Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Kristenretten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kristenretten. Vis alle innlegg

05 mars 2026

Hvem var Hellig Olav? Hvorfor ble han helligkåret?

Frimodig, katolsk formidling av hvem St. Olav er - foran Olavsminnet "Nesjarmonumentet" i Helgeroa, nær Larvik.
Foto: Jan Tanggaard, 27.07.2025

Sommerstid har to menigheter fra Frikirken og Den norske kirke lang tradisjon for å arrangere felles, enkle bryggegudstjenester i Helgeroa. Jeg fikk gleden av å bli invitert dit for å holde tale om Hellig Olav og olsok den 27. juli 2025.

Arrangørene hadde spurt meg flere år på rad om å komme. Siden de ikke gav seg, tok jeg til slutt hintet og sa ja – til den datoen som falt nærmest olsok. Som jeg sa det i talen min: "Jeg vet [...] at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var."

To nødvendige forklaringer før vi starter

1. DÅP: En liten gutt, Torvall, ble døpt denne dagen. Jeg nevner ham i talen, derfor denne lille forklaringen. Du kan se dåpslyset hans stå i kanten nede til venstre i bildet over her.

2. NESJARMONUMENTET: Under gudstjenesten satt hele forsamlingen med ansiktet vendt mot Nesjarmonumentet –  et åtte meter høyt monument som er hugget i den lokale steinen larvikitt. Monumentet ble satt opp 29. juli 2016, 1000 år etter slaget ved Nesjar, som stod palmesøndag i 2016. I dette avgjørende slaget seiret Hellig Olav over en rekke av de mektigste norske høvdingene, noe som gjorde at Olav klarte å få herredømme over hele Norge. Dette la grunnlaget for en strukturert statsmakt i Norge, og innføring av kristne lover og kristendommen. 

Monumentet er utformet slik at et sverd er hugget ut av en gigantisk steinblokk. Det har da etterlatt seg et åpent kors. Sverdet ligger på bakken, brukket. Det er dette sverdet i stein jeg peker på når jeg sier "Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her".


KUNSTSKATT: Olavsfrontalet er et alterfrontale fra første halvdel av 1300-tallet. Det viser helgenkongen Olavs historie rett før, under og etter slaget på Stiklestad i 1030. Dette er et utsnitt av frontalet. 

OLAVSFRONTALET: Bak høyalteret i Nidarosdomen, i oktogonen, står en kopi av det gamle alterfrontalet. Originalen kan du se på museet til erkebispegården.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hellig Olav – et hvetekorn i Norges jord


Dagens bibeltekster: Jak 1,2-4.12 og Joh 12,20-26

Manuset er kontrollert mot fremføringen. 

I går var jeg på pilegrimsferd med 250 andre til vakre Ringerike – til Bønsnes kirke, der Hellig Olav ble født, og til Stein gård, ved de bugnende kornmarkene der Olav vokste opp hos sin stefar, småkongen Sigurd Syr – en fredelig mann.

Vanligvis på denne tiden av året pleier jeg å være i den andre enden av Hellig Olavs liv – på Stiklestad. Det også er et landskap fylt av bugnende, bølgende kornåkrer. Der døde Olav som Kristi martyr onsdag 29. juli i det Herrens år 1030. 

Da jeg stod i går og så utover landskapet ved Olavs barndomsgård, slo det meg: Å få dø på de åpne slettene med kornåkrer på Stiklestad; 
det må ha føltes som om ringen var sluttet for Olav 
– fra kornåkrene i Ringerike 
til kornåkrene i Trøndelag.

Jesus sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Dette kalles hvetekornets lov, og Hellig Olav ble det: et hvetekorn i Norges jord.

Fra hvetekornmarker kom han,
og i hvetekornmarkene på Stiklestad ble han plantet som et hvetekorn,
og ut av det ene hvetekornets død har det kommet rik frukt som har vart i tusen år nå.

I disse olsokdagene er vi mange som går i Hellig Olavs fotspor som pilegrimer – bokstavelig talt eller i overført betydning. For livet er en pilegrimsvandring, gjennom prøvelser, gnagsår og omvendelser, fram mot det evige målet. Hellig Olav gikk den veien helt ut – og viste oss at veien til seier går gjennom korset.

Etter reformasjonen ble det forbudt å gå pilegrim i Norge, faktisk under trussel om dødsstraff hvis du gjorde det. Men pilegrimsmotivet ble med oss videre i salmene, med de blå, himmelvendte tonene som vi skal synge etterpå: «Eg veit i himmerik ei borg», er et typisk eksempel på det. Jeg er en pilegrim på vei hjem til himmelen, til Gud. «Å hvor salig å få vandre hjemad ved vår Faders hånd». «Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.» Jeg er en pilegrim.

Gjennom dåpen og troen får vi del i dette: Himmelen, det evige livet. Det er dette som Torvall nettopp har tatt imot. I dåpen blir vi forenet med Jesus i hans død og i hans oppstandelse. Og etter dåpen – for Torvall – er nå døden bare en overgang. For den som hører Jesus til, er døden en overgang til det evige liv. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25).

La oss nå bevege oss tilbake til martyren Olav og snakke litt mer om hvetekornets lov.

Kirkefaderen Tertullian sa det slik allerede på 300-tallet:
«Martyrenes blod er Kirkens såkorn.»

Sigrid Undset skriver om Hellig Olav at han var «såkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn – men det var jammen meg et kraftig, primitivt og næringsrikt et.

Om fem år, i 2030, skal vi feire tusenårsjubileet for dette kraftfulle såkornet. Jeg vet imidlertid at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var.

Det første er: Olav levde ikke i 2025. Olav levde ikke i et demokrati.

Han var en vikingkonge, i vikingtiden, i et brutalt ættesamfunn. Han handlet slik en vikingkonge måtte hvis han skulle overleve og hvis han skulle herske.

Og for det andre:
Olav ble ikke helligkåret på grunn av livet sitt, men på grunn av sin død – på grunn av sin overgivelse og martyrdød, og de miraklene som fulgte etter hans død, på hans forbønn.

Selv er jeg veldig glad i Hellig Olav. Forhåpentligvis skjønner dere litt mer av hvorfor etter at jeg har snakket ferdig. Han er en av de helgenene jeg opplever sterkest forbindelse til. Han er så menneskelig, han er så ærlig og rå. Han er en av oss. Og vi er hans ætt. Jeg er faktisk 33. generasjon etter Hellig Olav ifølge slektstavlen min, så det er en veldig nær forbindelse 😇 Han er en av oss. Vi er en av hans.

I 2014 feiret vi 1000-årsjubileet for Olavs dåp, i Rouen i Normandie, der Olav ble døpt og radikalt omvendt. Min sogneprest, dom Alois Brodersen, sa i sin glitrende preken i katedralen der:

«Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod – et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider – nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere.»

Når til og med vikingen Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, da er det håp for deg og meg også. Her er det uante muligheter!

Olav var tippoldebarnet til Harald Hårfagre og vokste altså opp på Ringerike. Snorre skriver at «Han var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham.» Allerede som tolvåring dro han i viking og i sju år levde han sånn. Det fortelles endog at han var kaptein for skipet. Vikingene stjal, drepte, tok slaver, tok gisler og krevde løsepenger. Han var til og med med på drapet på en erkebiskop i England. Dette var normalen i det samfunnet han kom fra. Moren hans og slektningene hans var veldig stolte av ham. En vellykket viking.

Så, som nittenåring, skjer det dramatiske: Han tar han et leiesoldatoppdrag i Rouen. Der blir han kjent med den kristne hertugen Richard II og broren hans, erkebiskopen Robert. Her foregår det en kristen vekkelse, og evangeliet treffer Olav midt i hjertet. Kirkens gamle tidebønn forteller rørende om den unge Olav:

«Straks Olav hadde fattet troens sannhet, løp han til dåpens bad.»

Men selv om Olav var døpt, så vet vi at livet gikk ikke i en rett linje derfra. Han fikk for eksempel sønnen – som ble Magnus den gode – utenfor ekteskapet. Han rotet livet til, og ja, han brukte makt slik man gjorde det på hans tid. Pater Olav Müller beskriver det kanskje best. Han sier: Olav hadde to bein – et vikingbein og et kristent bein – og hele livet kjempet han for å få det vikingbeinet over i kristen leir. Det klarte han til slutt, på Stiklestad.

Det er dette som gjør Olav så gjenkjennelig og så håpsgivende for oss. For alle faller. Til og med de største helgenene! Til og med apostelen Peter sviktet, da det gjaldt som mest. Spørsmålet er: Reiser du deg igjen? Peter reiste seg igjen. Og Olav reiste seg igjen – og igjen og igjen, ved Guds nådes hjelp.

Han var altså sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre, mannen som hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Etter det hadde Norge blitt splittet i småriker igjen. Nå ville den døpte Olav samle Norge til ett rike, og det riket skulle være kristent og ha kristne lover, etter modell av den kristne kong Karl den store, som han hadde lært om hos erkebiskopen i Rouen.

Det var mange nordmenn som allerede var kristne – særlig langs kysten. Men i innlandet og i Trøndelag var det fortsatt mye hedenskap, som til og med innebar menneskeofringer. Dette ville Olav ha en slutt på. Som biskop Fredrik Hansen sa det i går på Ringerike: «Det hedenske måtte vike for at det nye, det gode, det sanne, det rettferdige skulle ta sin plass. En blanding kom ikke på tale.»

Olav brukte sverdet i kampen mot det han anså som den demoniske, norrøne gudsdyrkelsen med sine menneskeofringer. Og jeg lurer på: Ville ikke egentlig vi ha gjort det samme i møte med mennesker som mente de hadde rett til å drepe og ofre andre mennesker til guder – eller demoner? Ville ikke også vår stat brukt våpenmakt om nødvendig for å få en slutt på det? De gangene Hellig Olav brukte sverdet, var det først og fremst for å få folk til å følge de kristne lovene.

Olav visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt. Det var ikke troen som var Olavs redskap, for politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Jeg skal forklare hvorfor.

I 1024 innførte Olav kristenretten – Sankt Olavs lov – på Moster. Den forbød slaveri, tvangsekteskap, flerkoneri og utbyrd – at nyfødte barn ble satt ut i skogen for å dø. Den ga kvinner og barn rettsvern, og innførte likhet for loven – uansett rang. 

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett, som hersket i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med nettopp de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Kong Olav dømte rettferdig, det er alle kildene enige om. Det hjalp ikke om du var rik og mektig hvis du som høvdingsønn brøt loven og fór i viking i eget land. 

Det var kristenretten og Olavs rettferdighet som førte til hans politiske undergang – og til hans evige seier.

Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her [peker mot sverdet i Nesjarmonumentet]. Han kastet fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Som biskop Bernt Eidsvig sier det: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»

Straks etter Olavs død begynte undrene å skje. Til og med fiendene hans skjønte fort at de hadde tatt livet av en hellig mann. Da han døde klokken tre, slik som Jesus, var himmelen svart, slik som da Jesus døde. Da Tore Hund, en av Olavs tre banemenn, rørte ved kongens lik, fikk han straks leget et huggsår. 

Mange flere mirakler fulgte. Allerede samme natt fikk en blind mann synet igjen da han ved en tilfeldighet fikk noe av Olavs blod i øynene. Folk som var i fare, fikk mirakuløs hjelp når de ba Hellig Olav om å be for seg, og syke ble friske.

Så da gravde de Olavs kiste opp igjen – ett år og fem dager etter hans død. Det kom en vidunderlig duft da de åpnet kisten, og kroppen hans så ut som at han hadde dødd dagen før. Du kan lese om miraklene i Snorres «Heimskringla» og i Passio Olavi.

St. Olavs død så først ut som et stort nederlag, men egentlig var det en stor seier. For det var DA det norske folket ble et kristent folk. Etter Olavs død kom det ikke ett tegn på at folk dyrket de norrøne avgudene lenger! Og etter det har Norge alltid vært ett, kristent, samlet land. 

Hellig Olav kalles for «Norges evige konge». Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen noensinne.

Det er helt utrolig at vikingen Olav kunne bli Norges skytshelgen! Det sier meg én ting: Når Gud kunne bruke en viking, da kan han bruke deg og meg også. Som Mark Hart sier det: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».

Helgener er ikke moralsk lyteløse mennesker. De er mennesker som lar GUDS NÅDE få vinne i livet sitt. Uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort.

Som forfatteren Oscar Wilde sier det: «Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.»

Olavs omvendelse og overgivelse gjorde at folk kjente igjen Kristus i ham. Det er det som gjør ham til helgen. Og det er derfor han fortsatt lyser som et inspirerende forbilde for alle som vil følge Jesus i Norge.

Biskop Erik Varden sier det godt: «Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av, og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Så hvordan blir man en helgen, et helliggjort menneske? Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse. Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og hold deg nær Jesus! Heia, heia!

Paulus skal få det siste ordet i dag, fra Filipperbrevet (Fil 3,12–14): 
«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» Amen!

Hellige Far, Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.


Dagens bibeltekster

Jak 1,2-4.12:
"2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham."

Joh 12,20-26:
"20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære."

Lære mer?

24 februar 2025

Festtale om kristenretten tusen år: – Et annet Norge ble til

Steinkorset på Vetahaugen på Moster ble reist under 900-årsjubileet for kristenretten i 1924. Jeg var så heldig å få være der under 1000-årsjubileet i i 2024! Da tok jeg dette bildet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Under landsmøtet til KrF Kvinner ble jeg bedt om å holde festtalen under festmiddagen lørdag kveld. Da valgte jeg å snakke om tusenårsjubileet for kristenretten, som vi feirer i år. Hvorfor er det noe å feire, hva er det vi feirer, og hva har dette med KrF å gjøre? Svarene får du her.


Manuset er kontrollert mot fremføringen. Talen ble holdt under landsmøtet i KrF Kvinner 19.10.2024. På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. (Scroll til helt nederst i denne bloggposten for å se videoen med lyden av talen og med bilder fra tusenårsjubileet på Moster.)


Kjære venner!

Tusen takk for den muligheten jeg har fått til å stå her i kveld. Det er en stor glede og en ære å få være sammen med så mange flotte og sterke og engasjerte kvinner som betyr mye for Norge! Vi møtes her som venner og som ett lag, for å gyve løs på håndfast politikk, utforme program og skrive resolusjoner, men også for å løfte blikket sammen, og det er det jeg tenker er min oppgave her nå, slik at vi reiser hjem med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det vi er med på, er viktig. Livsviktig, faktisk.

I årets festtale kommer jeg til å ta for meg et stort og viktig tusenårsjubileum som vi feirer i år. Jeg tenkte det var en fin sjanse, siden det er tusen år til neste gang den sjansen dukker opp. 

I år er det 1000 år siden vi fikk noe som formet landet vårt på det dypeste – kristenretten. 

I år 1024 fikk vi kristne lover i Norge. Det skjedde på Mostratinget på øya Moster i Sunnhordland, i Bømlo kommune, som Knut Arild Hareide ville presisert.

Det er vanskelig å overdrive hvilken enorm forandring kristendommen førte med seg for vårt samfunn. Hvis vi skal forstå det, så må vi rett og slett begynne i det førkristne ættesamfunnet. Hvordan så samfunnet vårt ut før kristningen?

Før kristendommen kom til Norge, levde vi i et ættesamfunn der makten var konsentrert rundt slekter og familier. Det var ættene som var de bærende sosiale enhetene, og samfunnet var preget av en sterk lagdeling, der ættens ære og makt stod over alt annet, inkludert selvfølgelig deg

Konflikter ble løst gjennom blodhevn, og det var ikke bare en mulighet, men en plikt. Hvis du ikke utførte din plikt og hevnet et drap ved å begå et nytt drap, var du en feiging, og du mistet din ære. Og det var jo et problem når du levde i et samfunn der det var æren som var det viktige. 

Rett og galt var relativt, definert ut fra hva som tjente ættens interesser, da var det rett. Hvis det ikke var etter ættens interesser, da var det galt.

Din posisjon var bestemt ut fra ætten din, og hvis du var barn, kvinne eller slave var du selvsagt mindre verdt enn en mann.

Litt av folkehavet under feiringen av 1000-årsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget i 1024.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd
  
Så kom kristendommen, og med den kom en radikalt ny måte å forstå mennesket på, og menneskelivets verdi. Kristenretten ble innført av ingen ringere enn Hellig Olav, Olav Haraldsson, i 1024. Da erstattet han de gamle ættelovene med Guds lover. 

Med dette fulgte det store sedeskiftet – en dyp, kulturell og moralsk omveltning som preget hele samfunnet vårt. Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet har uttrykt det treffende: 
«Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til
Denne overgangen markerte ikke bare et skifte i religiøs tro, men også i hvordan samfunnet var organisert og hvordan mennesker levde sammen. Vi fikk nye normer som satte Gud og hans bud i sentrum for rettferdighet og moral. Nå var det ikke lenger ættens makt eller interessene til de lokale høvdingene som skulle bestemme hva som var rett og galt.

Vi gikk fra rettsprinsippet Den sterkestes rett – som var det prinsippet vi levde etter – til at vi fikk rettsprinsippet Likhet for loven og rettferdighet. 

Guds lover la grunnlaget for hvordan samfunnet skulle styres, og menneskets verdi ble forankret i den kristne troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Derfor er alle mennesker like mye verdt og har en ukrenkelig verdi. 

Det var noe som Hellig Olav hadde plukket opp under dåpsundervisningen som han fikk i Rouen i Normandie, før han «løp til dåpens bad», står det, som 18-åring. Det var en skikkelig vekkelse i Rouen. Slik begynte Norges omvendelse, gjennom Olavs omvendelse i Rouen.

Kristenretten medførte en rekke konkrete endringer. Det første har jeg allerede nevnt: Menneskelivets ukrenkelighet som et grunnleggende prinsipp. Det innebar at det ble forbudt å sette barn ut i skogen for å dø – utbyrd, som det kaltes, som var helt normalt, og akseptert og god moral. Hvis et barn var uønsket, svakt, ett eller annet var galt, så hadde enhver mann lov til å gjøre det mot sine barn. 

Kvinner fikk sterkere rettsvern. Tvangsekteskap ble forbudt. Kirken krevde at alle kvinner måtte gi sitt ja-ord, det skulle være frihet ved inngåelse av ekteskap. Det ble forbudt med slaveri, noe som gradvis avskaffet en praksis som var dypt rotfestet i dette samfunnet.
 
To frie, kristne kvinner som feiret 1000 år med kristenretten. I 1024 fikk kvinner sterkere rettsvern da de hedenske tvangsekteskapene ble forbudt. Christian Radich hadde seilt helt fra Oslo for å bli med på feiringen på Moster. Om bord var det også norske jøder, som ble spesielt invitert med som en bot- og forsoningshandling, og for å takke jødene for den judeokristne arven som har velsignet lander vårt i tusen år.
Foto: Privat

 En annen viktig endring var innføringen av noe som vi alle nyter godt av i dag: Hviledagen – søndagen som en hellig dag der vi ikke arbeider. Det var rett og slett en sosial, helsefremmende reform som bidro til en ny rytme, en felles rytme i samfunnet, hvor familiene fikk tid til hverandre og til Gud, sin skaper og til rekreasjon, re-creation, gjenskapelse. For det er slik at alle Guds lover er gode, og de er til for å ta vare på livet. Søndagen er ikke noe unntak.

Apropos søndagsfrien vår: Jeg må bare ta dere med tilbake til torsdag 19. februar i 2015, som er den gøyeste dagen jeg har hatt på jobb noen gang. Jeg var helt ny i stortingsgruppen. Min kollega, den andre kommunikasjonsrådgiveren, hadde funnet ut at «ja, nå har du vært her i en uke, så nå kan du være her alene, jeg stikker på vinterferie.»

Den dagen bestemte Frps nestleder Per Sandberg seg for at det var tid for å anklage KrF for at vi hadde et ansvar for at norske fremmedkrigere deltok i massedrap på kvinner og barn.
– KrF har ønsket dette, sa Sandberg. Og derfra og ut bare tok det av.

Jeg fikk følge Knut Arild Hareide til Dagsnytt 18, til debatt om akkurat dette her. Og så, enda gøyere, på kvelden fulgte jeg ham til NRK Debatten, der han skulle diskutere søndagsfri – her ser dere linken til kristenretten, ikke sant? Søndagsfri er jo rett og slett en deilig gave som vi har fått i gave, hele det norske folk. Det fikk vi på Moster i 1024. 

Det passet jeg på å påpeke for Knut Arild i bilen på vei til NRK Marienlyst, og det var han takknemlig for, for da kunne han jo nevne Moster og Bømlo, ikke sant? «Nå har vi hatt søndagsfri i 991 år, og det fikk vi takket være kristenretten på Moster i 1024», kunne han påpeke da.

Jeg skal innrømme at den gangen i 2015, da det hadde gått 991 år, var jeg oppriktig redd for at søndagsfri kom til å ryke før vi nådde 1000-årsmerket, for både Høyre og Venstre var imot det, og de hadde regjeringsmakten. (Min anm. både Frp, H og V var imot søndagsfri, og sammen hadde disse tre partiene storingsflertall, men heldigvis valgte de samarbeid med KrF, og KrF fikk berget søndagen).

Jeg tenkte: Dette går ikke automatisk sånn at vi bevarer søndagen. Men KrF kjempet. Og KrF vant. Og jeg synes det er typisk. Det er veldig ofte sånn at KrF får mye mer innflytelse enn det prosenten vår skulle tilsi. Det tenker jeg skyldes Guds nåde. Det er nesten en generell regel. Det blir litt sånn som når du skal gi, også er det noen som dobler gaven din hvis du gir – sånn er det å være med i KrF.

Folkefest for å feire tusenårsjubileet for Mostratinget med Hellig Olav som gav oss kristne lover i Norge. Ifølge arrangørene tok nærmere 20 000 turen til Moster.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Kristendommen brakte med seg noe helt nytt til Norge: Nestekjærlighet og omsorg for de svakeste i samfunnet. Dette var fullstendig uhørt i det samfunnet vi kom fra. Det var en tanke som stod i skarp kontrast til det gamle ættesamfunnet, hvor de svakeste ble sett på som en byrde for ætten. 

Vi hadde på den tiden ættestupet. Hvis det var noen som var en belastning for ætten, så kunne du kaste de gamle og udugelige utfor stupet, sånn at de ikke var til belastning for ætten, for det var ættens beste vi levde ut fra. Men nå ble disse menneskene i stedet sett på som Guds barn, med samme verdi som alle andre, derfor fikk vi en solidarisk og inkluderende samfunnsstruktur.

Jeg har lyst til å ta dere litt mer innom Olav Haraldsson, Hellig Olav, det er tross alt derfor vi feirer 1024, det var hans lover som ble vedtatt da, på Moster – og det er på grunn av ham at vi feirer nasjonaljubileet i 2030, på grunn av 1030.

Olav døde under slaget på Stiklestad, onsdag 29. juli 1030. Det ble en milepæl i norsk historie. Han står fremdeles så sentralt i vår nasjonale identitet at det er hans dødsdag – hans himmelske fødselsdag som vi gjerne heller kaller det – som gjør at vi skal feire Norges nasjonaljubileum i 2030. 

Det er fra denne dagen at Norge regnes som en kristen nasjon, og Hellig Olav ble etter sin død sett på som Norges evige konge, Rex Perpetuum Norvegiae.

Den kristne vikinggruppen Olavs menn skapte riktig tidskoloritt under hele jubileet, også med en egen vikingleir som var populær blant barna.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Jeg vil ta dere med til Nidarosdomens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret. Der ble det bygget inn en liten nisje, til en liten Olavsstatue. Den statuen skulle vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Der skulle den salige Olav stå, år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn skulle han ta Jesus imot når Han vender tilbake.

«Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham,» sier monsignore Fredrik Hansen.

Som nevnt: Gjennom innføringen av kristenretten fikk vi en fullstendig endring i verdigrunnlaget for det norske samfunnet. Guds lov skulle gjelde, hva Gud sier at er godt og rettferdig. Rettferdighet og moral ble nå noe universelt, gitt av Gud, ikke noe som kunne forhandles ut fra maktbalanse og lokale interesser. 

Et annet Norge ble til, som Langslet sa det – et Norge hvor menneskets verdi ikke lenger er avhengig av ætt eller posisjon, men av det faktum at du er skapt i Guds bilde.

Det er denne arven vi bærer med oss i dag. Dette er det Norge vi bor i i dag. Kristenretten la fundamentet for et samfunn hvor menneskelivets ukrenkelighet, nestekjærlighet og rettferdighet står i sentrum. Den arven har preget oss i tusen år. 

Men som vi alle vet, er det ikke slik at en arv automatisk, av seg selv, varer evig. Det er derfor vi er her, og det er derfor KrF har en så viktig rolle i norsk politikk. På en spesiell måte bærer vi i KrF ansvaret for å beskytte og videreføre disse verdiene.

Dette er tingsteinen som Hellig Olav stod på da han utlyste Norges nye, kristne lover - kristenretten. Tidligere har den fått inngraverte signaturer fra Kong Olav, Kong Harald og Dronning Sonja. Under tusenårsjubileet ble den også signert av kronprinsparet. Til venstre Bømlos ordfører Morten Helland fra KrF.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Hvis vi ser på dagens samfunn, så blir de kristne verdiene stadig utfordret. Det kristne menneskesynet, som sier at ethvert menneskeliv har en ukrenkelig verdi, det er under press. Retten til liv blir svekket i begge ender av livet, både ved begynnelsen og ved slutten av livet. 

I en tid hvor samfunnet blir mer sekularisert, er det fristende å tro at «Ah, det går vel greit. Vi kan kutte over røttene og ta vare på de her verdiene.» Men det blir omtrent som å ta vare på en fin blomst, kutte over røttene og sette den i en vase. Det varer jo en stund, men så begynner det å visne. Det begynner å forvitre, det gode som vi har fått. For sannheten er at uten røttene visner vi, akkurat som en blomst uten røtter visner i en vase.

Vi må tilbake til røttene. Og da tenker jeg at vi må være litt som Askeladden; nekte å bry oss om nettroll og andre troll som roper og sier «Fy, her lukter det kristenmanns blod!»

Vi må stå sammen og kjempe for at de kristne verdiene fortsatt skal prege Norge. Ikke fordi vi vil tvinge troen vår på andre, langt derifra, men fordi vi vet at et samfunn som er bygget på dissse verdiene, er et samfunn som tar vare på sine svakeste, som verdsetter hvert menneske, og som setter kjærlighet og rettferdighet høyere enn maktens interesser og pengenes interesser.

Også tenker jeg at på den veien skal vi vite at det er viktig å ikke miste motet av nederlag, for vi vet at veien til seier noen ganger går gjennom det som ser ut som nederlag. Det opplagte eksempelet er Jesus på Golgata. Et annet eksempel er Olav på Stiklestad.

Hver hele time leste medlemmer av den kristne vikinggruppa Olavs menn opp paragrafer fra Magnus Lagabøtes Landslov, som har sitt opphav i St. Olavs kristenrett, og som feirer 750 års jubileum i år. I bakgrunnen: Gamle Moster kirke.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olav kjempet for to saker: Rikssamlingen og kristningen. For tusen år siden var det to sider av samme sak. Du kunne ikke få et kristent samfunn uten at du hadde lover som svarte til det – ellers fikk du bare kristentroen som en tynn hinne over et brutalt, lovløst ættesamfunn. Derfor var det så viktig for Olav å kjempe for begge deler. 

Når han da dør som en martyr på Stiklestad, ser det ut som et definitivt sammenbrudd for begge disse sakene – både for rikssamlingen og for kristningen. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet sier det slik:
«Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger.
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier.
Alltid siden har Norge vært et samlet land,
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.»
Gjennom Olav den helliges kongsgjerning tok Norge steget over fra å være et splittet, brutalt, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet, kristent land med statsmakt og lovregulering, som vi nyter godt av den dag i dag.

Som Sigrid Undset har sagt det, så ble Olav «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det såkornet, og jeg tror fast og bestemt at det fortsatt vokser av det.

Moster Amfi var smekkfullt under den økumeniske festgudstjenesten der vi feiret tusenårsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Vi feirer kristenretten i år. Tusen år. Vi feirer fortiden for å forme fremtiden. Vi skal ikke bare feire kristenretten som en viktig, historisk hendelse for tusen år siden, men som en påminnelse om hvorfor vi kjemper i dag, hva er det vi kjemper for i dag. 

Norge trenger oss. Våre barn, tantebarn og barnebarn trenger oss. Vi kan ikke svikte.

Jeg vet at sammen gjør vi en forskjell. Vi har gjort det før, og vi kommer til å gjøre det igjen. KrF har en spesiell plass i norsk politikk. Det er vårt ansvar å sørge for at den kristne arven fortsatt får prege samfunnet vårt. 

Når vi ser tilbake på de tusen årene som har gått, kan vi være stolte av hva
 kristendommen har bidratt til i Norge. Og når vi ser fremover, kan vi være trygge på at vi – ved å holde fast på det som er blitt gitt oss – kan forme en fremtid som bærer Guds kjennetegn; en fremtid som er både god, rettferdig og full av håp for alle.

Jeg håper at du reiser hjem i morgen med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det du er med på, er viktig. Ja, livsviktig. Som det heter i refrenget i KrF-sangen: «Ta vare, ta vare på livet!» Derfor trengs KrF. Vi er partiet som tar vare på livet.

Tusen takk for oppmerksomheten, og for det arbeidet dere gjør for å holde denne arven levende. Sammen skal vi fortsette å kjempe for et samfunn som er preget av disse verdiene; nestekjærlighet, frihet og respekten for hvert eneste menneske. Takk for meg!

Les også:




På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. 
Bildene i videoen er fra tusenårsfeiringen på Moster 30. mai-2. juni. Fotografiene er en kombinasjon av mine egne og foto tatt av Gjermund Øystese i Norges Kristne Råd.

16 oktober 2021

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.

______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.


Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

13 juni 2020

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

"Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

Lytt til podcasten

Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!


Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.


En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.


Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!


For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!


#plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
Foto: Menneskeverd

Katolsk forsvar for menneskelivet

Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).


Faksimile fra aftenposten.no


Her er deres kronikk:

Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget


Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.



Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
Helene Larsen, overlege, Oslo
Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo


Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

«Designerbarn»

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Den svake part

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Et etisk skråplan

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Skinn av biologisk likhet

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.


Eugenikk er rett rundt hjørnet

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?


Familiens fundamentale rolle

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.


Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.