Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Preken. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Preken. Vis alle innlegg

05 mars 2026

Hvem var Hellig Olav? Hvorfor ble han helligkåret?

Frimodig, katolsk formidling av hvem St. Olav er - foran Olavsminnet "Nesjarmonumentet" i Helgeroa, nær Larvik.
Foto: Jan Tanggaard, 27.07.2025

Sommerstid har to menigheter fra Frikirken og Den norske kirke lang tradisjon for å arrangere felles, enkle bryggegudstjenester i Helgeroa. Jeg fikk gleden av å bli invitert dit for å holde tale om Hellig Olav og olsok den 27. juli 2025.

Arrangørene hadde spurt meg flere år på rad om å komme. Siden de ikke gav seg, tok jeg til slutt hintet og sa ja – til den datoen som falt nærmest olsok. Som jeg sa det i talen min: "Jeg vet [...] at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var."

To nødvendige forklaringer før vi starter

1. DÅP: En liten gutt, Torvall, ble døpt denne dagen. Jeg nevner ham i talen, derfor denne lille forklaringen. Du kan se dåpslyset hans stå i kanten nede til venstre i bildet over her.

2. NESJARMONUMENTET: Under gudstjenesten satt hele forsamlingen med ansiktet vendt mot Nesjarmonumentet –  et åtte meter høyt monument som er hugget i den lokale steinen larvikitt. Monumentet ble satt opp 29. juli 2016, 1000 år etter slaget ved Nesjar, som stod palmesøndag i 2016. I dette avgjørende slaget seiret Hellig Olav over en rekke av de mektigste norske høvdingene, noe som gjorde at Olav klarte å få herredømme over hele Norge. Dette la grunnlaget for en strukturert statsmakt i Norge, og innføring av kristne lover og kristendommen. 

Monumentet er utformet slik at et sverd er hugget ut av en gigantisk steinblokk. Det har da etterlatt seg et åpent kors. Sverdet ligger på bakken, brukket. Det er dette sverdet i stein jeg peker på når jeg sier "Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her".


KUNSTSKATT: Olavsfrontalet er et alterfrontale fra første halvdel av 1300-tallet. Det viser helgenkongen Olavs historie rett før, under og etter slaget på Stiklestad i 1030. Dette er et utsnitt av frontalet. 

OLAVSFRONTALET: Bak høyalteret i Nidarosdomen, i oktogonen, står en kopi av det gamle alterfrontalet. Originalen kan du se på museet til erkebispegården.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hellig Olav – et hvetekorn i Norges jord


Dagens bibeltekster: Jak 1,2-4.12 og Joh 12,20-26

Manuset er kontrollert mot fremføringen. 

I går var jeg på pilegrimsferd med 250 andre til vakre Ringerike – til Bønsnes kirke, der Hellig Olav ble født, og til Stein gård, ved de bugnende kornmarkene der Olav vokste opp hos sin stefar, småkongen Sigurd Syr – en fredelig mann.

Vanligvis på denne tiden av året pleier jeg å være i den andre enden av Hellig Olavs liv – på Stiklestad. Det også er et landskap fylt av bugnende, bølgende kornåkrer. Der døde Olav som Kristi martyr onsdag 29. juli i det Herrens år 1030. 

Da jeg stod i går og så utover landskapet ved Olavs barndomsgård, slo det meg: Å få dø på de åpne slettene med kornåkrer på Stiklestad; 
det må ha føltes som om ringen var sluttet for Olav 
– fra kornåkrene i Ringerike 
til kornåkrene i Trøndelag.

Jesus sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Dette kalles hvetekornets lov, og Hellig Olav ble det: et hvetekorn i Norges jord.

Fra hvetekornmarker kom han,
og i hvetekornmarkene på Stiklestad ble han plantet som et hvetekorn,
og ut av det ene hvetekornets død har det kommet rik frukt som har vart i tusen år nå.

I disse olsokdagene er vi mange som går i Hellig Olavs fotspor som pilegrimer – bokstavelig talt eller i overført betydning. For livet er en pilegrimsvandring, gjennom prøvelser, gnagsår og omvendelser, fram mot det evige målet. Hellig Olav gikk den veien helt ut – og viste oss at veien til seier går gjennom korset.

Etter reformasjonen ble det forbudt å gå pilegrim i Norge, faktisk under trussel om dødsstraff hvis du gjorde det. Men pilegrimsmotivet ble med oss videre i salmene, med de blå, himmelvendte tonene som vi skal synge etterpå: «Eg veit i himmerik ei borg», er et typisk eksempel på det. Jeg er en pilegrim på vei hjem til himmelen, til Gud. «Å hvor salig å få vandre hjemad ved vår Faders hånd». «Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.» Jeg er en pilegrim.

Gjennom dåpen og troen får vi del i dette: Himmelen, det evige livet. Det er dette som Torvall nettopp har tatt imot. I dåpen blir vi forenet med Jesus i hans død og i hans oppstandelse. Og etter dåpen – for Torvall – er nå døden bare en overgang. For den som hører Jesus til, er døden en overgang til det evige liv. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25).

La oss nå bevege oss tilbake til martyren Olav og snakke litt mer om hvetekornets lov.

Kirkefaderen Tertullian sa det slik allerede på 300-tallet:
«Martyrenes blod er Kirkens såkorn.»

Sigrid Undset skriver om Hellig Olav at han var «såkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn – men det var jammen meg et kraftig, primitivt og næringsrikt et.

Om fem år, i 2030, skal vi feire tusenårsjubileet for dette kraftfulle såkornet. Jeg vet imidlertid at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var.

Det første er: Olav levde ikke i 2025. Olav levde ikke i et demokrati.

Han var en vikingkonge, i vikingtiden, i et brutalt ættesamfunn. Han handlet slik en vikingkonge måtte hvis han skulle overleve og hvis han skulle herske.

Og for det andre:
Olav ble ikke helligkåret på grunn av livet sitt, men på grunn av sin død – på grunn av sin overgivelse og martyrdød, og de miraklene som fulgte etter hans død, på hans forbønn.

Selv er jeg veldig glad i Hellig Olav. Forhåpentligvis skjønner dere litt mer av hvorfor etter at jeg har snakket ferdig. Han er en av de helgenene jeg opplever sterkest forbindelse til. Han er så menneskelig, han er så ærlig og rå. Han er en av oss. Og vi er hans ætt. Jeg er faktisk 33. generasjon etter Hellig Olav ifølge slektstavlen min, så det er en veldig nær forbindelse 😇 Han er en av oss. Vi er en av hans.

I 2014 feiret vi 1000-årsjubileet for Olavs dåp, i Rouen i Normandie, der Olav ble døpt og radikalt omvendt. Min sogneprest, dom Alois Brodersen, sa i sin glitrende preken i katedralen der:

«Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod – et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider – nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere.»

Når til og med vikingen Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, da er det håp for deg og meg også. Her er det uante muligheter!

Olav var tippoldebarnet til Harald Hårfagre og vokste altså opp på Ringerike. Snorre skriver at «Han var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham.» Allerede som tolvåring dro han i viking og i sju år levde han sånn. Det fortelles endog at han var kaptein for skipet. Vikingene stjal, drepte, tok slaver, tok gisler og krevde løsepenger. Han var til og med med på drapet på en erkebiskop i England. Dette var normalen i det samfunnet han kom fra. Moren hans og slektningene hans var veldig stolte av ham. En vellykket viking.

Så, som nittenåring, skjer det dramatiske: Han tar han et leiesoldatoppdrag i Rouen. Der blir han kjent med den kristne hertugen Richard II og broren hans, erkebiskopen Robert. Her foregår det en kristen vekkelse, og evangeliet treffer Olav midt i hjertet. Kirkens gamle tidebønn forteller rørende om den unge Olav:

«Straks Olav hadde fattet troens sannhet, løp han til dåpens bad.»

Men selv om Olav var døpt, så vet vi at livet gikk ikke i en rett linje derfra. Han fikk for eksempel sønnen – som ble Magnus den gode – utenfor ekteskapet. Han rotet livet til, og ja, han brukte makt slik man gjorde det på hans tid. Pater Olav Müller beskriver det kanskje best. Han sier: Olav hadde to bein – et vikingbein og et kristent bein – og hele livet kjempet han for å få det vikingbeinet over i kristen leir. Det klarte han til slutt, på Stiklestad.

Det er dette som gjør Olav så gjenkjennelig og så håpsgivende for oss. For alle faller. Til og med de største helgenene! Til og med apostelen Peter sviktet, da det gjaldt som mest. Spørsmålet er: Reiser du deg igjen? Peter reiste seg igjen. Og Olav reiste seg igjen – og igjen og igjen, ved Guds nådes hjelp.

Han var altså sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre, mannen som hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Etter det hadde Norge blitt splittet i småriker igjen. Nå ville den døpte Olav samle Norge til ett rike, og det riket skulle være kristent og ha kristne lover, etter modell av den kristne kong Karl den store, som han hadde lært om hos erkebiskopen i Rouen.

Det var mange nordmenn som allerede var kristne – særlig langs kysten. Men i innlandet og i Trøndelag var det fortsatt mye hedenskap, som til og med innebar menneskeofringer. Dette ville Olav ha en slutt på. Som biskop Fredrik Hansen sa det i går på Ringerike: «Det hedenske måtte vike for at det nye, det gode, det sanne, det rettferdige skulle ta sin plass. En blanding kom ikke på tale.»

Olav brukte sverdet i kampen mot det han anså som den demoniske, norrøne gudsdyrkelsen med sine menneskeofringer. Og jeg lurer på: Ville ikke egentlig vi ha gjort det samme i møte med mennesker som mente de hadde rett til å drepe og ofre andre mennesker til guder – eller demoner? Ville ikke også vår stat brukt våpenmakt om nødvendig for å få en slutt på det? De gangene Hellig Olav brukte sverdet, var det først og fremst for å få folk til å følge de kristne lovene.

Olav visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt. Det var ikke troen som var Olavs redskap, for politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Jeg skal forklare hvorfor.

I 1024 innførte Olav kristenretten – Sankt Olavs lov – på Moster. Den forbød slaveri, tvangsekteskap, flerkoneri og utbyrd – at nyfødte barn ble satt ut i skogen for å dø. Den ga kvinner og barn rettsvern, og innførte likhet for loven – uansett rang. 

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett, som hersket i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med nettopp de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Kong Olav dømte rettferdig, det er alle kildene enige om. Det hjalp ikke om du var rik og mektig hvis du som høvdingsønn brøt loven og fór i viking i eget land. 

Det var kristenretten og Olavs rettferdighet som førte til hans politiske undergang – og til hans evige seier.

Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her [peker mot sverdet i Nesjarmonumentet]. Han kastet fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Som biskop Bernt Eidsvig sier det: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»

Straks etter Olavs død begynte undrene å skje. Til og med fiendene hans skjønte fort at de hadde tatt livet av en hellig mann. Da han døde klokken tre, slik som Jesus, var himmelen svart, slik som da Jesus døde. Da Tore Hund, en av Olavs tre banemenn, rørte ved kongens lik, fikk han straks leget et huggsår. 

Mange flere mirakler fulgte. Allerede samme natt fikk en blind mann synet igjen da han ved en tilfeldighet fikk noe av Olavs blod i øynene. Folk som var i fare, fikk mirakuløs hjelp når de ba Hellig Olav om å be for seg, og syke ble friske.

Så da gravde de Olavs kiste opp igjen – ett år og fem dager etter hans død. Det kom en vidunderlig duft da de åpnet kisten, og kroppen hans så ut som at han hadde dødd dagen før. Du kan lese om miraklene i Snorres «Heimskringla» og i Passio Olavi.

St. Olavs død så først ut som et stort nederlag, men egentlig var det en stor seier. For det var DA det norske folket ble et kristent folk. Etter Olavs død kom det ikke ett tegn på at folk dyrket de norrøne avgudene lenger! Og etter det har Norge alltid vært ett, kristent, samlet land. 

Hellig Olav kalles for «Norges evige konge». Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen noensinne.

Det er helt utrolig at vikingen Olav kunne bli Norges skytshelgen! Det sier meg én ting: Når Gud kunne bruke en viking, da kan han bruke deg og meg også. Som Mark Hart sier det: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».

Helgener er ikke moralsk lyteløse mennesker. De er mennesker som lar GUDS NÅDE få vinne i livet sitt. Uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort.

Som forfatteren Oscar Wilde sier det: «Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.»

Olavs omvendelse og overgivelse gjorde at folk kjente igjen Kristus i ham. Det er det som gjør ham til helgen. Og det er derfor han fortsatt lyser som et inspirerende forbilde for alle som vil følge Jesus i Norge.

Biskop Erik Varden sier det godt: «Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av, og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Så hvordan blir man en helgen, et helliggjort menneske? Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse. Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og hold deg nær Jesus! Heia, heia!

Paulus skal få det siste ordet i dag, fra Filipperbrevet (Fil 3,12–14): 
«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» Amen!

Hellige Far, Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.


Dagens bibeltekster

Jak 1,2-4.12:
"2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham."

Joh 12,20-26:
"20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære."

Lære mer?

28 januar 2026

Preken om såkornslignelsen | Når Jesus tar oss på kornet

P. Øystein Lund holdt prekenen på den siste utendørsmessen i hagen til Sta. Katarinahjemmet, 13. juni 2021.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg aner ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang jeg laget den, men bedre sent enn aldri. Jeg skriver andakter til Vårt Land denne uken, og da jeg søkte på "sennepsfrø" i bloggarkivet, dukket altså denne prekenen opp som kladd. Beklager! Men: Her er den altså, nesten fem år etter at den ble holdt. Jeg beholder introen som jeg skrev den gang jeg laget denne bloggposten, rett etter vi var ute av covidrestriksjonene for andre gang.

--------------------------------------

Det var fantastisk at vi endelig kunne få samles til messe i kirkene igjen etter den andre koronaperioden. Men jammen var det fint med de mindre messene i hagen til Sta. Katarinahjemmet også. Det var en spesiell tid. I takknemlighet over nok en god preken fra p. Øystein Lund deler jeg her manuset med dere, fra den siste utendørsmessen, 13. juni 2021.


Denne søndagen var den 11. søndagen i det alminnelige kirkeår. Dagens prekentekst var Mark 4, 26-29, det vil si Jesu lignelse om såkornet.
Såkornet
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» (Mark 4:26-29)

Liknelsen om såkornet

Noe som er helt spesielt i Det nye testamentet, er Jesu bruk av lignelser. Jesu liknelser hører til verdenslitteraturens klenodier. Med enkle bilder fra naturen og menneskelivet formidlet han de dypeste sannheter om Gud og mennesket og tilværelsen. «Uten liknelser talte han ikke til dem,» sier evangelisten (Mark 4,34). I liknelsene sine tar han oss på kornet.

I dypeste forstand er all tale om Gud og den usynlige virkelighet liknelser, symboler som bare kan antyde det som ord ikke kan uttrykke. Hvis man bare er opptatt med ordene og taper av syne Mysteriet bakom ordene, vil man oppdage at «ordene slår i hjel».

Uttrykket «Guds rike» var ofte på Jesu lepper, et uttrykk som ikke uten videre er lett å forstå meningen av. Etter vanlig tankegang forbindes ordet «rike» med landområder, grenser og politikk, men Guds rike er noe ganske annet. Guds rike er Guds herredømme og det har ingen fysiske begrensninger. Der Gud får råde, der er hans rike. Derfor ber vi “la ditt rike komme, la din vilje skje”. Der Guds vilje skjer, der er hans rike.

Ulike jødiske grupper på Jesu tid hadde sine egne tanker og forventninger når det gjaldt Guds rike. Flere tenkte først og fremst på en nasjonal gjenreisning. De ventet på en Messias som ville befri landet fra det romerske åk og gjøre ende på dets ydmykelse og forfall. Derfor ble de skuffet i Jesus fra Nasaret. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. En slik Messias hadde flere av dem ikke bruk for.

Selv Jesu egne disipler hadde vanskelig for å rive seg løs fra de tilvante forestillinger når de hørte Jesus tale om Gudsrikets komme. Kan hende de av og til følte seg fristet til å slå seg i lag med selotene og påskynde rikets opprettelse ved hjelp av revolusjonære maktmidler.

Guds rike kommer ikke først og fremst gjennom menneskelige anstrengelser. «Det kommer av seg selv», sier Jesus. Såmannen visste ikke hvordan det gikk til at kornet spiret og vokste opp. Dette kan lett misforstås dit hen at Guds rike kommer «automatisk» og uavhengig av Guds vilje og menneskenes respons. En slik tanke er helt fremmed for Jesus. 

Liknelsen forteller oss at Gud er virksom i verden. 
Hans skapende oppholdende og forløsende kraft er aktivt tilstede. 

Utfallet kjenner vi – riket kommer. Guds plan og vilje kan ikke slå feil, den endelige seieren er hans, ikke ondskapens og løgnens. Guds uovervinnelige krefter står på rikets side, selv om det kan synes som om ondskapen er den sterkeste.

Og det er også ord til de som føler seg desillusjonert og føler at kirken taper terreng. Veksten skjer uavhengig av hva vi føler og forstår. 

Men vi skal vokte oss for å mistolke ordene «av seg selv» – «automatisk». Det finnes ingen «automatisk» fremgang og vekst uten Gud. En slik idé fører til gudløst hovmot og til ulykke for verden. Når Gud forsvinner ut av bildet kan det «automatiske» resultatet ikke bli annet enn forfall og oppløsning.

Vi kalles til å så. Til å hegne om veksten. Til å luke og vanne. Men veksten forblir alene hos Gud. «Jeg sådde, Apollos vannet, men Gud ga vekst» sier Paulus. «Av Herren er det skjedd, og det er underlig for våre øyne». 

Av og til kan det virke som om vi tenker at kirkens vekst – Gudsrikets vekst – avhenger av at vi gjør de rette tingene – eller kanskje heller at vi gjør tingene rett. Har de rette meningene og de gode svarene. Men i Gudsrikets vekst handler det kun om Den Hellige Ånds stille virksomhet. 

Vi skal bie på Herren, men samtidig ha hånden på plogen. Vi er hans medarbeidere det er gjennom oss skrøpelige mennesker at han gjør sin gjerning i verden. Men Gud gir vekst.
 
Og her ligger det en utfordring for oss som frimodig bekjenner Kristus. Troens utvikling er en vekstprosess. Vi må la mennesker få være i vekst. Gi dem rom til å utvikle den spire tro som Gud selv har plantet i hvert menneske.

Gudsrikets vokster følger naturens lover, for naturens lover er Guds lover. «Først strå, så aks, og til sist modent korn i akset.» Utviklingen foregår i stadier. Dette skal gardere oss mot å ha utålmodige og urimelige forventninger. Mellomstadiet – «aks» – er sikkert det vanskeligste.

Barnestadiet har sin sjarme og den modne manndom sin skjønnhet, men mellomstadiet! Som en far en gang sa det: «Jeg har alltid beundret en mann som virkelig er en mann, og en kvinne som virkelig er en kvinne, men hva skal jeg si om en tenåring som virkelig er en tenåring?» Utfordringen er å ikke bare se og verdsette hva denne personen en gang kommer til å bli, men å se og verdsette alle mennesker slik de er akkurat nå, ufullkomne og ikke ferdig helliggjorte.

I kirkens arbeid er det også slik. Vi har den første begeistringens tid da vi skimter de første strå. Så kommer dager, uker og måneder med slit og møye. Vanskene og problemene melder seg, og begeistringen stilner av. Men så snart «grøden er moden», tar høstarbeidet til, og sigden svinges.
Sigden er et symbol som vi savner i kirken. Vi har korset og stjernen og duen og lammet og mange flere, men ikke sigden. Vi har vent oss til å se på sigden som et kristendomsfiendtlig symbol fordi den og hammeren figurerer på kommunistenes fane. Men her i liknelsen har sigden en ærefull plass som symbol på innhøstningen av den modne grøde i Guds rike.

Vi får vel aldri oppleve at sigden kommer til heder og verdighet og bli anbragt som et symbol i kristne kirker. Men hver gang du ser en sigd, kan du la deg minnes om Høstens Herre som kaller oss til å høste inn grøden.

«Markene er alt hvite til høst,» sier Jesus. Da er det tid å svinge sigden, men det har ikke kirken alltid forstått. Så ofte lar vi anledningene gå fra oss. Vi møter mennesker som er i prosess, og gjennom modningsprosessen blir tanker til overbevisning, overbevisningen til gode intensjoner; men så blir det med det, og livet fortsetter som før. Vi lar sigden henge på knaggen, frukten uteble.

Jeg tar meg selv av og til i å tenke at vi som kirke ofte er for sløve til å forstå vår besøkelsestid og det som rører seg i menneskesinnene omkring oss. Kanskje vi er opptatte med uvesentlige ting, det som ikke tjener til menneskenes fred. Sikkert har vi for liten tro og altfor grunn oppfatning av Gudsrikets krefter. Derfor er vi enten blinde for det som foregår, eller misforstår og mistolker det som rører seg i tiden. 

Ser vi de mennesker som bærer på det Augustin taler om som «den hellige uro»? Kanskje nettopp her er kirkens besøkelsestid, og da er det tid til å ta frem sigden.

(Her slutter prekenen.)

Etterord i 2026: Jeg tenker at nettopp nå i vår tid er det viktig at kirken kjenner sin besøkelsestid. Det mener jeg nok også at den til en stor grad gjør. I St. Olav menighet i Oslo pleier vi å ha ett troskurs i semesteret. Denne våren er tilstrømmingen så stor at menigheten har satt opp fire parallelle kurs. Fantastisk! Høsten er moden. 

Missalet. Messeboken i Den katolske kirke. Missalet inneholder liturgiske forskrifter, tekster og bønner for kirkens messefeiring. Det nåværende missalet er fra 1969, mens den forrige versjonen var fra 1570.

Forbønnene er i en egen bok. Det er legfolk som leser forbønnene. Denne dagen var det jeg som leste. Bildet er tatt etter messen. Jeg syntes forbønnene var så flotte at jeg ville dele dem med dere.

Prest: Kjære kristne! For oss har Kristus forklart Guds rikes hemmeligheter. La oss be om Herrens hjelp til å forbli tro mot de hellige mysterier.

1: For alle oss som utgjør den synlige kirke
at vi må bevare bevisstheten om de skjulte mysterier
som møter oss i Kristi Kirke. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

2: Om at statslederne og politikerne
ikke må la seg blende av ytre makt og storhet. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

3: For dem som føler at de som kristne
kjemper for en tapt sak,
om mot og håp gjennom Jesu lignelser. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

4: For alle utålmodige i vår menighet
at de må bevare iveren og samtidig stole på Gud. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Prest: Himmelske Far, allmektige Gud,
du som lar din Kirke vokse lik et sennepsfrø,
la også ditt rike vokse inne i oss.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.


"Opp, all den ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt, er stort,
og kan hans makt bevise.

Gikk alle konger frem på rad i deres makt og velde,
de maktet ei det minste blad å sette på en nelde."

H. A. Brorsons salme "Opp, all den ting som Gud har gjort" står i den katolske salmeboken Lov Herren nr. 312, som du finner her på liturgi.katolsk.no.


Det er aldri feil å avslutte med Petter Dass-salmen "Herre Gud, dyre navn og ære". Jeg er spesielt glad i linjene "Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde". Det er så langt fra den postmodernistiske "Gud finnes bare i folks hoder"-forestillingen som du kan komme.


DEN BEDENDE MARIA: Kirkerommet til Katarinahjemmet er åpent og tilgjengelig hele dagen. Inngangsdøren til Katarinahjemmet er låst, men resepsjonen er bemannet. Det er bare å ringe på i resepsjonen, så åpner de for deg. Mandag til fredag er du velkommen til å bli med i tidebønnen laudes kl 7.30, etterfulgt av messe (ferdig kl. 8.15). Ring på hos kjøkkenet hvis du vil komme til laudes (det er før resepsjonen har åpnet). Hver kveld kl. 18.00 kan du bli med i kveldsbønnen vesper (bortsett fra lørdag, den kvelden ber søstrene vesper i St. Dominikus kirke, sammen med dominikanerbrødrene der). For mer informasjon om tidebønnene og messene på Katarinahjemmet, se her på klosterets hjemmeside.

Siden sist jeg var i Katarinahjemmets kapell, 2. mai, hadde noen gitt statuen av Jomfru Maria en rosenkrans i hendene. Denne Maria-statuen er 
litt uvanlig, siden hun ikke bærer Jesus-barnet (og det uten at det er en av åpenbaringene fra Fatima, Lourdes, Guadalupe). I stedet er hun avbildet som den bedende Maria. Hun er kronet som himmeldronning, og bærer liljer, symbolet på jomfruelighet og renhet. Statuen er fransk, fra 1800-tallet, forteller søster Katarina Pajchel O.P..

16 oktober 2024

Preken av msgr. Fredrik Hansen | – Forkynn Jesus i samfunnet, og bygg samfunnet på evangeliets verdier

16. oktober feirer vi St. Olavs dåp og omvendelse. - Noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen, er for at Olav skal gjøre noe med oss – for at hans eksempel skal bevege oss. Retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv? sa monsignore Fredrik Hansen i sin olsokpreken i St. Olav domkirke i Oslo 29. juli 2018.
På bildet holder p. Pål Bratbak Olavsarmen. Inni relikviaret er St. Olavs lårben, som er den største Olavsrelikvien som er kjent. Relikvien ble underlagt vitenskapelige undersøkelser i 2012, og alle funn tyder på at dette virkelig er Hellig Olavs lårben. Relikviaret er formet som en arm fordi det er laget for velsigne menigheten med på olsokdagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29. juli 2018

Få med deg prekenen som monsignore Fredrik Hansen holdt i St. Olav domkirke i Oslo på høytiden for Olav den Helliges martyrdød, 29. juli 2018. Les hele! Jo lengre ut i prekenen du kommer, jo mer utfordrende og tidsaktuell blir den. Og ja, denne prekenen passer like godt å leses i dag, på minnedagen for St. Olavs dåp og omvendelse, som til olsok.


Alle uthevinger i kursiv er msgr. Fredrik Hansens egne.
Alle uthevinger i fet skrift er mine egne.



I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi feirer den Hellige Olav – konge og martyr – Norges vernehelgen.

Etter Olav den Helliges død på Stiklestad reiste den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson den mektige domen, den mektige kirken, i Nidaros over helgenkongens grav. Til minne om den hellige Olav – som jubler med himmelens engler – skulle det norske folk samles i Nidaros for å tilbe Jesus Kristus, Kvitekrist, som kalte Olav til dåpens bad og til virke, til misjon.

På domens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret, ble det bygget inn en liten nisje, med plass til en liten Olavsstatue. Denne statuen skulle dermed vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Den salige Olav, Norges evige konge, skulle stå der – år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn ta Jesus imot da Han vender tilbake. 

Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham.

Olav den Helliges forbilde, det Olav lærer oss om troen på Kristus og livet i Kristus, kommer på en fremragende måte frem i dagens lesninger, i de bibeltekster Kirken utførlig har valgt til denne høytid. (Dette var dagens lesninger i messen: Visd 10,10-14Sal 31(30),2-3ab.3cd.4.5-6.7.17 – Jak 1,2-4.12 – Matt 16,24-28.)

Tekstene viser oss så tydelig Olav, konge og martyr, som gav sitt liv på Stiklestad for at vi alle skulle få høre om Jesus.

I lesningen fra Visdommens bok kalles vi til å sette vår lit til Guds forsyn, til Visdommen, til Den Hellige Ånd, å la Gud lede oss. Den troende som søker Guds lov, som søker den vei som Herren staker ut, hans slit vil krones med fremgang og hans strev lønnes med rik frukt.

Den samme tanke tas videre i salme 31I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd – hvor vi kalles til å se til Herren, Han som er et vern, en klippe, en borg til å frelse meg. Den som stoler på Herren og Herrens hjelp skal ikke falle, skal ikke stå til skamme.

Apostelen Jakobs brev minner oss om at å la Herren lede oss, å sette vår lit til Herren, å følge etter Herren byr også på utfordringer, på prøvelser, på vanskeligheter, på mørke dager. Men, apostelen understreker at lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For i prøvelsene renses vår tro, vi ser dybden i den, vi lærer å vokse i den, den blir tydeligere for oss.

St. Olav viser oss hva det betyr å holde ut, hva tålmodighet er, hva det vil si å vente på – å vente med – Herren.

I Evangeliet hører vi Herrens egen røst. Jesus taler til oss, og kaller oss til det Kirken i to årtusener har forkynt som det kristne kalls kjerne: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. 

Selv om Olav nok søkte annen ære og heder i deler av sitt liv, var det til slutt Kristi kors som var hans higen, håp og lengsel. Han liv ble ene og alene Kristi etterfølgelse.

Samlet om Olav, samlet om Norges evige Konge, speider også vi etter Herren i vår søken etter å ta opp vårt kors, og følge Ham. I lys av Olav den Helliges forbilde, han som taler vår sak for Guds åsyn, gir to spørsmål oss grunn til ettertanke på denne dag.

Det første spørsmål retter seg til hver og en av oss: Gjør også vi som Olav den Hellige? Han søkte Herren, søkte å la Herren lede og vise vei, hans tålmodighet i prøvelsene renset han tro, og hjalp ham til dag etter dag å ta opp sitt kors og følge Jesus. Det er ikke et kristent liv som ene og alene kan leves av vikingkonger på 1000-tallet, dette er oppskriften på det sanne kristne liv – som hver og en av oss, uansett kall, livssituasjon og alder skal sette ut i live. St. Olav viste og viser oss at det kan gjøres til virkelighet.

Biskop Bernt – i sin Olsokpreken på Stiklestad i går – understreket at noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen er for at Olav skal gjøre noe med oss – at hans eksempel skal bevege oss. 

Derfor: søker vi å gjøre det samme til virkelighet i våre liv – retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv?

Det andre spørsmål retter seg til oss som fellesskap, som det fellesskap Olav den Hellige tuftet på hans egen martyrdød. Helgenkongen gjorde nemlig mye mer enn å vende om. Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier. 

Dette kommer til uttrykk i kristenretten – den lovform og statsform som Olav satt på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn.

Er det dette vi bygger videre på i dag? Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd.

Dette er spørsmål vi må stille oss, også fordi pave Frans har oppfordret oss alle – og ikke minst legfolket – til med ny iver å forkynne Jesus i samfunnet, og forme samfunn bygget på evangeliets verdier. 


Hvis Norge er på vei mot å bli et samfunn hvor menneskeverdet settes til side, et hårdt og kaldt samfunn, et samfunn hvor familien ikke tas på alvor, må vi erkjenne at vi har et enormt arbeid fremfor oss – et arbeid Olav den Helliges eksempel så tydelig maner oss til.

I møte med disse spørsmålene må vi huske, må vi erkjenne, at vi står på god grunn – fordi Ham vi speider etter, Herren, gir oss svarene og hjelper oss frem.

Jesus styrker oss også ved Olav den Helliges eksempel i det vi søker å gjøre virkelig Herrens lov. Til hjelp i vår søken etter Herren hjelpes vi også av Olavs mektige forbønn, den forbønn vi dag for dag påkaller for oss selv og for vårt land: Be for oss, Hellige Olav, Norges evige konge!


Under olsokmessen ble Olavsrelikvien båret rundt i kirken, mens menigheten sang "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge". Presten til venstre er msgr. Fredrik Hansen, mens sogneprest Pål Bratbak bærer relikvien.

Etter messen ble relikvien satt tilbake i glasskapet.

De vakre blomsterdekorasjonene står søster Maria Hong for.

Glassmaleriet avbilder St. Olav.
Det er et bilde på hva helgener er: De er mennesker som lar Guds lys skinne gjennom seg.

Olsok er Norges kristne nasjonaldag. Hva spiser man da? Is, så klart!
Også er det tradisjon å feire med tradisjonell festmat: Rømmegrøt.

Den liturgiske olsokfargen er rød, fordi vi denne dagen feirer St. Olavs martyrdag.
Dagen i dag, 16. oktober, har liturgisk farge hvit, fordi dette er en dag der vi feirer Hellig Olavs dåp og omvendelse.

Olavsrelikvien 2. august 2018.


LES MER:

30 mars 2024

Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde

I HAGEN: "For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have. ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet."

Bildet er fra en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Den vakre kirken Santa Maria in Trastevere. Det er tatt på kvelden langfredag 2004 da hele koret i kirken var gjort om til Jesu gravhage.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet).


Denne homilien er 2. lesning under lesningsgudstjenesten på påskeaften. Jeg hørte den første gang i 2011 da jeg feiret påske hos karmelittnonnene i Tromsø, og den gjorde evig inntrykk. Den tåler defintivt å leses om igjen år etter år, i århundrer etter århundrer...

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket.

Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!»

"FÓR NED TIL DØDSRIKET":
Jesus tramper på dødsrikets porter
og frelser Adam og Eva.
Ved Jesu side står helgener fra
det gamle og det nye testamentet:
Kong Saul, Kong David, Johannes Døperen.
I bakgrunnen andre mennesker som
Jesus har frelst.
Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn.

Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have. ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»


Første gang publisert her på bloggen påskeaften 2013



BRYLLUPSSALEN ER GJORT KLAR: «Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet
, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter,
bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

Den rike utsmykningen, symbolikken, bildene, alteret (en himmelseng/brudeseng), selve feiringen av messen - ALT i kirken Santa Maria in Trastevere skal være en forsmak på Det himmelske Jerusalem.

Legenden forteller at pave Callixtus I (217-222) grunnla en huskirke her allerede på begynnelsen av 200-tallet. Santa Maria in Trastevere er en av de eldste kirkene i kristenheten som ennå er i bruk, og den bærer spor av arkitektoniske elementer og kunst fra hele den perioden den har eksistert.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, langfredag 2004


Les mer om katolsk påske her på bloggen:

Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no




18 desember 2023

Julemysteriet: 3. dag av julenovenen

KJÆRLIGHET: "Der hvor det er kjærlighet, stråler lyset frem i verden;
der hvor det er hat forblir verden i mørke.
I stallen i Betlehem åpenbartes det store lyset som verden venter på."
(Pave Benedikt XVI i dagens julebetraktning)

 

Intensiver din adventsforberedelse ved å bli med på å be en julenovene nå i de siste ni dagene før jul. Her er Pave Benedikts tredje betraktning over julemysteriet.


En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Den eldste kirkelige novene man kjenner til i liturgihistorien er julenovenen.

Novenen til Jesusbarnet

Novenen til Jesusbarnet som du kan følge her på Sta. Sunniva-bloggen de siste ni dagene før jul er utformet av karmelittnonnene i klosteret Totus Tuus i Tromsø.

Her kan du lese mer om karmelittnonnenes novene til Jesusbarnet. Det er enkelt å få til! Bli med selv om du ikke fikk med deg starten! Novenen bes til og med 24. desember. Innbakt i Karmels novene er en daglig betraktning over julemysteriet. Betraktningen under her er den tredje betraktningen i rekken av ni betraktninger. Følg med, følg med!


Pave Benedikts betraktning over julemysteriet - 3. dag


Preken av Pave Benedikt XVI i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005


”Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys” (Jes 9,1)


Ordet ”lys” gjennomtrenger hele liturgien i [Jule]nattens Messe. Det kommer igjen i utdraget fra den hellige Paulus’ brev til Titus: ”For Guds nåde er blitt åpenbart” (Tit 2,11). 
I den greske originalen uttrykker ”har åpenbart seg” det samme som er uttrykt i det hebraiske ordet ”ser et stort lys”. (…) 

Evangeliet beretter at Herrens herlighet åpenbarte seg for hyrdene og ”lyste om dem”. Overalt hvor Guds herlighet åpenbares, spres lyset utover verden. (…) 

Lyset er en kilde til liv. Men først, lys betyr kunnskap; det betyr sannhet, i kontrast til falskhetens og ignoransens mørke. Lyset gir oss liv, det viser oss veien. 

Men lys, som en varmekilde, betyr også kjærlighet. Der hvor det er kjærlighet, stråler lyset frem i verden; der hvor det er hat forblir verden i mørke. I stallen i Betlehem åpenbartes det store lyset som verden venter på. 

I det Barnet som ligger i krybben, har Gud vist sin herlighet – kjærlighetens herlighet, som gir seg selv, som blotter seg for all storhet for å lede oss på kjærlighetens vei.


LES OGSÅ:

10 juni 2023

Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken

I denne bloggposten finner du både den siste prekenen og et kartbilde som viser veien til fader Arnfinn Harams grav.
Foto
: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

Den 10. juni 2012 – den siste dagen dominikanermunken Arnfinn Haram (1948-2010) levde – holdt han en episk preken i St. Dominikus kloster. 


Slik startet han: «Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal oppretthalde den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er kyrkja summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere.»

Og bror Arnfinn fortsatte: «Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta.» Fordi: I følge Apg 2,42 holdt de første kristne seg trofast til apostlenes lære, til fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene – kort oppsummert: til den hellige messen. «Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever at kyrkja får ein verkeleg vekst.»

Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen. «Han er der, han er HER – og vi bryt ut, som Thomas: – Min Herre og min Gud!»

I nattverden feirer vi Kristi offer, det offeret som soner alle synder og som er selve grunnlaget for den nye pakten. Når Moses oppretter pakten mellom Gud og Israel, gjør han det med paktsblod av okser (2. Mos 24,7). Når Jesus innstifter den nye pakten, løfter han kalken med vin og sier: «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse». (Matt 26,28) «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.» (Heb 9,12)

Her er de siste ordene i bror Arnfinns preken: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: «Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»»

Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den spreke 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken. Løpet var fullført. Himmelen åpen. 

Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 12.04.2022 da Hebr 10,11-20 var dagens bibeltekst. Løftet opp på nytt 10. juni 2023.


"I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer" sa p. Arnfinn Haram i sin siste preken.

Hvor er fader Arnfinn Harams grav?

Hvis du ønsker å besøke fader Arnfinns grav, så finner du den på Vestre Gravlund i Oslo, like ved Borgen t-banestasjon. Jeg har merket av stedet med en blå prikk på kartet her:

Skjermdump fra Google Maps

Slik så graven ut i juni 2021:
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også: