fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området.»

Profetisk

Foto: f(x)produksjoner

Pinsepastoren Peter Halldorf sier: «Profetens innsikt handler ikke i første rekke om å se inn i fremtiden, det handler om å se inn i Guds hjerte.» Profeten kaller folk til å erkjenne synd, vende om og følge Guds vilje. Han blir alltid hatet og virker ofte gal – sett utenfra, fra den syke verdens perspektiv. Som Blaise Pascal sier det: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.

«Jeg har satt deg til et lys for folkeslag» er fortsatt «Herrens befaling til oss» (Apg 13,47), så her er min oppfordring i dag: Syng! Syng for Gud. Syng salmen «Rop det ut med hjertets jubel» om hvordan du vil «tjene mennesker frimodig, bringe verden lys og håp». Og ikke minst, gjør som det siste salmeverset sier:

«Del med dem som går i mørke alt hva Kristus har å gi. 

Bring Guds ord til hele verden! Bare det kan gjøre fri.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. februar 2014 da Apg 13,44-52 var dagens bibeltekst

PROFETISK: Blaise Pascal sier: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.
Foto: f(x)produksjoner

 

LES MER OM FILMEN:

• Filmregissøren Fridtjof Kjæreng har fulgt livet til Børre Knudsen (76) gjennom to år. Nå er filmtraileren og bilder fra ytringsfrihetsprosjektet "En prest og en plage", som er støttet av Fritt Ord, Norsk Filminstitutt og NRK, avvist av Facebook. Les mer i Dagen og i Bergens Tidende.   
• Oppdatering 27.02.: Etter en drakamp med Facebook har nettgiganten igjen åpnet for annonsering for dokumentarfilmen om Børre Knudsen. Les mer i Dagen. 
• Her kan du selv se filmtraileren. 
• Filmen "En prest og en plage" har en egen Facebook-side der du kan lese om når og hvor i Norge filmen kommer til å gå.

LES OGSÅ ANDRE SAKER OM ABORT HER PÅ BLOGGEN:

• Kommentar: Abortkampen er ikke over
• - Du er annerledes, du må dø
• Intervju: Kvinnene som bærer samfunnets ansvar
• Kommentar: De sjeldne, vanlige barna vi ikke vil ha
• Tre kvinners valg om å ta imot et annerledes barn
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve
• Intervju: Hun kjemper for det ufødte livet
• Det dødelige abortspråket og de små menneskene
• Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt
• Nei til sortering av mennesker
• Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort
• Ettertanke: Ave Maria
• Ettertanke: Det hellige fosteret

• Her kan du komme til en oversikt over alle blogginnleggene mine er som tagget med abort.  

Ettertanke: Troen og de besværlige gjerningene

EVANGELIETS FRIHET: "So vil ved korset eg standa,
Med undring eg ser: Eg er fri!
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid!"
(Trygve Bjerkheim)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Forholdet mellom tro og gjerninger er et sentralt tema i Jakobs brev. Det var det også under reformasjonen.

Den utløsende faktoren for den kirkelige splittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Luther brukte ordet tro i betydningen at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel (han forutsatte altså en levende tro). Med tro siktet imidlertid det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. Derfor benektet konsilet med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kan bli frelst av troen alene.

Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet).

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger – en død tro (Jak 2,26) – ikke kan frelse deg. Den hadde rett i at en levende tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

I motsetning til hva mange tror: Den katolske kirke lærer at frelsen er en Guds gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv.

I 1999 skjedde så det historiske: Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Den lyder slik, og skal få avslutte dagens ettertanke:

"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger". 

Gud skje lov!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. februar 2014 da Jak 1,22-27 var dagens bibeltekst

Preken: Kristningskongen Hellig Olav

HELGEN: Det er GUDS NÅDE som forvandler en synder til en helgen, og vi er ALLE kalt til å være hellige, det vil si til å være helgener (1. Tess 4,3). Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

 

"I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig?" spør biskop Bernt Eidsvig i sin preken - og gir deg et godt svar.

Onsdag 16. oktober 2013 ble det feiret høymesse ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma, i anledning den nasjonale valfarten til Roma og festen for Olav den Helliges omvendelse. Her er biskop Bernt Eidsvigs preken for anledningen. (Uthevinger i fet skrift er mine egne.)

Kjære pilegrimer,

Jeg hilser dere på festen for den hellige Olavs omvendelse og dåp ved hans alter i Roma. I løpet av det neste år vil det være 1000 år siden erkebiskop Robert døpte ham i katedralen i Rouen, efter å ha gitt ham en ganske omfattende dåpsundervisning over seks måneder.

Vi vet ikke hvilken dag Olav ble døpt. Den 16. oktober er valgt fordi det ikke faller noen annen viktig fest på den dagen; den kommer ikke Olsok-dagen for nær, og det er en god tid av året for å valfarte til Roma. Så feirer vi heller ikke bare vår helgenkonges dåp, men også hans omvendelse, og den har nok strukket seg over den 16. oktober, minst én gang.

Med omvendelse tenker vi på et plutselig religiøst og psykologisk gjennombrudd, og mange nordmenn kan fortelle oss hvilken dag og time dette skjedde for deres vedkommende. Jeg har all respekt for det – og ville ikke ha noe imot om det skjedde langt flere – men det er en nokså moderne forestilling om hva en omvendelse er, fra det 19. og 20. århundres nord-europeiske og amerikanske vekkelseskristendom.

Da venter dere kanskje at jeg skal fortelle dere hvorledes Olav den hellige ble omvendt. Jeg skal gjøre et forsøk på det. I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig? Dette skal jeg også forsøke å si noe om.

Olav vokste inn i kristendommen. Han var såvidt ung da han forlot Norge at hedendommen neppe hadde et virkelig tak på ham, og de nordiske guder var ikke skikkelser man tok med seg på reise – kanskje med unntagelse av Odin. Dessuten var kristningsverket påbegynt der hjemme, langsomt allerede fra det 9. århundre og hadde slått rot langs kysten fra Viken til nordvestlandet. Hverken Olav Trygvasson eller Håkon Adelstensfostre var ukjente navn for ham. Ja, den forrige kong Olav melder seg sogar i en visjon da Olav var eksil i Gardariket med beskjed om at han, uavhengig av seier eller nederlag, skulle reise tilbake til det rike han hadde fått i arv.

På de britiske øer, i Frankrike og i Middelhavs-landene møtte Olav en livskraftig kristendom og en blomstrende kristen kultur. Vi vet han førte samtaler med hertugen Richard av Normandie om religionen, men det ville være usannsynlig om han ikke kjente den kristne tro også fra andre som var preget av den.

Olavs forhold til kristendommen synes å ha begynt med iakttagelse utenfra; dette hadde ikke noe med ham å gjøre. Han gikk imidlertid videre med en viss innsikt, kanskje sogar med respekt og beundring for Hvitekrist. I dette henseende kan vi si han ligner mange av sine landsmenn i vår tid. De kjenner kirke og kristendom litt utenfra og litt innenfra; de har respekt for etikk og kjærlighetsbud, men de er ikke grepet av Gud som ble menneske. Og en kristendom på defensiven har naturlig nok ikke den samme appell som den hadde den gang da den var Europas dominerende åndskraft.

Så en gang rundt 1013 fikk Kristus overtaket. Olav så noe av mysteriet; han ville se mer. Det som Kirken forkynte, at Gud av sin kjærlighet til menneskene selv var blitt menneske og døde for oss, dette ble også virkelighet for Olav. Han gikk fra undring til hengivenhet til kjærlighet. 1000 år senere kan jeg ikke anbefale dere en bedre vei til kristen omvendelse. Dette var ikke et emosjonelt blaff, det var heller ikke en plutselig og sterk religiøs impuls som varte livet ut; dette var en langsom forvandling av idealer og personlighet. Og for ham innebar det et kall til å bli en kristen konge. Hans land – som han ville ta i besittelse – skulle ikke tuftes på vilkårlighet og vold. Den svake skulle beskyttes mot den sterke; den sterke skulle beskyttes mot sitt eget overmot. Dette ble programmet for hans kongsgjerning og kristningsverk. Har noen senere regent eller regjering i vårt land formulert en bedre visjon for sitt styre?

Helgenkongens brutalitet er blitt en legende. Dette var da også en sverdmisjon, en konge som ikke viste sin makt ville hverken blitt godtatt eller respektert av våre forfedre: Kongen måtte være den sterkeste mann i landet, og han måtte ikke la det herske noen tvil om dette. Det var utenkelig at folket skulle ha en annen religion enn kongen. Dette prinsipp ble fortsatt hevdet da reformasjonen ble innført. Kongen bestemte ikke bare over sine undersåtters materielle forhold, over deres rettssikkerhet, over rikets militærmakt. Minst like viktig var deres religion. Det var ikke noe folkekrav i Norge i 1537 at landet skulle bli evangelisk-luthersk, tvert imot, den eneste grunn til at denne uforståelige avgjørelse til slutt ble godtatt, var at det var kongen som hadde truffet den.

Å anvende religionsfriheten mot Olavs kristningsverk fra 1015-30 er en utsøkt anakronisme, men det skjer stadig. I Olavs samtid lød resonnementet: Hvis kristendommen var sann, var det kongens plikt å kristne folket. Og det gjorde han mer ved mandig forkynnelse enn med maktdemonstrasjoner, selvom det ene ikke utelukket det annet. Olavs moderne kritikere reduserer kristningen til noe de kan forstå: Bruk av makt, men den fysiske maktbruk var beskjeden, og kristningen ville ikke blitt stående om den hadde vært tuftet på makt. Det som overbeviste det 11. århundres nordmenn – og mange senere generasjoner – var kongens ord og liv og, fremfor alt, hans død.

Tillat meg en kort opprydning i begreper: Kristenretten kunne ikke inngå kompromisser med blodhevn, ofring av træller eller den skikk at uønskede barn ble satt ut i skogen, for å nevne noen eksempler. Og her er kristenretten blitt stående; det finnes ingen i vårt land som angriper denne side av kristenretten ut fra prinsippet om religionsfrihet. Det meste av det vi kaller menneskerett begynte som kristenrett. Og, Kirken driver fortsatt misjon, fordi den er overbevist om at evangeliet er sant. Derfor er det dens glade plikt og evige oppdrag å gjøre hva den kan for å omvende dem som ikke tror.

Dåpen fullbyrdes i døden.

I vår dåp dør vi symbolsk med Kristus i neddykking i eller overøsing av vann. Når vi løftes opp igjen, er det et tegn på at også vi skal oppstå og gå inn til det evige liv. Olav ville ikke være konge uten å regjere med Kristus. Hans storhet ligger i hans vilje. I militært og politisk henseende var han ikke naiv eller uerfaren; han var heller ingen desperat person. Da Kongen førte sin lille hær til Stiklestad, visste han at han efter all sannsynlighet ville tape slaget og miste livet. Hans omvendelse og dåp ville imidlertid bli fullbyrdet, og hans budskap til nordmenn alle steder og i all fremtid var: Jeg vil dø for dere, for at dere kan leve med Kristus. Om dere velger å tjene fremmede konger og deres vasaller i Norge, så velger jeg allikevel dere, for Kristi skyld.

Det folk han døde for svarte, først nølende, så med kraft og utholdenhet: Be for oss for Guds åsyn, din død viser at du er hellig.

Av Biskop Bernt Eidsvig, Roma, 16.10.2013
Publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Slik blir du en helgen
• 1000-årsjubileum for Olav den helliges omvendelse og dåp - i Rouen oktober 2014
• Preken: Olsok uten Hellig Olav - Biskop Bernt Eidsvigs olsokpreken i Nidarosdomen 29. juli 2013
• Helgener for vår tid - en artikkel av Anne Samuelsen
• Hellig Olav forklart for barn - en artikkel i det katolske barnebladet Arken
• Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid
• Ettertanke: Trosskiftet i middelalderen

Ettertanke: Ikke «bokens religion»

JESUS, DET LEVENDE GUDS ORD: Ikonet "Kristus Pantokrator" fra det 6. århundre, Sta. Katarina-klosteret på Sinai-fjellet i dagens Egypt.

En del kristne forholder seg til Bibelen slik muslimer forholder seg til Koranen; som om det er selve boken som er fundamentet i vår tro. Det er det ikke. 

Vi kristne skal ikke være bibelfundamentalister, vi skal være Jesus-fundamentalister. «Åpenbaringen par excellence er ikke en bok, men en person,» som p. Ole Martin Stamnestrø sier det.

Den kristne tro er med andre ord ikke en «bokens religion». Den er en Guds Ords religion; «ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord», sier St. Bernhard av Clairvaux (1090-1153). Det er Jesus som er Guds Ord. Han er Ordet som «ble menneske og tok bolig i blant oss» (Joh 1,14). I dag er Jesus levende til stede på jorden gjennom sin kropp,­­­ Kirken, og gjennom sitt ufeilbarlige Ord, Bibelen.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud, og hele Bibelen er Guds sanne ord. Men: Guds ord skal leses og forstås av Jesu legeme, Kirken. Bibelen uten Kirken og Kirken uten Bibelen er simpelthen oppskriften på det komplette kaos.

I kompendiet til Den katolske kirkes katekisme står det: «Hvilken rolle spiller Den hellige skrift i Kirkens liv? Den hellige skrift gir Kirkens liv støtte og kraft. For Kirkens barn er den bekreftende for troen, føde for sjelen og en kilde til åndelig liv. Salmedikteren sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119, 105). Derfor oppfordrer Kirken alle til å lese av Den hellige skrift ofte. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» (St. Hieronymus).» Bibelens fire evangelier vitner om Jesus på en spesiell måte. De danner «hjertet i Skriften og inntar en enestående stilling i Kirken.»

Derfor: Dykk dypt i Bibelen i dag – den er så definitivt «nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.» (2. Tim 3,16) Takk Gud!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. februar 2014, da 2 Tim 3,10-17 var dagens bibeltekst

LES MER:

• Les mer her om hva kompendiet til Den katolske kirkes katekisme sier om Den hellige skrift (Bibelen).
• Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften (min kronikk i Dagen 19.10.2012)
• Få også med deg oppfølgeren til kronikken. Den finner du her: "Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned?" 
• Les pater Pål Bratbaks innlegg "Det katolske synet på Åpenbaringen" (publisert i Dagen 31.10.2012) 

Ettertanke | Gudløs barneoppdragelse

DÅPSBARN: Fornøyd liten Johannes i bare dåpsskjorten, hjemme igjen etter dåpen 11. februar 2012. Ingen religionsnøytral oppdragelse på den karen, nei.

Presten (i dåpsliturgien etter selve dåpen): "Johannes, du har ikledd deg Kristus og er blitt en ny skapning. La dette hvite klede være et tegn på din nye verdighet. Bevar det uplettet til det evige liv. Må de som står deg nær, hjelpe deg til dette i ord og gjerning."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har aldri forstått hvordan det å gi barn en gudløs oppdragelse skulle være mer nøytralt og gi barna et bedre valggrunnlag enn å gi dem en kristen oppdragelse. 

Jeg mener, gudløsheten møter de jo over alt. Hvis barna skal ha grunnlag for å gjøre et reelt valg når de blir store, må de få anledning til å møte Gud gjennom familien og Kirken mens de er små, tenker jeg.

Det virker som jeg er litt på linje med Herren Gud der, i og med at han sier i et av de aller sterkeste og vakreste avsnittene i hele Bibelen:

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» (5. Mos 6,4-9)

Ikke akkurat oppskriften på en religionsnøytral oppdragelse det der, nei.

På kjøleskapet vårt henger et gulnet, flere år gammelt avisutklipp der Signe Sandsmark i Kristne Friskolers Forbund får spørsmålet: «Er livssynsnøytral undervisning mulig?» Her er hennes kloke svar:

«Tenk deg et barn som har lært at det er Gud som har skapt oss og gitt oss evner, og at det er han som styrer verden. Når en slik elev opplever at skolen later som om Gud ikke finnes, blir det tydelig at den ikke fungerer nøytralt, men gudløst. For dem som ikke har kristen bakgrunn blir en slik påvirkning enda sterkere, for de opplever både et samfunn og en skole uten gudsdimensjon.» 

Nettopp.

I dag feirer toåringen vår to års dåpsdag. Det skal vi feire så det holder på en ikke-nøytral måte. Vi skal tenne dåpslyset, synge, be, snakke om dåpen, gi gaver og avslutte med en liten, durabelig godterifest (midt i uka!) for å feire at vår Johannes ble Guds barn i dåpen den 11. februar i det Herrens år 2012. Halleluja!

 

KORSTEGNET: Prest: Hva heter barnet?
Foreldre: Johannes
Prest: Hva søker dere for Johannes i Guds Kirke?
Foreldre: Dåpen.
Prest: Når dere ber om dåpen for Johannes, er dere da klar over hvilken forpliktelse dette innebærer: At dere oppdrar ham i troen, så han lærer å holde Guds bud, elske ham og sin neste slik Kristus lærte oss?
Foreldre: Det er vi.
[...]
Presten: Johannes, stor er gleden i den kristne menighet over å ta imot deg. På Kirkens vegne signer + jeg deg med korsets tegn, og etter meg vil også dine foreldre og faddere tegne deg med Kristi, Frelserens tegn.

(Foto: En av gjestene, tatt i St. Paul kirke i Bergen 11.02.2012)

Ettertanke: Levende steiner på klosterøya

SELJA: "I dag (og alle dager) ber jeg om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge. Jeg ber om at Den hellige ånd igjen skal bygge med levende steiner på Selja og gi oss et kloster – et kraftfullt og levende senter for kristent liv og kristen tro i vår tid. Blir du med og ber?" Foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

I dag er det minnedagen for den hellige Scholastica (480-543) som var nonne og søsteren til den hellige Benedikt, klosterbevegelsens far i Europa. 

PILEGRIMSVEIEN: Den gamle pilegrimsveien over Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Benediktinerklostrene ble kristendommens brohode i Europa nord for Alpene. Til Norden kom de på 1000-tallet og var først misjonærer.

Ute på Norges ytterste vestkyst, på den hellige øya Selja ved Stadt, finner du både Norges eldste pilegrimsmål og ruinene etter et av landets første benediktinerkloster. Her ute er det nesten som om steinene lever. De dirrer av historie og levd liv – levd pilegrimsliv, kirkeliv og klosterliv.

I over 400 år var klosteret på Selja aktivt, helt til reformasjonen i 1537. Hit kom folk for å finne sann kristentro, for den slags finner du mye av i klostrene; i kristne fellesskap som bobler av bønn, Bibel-meditasjon, tilbedelse, messefeiring, forkynnelse, åndelig fordypning og åndelig veiledning.

Klostrenes oppgave er å bygge en kirke av levende steiner, der Jesus selv er hjørnesteinen (Apg 4,11). Dette gjør klostrene gjennom bønn, forvaltning av sakramentene og ved at de forkynner evangeliet som et vitnesbyrd om en levende Kristus. «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4,12)

Biskop Bernt Eidsvig sier: «Apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.»

I dag (og alle dager) ber jeg om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge. Jeg ber om at Den hellige ånd igjen skal bygge med levende steiner på Selja og gi oss et kloster – et kraftfullt og levende senter for kristent liv og kristen tro i vår tid. Blir du med og ber?

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 10. februar 2014, da Apg 4,8-12 var dagens bibeltekst 

LES MER:

• Her kan du lese mer om Selja og se flere bilder fra Selja (nederst i artikkelen er det lenker til mange andre av bloggens Selja-artikler)
• Du får opp samtlige artikler tagget med Selja ved å klikke her.
• NRK P1 intervjuet meg nylig om klosterprosjektet. Det innslaget kan du lytte til her i P1s radioprogram Mellom himmel og jord. 
• Også NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet meg nylig om klosterprosjektet, ute på Selja. Den reportasjen kan du lytte til her.
• NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet også den lutherske biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, der han erklærer at han at "både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer. Intervjuet med biskop Nordhaug kan du lytte til her.
• NRK1 Vestlandsrevyen hadde også nylig et tv-innslag om klosterprosjektet på Selja. Det kan du se her. Først er det en liten reportasje ute fra Selja, deretter intervjues biskop Halvor Nordhaug i tv-studio.
• Fly til den hellige øya Selja mens Nidarosdomens guttekor synger "Ave Maris Stella" for deg: "Ave Maris Stella over Selja"

Biskopens preken fra prestevielsen i Nidarosdomen

RETT FØR: "Tre frem, Egil Mogstad, du som skal vies til prest." Ordinanden: "Adsum." ("Jeg er her").
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Her er biskop Bernt Eidsvigs preken fra prestevielsen av Egil Mogstad i Nidarosdomen på festen for den hellige Eystein, 26. januar 2014.

(Uthevinger i kursiv er biskopens egne, uthevinger i fet er mine.)

Kjære biskop Tor Singsaas, domprost Ragnhild Jepsen og domkirkens menighetsrådsleder, kjære prester og ordensfolk – jeg hilser særskilt de tilstedeværende fra dominikanerordenen og Det franske oratorium; kjære Egils venner og familie, kolleger og elever fra Trondhjems katedralskole og fra Det mosaiske trossamfund, kjære brødre og søstre, men først og fremst, kjære Egil.

Det er med takknemlighet overfor Nidaros biskop, domprost og menighetsråd vi kan samles her for å vie Egil Mogstad til prest på festen for denne kirkes byggherre, erkebiskop Eystein. Ordinand og kirke har en lang felles historie. Uten denne kirken ville Egil ha vært en annen person enn han vi kjenner. Vi blir likeledes minnet om at våre to kirker har en felles historie i dette rom: Her er mange prester og biskoper av katolsk og luthersk bekjennelse blitt ordinert i århundrenes løp, men det er helt sikkert første gang en prest er blitt viet i begge kirkers ritualer.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

SELVE PRESTEVIELSEN: "Allmektige Gud, vi ber deg: Gi denne din tjener presteembedets verdighet, forny hellighetens ånd i hans indre. Gi ham å holde fast ved den nådegave han har mottatt fra deg, og la han ved sin holdning og sin vandel være et forbilde på sant kristent liv. Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette kunne under gitte omstendigheter blitt oppfattet som et splidens tegn, men jeg registrerer at det motsatte er tilfellet: Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling.

Jeg sier bevisst ”utvikling”, for Egil er ikke en bruddets mann. Hans forhold til Kirkens enhet er patristisk av støpning og – hadde jeg nær sagt – tidfestelse, og skriver seg således fra en forestillingsverden fra før skismaet mellom øst og vest og reformasjonen. Som sin lærer Einar Molland – som gav mange av oss de viktigste begreper om Kirken og de kristnes enhet – tror han det Kirken alltid har trodd. Han ser kontinuiteten fra jødedom til kristendom, ikke minst ser han for oss alle en felles fremtid hos Gud. I mellomtiden får vi gjøre så godt vi kan med de midler felles historie, felles mål og felles fremtid kan gi oss. De er ikke få.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

KRISTEN ENHET: "Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling."  (Sitat fra biskop Bernt Eidsvigs preken)
Her holder den lutherske biskop Tor Singsaas en hjertelig tale under mottakelsen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dagens lesninger er valgt for festen for den hellige Eystein og passer ikke bare for denne festen, men også for den situasjon Egil vil befinne seg i som prest ved St. Olavs kirke. Om noen få måneder vil kirken bli revet. Vi går inn i en spennende byggeperiode; jeg kan ikke en gang love dere at vi bygger på stengrunn, for arkeologene forteller oss om et to meter tykt leirlag like under tomtens overflate… De fleste av dere vil vite at Egil har vært med på å forberede kirkebygget og har vært en verdifull rådgiver for arkitekt og biskop, noe vi regner med at han fortsetter med inntil den nye kirken står der.

Den hellige Eystein bygget imidlertid ikke bare et hus for Kirken, han var i høyeste grad med på å gi den et åndelig reisverk. Dette ble stående lenge efter hans død, ja hans grenseoppgang mellom kirkelig og verdslig makt er ennu ikke blitt uaktuell.

Kjære Egil, som prest vil din viktigste oppgave være å bygge en kirke av levende stener. Du skal gjøre dette i din forvaltning av sakramentene, idet du bruker dem og gjør dem tilgjengelige. Du skal forkynne evangeliet som et vidnesbyrd om en levende Kristus. Om noen få minutter vil jeg rekke deg paten og kalk med brød og vin og si:

«Motta det hellige folks offer og bær det frem for Gud. Vær deg bevisst hva du gjør, efterlign det du rører ved, og ta Herrens kors til forbilde for ditt liv.» 

(Prekenen fortsetter under bildet.)

PRIMISSMESSE: P. Egil Mogstad feiret sin første messe i Tautra Mariakloster 27. januar, dagen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ditt kall skyldes ingen tilfeldighet; de midler du har for å virkeliggjøre det heller ikke. Det er bare Guds folk som kan be frem prestekall. De kan imidlertid ikke gjøre dette uten å ville gi presten hva han trenger for sin tjeneste. Enkelt og direkte ser vi det her: kalk og paten, brød og vin. Men de gir deg også sin bønn, de gir av sin arbeidskraft og omsorg. De oppmuntrer deg i din innsats, trøster og støtter deg i motgang. Guds folk vet at Herrens kors er virkelighet i ditt liv.

Det troende folk vil søke deg, din forbønn og dine råd. Når du forbereder din preken, er du opptatt av hva de trenger å høre, ikke av hva du har behov for å si. Når du feirer messen med hengivenhet og oppofrelse, er det fordi både du og de vet at du står for alteret i Herrens sted og at de ord du uttaler, blir oppfylt av Herren selv. Du er sakramentenes og folkets tjener. Tjenesten for Gud kommer først i ditt liv. Dette er evangeliets åk. For den som bærer åket av kjærlighet til Kristus, er det lett, for Kristus bærer dine byrder.

Kan vi snakke om kjærligheten til Kirken i det samme åndedrag som vi snakker om kjærligheten til Kristus? En liten nyansering er på sin plass her, for kirke betyr ikke bygninger, verdighetstegn eller institusjoner. Disse er hjelpemidler vi trenger. Men apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.

 (Prekenen fortsetter under bildet.)

"JEG VIL GI DEG ALT": "Sancte Olave - ora pro nobis." Under allehelgenslitaniet ligger presteordinanden helt flatt på gulvet, som et symbol på den fullstendige overgivelsen til Kristus og hans Kirke.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vårt oppdrag som prester begynner altså med at vi elsker Kristus. Frukten av denne kjærlighet og av prestevielsens nåde er evnen til å se at Kirken – bestående av skrøpelige mennesker – gjør alt den formår for å gi Kristus en synlig skikkelse her på jorden; vi vinner hans trekk når vi utfører hans gjerning og bruker ord som kommer fra ham. Vi er kalt til fullkommenhet, og er på vei til fullkommenhet. Til slutt vil Gud gi oss denne gave. Jo bedre du, kjære Egil, lærer Guds folk å kjenne, desto klarere vil du se likhetspunktene mellom folket og Kristus. Stadig inderligere vil du vite hvorfor du ber: «Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro.»

Kristus gir sine prester evnen til å se Kirkens tro. Denne innsikt er en forutsetning for å vokte Herrens får. Enheten mellom hjord og hyrde er klart betonet av det annet Vatikankonsil. Ingen hyrde vil sette livet til for en hjord han ikke kjenner, men jo bedre du kjenner dine troende, desto tydeligere vil du se at de blir Kristus mer lik. Spør de trofaste prester som er her idag; de vil alle bekrefte dette. Det finnes imidlertid ingen sikre fristeder for gode hyrder, heller ingen trygg fritid. Så usentimentalt er det. Men Kristus vil i sin egen guddommelige skikkelse og i sitt bilde – Kirken – gi deg alt.

Måtte han som har begynt den gode gjerning i deg, også fullende den.

+ Bernt Eidsvig

Publisert med tillatelse  
 

ST. EYSTEIN: Vestfrontens statue av Nidarosdomens byggherre, den hellige erkebiskop Eystein, bekranses hvert år på hans minnedag 26. januar - så også i år, på p. Egil Mogstads prestevielsesdag. Eystein er p. Egil Mogstads fermingsnavn som han valgte da han gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 1976.
Foto: Jan Erik Kofoed, publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

• Helside i Dagen: Historisk prestevielse i Nidarosdomen (intervju med biskop Tor Singsaas og p. Egil Mogstad)
• Ettertanke: Byggmesteren i Nidarosdomen (kort tekst om St. Eystein)

Helside i Dagen: Historisk prestevielse i Nidarosdomen

KIRKEHISTORIE: Søndag ble Egil Mogstad (t.v.) viet til katolsk prest i Nidarosdomen. Her sammen med sokneprest Dom Albert Mączka under utgangsprosesjonen.
Foto: Mats Tande

- En stor glede og en stor begivenhet, sier biskop Tor Singsaas som var til stede under den katolske prestevielsen i Nidarosdomen.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Publisert i avisen Dagen 30. januar 2014

Faksimile: Dagen 30.01.2014

Prestevielsen av Egil Mogstad søndag 26. januar var den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden før reformasjonen i 1537. Den lutherske biskopen i Nidaros kaller hendelsen for «et enhetens tegn».

- For oss er dette ingen sensasjon. Det er snarere en naturlig utvikling og et resultat av nært og godt samarbeid med Den katolske kirke gjennom mange år, helt siden pavebesøket i 1989, sier biskop Tor Singsaas.

Tidligere luthersk prest

Egil Mogstad (65) ble ordinert til prest i Den norske kirke i Nidarosdomen i 1974. Han konverterte allerede to år etter, men innen den tid hadde han rukket å gjennomføre varige endringer i Nidarosdomen: Midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok, tidebønner og en profesjonalisert guidetjeneste. Siden 1980 har Egil Mogstad vært lektor ved Trondhjem Katedralskole og aktiv i menighetsarbeidet i St. Olav domkirke.

Et luthersk initiativ

PRESTEVIET: Egil Mogstad
ble søndag 26. januar viet til
prest i Den katolske kirke.
Foto: Mats Tande

Biskop Tor Singsaas sier søndagens prestevielse representerer «en åpenhet mot kristne brødre og søstre som er viktig for oss».

- Vi opplever respekt og stor takknemlighet fra Den katolske kirkes side. De møter oss med ydmykhet og ingen forventning om at dette skulle kunne skje, forteller han.

Det var lutherske venner av Egil Mogstad som kom opp med og fremmet ideen om at prestevielsen skulle skje i nasjonalhelligdommen. Mogstad sier at han selv aldri hadde våget å spørre om noe så stort.

- Jeg er bare en liten bit i den store, økumeniske mosaikken. At jeg skulle få bli diakonviet i den gamle kirken på Stiklestad og presteviet her i selveste Nidarosdomen skyldes nåden alene, sier Egil Mogstad.

Tidligere publisert i avisen Dagen 30. januar 2014

KIRKEHISTORIE: Den katolske biskop Bernt Eidsvig presteviet Egil Mogstad i Nidarosdomen søndag. - Dette kunne ikke skjedd for 30-40 år siden. Mye har forandret seg siden da, sier Nidaros-biskop Tor Singsaas.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kommer: 

• Biskop Bernt Eidsvigs preken illustrert med en del av fotografiene som jeg og flere andre tok under prestevielsen 26. januar 2014 og primissmessen i Tautra Mariakloster mandag 27. januar 2014.

Vil finne St. Olav - finkjemmer Nidarosdomen

JAKTEN PÅ HELGENKONGEN: Georadaren blir dratt over kirkegulvet for å finne signaler under gulvet.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Fascinerende! Nidarosdomen finkjemmes med georadar, i leting etter Olav den Helliges levninger.

Biskopen i Nidaros bispedømme, Tor Singsaas, synes prosjektet er spennende.
– For 30 til 40 år siden hadde jo ikke dette prosjektet latt seg gjennomføre på samme måte. Men kirka har også forandra seg, sier han til NRK Trøndelag.

Første gang

Det er aller første gang i historien at det blir brukt en georadar i søket etter Hellig Olav i Nidarosdomen. Resultatet av arkeologenes undersøkelser vil bli offentliggjort i programmet Newton på NRK1 den 23. februar 2014.

Les hele saken her på nrk.no og se et lite tv-innslag fra letingen.

LETEOMRÅDET: Gulvet under oktogonen undersøkes spesielt nøye av NTNUs arkeologer. En teori er at Olav den Hellige kan ligge begravd i østre oktogon kapell, omtrent fire meter fra hovedalteret i kirken, like bak hans opprinnelige gravsted (skjult på dette bildet).
Foto: Øyvind Lerø

LES MER:

• På Wikipedia kan du lese en egen artikkel om St. Olavs skrin og mysteriet om hva som skjedde med helgenkongens levninger: http://no.wikipedia.org/wiki/St._Olavs_skrin