Ettertanke | En stråle av sannhet

ATEN: Areopagos, sett fra Akropolis.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med en god venninne. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten.

Der klatret vi opp på Akropolis og så ruinene av de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en fjelltopp. Der dumpet vi over en bronseplakett med noen fullstendig uforståelige ord. En amerikaner gikk forbi. Han hadde studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Det gikk ikke mange sekundene før vi forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Areopagos.

Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her, på Areopagos, sa han det. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt, hvordan Paulus griper tak i den strålen av sannhet som han fant hos atenerne på Akropolis: 

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.» Slik ble noen av de første europeerne kristne.

Kort tid senere, på 100-tallet, utformer så kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Jesus – Logos – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser, ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

På 600-tallet sender Kirken de første misjonærene til det hedenske England, med klar beskjed fra pave Gregor den store om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og senere i Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Nær vår egen tid dukker filosofen, helgenen og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942) opp i kirkehistorien, etter at hun har vandret fra jødedommen til ateisme til den kristne tro. Hun sier: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke». 

Paulus formidlet sannheten på en troverdig og relevant måte inn i livssynsmangfoldet i Aten. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus, han som er Sannheten. Blir du med og ber om at det må skje mer og mer? «Skje din vilje, som i Himmelen, så og i Europa.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. mai 2021 da Apg 17,29–34 var dagens bibeltekst.

Les også:

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Førstesiden i fotoalbumet fra interrailturen. "Livet er for kort til å la være å dra på interrail -98. Aina Wikanes og Ragnhild Aadland. 9. juni til 7. juli 1998."
Før-bildet viser hvite legger i Venezia. Etter-bildet viser brune tær etter en måned i solen.

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med min gode venninne Aina. To uker i Italia, en uke i Frankrike og en uke i Hellas. Kan det bli bedre? Reisen ble mitt første ordentlige møte med det katolske Europa - med kirkene og katedralene, med katolske kristne, med levende kristne menigheter.

På toget på vei ned til Italia delte vi kupé med en katolsk professor som var med i den katolske Focolare-bevegelsen. Han hadde mange gode tips og råd om hva vi burde få med oss i Venezia, Firenze og Roma. Vi fulgte mange av rådene, blant annet dette: Ikke stress rundt i Venezia. Ikke prøv å se alt, for det får dere uansett ikke til. Vær til stede. Stikk tærne ned i Canal Grande. "Sit down and dream." Det gjorde vi, ved Ponte di Riaolto, Venezias mest berømte bro (bildet til venstre på fotoalbumoppslaget her). Mmm!

Hele reiseruta vår. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten (helt til høyre på kartet her). Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en historisk fjelltopp: Areopagos. 

På Areogaos dumpet vi over denne bronseplaketten. Vi spurte en tilfeldig forbipasserende om han ante hva dette var for en plakett. Han svarte "Vel, jeg kan ikke gresk, men jeg har studert klassisk gresk. Jeg kan prøve å lese hva det står."

Det tok ikke mange sekundene før vi gjenkjente ordene og forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Areopagos. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her sa han det. Helt på ekte. Oppå disse samme atomene. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt.

Foto: Zde/Wikimedia Commons

Det som står her, er Apg 17,22-32.

«Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.

Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.

Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’

Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.»

Foto: Templar 52/Wikimedia Commons

To det er godt å ha som venner: Aina og Paulus.

Jeg er SÅ uendelig takknemlig for måneden på interrail. Det kommer jeg til å forbli så lenge jeg lever. Hvis du kan reise: Reis! Ja, det er dyrt. Det koster et inntektstap ved at du ikke kan ha sommerjobb den måneden, og det koster penger å være på reise. Men spar! Og reis! Opplev Europa! Det er SÅ inderlig verdt det!

Ettertanke | Det er i ham vi lever

Raphael (1483-1520), “Studie for St. Paulus preker i Aten”
(Foto: Public Domain)

Skulle du ikke ønske at du var der den gang Paulus holdt den episke talen sin i Aten? At du kunne se det nysgjerrige og faste blikket som han festet på tilhørerne? At du kunne høre styrken i stemmen hans? Det skulle jeg ønske. At jeg var der da. Men én gang kom jeg ganske nær. 

Sommeren 1998 var jeg på Areopagos-fjellet i Aten. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover den eldgamle byen, løfte blikket opp mot tempelruinene på Akropolis og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Oppå disse atomene. Jeg stod der og hørte ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17,27f)

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse. Vi er ikke bare «meningsskapende vesener». Vi er meningssøkende vesener. For det finnes en mening med livet, det finnes et opphav, en Skaper – han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Og vi trenger ham for å leve! Hvis vi ikke finner ham, erstatter vi ham med all verdens substitutter.

I forrige uke dumpet det ned en epost i innboksen min. Emnefeltet lød: «Finn ut hva ditt liv og din garderobe mangler». Den utfordringen er så god at jeg lar den gå videre: Finn ut hva ditt liv mangler! Men jeg kan avsløre såpass mye som at svaret ikke er Bose solbriller med innebygde høyttalere i brillestengene. Det er rett og slett ikke det som skal til, selv om det kan tilfredsstille noen overfladiske behov en stakket stund.

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. I Bergen heter kjøpesentrene for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og folk søker dit i tusentalls fordi det er «noe» de mangler. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten, ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

Den hellige kirkefaderen Augustin (354-430) forklarer det slik: «For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Jesus selv ropte det ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.» (Joh 7, 37ff) 

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mai 2021 da Apg 17,22–28 var dagens bibeltekst.

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
Den hellige kirkefaderen Augustin av Hippo
Foto: The Catholic Gentleman

Ettertanke | Jeg har fått all makt

Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud. Det blir sagt om Pave Johannes XXIII at han ba i sin kveldsbønn: «Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.»

Da jeg var barn, hadde jeg to favorittvers i Bibelen. Jeg lærte begge utenat – eller «i hjertet» som engelskmennene kaller det. Der er de fortsatt. I hjertet. 

Det første bibelverset var Joh 3,16, «Den lille bibelen», selve kjernen i den kristne tro. Det andre var Matt 28,18-20, misjonsbefalingen.

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» sier Jesus i misjonsbefalingen, og jeg elsket det. Det er en Gud jeg kan tro på og stole på og gi hele meg til. Det betyr også: Gud er Gud, så det slipper jeg å være. Jeg er ikke allmektig. Min jobb er å være et menneske og gå på Herrens veier. Gud forventer at jeg gjør alt jeg kan, men ikke mer enn det. «For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» (Sal 103,4)

Det betyr: Jeg gjør mitt beste. Deretter overlater jeg resten til Den Hellige Ånd og Guds nåde. Jeg gjør det jeg kan, og så gjør Kirken resten.

Ingen av oss er eneveldige. Bare Gud er allmektig. Det er en bibelsk sannhet som også paver trenger å leve i for å kunne overleve med ansvaret de har.

Paven har mange titler. Den tittelen som den hellige pave Johannes XXIII (1881-1963) likte best og brukte mest, var Guds tjeneres tjener (Servus Servorum Dei). Det blir sagt om ham at han ba i sin kveldsbønn: «Jeg har gjort mitt beste i din tjeneste i dag. Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.» Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud.

Dette vet jeg iallfall: Aldri, aldri la Djevelen ta fra deg motet. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7). 

Guds motstander vil at du skal stirre deg blind på alt som går galt, og tro at det er Djevelen som vinner. Men det er ikke sant. Det er Jesus som har all makt i himmelen og på jorden. Uansett hvor mørkt ting ser ut: I Guds hender kan du hvile med hele din tyngde. «Mens verdens riker stiger og de synker, går Kirken mot fullkommenhetens vår» (Ronald Fangen).

I Apg 1,8 sier Jesus: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» En av Kirkens eldste skuddbønner er derfor denne: Veni, Sancte Spiritus. Det betyr: Kom, Hellige Ånd.

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, og særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. I dag, 3. pinsedag, ber jeg med en av Kirkens pinsebønner: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.05.2021 da Matt 28,16–20 var dagens bibeltekst

Nasjonaldagen i Oslo anno 2021

De der brystlommene til Maria er stappfulle av russekort, og det er Johannes' vesle koffert også.
Foto: Sunniva Aadland Høen

Regn og korona til tross: Det ble 17. mai likevel. 

Fra terrassen vår hjemme kunne alle i familien se Kongeskipet seile ut, jippi! Og vi klarte å finne russ på Aker brygge med maaange russekort! Og vi fant sukkerspinn og kuleis! Hipp hurra for 17. mai! Gud signe Noregs land! 

Høytid ved Bjørnsons grav

Noe av det aller fineste i dag var å se og høre biskop Bernt Eidsvig som deltok i det offisielle 17. mai-programmet i Oslo. 

Jeg er veldig glad for at Oslo KrFs fylkesleder Espen Andreas Hasle var i 17. mai-komiteen i år. Til vanlig er Espen prest i Den norske kirke i Oslo. Som komitemedlem benyttet han anledningen til å invitere biskop Eidsvig til å tale og legge ned en krans ved Bjørnstjerne Bjørnsons grav i dag. Kjempeflott! Som biskopen sa det; det var en stor og uventet glede. På vegne av det katolske Oslo  vil jeg bare si tusen takk!

Det ble en flott, liten tale. Talen varer bare i 3 minutter - få den med deg! Jeg synes det var både spennende og rørende å høre biskopen fortelle om Henrik Wergelands og Bjørnstjerne Bjørnsons vennlighet overfor de katolske kristne i Oslo. Han sa blant annet: «I vår moderne norske åndshistorie var Bjørnstjerne Bjørnson den første som beskrev hva en helgen er, og ikke definerte hellighet som fravær av synd.» Biskopens avslutningsord fra Bjørnson var også ekstra fine:

"Det største som Gud kan gi,
er ikke å kalles berømt og stor,
men menneske rett å bli."

Jeg anbefaler at du får med deg starten av videoen også, med Espen Andreas Hasles korte hilsen og presentasjon av Den katolske kirke i Oslo. Her kan du se både Espens hilsen og biskopens tale:

    

Virker ikke videovinduet? Da kan du se talen her: https://www.facebook.com/KrfEspen/videos/956816568461584/

Veldig gøy å se Kongeskipet fra terrassen. Det ble en liten høytidsstund hjemme, mens vi så nærbilder på NRK av det som vi samtidig så på ekte hjemmefra. (Bildet er tatt med mobilens zoom.) Når vi ikke fikk sett de kongelige på slottsbalkongen i år, var det stat å iallfall se dem vandre rundt under kalesjen akterut på Kongeskipet.

Du vet problemet med at russen er tom for russekort når det endelig er 17. mai? Vel, det er ikke et problem i koronatiden, viser det seg. Så godt som alle russene hadde russekort, hipp hurra! Barna sa «Gratulerer med dagen!» til alle russene de fikk russekort av, og fikk mange glade hilsener tilbake. Russen og barna hadde definitivt gjensidig glede av hverandre i dag. Begge var med på å gi de andre ekte 17. mai-stemning - noe som var sårt etterlengtet i en ellers regnvåt og rimelig koronatom by. Gøy!

Fra fremst til bakerst: Sjokolade, bananasplit, gammeldags vanilje og lollipop (saftis). Mmm!

Sjelden har NRKs 17. mai-sending vært så viktig for å skape 17. mai-stemning som i år. Det hjelper å hente frem finklærne og pynte med flaggets farger også, så klart. Og ikke minst: Å høre på Forsvarets Stabsmusikk og Schola Cantorums vakre album: "Ja, vi elsker". Lytt til "Gud signe vårt dyre fedreland" her på Spotify. Det gjorde jeg, og fikk tårer i øynene. Gud, som jeg elsker dette landet! Kjære Gud, hjelp oss! Kyrie eleison! 

Signa då Gud vårt folk og land,

signa vårt strev og vår møde,

signa kvar ærlig arbeidshand,

signa vår åker med grøde!

Gud utan deg den vesle urt,

veiknar og visnar, bleiknar bort,

ver du oss ljoset og livet!

Sisteverset av "Fagert er landet" av Anders Hovden. Klikk her for å høre hele sangen i en nydelig innspilling på Spotify.

Vi forsøkte å ta med sukkerspinn til de to søsknene som var hjemme med pappa, men akk, det regnet og regnet, og slik gikk det... Bildet er tatt mens vi ventet på trikken hjem. Normalt spaserer vi hjem (det er bare 1,2 kilometer å gå fra Nationaltheatret), men gnagsår fra diverse finsko gjorde at vi valgte trikken. 

Dermed kunne vi krysse av hele seks ting på 17. mai-listen: Is, sukkerspinn, kongefamilien, russ, NRK-sending, 17. mai-musikk og gnagsår. En ekte 17. mai, altså. Tross alt.

200-årsjubileet for flagget

I anledning nasjonaldagen har mitt fadderbarn Sigrid (6) og hennes mor, min gode venn Kathrine Tallaksen Skjerdal, laget en fin film om det norske flagget, som fyller 200 år i år. Filmen er morsom, lærerik, og god historiefortelling for store og små - og den avsluttes med en enkel, men tankevekkende «preken», om korset i flagget, og om hvor annerledes Jesus var, som vant gjennom å tape. Jesus ville ikke opp og fram. Han dro motsatt vei: Nedover. Til oss. 

Anbefales!

https://www.facebook.com/kathrine.t.skjerdal/videos/10157723822867172

Hva er vårt nasjonale kall?

Jeg avsluttet kvelden med å høre biskop Erik Vardens preken. Hva betyr det i dag å være norsk? spør biskopen. Han snakker om nasjonens skjørhet som en åndelig skjørhet, og spør: "Kunne det være at vi nå, i 2021, trenger en nasjonal oppvåkning? Og at et slikt foretak kunne stimulere et åndspotensial som ellers kanskje bare blir liggende brakk? Jeg står ikke her og utroper en kulturrevolusjon, men vil vi se på verden med kristne øyne, så er det nå slik at ethvert land, ethvert folk, har et kall å følge." Hva er vårt nasjonale kall? Hva er det nasjonale prosjektet for Norge?"

Og han avslutter: "Vi skal se nasjonens kall i et kirkelig perspektiv, ja, i et evighetsperspektiv, men vi skal like fullt ta det på alvor og følge det. Måtte troen gi oss inspirasjonen vi trenger, og måtte Hellig Olav be for vårt land, vårt folk og vår drott. Amen."

Du kan klikke her for å lytte til prekenen hos St. Rita Radio og på biskop Erik Vardens nettside kan du lese hele prekenen.

Saken er oppdatert 20. mai 2022 med lenke til prekenen på biskop Erik Vardens nettside. 

Les også:

• Hele Norge synger Ja, vi elsker (16. mai 2020)
• 17. mai med Sankta Sunniva i Oslo og på Selja (17. mai 2019)
• Gud signe vårt dyre fedreland (8. mai 2019)
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor (17. mai 2018)
• Fri | Alt for Norge (8. mai 2018)
• Fagert er landet du oss gav (17. mai 2014)
• Den vakreste dagen (17. mai 2013)

Velsignede Kristi Himmelfartsdag

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en spesiell velsignelse som gis under høymessen Kristi Himmelfartsdag. Her er den - med p. Oddvar Moi på Sta. Katarinahjemmet.

Kristi Himmelfartsdag er dagen da vi ser bakover i tid og feirer dagen for Jesu intronisasjon - altså at han nå sitter på tronen, ved Faderens høyre hånd. Vi ser også framover mot Jesus skal komme tilbake med herlighet. Og vi gleder oss over at han er hos oss, og i oss, her og nå. Vi er i ham, og han er i oss.

Det er på grunn av himmelfarten at Jesus Kristus kan være til stede over alt og hos alle. Det derfor han ikke lenger er begrenset til å være på ett, fysisk sted slik han var i årene før himmelfarten. 

Som Knut Grønvik sier det: "Himmelfarten er ikke en fjern engangsepisode som avrunder Jesu tid på jorden. Himmelfarten er en realitet som kan merkes overalt på kloden hver eneste dag." Jesus er nå over alt!

Det allerhelligste sakrament.

En spesiell velsignelse

På denne høytidsdagen ble Maria og jeg velsignet med at vi fikk delta på en av de tre høymessene i hagen til Katarinahjemmet. Jeg var ikke en av de få som fikk tak i (gratis) billett, men jeg var så heldig at jeg fikk lese første lesning. Dermed kunne jeg få delta i messen og motta det allerhelligste sakrament likevel. "Arrangementsstab" teller nemlig ikke med blant de ti som får delta på et utendørs arrangement i Oslo nå.

Bare det å få anledning til å delta på messen føles som en spesiell velsignelse nå i koronaunntakstilstanden. Dette er dessuten en dag i kirkeåret som det betyr ekstra mye for meg å feire sammen med Kirken fordi det var på Kristi Himmelfartsdag i år 2000 at jeg opplevde dagen uten Gud.

Som en ekstra velsignelse på toppen av det hele, gir presten en spesiell velsignelse til menigheten ved avslutningen av høymessen på Kristi Himmelfartsdag. Og den fikk altså jeg ta imot. Her er den. Ta i mot den du også.

Fungerer ikke videovinduet? Klikk her for å se og høre velsignelsen: https://youtu.be/MJwmAYUdLQY

Katolsk velsignelse på Kristi Himmelfartsdag

Presten: Den allmektige Gud velsigne dere, han hvis enbårne Sønn på denne dag fór opp til Himmelen og åpnet veien for dere inn til der hvor han selv er.

Menigheten: Amen.

Presten: Gud gi at Kristus, som etter sin oppstandelse viste seg for sine disipler, også må åpenbare seg for dere, når han kommer igjen, og være dere nådig i evighet.

Menigheten: Amen.

Presten: Måtte dere som tror at han sitter hos Faderen i herlighet, få kjenne at han er med dere inntil tidenes ende, slik han selv har lovet.

Menigheten: Amen.

Presten: Den allmektige Gud, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, velsigne dere alle.

Menigheten: Amen.

Presten: Messen er til ende, gå med fred.

Menigheten: Gud være lovet!

På Kristi Himmelfartsdag har det mange steder vært vanlig å dra på landtur, gjerne på en høyde, slik at vi kommer opp mot himmelen. Maria fant et lite Himmelfartsberg i nonnenes hage.

Hvis du noen gang spør en klatrer om når han begynte å klatre, vil han svare deg: Når sluttet du?
Det går helt fint å klatre i glitterkjole og dalmatinerkåpe (iallfall så lenge du har Puma-sko, og ikke lakksko).

Nydelig magnolia i klosterhagen. 

Fri som fuglen. På full fart for å finne et klatretre.

Rosahjemmet - det lille, røde huset i hagen - leies ut som møterom til mindre konferanser og seminarer. Et veldig hyggelig og annerledes sted å arrangere møter midt i Oslo by. Det blir en helt annen stemning her enn på et upersonlig konferansehotell. Nonnene driver også et lite gjestehus inne i klosteret sitt. Der kan du leie rom for kortere perioder, fra to til ti netter. Et hyggelig overnattingsalternativ i en fredfull lunge midt i Oslo by, nær Majorstua t-banestasjon. Gjestene har også tilgang til klosterets kapell. Jeg har selv overnattet i Katarinahjemmets gjestehus da jeg bodde i Bergen. Anbefales!

Blomstring i Bogstadveien.
"When I do see the May in bloom
I aint afeard to ask the Almighty
for Eternal Life."

 An old Wiltshire countryman

(Kilde: Ray Simpson, Celtic Daily Light, May 4th)

Barneboken "Den lille redde spurven" av Meryl Doney var en av mine yndlingsbøker som barn. Fortsatt er jeg usedvanlig glad i spurver.

De to siste sidene av boken "Den lille redde spurven". Du kan klikke på bildet for å se det i større format.
Her kan du lese boken digitalt hos Nasjonalbiblioteket.

En av mine favorittgater i Norge: Oscars gate, rett bak Slottet. På veien hjem igjen fra Katarinahjemmet gikk vi ned søndagsstille Bogstadveien og bort fredelige, vakre Oscars gate. Utrolig fin kirkevei!

Mmm. Hvite skyer - og hvite skyer av blomster i enden av Oscars gate.

På Kristi Himmelfartsdag er det tradisjon å spise fugl til middag. (Du vet, "steg opp til himmelen".) Etter en kyllinggryte som Ingrid hadde laget, bar det ut på sykkeltur til Bygdøy med Johannes.
Det ble virkelig en velsignet Kristi Himmelfartsdag. En dag som inneholdt både det sanne, det vakre og det gode. Takk Gud!

Du vil kanskje også like disse andre bloggpostene om Kristi Himmelfartsdag:

• Hvordan feirer man pinse og Kristi Himmelfartsdag?
• Himmelfartssalme av Edin Løvås
• Ettertanke | Dagen uten Gud

Ettertanke | En historie om nåde

"Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen."
Foto: Pixmac.com

”Nåden er når alt er tabt at få alt tilbage” sier den danske presten Johannes Møllehave.

For menneskene gikk alt tapt for mange tusen år siden. Historien forteller at det gikk galt helt fra begynnelsen, i hagen i tidenes morgen. Som Erik Hillestad sier det i sangen "Da barna forsvant": ”En far stod og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem!”

Rundt år 0 åpner porten til hagen seg, og en mann kommer ut – Guds sønn, den andre Adam. Oppgaven hans er få med seg menneskene tilbake til hagen. På korset tar han vår plass for at vi skal få hans plass hos Gud i hagen. ”Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.” (1. Tess. 5,10)

Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen. ”Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom 3,24)

Det er blitt år 2021. Skaperens mål er en total gjenopprettelse av alt som er blitt ødelagt. Gjennom nåden skjer det en reell forvandling av mennesket. Det forutsetter imidlertid en åpenhet for Gud – kalt tro. Hvorfor det? Fordi Gud er kjærlighet. Det ligger i kjærlighetens vesen at du ikke tar noen med makt. Derfor stiller Jesus seg foran hvert eneste menneske og sier ”Jeg elsker deg, jeg har gitt mitt liv for deg.”

Hva svarer du? Av din egen, frie vilje må du gi et svar, det som kalles tro. Gud krever ikke at du skal skjønne alt, det han trenger er et ja: ”Ja, jeg vil. Jeg vil dette, jeg vil tro, jeg vil være din.”

Nåden er når alt er tapt å få alt tilbake. Tar du imot? Det er du som bestemmer hvordan denne historien skal slutte.

Denne ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 18. juni 2010, og deretter her på bloggen 24. september 2012. Den ble løftet opp opp igjen i dag fordi presten, dikteren og forfatteren Johannes Møllehave (født i 1937) døde i dag, 10. mai 2021. Årstallet er endret fra originalteksten, slik at det nå står "Det er blitt år 2021".

Iona | Del 6: Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

På den hellige øya Iona finner du Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer. Her feiret vi messe daglig da vi var på keltisk retrett med pater Haavar Simon Nilsen.

Cnoc a' Chalmain er et relativt nytt, katolsk pilegrims- og bønnested. Det ble åpnet i 1997, til 1400-årsjubileet for St. Columbas død. Navnet Cnoc a' Chalmain betyr "Hill of the Dove", og henspeiler til den hellige Columba. Columb betyr due på latin. I St. Columbas helgenbiografi på katolsk.no står det:

Ved dåpen fikk han navnet Colm, Colum eller Columba (noen kilder sier Criomhthann), mens han senere i livet vanligvis ble kalt Columcille (Colum Cille). Den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) kaller ham Columbkille og sier at navnet var satt sammen av «Columba» og «kill» (gæl: Cill = kirke), antakelig som en referanse til de mange religiøse grunnleggelser han etablerte. Legenden forteller at hans opprinnelige navn var Crimthann (Crimthan) («rev»), og at da han utdannet seg til prest, endret han det til Columb (lat: «due»), senere kjent for alle som Colum Cille («Kirkens due»).

Gjestfritt hus

Under retretten var vi kun inne i kapellet. Stedet har også et gjestehus med fem soverom for pilegrimer. Katolske prester kan bo her helt gratis i inntil tre uker, noe som medfører at det ofte er mulighet for daglig feiring av messen på Catholic House of Prayer.

Hvem som helst kan gå inn i kapellet for å be. Du trenger ikke være katolikk eller å bo på huset. Kapellet er åpent for bønn og tilbedelse for alle som vil. Og Jesus er der alltid. Det er bare å komme! 

Oratoriet er åpent hele dagen for dem som ønsker å be der.
Du har kanskje hørt benediktinernes motto: "Ora et labora". Det betyr "Be og arbeid".
Oratorium blir altså "bedehus" på godt norsk.

Fredfull stemning med beitende sauer.
Inngangen til kapellet er gjennom den døren du ser på kortsiden her.

Kapellet har en rund form som liksom omsvøper deg, med mye lys og åpent utsyn over Sound of Iona. På alle kanter, både foran og bak deg og på begge sider, er du omkranset av ikoner og statuer av de hellige som har gått foran oss, og som vi feirer den hellige liturgien sammen med. 

Vievannskaret ved inngangen til kapellet.

Pater Haavar Simon Nilsen feirer den hellige messen sammen med en fransk prest som besøkte Catholic House of Prayer den uken.

Bak alteret står et keltisk kors, hugget ut i grønn marmor fra Iona. Til høyre står en statue av den hellige Columba av Iona.

Like til høyre for alteret er tabernakelet innfelt i veggen. Katolske kirker har alltid et tabernakel, der det oppbevares hostier, som er det de forvandlede nattverdsbrødene kalles. Nær tabernakelet er det alltid en rød evighetslampe. Når det er hostier i tabernakelet, brenner lyset og vitner om Jesu nærvær og hans brennende kjærlighet til oss. "Jesus er her", sier evighetslyset.
Gjennom kirkeåret er det kun på langfredag at tabernakelet er tomt og evighetslampen slukket.

Tabernakelet i Cnoc a' Chalmain er dekorert med et keltisk kors med keltiske knuter.

En av messene var det jeg som fikk lese messelesningene (dagens bibeltekster).

Ømhetens mor.

Hele Kirken i himmelen og på jorden deltar i den hellige liturgien. I vinduskarmen blir vi minnet om at vi feirer messen sammen med den hellige dronning Margaret av Skottland, Skottlands skytshelgen, "The Pearl of Scotland." Les mer om den hellige dronning Margaret her på Catholic.org.

I ikonografien er det bare Jesus som har et kors i glorien.

Den hellige Columba av Iona.

Ikon av St. Columba av Iona og St. Kentigern Mungo.

Ikon av St. Martin av Tours, St. Ninian og St. Machar.

Kapellet ses til høyre. Resten av bygningen er gjestehus for pilegrimer. Det er mulig å overnatte her.

Rett utenfor kapellet.

Britiske og katolske Joan Le Morvan er "Mor Iona" for meg. Uten at hun kjente meg, inviterte hun meg hjem til seg til samtale, sjelesorg og forbønn. En fantastisk kristen. Joan er så åndsfylt og helliggjort at jeg fikk tårer i øynene bare av å høre henne lese bibelteksten i messen. Hun hadde en så sterk utstråling av Kristus og hans kjærlighet at jeg umiddelbart kjente at hun vil jeg snakke med. 

Da jeg ble bedre kjent med Joan (født i 1933) viste det seg at hun som ung bodde i Bergen i omtrent 10 år og var også lærer ved St. Paul skole (der mine barn gikk flere tiår senere). Senere returnerte hun til Storbritannia hvor hun blant annet etablerte en katolsk bibelskole. Hun reiste til mange land i verden som misjonær, også inn bak jernteppet den gang Øst-Europa var kommunistisk. Hun fortalte meg mange spennende og inspirerende historier, blant annet fra da hun besøkte Japan og ikke minst ‘the darkest country in the world’ Albania i 1986 og 1992. Du kan lese noen av historiene fra Albania på Joans blogg Hineni. Joan har reist som evangelist og misjonær til Gibraltar, Chicago og Dakota, India, Alaska, Russland, Albania og Tyrkia og hele 60 ganger har hun reist med pilegrimsgrupper til Israel. Joan er en person som kan fortelle om både profetier og mirakler hun har opplevd. Levd Jesus-liv! Hvis du noen gang er på Iona: Bank på og snakk med henne!

De siste årene har Joan bodd på Iona hvor hun bidrar til å holde Catholic House of Prayer levende. Dessuten sørger hun for at benediktinerordenen er representert på Iona. Joan er nemlig legbenediktiner, det vil si at hun er en legperson som tilhører benediktinerordenen og lever ut deres spiritualitet, men uten å bo i et kloster.

En dominikaner og en legbenediktiner. Kirken er rik.

Dette er Joans hage og hus, rett ved siden av fergekaien på Iona. Her sier hun farvel til deltakerne på bror Haavar Simon Nilsens keltiske retrett på Iona, rett før vi drar hjem.

Taigh Bhenedict ("Benedikts hus") står det på Joans husvegg.

Fra Joans entré: "All are to be welcomed as Christ" St Benedict.
Slik blir du tatt imot i Joans hus. Som om du var Jesus selv.
Hvis du er på Iona: Bank på og hils Joan fra meg!

Sitatet er hentet fra St. Benedikts regel, som er utgitt i en god, norsk oversettelse hos Efrem forlag.

Denne boken er på norsk og inneholder både St. Benedikts regel fra 500-tallet og St. Gregor den stores nedtegnelser fra 600-tallet, som er en av de viktigste kildene til Benedikt av Nursias liv (Vita betyr liv).
I starten av boken gir den dyktige kirkehistorikeren Jan Schumacher en fyldig og spennende innledning til tekstene, slik at du forstår mer - rett og slett.

Anbefales varmt! Her får du kjøpt den hos Efrem forlag.

Les også:

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

Iona | Del 2: Bishop's House

Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Iona | Del 4: Iona Abbey

Iona | Del 5: Eventyrøya Staffa

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

En bønn av St. Columba av Iona

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona