Søndag i St. Olav domkirke. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt.
Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.
Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.
I morgen er det søndag,
det skinner over jord.
Den deiligste av dagene
for liten og for stor.
Med klokkeklang og kirkegang
og tur i skog og hei.
I morgen er det søndag
og all verden gleder seg.
Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).
SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»
Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.
Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!
Mmm. Søndagsmat.
Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig.
Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!
Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen. Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012
Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen. Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.
Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.
Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).
I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.
Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.
Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.
Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).
Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.
Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.
Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.
Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo
Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.
På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.
I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden. Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.
«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre.
Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.
Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre:
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen:
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!
Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst
Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!
Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
VINTERNATT: I dag har jeg snudd primstaven. 14. oktober er første dag på primstavens vinterside. Symbolet er en vott. Ikke fordi det er vinter, men fordi det er minnedagen til Kirkens 16. pave, den hellige pave Callistus (død i år 222). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dag er det minnedagen for den hellige pave Callistus som har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige, aktive og livsbejaende paver i den tidlige kirken.
Før Callistus ble pave, var han forstander for den kristne
menighetens gravsted ved Via Appia. Disse katakombene kalles ennå San Callisto, og der er 16 paver og ca 200 000 martyrer gravlagt.
Callistus hadde en bakgrunn som slave og straffange før han ble valgt til pave, og han skulle bli en pave som kjempet for likeverd mellom kirkens medlemmer. Til tross for at romersk lov forbød det, tillot pave Callistus ekteskap mellom slaver og frie mennesker.
Helgener og syndere
I kontrast til de gammeldagse rigoristene (som motpaven Hippolyt) forkynte Callistus at
Kirken skal være et
hjem både for syndere og helgener (slik lignelsen om ugresset blant hveten antyder). Derfor skal kirken tilby forsoning til
dem som hadde falt i alvorlig synd etter dåpen, dersom de virkelig angret, og
etter en passende bot.
Callistus var romer fra fattigkvarteret Trastevere der han både ble født og døde. Han ble bisatt i Trastevere ved Via Aurelia, og interessant nok
ikke i S. Callisto-katakomben som er oppkalt etter ham. Pave Callistus døde som den sekstende pave, i år 222.
Tradisjonelle liturgiske pavehansker.
Primstaven
Symbolet for denne dagen på primstaven er en vott, nærmere bestemt en pavehanske. Primstavmerket kan også være et tre uten løv eller en stav (en pavestav).
Dom Erik Varden (45) er fra Østfold og har vært abbed for cistercienserklosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire i England siden 2015.
Foto: Br. Martin Horwath, Mount St. Bernard Abbey
Deo gratias! Etter å ha ventet i ti år, er endelig dagen her: Vi får en ny biskop i Tondheim. Og FOR en fantastisk biskop Kirken blir beriket med. En gledens dag for hele Kirken i Norge. Har du lest boken til abbed Erik Varden? I denne bloggposten blir du bedre kjent med både den nye biskopen og boken hans The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.
Dom Erik Varden er oppvokst i en luthersk familie i Østfold. Som tenåring var han agnostiker. Han konverterte til Den katolske kirke som 19-åring, i 1993. Som 26-årig ble han cisterciensermunk. Siden 2015 har han vært abbed i cistercienserklosteret Mount St. Bernard i England. Der hadde han tenkt å bli til sin død (faktisk hadde han lovet det), men Gud hadde andre planer. For to uker siden kalte Pave Frans ham til å bli biskop i Trondheim, og i dag fikk også vi andre vite at slik blir det.
Abbed Erik Varden (til høyre) under Olsokfeiringen i Nidarosdomen 29. juli 2018. Foto: Jan Erik Kofoed
Biskop-elekt Erik Vardens brev
Aller først: Les biskop-elekt Erik Vardens brev til de troende i Trondheim stift, så skjønner du litt mer av hvilken mann det er som nå blir katolsk biskop i Trondheim.
Kjære troende i Trondheim stift!
På festdagen for den hl. Theodor av Tarsus, 19. september, fikk jeg vite at Paven hadde utnevnt meg til biskop av Trondheim. Pavens nuntius til London, som overbrakte nyheten, var godheten selv. Han minnet meg om at Theodor var munk, som jeg; at han likeså, i lydighetens navn, ble bedt om å forlate en livsform og brødre han hadde inderlig kjær. Født i Paulus’ hjemby, fikk han bispedømmet Canterbury betrodd i året 669. Og der, sa Nuntius, ble han til velsignelse - et tegn på Kirkens verdensomspennende, kulturoverskridende enhet. Theodor satte Kirken «på solid grunn», står det i kollektbønnen for dagen, som fortsetter: «la oss også stå stødig på klippen som er Kristus selv, i lydighet mot kallet vi har fått».
«Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.»
At jeg her og nå er litt skjelven, sier seg selv. Men jeg har levd lenge nok til å sanne det Paulus sier i et brev: «Han som kaller er trofast; Han vil gjøre dette.» Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.
Og jeg ser da også frem til oppdraget med glede! Minnet om gjestfriheten, rausheten og gløden jeg møtte i Trondheim i fjor, da jeg hadde æren av å holde Olsokforedrag, er meg til stor trøst når jeg nå innser hva det vil si å gjøre oppbrudd fra det som har vært mitt hjem, min familie. Dere har utrettet store ting i de siste årene, sågar reist en vakker domkirke! Måtte denne bygningen, med sitt åpenbare fokus på de Hellige Mysterier, i et rom med klare linjer som konsentrerer tanken og løfter hjertet, et luftig rom hvor det er høyt under taket, være et bilde på fellesskapet vi får bygge sammen.
For noen år siden var jeg på besøk i et av min Ordens klostre i Irland. Rekruttering var lenge uteblitt der. Fremtiden syntes usikker. I samtale med en gammel munk, et godt, klarsynt menneske jeg satte høyt (og som låpå sitt dødsleie), spurte jeg om det gjorde ham vondt å se sitt livsverk så utsatt? Han svarte kontant: «For klosteret har jeg ingen bekymring; det som gjør vondt, er at Kristus er i ferd med å forsvinne fra Irland.» Utsagnet satte en støkk i meg. Det har siden vært meg til hjelp og inspirasjon. Hvor vesentlig det er å vite hva som virkelig teller!
«I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset ... »
Situasjonen min medbror refererte til, gjelder vel for hele Europa. I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset som ikke lar seg gripe av selv det mest oppslukende mørke, å nære velvilje, å forsones, å fremme et fellesskap tuftet på tillit, i fred, å vitne om at døden har mistet sin brodd, at livet har mening, skjønnhet og ukrenkelig verdighet. Det er et stort ansvar, dette, men også et privilegium — til forvandlende glede.
Måtte Maria, Havsens Stjerne, holde sin ledende hånd over ferden vi nå legger ut på sammen, beriket av en edel arv. I Olavssekvensen står det om Norges Evige konge:
«Her i striden og i trengsla
gjekk Sankt Olav kvikt av lengsla
etter ljos og evigt liv.»
Et eksempel til etterfølgelse!
Jeg ber for dere alle. Be også for meg, og for mine brødre i Mount Saint Bernard, som går inn i en brytningstid. På gjensyn til nyttår. I Jesu navn!
– Vi er selvsagt grunnleggende glade. I tillegg kan jeg si at dette er en mann etter vårt hjerte. Vi synes det er så flott at det nesten ikke er til å tro.
– Hva ved Varden gjør ham til en mann etter ditt hjerte?
– Vi har allerede de to cistercienserklostrene i vår midte. Jeg tror dette treffer noe i den trønderske folkesjelen. Det er noe med en folkelig enkelhet som er veldig rett fram. Og så er han en lærd, ung og sympatisk og vennekjær mann. Alt peker oppover nå, sier Mogstad.
The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance
La oss begynne med bokens egen introduksjon, det vil si teksten som står bakpå boken:
The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it. But who has not known its gnawing ache? The fear of loneliness causes anguish. It prompts reckless deeds.
No voice is more insidious than the one that whispers in our ear: 'You are irredeemably alone, no light will pierce your darkness.' The fundamental statement of Christianity is to convict that voice of lying.
The Christian condition unfolds within the certainty that ultimate reality, the source of all that is, is a personal reality of communion, no metaphysical abstraction.
Directing us towards this communion, Scripture invites us to remember who we are, where we come from, where we are going. This book examines different facets of Christian remembrance, complementing biblical exegesis with readings from literature. It aims to be an essay in theology. At the same time, it proposes a grounded reflection on what it means to be a human being.
Faksimile fra kapittelet "Remember you are dust" i boken "The Shattering of Loneliness". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Vardens verk er dypt personlig, men samtidig teologisk og prinsipiell. Boken er enkel og samtidig tung av kunnskap. Den er dypt åndelig og samtidig en overraskende praktisk og livsnær veiledning i troens liv. Endelig er den lettlest, men med et vidt utsyn som gjør at man ikke lett blir ferdig med den."
"Vardens personlige beretning om sin vei fra vantro til full kommunion med Den katolske kirke og inntreden i cistercienserordenen er fascinerende i seg selv. Men det er idet forfatteren overskrider dette personlige perspektivet og fletter det inn i Kirkens historie og tradisjon, at boken blir allmenngyldig og relevant.
Det er her det store forfattergrepet kommer til uttrykk, og som hever boken opp på et nivå for seg. Og det er her det blir virkelig interessant. Varden lar historier fra nåtiden speile seg i beretninger fra Kirkens historie og Den hellige skrift. Lærd og elegant knytter han for eksempel Vergil, den svenske dikteren Stig Dagerman og flere andre sammen med helgenbiografier og kjente historier fra Det gamle og Det nye testamente."
THE monks at Mount St Bernard’s, a Cistercian abbey in Leicestershire, rise at 3 o’clock in the morning, to say prayers at 3.30.
Ingmar Bergman called this the “hour of the wolf”, the Abbot, Dr Erik Varden OCSO, says. “When the night is at its thickest and darkest and dawn still seems impossibly remote. The hour of despair.”
The intercessions offered at this time are “for all those who are suffering, who are in pain, who are afraid of the day about to dawn, who perhaps can see no possibility of tomorrow”. This is not a mere exercise of sympathy, he emphasises. “We can actually effectively hold that pain before God, and make it, remarkably, praise. . . Call down the mercy of God into these corners of darkness that it might not otherwise reach because the conduits didn’t exist.
A monk, he explains, with a laugh, is “like a gutter. . . (en rennestein, min anm.) He’s got to try to keep himself uncluttered in order to be an effective conduit of the world’s necessities upwards and of divine mercy down.”
A willingness to stare down the darkness is at the heart of Dr Varden’s new book, The Shattering of Loneliness, which explores the most excruciating aspects of human existence. It begins with his learning, as a child in Norway, of the scars inflicted by torture during the Second World War (“It was as if all the world’s pain had entered, by them, into my protected universe”), and goes on to draw lessons from lives, both real and fictional, tormented by despair.
His own early intuition that human life carried “immense potential for pain” gave rise to a different response: compassion; and, at the age of 26 (via a teenage encounter with Mahler’s Resurrection), entrance to St Bernard’s.
NOVISEN OG ABBEDEN: Br Timothy, novise i Mount St Bernard Abbeys, sammen med abbed Erik Varden (t.v.). Foto: regissør Nick Hamer, som har laget dokumentarfilmen "Outside the City" som har premiere i høst
Tonen av håp
Erik Vardens bok har en sterk, personlig stemme. Han forteller blant annet om den gang han som ung agnostiker, nesten 16 år gammel, lyttet til Gustav Mahlers andre symfoni, "Oppstandelsen". Musikken og teksten traff ham og forandret ham for alltid:
"Ha tro, hjerte, ha tro:
ingenting vil gå tapt for deg.
Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt;
ditt er hva du har elsket og kjempet for.
Ha tro: du var ikke født forgjeves.
Du har ikke levd og lidd forgjeves."
Og det er denne tonen - evangeliets tone - som bærer gjennom denne boken. Dette er ikke en bok som drar deg inn i mørket. Det er en bok som gir deg lys.
Utdrag fra boken, der Erik Varden forteller om øyeblikket da han hørte Mahlers 2. symfoni - øyeblikket som for alltid forandret hans liv.
Er det vanskelig å lese? Klikk på bildet for å se det i større format.
Fortsettelsen av teksten. Klikk på bildet for å lese det i større format. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Til slutt - hvis du har fem minutter - her er en video fra olsokmessen 2018 der Dom Erik Varden holdt prekenen i Nidarosdomen:
Hva mer er det å si? Jeg vil fremheve dette ene: Denne nye biskopen som Gud velsigner hele Norge med, forteller meg én ting: Det er håp for deg, Norge.
