Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.

Den 10. april 2026 er det 60 år siden forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) døde. Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".

Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."

"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."

Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.

“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”

Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

(Artikkelen fortsetter under bildet.) 

Evelyn Waugh, fotografert av Carl Van Vechten (1880–1964) den 15. desember 1940.

Foto: Wikimedia Commons

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:

"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."

“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”

Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.

Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 

As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 

As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.

Romanen "Gjensyn med Brideshead" av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017.

Det katolske England

I 1949 skrev Evelyn Waugh at England hadde vært katolsk i ni århundrer, protestantisk i tre og agnostisk i ett århundre. «Den katolske strukturen ligger fortsatt lett begravd under enhver fase av engelsk liv; historie, topografi, lov, arkeologi … overalt åpenbares det katolske røtter.»

Englands kanskje mest kjente konvertitt, er den hellige kardinal John Henry Newman som konverterte allerede i 1845. I de foregående tiårene før Waugh konverterte, hadde det vært en jevn strøm av kulturelt toneangivende konvertitter til Den katolske kirke: Compton Mackenzie (1914), C. K. Scott Moncrieff (1913), Ronald Knox (1917) og G. K. Chesterton (1922). Evelyn Waugh konverterte i 1930.
Som Joseph Pearce bemerker i sitt banebrytende verk Literary Converts (1999): «På 1930-tallet hadde strømmen av konvertitter blitt til en flodbølge, og gjennom hele dette tiåret var det rundt 12 000 konvertitter i året bare i England.»

Du kan lese en biografi om Waugh i anledning 60-årsdagen for hans død her hos The Catholic Herald.

Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express:

Valget står mellom kristendom eller kaos

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930 (like før "flodbølgen"), forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. 

Her er et utdrag fra teksten hans:

"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.

The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"

Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016. Oppdatert med bilder og avsnittet om det katolske England 7. april 2026.

Les også:

• Ettertanke | En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 14. februar 2018

Det er hellig fastetid! Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag. Det er et av høydepunktene gjennom året. 

På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får tegnet et svart askekors i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med oppfordringen «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Asken kommer fra brenningen av fjorårets velsignede palmegreiner, som har hengt i hjemmene – bak krusifiksene – siden palmesøndag i fjor. Slik biter kirkeåret seg selv i halen, i en årtusenlang stafett. 

Aske ble brukt i jødedommen som et tegn på sorg (Ester 4,3), og som et tegn på anger og bot (Jona 3,6 og Job 42,6). Asken blir derfor et naturlig tegn på menneskelivets forgjengelighet og på det å vende seg bort fra synd og til Gud.

Hvorfor tegner vi kors på pannen? Fordi: I Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Når du har korsets tegn på pannen symboliserer det at du tilhører den korsfestede Jesus Kristus. Fastetiden er en eneste lang forberedelsestid til påsken – til du skal stå der på Golgata og se Jesus gi seg selv helt til deg på korset.

Det er skikkelig fint å få være med på pangstarten av fasten sammen, slik vi er i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus, rense oss, gi oss ny styrke og sette i gang en åndelig fornyelse i oss. Hvem vil vel gå glipp av noe sånt?

I Den katolske kirke pleier det å være så fullt i kirkene denne dagen at bare påsken og julen kan konkurrere med askeonsdagsmessen i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du få legge bak deg alt og begynne helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Det er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud – til hans nåde, kjærlighet og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker. Derfor kommer vi i kirken i stort antall i dag. Fordi vi er sultne. Tørste. Skadde. Lengter. Vil bli fri.

I dag ber jeg med dagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Det er fastetid og nådetid. Tid for en ny start. Tid for å satse mer på troen. Søke Gud. Gi ham alt, spesielt det tunge. Bli fri. Kom, kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. februar 2023 da  Matteus 6,1-16 var dagens bibeltekst.

"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." (Pope Francis)

"Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." (Pave Frans)

Kjærlighetsdagen

I år faller askeonsdag på Valentinsdagen - kjærlighetsdagen. Du kan vel si det sånn at for Gud er askeonsdag valentinsdagen:

Velkommen til askeonsdagsmessen

Kom gjerne og få ditt eget askekors i St. Olav domkirke i Akersveien 1 i Oslo i dag kl. 8, kl. 11 og kl. 18!

Eller for dere som bor i Bergen: I St Paul kirke er det askeonsdagsmesse kl 19. St Paul ligger i Nygårdsgaten 3, like ved Grieghallen. Eller i Nidaros: I St Olav domkirke i Trondheim er det messe på norsk kl. 18.

Alle er velkommen til å få askekors, du trenger ikke være katolikk. Hvis du ikke vet hvor din nærmeste katolske menighet er, bruk appen Katolsk eller finn det ut her på katolsk.no.

Lese mer om askeonsdag?

Se en omfangsrik bloggpost om askeonsdagen her: Askeonsdag på pannen og i hjertet

Ettertanke | Fri fra dødsangstens slaveri

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann.
Her skriver Matteus sitt evangelium, med hjelp fra en engel.
Maleren er selveste Caravaggio, og du kan se maleriet i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci.
Foto: Wikimedia Commons 

I dag forteller en øks på primstaven at det er mattismesse om høsten – festen til minne om apostelen Matteus. 

Han startet ikke yrkeslivet som fisker, slik flere av de andre apostlene gjorde. I stedet var han en skatteoppkrever som gikk i fiendens (romernes) tjeneste – fram til han møtte Jesus.

I alle katolske kirker over hele verden leses Matt 9,9-13 i messen i dag. Slik starter historien om Matteus: «Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.» (Matt 9,9)

Omvendelseshistorien til Matteus starter med at han blir sett. Det er ikke Matteus som finner Gud, men Gud som finner ham. Blir du med på et hopp enda noen tusen år tilbake i tid? Ute i ørkenen er trellkvinnen Hagar den første i Bibelen som gir navn til Gud. Det står: «Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.»» (1. Mos 16,13) Den Gud er det Matteus får møte.

Etter det skjellsettende øye-blikket kommer oppfordringen fra Jesus: «Følg meg!». Dette er selve kjernen i kristenlivet, i det å være en disippel: Vi følger Jesus, vi går etter ham, vi ser, vi lytter, vi går i lære hos ham.

«Og han reiste seg og fulgte ham.» Symbolikken her er fantastisk. Å reise seg, å stå opp – anastasis på gresk – er det samme ordet som blir brukt om Jesu oppstandelse fra de døde. Jesus venter ikke til Matteus lever rett. Han drar ham opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen (Sal 40,3).

Resten av livet fortsatte Matteus med å følge Jesus – helt inn i døden, and beyond. Derfor feirer vi Matteus i dag, på hans martyrdag. Vi feirer Matteus’ himmelske fødselsdag.

Kirkehistorikeren Eusebius (ca. 260-340) sier at Matteus først forkynte evangeliet for sine landsmenn jødene i tolv år, deretter skrev Matteus sitt evangelium på vei til Egypt. Matteus skal ha vært både Egypts og Etiopias apostel. Det er usikkert hvorvidt han ble drept ved halshogging, spyd, sverd eller noe annet – men de norske primstavene heller altså mot halshogging, derav øksen som primstavtegn.

Matteus' antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia og hviler i krypten i katedralen San Matteo i Salerno i Sør-Italia. Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.

I kunsten er Matteus' symbol et menneske med vinger, på grunn av Åp 4,6ff og fordi slektstavlen i Matteus-evangeliet legger vekt på Jesu familiebånd. Matteus avbildes gjerne sittende mens han skriver evangeliet sitt, eller som apostel med et martyrredskap, eller med en pengesekk til minne om hans tidligere yrke.

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann. Alle martyrer har det til felles at de gjennom sitt forbilde hjelper oss med å bli satt fri fra dødsangstens slaveri (Heb 2,15). Slik gjør de det: De stoler på Jesus, han som har vunnet over døden. De gir sitt liv, hele seg, til Gud – og vinner det evige liv.

«For alle helgner som til døden tro
sto fast i kampen og har nådd sin ro,
vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod!
Halleluja! Halleluja!»
(Salmevers: William W. How. Gjendiktning: Johannes Smemo.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. september 2023 da Hebr 2,14-18 var dagens bibeltekst.

Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.
Foto: Wikimedia Commons/Miwok

Les mer:

Les hele helgenbiografien til den hellige Matteus her på katolsk.no
Ettertanke | Andreasmesse på kunstmuseet
Ettertanke | Petersmesse - Quo vadis, Domine?
Ettetanke | Den hellige Bartolomeus

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

Hellig Olav – En syndig helgen for vår tid

Norges to nasjonalhelgener, Sankt Olav og Sankta Sunniva, sammen på alterskapet fra Trondenes kirke, Troms.

Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen, CC BY NC SA 4.0

I dag, 5 august, er det oktavdagen til olsok. Store kirkefester har alltid blitt feiret åtte dager til endes – i en hel oktav – og slik var det også med Olavsfesten i katolsk tid i Norge. 

Nøkkelen til å forstå Hellig Olav er denne: Han ble ikke erklært hellig på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød for troen i Norge; for Norge som en kristen nasjon; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet og overga seg i Guds hånd på Stiklestad. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord. Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her», skriver Sigrid Undset. Dette såkornet var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Olav er en syndig helgen, som passer for vår tid.

Det er en heretisk tanke fra nyere tid at helgeners glorie må være flekkfrie fra vuggen til graven. Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» Helgener er ikke moralsk ufeilbarlige, men de kjennetegnes av at de lar nåden seire i livet sitt.

Olav Haraldsson (995-1030) dro på vikingtokt allerede som tolvåring, og fortsatte med det fram til han fikk en kristen omvendelse og ble døpt i Rouen i Normandie som 19-åring. Etter det stod Olav med ett bein plantet i vikingtiden og ett bein i kristendommen. Det var en lang prosess å få «vikingbeinet» helt over i kristen leir, men han klarte det til slutt.

Biskop Erik Varden sier det slik: 

«Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Hellighet hos et menneske lever alltid side om side med tilkortkommenheter. Olav er ingen from «skrivebordshelgen» eller en «sukkerhelgen». Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider. Han er et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det. Dette er typisk for Guds nåde: Nåden kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent. «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.» (Rom 4,7)

I middelalderens kunst står Olav ofte oppå fienden han har beseiret: Dragen, som er et symbol for hedendommen i Norge. Og dragen, den pleier å ha Olavs eget ansikt. Slik visualiseres det hvordan Hellig Olav hele sitt liv måtte kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Biskop Bernt Eidsvig skal få det siste ordet: 

«Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra, og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.»

Første gang publisert her på bloggen 13.08.2023 og i avisen Vårt Land 05.08.2023 da Rom 4,4-8 var dagens bibeltekst.

Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Dragens ansikt er Olavs eget ansikt. Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
Foto: Wikimedia Commons/Wolfman

Ettertanke | En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen Brideshead Revisited, som det ble laget en fantastisk tv-serie av i 1981 (bildet). (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales IKKE.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Historien utspiller seg i England, i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde arbeider diskret og tålmodig i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre ettertrykkelig bort fra Gud – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Snøret har løpt helt ut og Jona kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti havet.

Det er storbyen Ninive som er selve oppdraget til Jona. Hele Ninive-avsnittet er imidlertid gjort unna i en fei: Ti vers, og de har rukket å både angre, gjøre bot og resolutt omvende seg slik bibelske helter skal gjøre. Resten av boken handler om Gud og Jona. Guds nåde og Jonas vrede. Jona som spreller og skriker og som på ingen måte vil det som Gud vil, ikke en gang etterpå.

Jona har riktignok sine høydepunkt, som når han vender om og lar seg kaste i havet – og ikke minst når han er på dypet, inne i fiskens buk. Der utbryter han en oppsummering av hele Jonas bok: «Frelsen kommer fra Herren.» (Jona 2,10)

Likevel rekker ikke Jona selv å bli nådig før boken er omme. Når folket i Ninive vender om fra sin ondskap, viser Herren en totalt ufortjent nåde. Jona synes at byen heller skulle fått som fortjent. Han blir så oppbrakt over Guds «urett» at han utbryter «jeg vil heller dø enn leve» (Jona 4,3).

Profeten lysner litt opp når en busk gir ham skygge for solen, men busken dør og Jona blir på nytt så sint at han bare vil dø. Herren benytter anledningen til å forklare sin profet at når Jona bryr seg så mye om den lille busken, skulle ikke Gud da ha uendelig mye større grunn til å bry seg om den store byen Ninive? Og DER slutter fortellingen. Vi får ikke en gang høre Jonas (sannsynligvis sure) svar.

Og takknemlig tenker jeg at: Det er bevist. Gud er virkelig langmodig og rik på miskunn. Når han kan tilgi de onde menneskene i Ninive, og ikke minst; når han kan bruke en så håpløs profet som Jona – da er det håp for oss alle. Da er det virkelig håp.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. juli 2023 da Jona 3,1-10 var dagens bibeltekst.

Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017.

Gjensyn med Brideshead

Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017, i en glitrende oversettelse av Johanne Fronth-Nygren. 

Hun skrev også et fyldig og interessant etterord, og hun forsynte boka med et tillegg som forklarer uttrykk og vendinger fra teksten, noe som er spesielt nyttig for ikke-katolikker. Dessverre er den norske nyutgivelsen utsolgt fra forlaget, men du får fortsatt lånt den på biblioteket! Og selvsagt får du kjøpt originalen på engelsk! Anbefales varmt som sommerlektyre!

Hvis du er abonnent på Aftenposten, kan du lese deres glimrende omtale av Johanne Fronth-Nygrens nyoversettelse. Som anmelderen skriver: "Hennes oversettelse fremstår som særdeles solid og klarer å gjenskape lettheten i forfatterens elegante, forsirede språk. Noteapparatet og etterordet utgivelsen er utstyrt med, er dessuten av stor verdi – google har ikke svaret på alt. Som Fronth-Nygren poengterer, er det lett å ignorere det sakrale innholdet i Brideshead til fordel for det profane."

"Med henvisning til Kierkegaards stadier på livets vei klarer Fronth-Nygren å åpne opp teksten og vise hvordan den hele veien forbereder det store spranget den avsluttes med. Problemet er at Waughs religiøse illustrasjoner er for subtile for den ikke-troende leseren: «Referansene og pekepinnene som markerer veien mot stupet kan bare skjelnes av den allerede troendes blikk.»

Slik har oversetteren antagelig helt rett i at Gjensyn med Brideshead først kan forstås fullt ut når man leser den på nytt – «ved gjensynet»."

Les også:

• Evelyn Waughs sjokkerende konvertering - Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken Brideshead Revisited.

Ettertanke | Faste | Sjelens vår

Vil du finne Gud i fastetiden? Rydd bort alt annet. Oppsøk et øde sted. Kom deg vekk fra alle distraksjonene som kveler sjelen din. Finn en høy himmel, dra ut til havet, besøk et kloster, reis opp på fjellet – finn et sted der du kan komme til deg selv. 
Bildet viser solen som skinner gjennom foten av klostertårnet på Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vi er i den siste innspurten før fastetiden setter inn på askeonsdag. 

I dag er det blåmandag, dagen etter fastelavenssøndag. I morgen er det feitetirsdag, der vi nyter den deilige overfloden før fasten. Disse dagene er den opprinnelige karnevalstiden. Selve ordet karneval betyr «farvel til kjøttet». Kjøtt heter nemlig carnis på latin. I fastetiden avstår man tradisjonelt fra å spise kjøtt, på grunn av in-karnis-asjonen. Guds sønn ble kjøtt (kjød) for vår skyld, og i kjødet ble han korsfestet for oss. Derfor gir vi avkall på å spise kjøtt.

At fastetiden varer i 40 dager er ingen tilfeldighet. 40 er nemlig ventingens, botens og omvendelsens tall. I urhistorien leser vi at det regnet i 40 dager og netter over Noahs ark da Gud forsøkte å vaske synden bort fra jorden. Senere fastet og ventet Moses i 40 dager på de ti bud på Sinai.

Etter det gjorde Guds folk opprør mot Gud og stolte ikke på ham. Først etter 40 år i ørkenen var de klare for å gå inn i det lovede landet. Profeten Elija fastet 40 dager på vei til fjellet Horeb. Og til sist: Like etter at Jesus ble døpt, ble han drevet ut i ørkenen av Ånden, der han fastet i 40 dager og netter (Matt 4,1-2).

Det symboltunge tallet 40 møter du igjen over alt, til og med i den kristne arkitekturen. Hvis du noen gang drar til klosterøya Selja, Norges eldste pilegrimsmål, skal du telle hvor mange trappetrinn det er i den siste bakken opp til den hellige hulen. Det er ikke tilfeldig at munkene laget 40 trinn – ødemarkens, botens og omvendelsens tall.

Den katolske biskop Bernt Eidsvig sier det slik: «Selja er et nådens sted. Det er et sted man ville reise til for å skrifte, for å finne tilgivelse, helbredelse og en ny retning». Akkurat det er fastetiden til for også.

Vil du finne Gud i fastetiden? Rydd bort alt annet. Oppsøk et øde sted. Kom deg vekk fra alle distraksjonene som kveler sjelen din. Finn en høy himmel, dra ut til havet, besøk et kloster, reis opp på fjellet – finn et sted der du kan komme til deg selv. Hvis to personer skal møtes, må begge være til stede. Når du endelig er til stede, møter du Gud, som alltid er til stede.

En venn av meg møtte en pilegrim blant de gamle klosterruinene på Selja. «Jeg driver med ruinarbeid i eget liv,» fortalte han. Fastetiden er en velsignet velegnet tid for å drive med den typen arbeid. Faste er ikke tiden for de plettfrie og perfekte; de som "får det til". Det er tiden for de skadde som trenger gjenoppbyggelse. Det er tiden for åndelig fornyelse.

På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. «Fasten er sjelens åndelige vår,» sier kirkefaderen Jon Gullmunn – Johannes Chrysostomos. Jeg kjenner at jeg er skikkelig klar for vår nå. Kom, Hellige Ånd! Kom, velsignede vårvind! Blås liv i oss!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20.02.2023 da Sal 36,6-10 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Det overjordiske vannet

OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons

Menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet.

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn. Historien om vår verden begynner i vann. «Mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Og listen bare fortsetter. Den gang «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15). Senere vandrer Guds folk gjennom Det røde hav, som et bilde på de døptes folk.

Også besøk i katolske kirker begynner med vann, for vi er Guds døpte folk. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet er et tegn på lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Døperen Johannes døpte «med vann til omvendelse» (Matt 3,11). Johannes-dåpen var en bekjennelseshandling; et synlig tegn på at folk mente alvor med å vende seg bort fra synd og starte et nytt liv.

Den kristne dåpen – i vann og Ånd – er noe enda mer. Den er en ny fødsel der du blir født inn i en stor familie; Kirken, Guds folk. Gjennom dåpen blir du befridd fra mørkets makt. Du mottar Den Hellige Ånd og blir forenet med Jesus. Gjennom dåpen både dør du, begraves og oppstår du med Jesus (Rom 6,3-5). Du blir rett og slett en ny skapning (2. Kor 5,17) av vann og Den Hellige Ånd. Derfor får du kalles Guds barn – ja, du er det! (1 Joh 3,1).

I dag vil jeg dele med deg en av den katolske påskenattliturgiens skatter, fra bønnen over dåpsvannet: «På mangfoldig vis lot du vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde. […] Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»

Presten dypper så påskelyset i dåpsvannet og ber: «Herre, la Den Hellige Ånds kraft gjennom Kristus, din Sønn, stige ned i dette vann så alle som blir begravet med Kristus i dåpen til døden, gjenoppstår til livet med ham, som lever og råder fra evighet til evighet.» Amen! Å, som jeg gleder meg til påskenatt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. janur 2023 da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Brudgommens venn

St. Johannes Døperen, malt av Titian rundt 1565.
Foto: Wikimedia Commons

Av alle mennesker i verdenshistorien er det bare Jesus og Jomfru Maria som har en større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 

Alle «vanlige» helgener minnes på sin dødsdag. Det er bare tre personer som har minnedag på fødselsdagen sin: Jesus, Jomfru Maria og Johannes Døperen. Det sier alt om hvor spesiell Johannes er.

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før slektningen sin Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen. «Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,7f)

Kirkefaderen St. Augustin ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere – for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30). Og dette er Døperen Johannes’ hemmelighet: Han gir oss oppskriften på helliggjørelse og kristen vekst. Det skjer ved at Jesus får vokse i meg. Slik får jeg min likhet med Gud tilbake. Jeg er skapt i imago Dei, Guds bilde. Det bildet er for tiden under restaurering, og prosessen går fremover hver gang jeg gir mer plass til Jesus i meg, og blir mindre full av meg selv. «Han skal vokse, jeg skal avta.»

Johannes Døperen avslutter rekken av profeter som begynte med Elias. Alle profetene mante til selvransakelse og omvendelse. Johannes også. Som den siste i profetrekken peker han dessuten direkte på Jesus som Messias.

Johannes er ikke bare en profet. Han er «mer enn en profet» (Luk 7, 26). Han lar seg ikke friste til å la seg utrope til Messias, slik han enkelt kunne ha fått til (Luk 3,15). I stedet sier rett han ut at han ikke er Messias: «Jeg er ikke den dere tror jeg er.» (Apg 13,25)

Så hvem er han? «Han er brudgommens venn som får oss til å lytte på en måte som vi ikke har gjort på lange tider. Når Johannes taler, hører vi stemmen til den første som gjenkjente Jesus» skriver Peter Halldorf. Det gjorde Johannes allerede som foster (Luk 1,44).

«I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme; ved sin fødsel brakte han stor glede, og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning,» heter det i den katolske prefasjonen under vigilien på sankthansaften.

Lytt til stemmen til Johannes i dag. Lytt til den store Johannes. Lytt til brudgommens venn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11.01.2023 da Apg 13,23-25 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Langfredag hver fredag

KRISTNE MATTRADISJONER: Søndag er det deilig søndagsmiddag for å feire oppstandelsen. Fredag er en dag for faste og abstinens, med fiskemiddag til minne om langfredag.
Foto: Stijn Nieuwendijk/Flickr Creative Commons

Millioner av kristne over hele verden spiser fisk til middag i dag. Hver søndag minnes vi påskedag og feirer med en god søndagsmiddag, og hver fredag minnes vi langfredag ved å faste fra kjøtt.

Ukedagen preger også bønnelivet. På søndager mediterer vi over herlighetens mysterier under rosenkransbønnen. På fredagene er det derimot smertens mysterier vi går inn i: Jesu dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors, Jesus blir korsfestet og dør.

Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber på den måten. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Du lytter til Jesus:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
«Kvinne, det er din sønn. Det er din mor.»
«Jeg tørster.»
«Det er fullbrakt.»
«Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.»

Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Uansett hvilken ukedag det er, er det en god gammel kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 18. oktober 2013 og her på bloggen 8. november 2013.

Les hele historien om den gode røveren i Bibelen her. 

FRELSEN: «Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»» (Luk 23,43)

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten.

I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender seg bort fra ham.

Dette vakre og ufattelig detaljerte, utskårne motivet fra korsfestelsen på Golgata står i museet Villa Borghese i Roma, og er laget av Guglielmo della Porta i ca. 1565.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

MATER DOLOROSA: Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber rosenkransen. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Her ser du Maria, den lidende mor ("Mater Dolorosa") ved korsets fot. Ved siden av henne står den unge disippelen Johannes, den eneste av disiplene som ikke sviktet Jesus.

Dette er et utsnitt av det samme utskårne, tredimensjonale Golgata-motivet som ovenfor, laget av kunstneren Guglielmo della Porta i ca. 1565. Du kan studere det i museet Villa Borghese i Roma.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Ettertanke | Mea culpa

I syndsbekjennelsen under hver eneste katolske messe gjør vi som tolleren: Vi bøyer oss og slår oss for brystet med lukket hånd.

Det er ikke lett å innrømme sin egen skyld, slik man gjør når man sier mea culpa. Derfor er det kanskje passende at dette (avbildet) er et av verdens vanskeligste puslespill, som fås her hos Pixels.com.

Det har knapt fantes en større sosial forskjell mellom to grupper enn det var mellom en fariseer og en toller på Jesu tid. Tolleren var på den romerske okkupasjonsmaktens side. Han var en korrupt, forhatt landssviker som stjal og gjorde seg rik på andres bekostning.

 

Fariseeren var derimot respektert, lovlydig, trofast, velansett og sjenerøs. Etter alle normale sammenligningsmetoder skulle fariseeren være den soleklare vinneren i en konkurranse mellom de to gruppene. 

Likevel er det tolleren som går av med seieren i Jesu fortelling.

Fariseeren var nemlig rammet av noe enda verre enn tolleren: Forfengelig selvbedrag. Hovmod. Han så ned på alle som ikke var like plettfrie som ham selv. «Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Luk 18,14) Gud forstørrer og opphøyer alltid de ydmyke – ikke de stolte og oppblåste.

Kirken vet hvor vanskelig det er for oss å bøye oss for Gud og erkjenne synd, derfor får vi hjelp til det, helt konkret. I syndsbekjennelsen under hver eneste katolske messe gjør vi som tolleren: Vi bøyer oss og slår oss for brystet med lukket hånd. Vi sier sammen: 

«Jeg bekjenner for Gud den allmektige 

og for dere alle, 

at jeg har syndet meget

 i tanker og ord, 

gjerninger og forsømmelser

(man bøyer seg og slår seg for brystet) ved min skyld.» 

Da står jeg der sammen med tolleren bakerst i rommet, uansett hvor i kirkerommet jeg befinner meg.

I den tradisjonelle katolske messen kneler man fysisk ned og slår seg for brystet tre ganger mens man sier: «mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». Det betyr «ved min skyld, ved min skyld, ved min egen store skyld.» Ved å gjenta det tre ganger, ved den fysiske bevegelsen, og ved å legge litt trykk på «min egen STORE skyld» – får man hjelp til å dunke sannheten såpass ettertrykkelig inn i hjertet at det fremkaller oppriktig anger.

Senere i messen, rett før vi tar imot Jesus i nattverdens skikkelse, ber presten og hele menigheten sammen: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet». Setningen er hentet fra da Jesus helbredet den lamme tjenestegutten til en romersk offiser. Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.» (Matt 8,8) Og det ble slik.

I kampen mot selve ursynden – hovmodet – og alle de andre syndene som stammer fra den, er det bare én ting som hjelper: Å søke Guds nåde, hjelp, tilgivelse og helbredelse. Den finner du i messen og i skriftemålet, som flyter over av Guds nåde.

Jeg vil bli fri! Derfor tar jeg ansvar og sier: Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa. Og jeg ber: Gud, vær meg synder nådig! «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» (1. Joh 1,8-9) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2022 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst

"Guds tilbud om nåde
 Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.

Om syndene deres er som purpur,

skal de bli hvite som snø,

om de er røde som skarlagen,

skal de bli hvite som ull".
(Jesaja 1,18)
Ønsker du kanskje puslespillet i purpur eller rødt? Du kan bestemme bakgrunnsfargen selv i dette Pixels-puslespillet.

Radiointervju om Selja Klostergård

Skjermdump fra Radio Sunnmøre.

Radio Sunnmøre gjorde et radiointervju med meg om Selja og klosteretableringen da jeg var på Selja i juli. Det ble sendt 2. august. Her kan du høre det!

Journalist Arild Ove Halås og jeg hadde en fin, halvtimes prat i telefonen, som ble klippet ned til et 13 minutters innslag som du kan lytte til ved å klikke på den grønne pilen under her, eller ved å gå inn på Radio Sunnmøres nettside. 

En ukjent, ung, kristen mann dro sporenstreks fra Ålesund til Selje i dag etter at han hadde hørt intervjuet på radioen. Derfra ringte han til meg, og slik ble jeg gjort oppmerksom på at intervjuet hadde blitt sendt.

Vil du bli med i venneforeningen for Selja Klostergård? Send en epost til selja.klostergard@gmail.com. Velkommen som klostervenn!

Bli med og be om at Guds vilje må skje, "som i himmelen, så óg på Selja!"

Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke

HEDDAL STAVKIRKE: For de katolske misjonærene som brakte evangeliet til Norge var det viktig å få reist kapeller og kirker. Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde,” sier Trygve Andersen.

I Bibelen finnes det mengder av symboler og bilder på det mysteriet som Jesus har gitt navnet Kirken. Bildene fra Det Gamle Testamente er alle sammen variasjoner over det samme grunntemaet, nemlig "Guds folk". I dag leser vi om hvordan Gud passer på sitt folk, som om den var vingården hans. ”Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.” (Jes 27,3)

I følge Bibelen valgte Gud seg ut én slekt som han gjorde til sitt eget folk, og han lovet Abraham at dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten (1. Mos 12,3). For at alle folkeslag skulle få del i velsignelsen, måtte imidlertid folket utvides og bli overnasjonalt. Jesus skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til å bli et internasjonalt fellesskap for alle mennesker.

Men alltid er det noen som kommer og gjør skade på Guds folk. De forråder Kirken innenfra og angriper den utenfra. ”Torn og tistel” er bildet som brukes på dem: ”Men finner jeg torn og tistel, da går jeg til kamp imot dem og brenner opp alt sammen”. Nåde den som skader Guds folk. Men den som ber om nåde får det, så lenge de ”søker vern hos meg og slutter fred med meg, ja, slutter fred med meg.” (Jes 27,5)

Guds folk er blitt plantet på jorden av den himmelske gartneren. Røttene er solid festet i den treenige Gud: Vi er Gud vår fars familie. Vi er Jesu legeme. Vi er vingården som Ånden blomstrer i.

Den himmelske gartneren er fortsatt høyst aktiv. Stol på det.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. februar 2011, og her på bloggen 27. januar 2013