Preken om såkornslignelsen | Når Jesus tar oss på kornet

P. Øystein Lund holdt prekenen på den siste utendørsmessen i hagen til Sta. Katarinahjemmet, 13. juni 2021.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg aner ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang jeg laget den, men bedre sent enn aldri. Jeg skriver andakter til Vårt Land denne uken, og da jeg søkte på "sennepsfrø" i bloggarkivet, dukket altså denne prekenen opp som kladd. Beklager! Men: Her er den altså, nesten fem år etter at den ble holdt. Jeg beholder introen som jeg skrev den gang jeg laget denne bloggposten, rett etter vi var ute av covidrestriksjonene for andre gang.

--------------------------------------

Det var fantastisk at vi endelig kunne få samles til messe i kirkene igjen etter den andre koronaperioden. Men jammen var det fint med de mindre messene i hagen til Sta. Katarinahjemmet også. Det var en spesiell tid. I takknemlighet over nok en god preken fra p. Øystein Lund deler jeg her manuset med dere, fra den siste utendørsmessen, 13. juni 2021.

Denne søndagen var den 11. søndagen i det alminnelige kirkeår. Dagens prekentekst var Mark 4, 26-29, det vil si Jesu lignelse om såkornet.

Såkornet
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» (Mark 4:26-29)

Liknelsen om såkornet

Noe som er helt spesielt i Det nye testamentet, er Jesu bruk av lignelser. Jesu liknelser hører til verdenslitteraturens klenodier. Med enkle bilder fra naturen og menneskelivet formidlet han de dypeste sannheter om Gud og mennesket og tilværelsen. «Uten liknelser talte han ikke til dem,» sier evangelisten (Mark 4,34). I liknelsene sine tar han oss på kornet.

I dypeste forstand er all tale om Gud og den usynlige virkelighet liknelser, symboler som bare kan antyde det som ord ikke kan uttrykke. Hvis man bare er opptatt med ordene og taper av syne Mysteriet bakom ordene, vil man oppdage at «ordene slår i hjel».

Uttrykket «Guds rike» var ofte på Jesu lepper, et uttrykk som ikke uten videre er lett å forstå meningen av. Etter vanlig tankegang forbindes ordet «rike» med landområder, grenser og politikk, men Guds rike er noe ganske annet. Guds rike er Guds herredømme og det har ingen fysiske begrensninger. Der Gud får råde, der er hans rike. Derfor ber vi “la ditt rike komme, la din vilje skje”. Der Guds vilje skjer, der er hans rike.

Ulike jødiske grupper på Jesu tid hadde sine egne tanker og forventninger når det gjaldt Guds rike. Flere tenkte først og fremst på en nasjonal gjenreisning. De ventet på en Messias som ville befri landet fra det romerske åk og gjøre ende på dets ydmykelse og forfall. Derfor ble de skuffet i Jesus fra Nasaret. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. En slik Messias hadde flere av dem ikke bruk for.

Selv Jesu egne disipler hadde vanskelig for å rive seg løs fra de tilvante forestillinger når de hørte Jesus tale om Gudsrikets komme. Kan hende de av og til følte seg fristet til å slå seg i lag med selotene og påskynde rikets opprettelse ved hjelp av revolusjonære maktmidler.

Guds rike kommer ikke først og fremst gjennom menneskelige anstrengelser. «Det kommer av seg selv», sier Jesus. Såmannen visste ikke hvordan det gikk til at kornet spiret og vokste opp. Dette kan lett misforstås dit hen at Guds rike kommer «automatisk» og uavhengig av Guds vilje og menneskenes respons. En slik tanke er helt fremmed for Jesus. 

Liknelsen forteller oss at Gud er virksom i verden. 

Hans skapende oppholdende og forløsende kraft er aktivt tilstede. 

Utfallet kjenner vi – riket kommer. Guds plan og vilje kan ikke slå feil, den endelige seieren er hans, ikke ondskapens og løgnens. Guds uovervinnelige krefter står på rikets side, selv om det kan synes som om ondskapen er den sterkeste.

Og det er også ord til de som føler seg desillusjonert og føler at kirken taper terreng. Veksten skjer uavhengig av hva vi føler og forstår. 

Men vi skal vokte oss for å mistolke ordene «av seg selv» – «automatisk». Det finnes ingen «automatisk» fremgang og vekst uten Gud. En slik idé fører til gudløst hovmot og til ulykke for verden. Når Gud forsvinner ut av bildet kan det «automatiske» resultatet ikke bli annet enn forfall og oppløsning.

Vi kalles til å så. Til å hegne om veksten. Til å luke og vanne. Men veksten forblir alene hos Gud. «Jeg sådde, Apollos vannet, men Gud ga vekst» sier Paulus. «Av Herren er det skjedd, og det er underlig for våre øyne». 

Av og til kan det virke som om vi tenker at kirkens vekst – Gudsrikets vekst – avhenger av at vi gjør de rette tingene – eller kanskje heller at vi gjør tingene rett. Har de rette meningene og de gode svarene. Men i Gudsrikets vekst handler det kun om Den Hellige Ånds stille virksomhet. 

Vi skal bie på Herren, men samtidig ha hånden på plogen. Vi er hans medarbeidere det er gjennom oss skrøpelige mennesker at han gjør sin gjerning i verden. Men Gud gir vekst.

 

Og her ligger det en utfordring for oss som frimodig bekjenner Kristus. Troens utvikling er en vekstprosess. Vi må la mennesker få være i vekst. Gi dem rom til å utvikle den spire tro som Gud selv har plantet i hvert menneske.

Gudsrikets vokster følger naturens lover, for naturens lover er Guds lover. «Først strå, så aks, og til sist modent korn i akset.» Utviklingen foregår i stadier. Dette skal gardere oss mot å ha utålmodige og urimelige forventninger. Mellomstadiet – «aks» – er sikkert det vanskeligste.

Barnestadiet har sin sjarme og den modne manndom sin skjønnhet, men mellomstadiet! Som en far en gang sa det: «Jeg har alltid beundret en mann som virkelig er en mann, og en kvinne som virkelig er en kvinne, men hva skal jeg si om en tenåring som virkelig er en tenåring?» Utfordringen er å ikke bare se og verdsette hva denne personen en gang kommer til å bli, men å se og verdsette alle mennesker slik de er akkurat nå, ufullkomne og ikke ferdig helliggjorte.

I kirkens arbeid er det også slik. Vi har den første begeistringens tid da vi skimter de første strå. Så kommer dager, uker og måneder med slit og møye. Vanskene og problemene melder seg, og begeistringen stilner av. Men så snart «grøden er moden», tar høstarbeidet til, og sigden svinges.

Sigden er et symbol som vi savner i kirken. Vi har korset og stjernen og duen og lammet og mange flere, men ikke sigden. Vi har vent oss til å se på sigden som et kristendomsfiendtlig symbol fordi den og hammeren figurerer på kommunistenes fane. Men her i liknelsen har sigden en ærefull plass som symbol på innhøstningen av den modne grøde i Guds rike.

Vi får vel aldri oppleve at sigden kommer til heder og verdighet og bli anbragt som et symbol i kristne kirker. Men hver gang du ser en sigd, kan du la deg minnes om Høstens Herre som kaller oss til å høste inn grøden.

«Markene er alt hvite til høst,» sier Jesus. Da er det tid å svinge sigden, men det har ikke kirken alltid forstått. Så ofte lar vi anledningene gå fra oss. Vi møter mennesker som er i prosess, og gjennom modningsprosessen blir tanker til overbevisning, overbevisningen til gode intensjoner; men så blir det med det, og livet fortsetter som før. Vi lar sigden henge på knaggen, frukten uteble.

Jeg tar meg selv av og til i å tenke at vi som kirke ofte er for sløve til å forstå vår besøkelsestid og det som rører seg i menneskesinnene omkring oss. Kanskje vi er opptatte med uvesentlige ting, det som ikke tjener til menneskenes fred. Sikkert har vi for liten tro og altfor grunn oppfatning av Gudsrikets krefter. Derfor er vi enten blinde for det som foregår, eller misforstår og mistolker det som rører seg i tiden. 

Ser vi de mennesker som bærer på det Augustin taler om som «den hellige uro»? Kanskje nettopp her er kirkens besøkelsestid, og da er det tid til å ta frem sigden.

(Her slutter prekenen.)

Etterord i 2026: Jeg tenker at nettopp nå i vår tid er det viktig at kirken kjenner sin besøkelsestid. Det mener jeg nok også at den til en stor grad gjør. I St. Olav menighet i Oslo pleier vi å ha ett troskurs i semesteret. Denne våren er tilstrømmingen så stor at menigheten har satt opp fire parallelle kurs. Fantastisk! Høsten er moden. 

Missalet. Messeboken i Den katolske kirke. Missalet inneholder liturgiske forskrifter, tekster og bønner for kirkens messefeiring. Det nåværende missalet er fra 1969, mens den forrige versjonen var fra 1570.

Forbønnene er i en egen bok. Det er legfolk som leser forbønnene. Denne dagen var det jeg som leste. Bildet er tatt etter messen. Jeg syntes forbønnene var så flotte at jeg ville dele dem med dere.

Prest: Kjære kristne! For oss har Kristus forklart Guds rikes hemmeligheter. La oss be om Herrens hjelp til å forbli tro mot de hellige mysterier.

1: For alle oss som utgjør den synlige kirke

at vi må bevare bevisstheten om de skjulte mysterier

som møter oss i Kristi Kirke. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

2: Om at statslederne og politikerne

ikke må la seg blende av ytre makt og storhet. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

3: For dem som føler at de som kristne

kjemper for en tapt sak,

om mot og håp gjennom Jesu lignelser. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

4: For alle utålmodige i vår menighet

at de må bevare iveren og samtidig stole på Gud. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Prest: Himmelske Far, allmektige Gud,

du som lar din Kirke vokse lik et sennepsfrø,

la også ditt rike vokse inne i oss.

Ved Kristus, vår Herre. Amen.

"Opp, all den ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt, er stort,
og kan hans makt bevise.

Gikk alle konger frem på rad i deres makt og velde,
de maktet ei det minste blad å sette på en nelde."

H. A. Brorsons salme "Opp, all den ting som Gud har gjort" står i den katolske salmeboken Lov Herren nr. 312, som du finner her på liturgi.katolsk.no.

Det er aldri feil å avslutte med Petter Dass-salmen "Herre Gud, dyre navn og ære". Jeg er spesielt glad i linjene "Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde". Det er så langt fra den postmodernistiske "Gud finnes bare i folks hoder"-forestillingen som du kan komme.

DEN BEDENDE MARIA: Kirkerommet til Katarinahjemmet er åpent og tilgjengelig hele dagen. Inngangsdøren til Katarinahjemmet er låst, men resepsjonen er bemannet. Det er bare å ringe på i resepsjonen, så åpner de for deg. Mandag til fredag er du velkommen til å bli med i tidebønnen laudes kl 7.30, etterfulgt av messe (ferdig kl. 8.15). Ring på hos kjøkkenet hvis du vil komme til laudes (det er før resepsjonen har åpnet). Hver kveld kl. 18.00 kan du bli med i kveldsbønnen vesper (bortsett fra lørdag, den kvelden ber søstrene vesper i St. Dominikus kirke, sammen med dominikanerbrødrene der). For mer informasjon om tidebønnene og messene på Katarinahjemmet, se her på klosterets hjemmeside.

Siden sist jeg var i Katarinahjemmets kapell, 2. mai, hadde noen gitt statuen av Jomfru Maria en rosenkrans i hendene. Denne Maria-statuen er litt uvanlig, siden hun ikke bærer Jesus-barnet (og det uten at det er en av åpenbaringene fra Fatima, Lourdes, Guadalupe). I stedet er hun avbildet som den bedende Maria. Hun er kronet som himmeldronning, og bærer liljer, symbolet på jomfruelighet og renhet. Statuen er fransk, fra 1800-tallet, forteller søster Katarina Pajchel O.P..

Ettertanke | O Radix Jesse

KRISTUS ALLHERSKEREN: Bildet viser Kristus som allherskeren, "ho Pantokrator" i apsis i kirken "San Paolo Fuori le Mura" ("Paulus-kirken utenfor murene"). «Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid.» (Sitat p. Arnfinn Haram)
Foto: Jaime Pérez/Flickr Creative Commons

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Jesus skal komme til oss med den endelige forløsningen for all skapningen.

I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:

Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid. Det er Bibelens og liturgiens Kristus, han som er sitt folks Frelser og Herre; han er nærværende i kirken og samtidig speider kirken alltid lengselsfullt og ivrig etter at han skal komme til syne i sin fulle herlighet.

Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud. Til denne Gud rettes gudsfolkets og hele menneskehetens ofte smertefulle håp om frelse og forløsning.

Når alt ser ut til å være slutt, som en avhogd stubbe – da er han Jesse rot, Isais rotskudd, nytt liv som springer opp fra den gamle roten. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel, han som kan åpne hemmelighetene i Guds frelsesplan, som kan tolke Skriftene, som kan vise at Guds Rike seirer når menneskenes historie er uttømt og sluttstrek er satt for den nåværende verden.

Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.

Under tidebønnen i kveld synger vi O radix Jesse: «Å, skudd på Jesse rot, underfulle tegn for alle folkeslag. Konger skal tie når du taler, og folkeslag skal bøye kne. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»

Du hører hvor bibelsk det er? Sammenlign med dagens bibeltekst: «Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom 15,12)

P. Arnfinn Haram skriver:

«Grunntonen i antifonene er det som er hele Advents-tidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»

Bli med hele Kirken og be i dag: Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger!

LA OSS BE

"O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!" (7. O-Antifon)

Dette er en utvidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 19. desember 2012. Bloggposten ble publisert her på bloggen samme dag, og er oppdatert i dag, 19. desember 2022.

Fordelen med sparetemperatur i hjemmet: Adventsbuketten fra forrige lørdag ser like fin ut åtte dager senere, 4. søndag i advent.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Å kom, kom Immanuel

Adventssalmen "Å kom, å kom, Immanuel" inneholder alle titlene Jesus har i O-antifonene. Du kan se notene og lese hele salmeteksten med alle åtte versene her på Den katolske kirkes liturgiside: liturgi.info.

Salmen står som nummer 3 i Den norske kirkes salmebok "Norsk salmebok" (Eide forlag, 2013). NB: I denne versjonen er kun fire av versene med!

Juleønsketips: Jeg vil varmt anbefale at du ønsker deg eller skaffer deg Den katolske kirkes samebok Lov Herren. Der finner du denne salmen som nummer 352 - med alle åtte versene. Hvorfor nøye seg med mindre enn alt?

Fra og med den 17. desember markerer Kirken en liturgisk siste innspurt fram til jul. Liturgien "skifter gir", og vi får noen helt spesielle bønner i oppbyggingen til julaften. I denne tiden ber vi de sju “O-antifonene” til vesper (kveldsbønnen), hvor vi ber Herren Jesus om å skynde seg og komme til sitt folk ved at vi påkaller Jesus med en rekke av hans unike messianske titler:

17. desember - O Sapientia (Å Visdom)

18. desember - O Adonai (Å Herre - Guds navn i det gamle testamente)

19. desember - O Radix Jesse (Å Jesse rot)

20. desember - O Clavis David (Å Davids nøkkel)

21. desember - O Oriens (Å solrenning - på denne dagen da solen skinner aller kortest)

22. desember - O Rex Gentium (Å folkenes Konge)

23. desember - O Emmanuel (Å Gud med oss)

I disse antifonene finner man også et vakkert skjult budskap! Hvis man starter med den siste messianske tittelen og tar den første bokstaven i hver enkelt av dem - Emmanuel, Rex, Oriens, Clavis, Radix, Adonai, Sapientia - danner de setningen "ERO CRAS", som på Latin betyr "I morgen skal jeg være."

Som vår presteseminarist Mathias Bruno Ledum sier det: «I selve påkallelsen av Vår Herre gjennom disse titlene ligger allerede Hans svar til oss. Våre bønnerop møtes med en gledesfull forvisning idet, Han vi med lengsel har ventet på, tørstet etter og forberedt oss på å ta imot, sier "Jeg kommer i morgen!"»

O Radix Jesse

Her kan du høre den store O-antifonen O Radix Jesse sunget av dominikanerstudentene i Oxford:

 

Og her kan du høre O Radix Jesse sunget av Cantarte Regensburg med en annen gregoriansk melodi:

LES MER PÅ KATOLSK.NO

P. Arnfinn Harams artikkel: O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!

Her kan du lese alle O-antifonene oversatt til norsk: Julenovene og Å-antifoner

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

"USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider - skrevet i 2014, oppdatert i 2022.

Jeg husker godt det nummeret av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet, og det stod med krigstyper: «USIKRE TIDER». NATOs nøkterne generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Når Russland nå har gått til angrepskrig mot hele Ukraina lyser advarselen enda kraftigere i ansiktet på meg. Ingen vet hva som vil skje nå.

Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Nyhetsbildet de siste årene har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle katolske prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. (Alle bøyer seg i tilbedelse under dette leddet).
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.

Uansett hvilken tid vi lever i, er det en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Du er trygg uansett. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd. (Joh 10,28 f)

Omarbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

Les også:

• Keltisk bønn - St. Patricks brynje - en av de mest kjente, keltiske bønnene. God å be om morgenen! En smakebit: 

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,

Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Dikett handler om å gå inn i det truende, ukjente, og er perfekt for en tid som vår.

Ettertanke | Å be med Kirken | En bloggpost om tidebønnene

Klokka er 22.30 på den hellige øya Selja, og natten er lys som dagen den 7. juli 2021.
Fotografiet er tatt like før midnattsmessen i Sunniva-hulen, og er ikke behandlet på noen måte. Akkurat slik så det ut.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var rett etter midnatt den 8. juli i år. Sommernatten var lys som dagen ute på den hellige øya Selja. Vi hadde nettopp feiret midnattsmesse i Sunniva-hulen. Nå vandret vi på pilegrimsstien hjem igjen. 

Jeg gikk der sammen med to katolske prester, og midt oppi reise og besøk hadde de ikke fått tid til å be de tidebønnene som alle katolske prester og ordensfolk ber hver dag.

Helt ute ved de gamle klosterruinene på Selja er det ingen mobildekning, men du skal ikke gå langt før du får tilgang til 4G. Dermed kunne vi be tidebønnene helt uten bøker. På nettsiden www.oblates.se ligger nemlig hele det vanlige, romerske breviaret på norsk (altså alle tidebønnene).

Lyden av vesper – kveldsbønnen – blandet seg med lyden av fuglene, vinden og havet. Det var en helt spesiell opplevelse å få gå der – omsluttet av Guds ord, Guds kjærlighet og hele den verdensvide kirkens bønn. Når vi ber tidebønn kommer vi i forbindelse med den levende Gud, men også med mysteriet Kirken; alt Guds folk som ber de samme bønnene over hele jorden.

Ordet tidebønner betyr ganske enkelt bønner bedt på et bestemt tidspunkt. Tidebønnene er hentet fra Bibelen. De er Kirkens bønner, som bygger på den jødiske synagogesangen. Vi ber Guds ord. Framfor alt ber vi Salmenes bok, som var Jesu bønnebok. Når vi ber Salmene, ber vi med andre ord slik Jesus ba. Slik ba også de første kristne, og siden har de kristne aldri holdt opp med det.

Jeg har alltid sett på det som helt umulig å få koplet meg på tidebønnene. Bare det å ha råd til de mange bøkene – og å klare å finne fram i virvaret og skjønne systemet – helt umulig. Men med oblates.se er Kirkens tidebønner plutselig blitt tilgjengelig på en helt ny måte. Ut fra klokkeslettet jeg går inn på nettsiden, får jeg servert riktig bønn. Herlig!

I løpet av fire uker med tidebønn, har du bedt alle salmene i Salmenes bok. Dagens bibeltekst, Salme 30, bes hver torsdag i uke 1. I tillegg bes den i både advent-, faste- og påsketiden. Ut fra tiden («tonearten») som salmen leses, ser du nye sider ved teksten. I fastetiden trer vers 9-11 av Salme 30 frem. I påsken hører du Jesus be vers 4: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven».

I tidebønnene er salmene gitt en kommentar, oftest fra kirkefedre. Disse hjelper oss til å forstå betydningen av at Kirken ber den konkrete salmen. Salme 30 er utstyrt med et sitat fra Cassiodorus (500-tallet) om at Kristus takker Faderen etter sin herlige oppstandelse. Det er det vi som Kristi legeme gjør når vi ber denne salmen.

Guds kirke sover aldri. Tidebønnen er en eneste stor, universell bønnestafett. Når jeg sovner, er det noen andre som våkner. Akkurat nå er det noen som ber matutin, laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og completorium et eller annet sted i verden. Tidebønnene bølger seg fram i verden som en perpetuum mobile, en evig bevegelse.

Kirkens bønner har fremdeles noe å gi, noe å si. Det er bare å kople seg på.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. september 2021 da Salmene 30,1–5 var dagens bibeltekst. Les bibelteksten i nettbibelen.

Salme 30 i Bibelen

En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David.

2 Jeg opphøyer deg, Herre,
for du dro meg opp,
du lot ikke fienden fryde seg over meg.

3 Herre, min Gud, jeg ropte til deg,
og du helbredet meg.

4 Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket,
du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.

5 Spill for Herren, dere hans trofaste,
pris hans hellige navn!

6 Et øyeblikk varer hans vrede,
hele livet varer hans nåde.
Om kvelden kommer gråt som gjest,
om morgenen blir det frydesang.

7 Jeg kjente meg trygg og sa:
«Aldri skal jeg vakle!»

8 Herre, i din velvilje
satte du meg på fast fjell;
men så skjulte du ditt ansikt,
jeg ble grepet av redsel.

9 Til deg, Herre, ropte jeg,
jeg ba til Herren om nåde:

10 «Hva tjener det til at blodet renner,
at jeg går i graven?
Kan vel støvet prise deg?
Kan det forkynne din troskap?

11 Hør meg, Herre,
vær meg nådig!
Herre, vær min hjelp!»

12 Du vendte min dødsklage til dans,
du tok sekkestrien av meg
og kledde meg i glede.

13 Derfor synger jeg din pris og er ikke stille.
Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.

 Bibelteksten er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse.

Nytt siden i fjor: Pilegrimsstien ut til klosteret har blitt tydelig merket med pilegrimsvegsymbolet. Bildet er tatt klokken 22.08 på kvelden den 7. juli.

Utsikt fra Sunniva-hulen like før midnattsmessen.

Utsikten motsatt vei: Inn i hulen.

Sigrid Undset kalte hulen for "Norges eldste, stående kirketak". Det har hun helt rett i.
Her er et glim fra innerst i hulen, fra midnattsmessen 7. juli, der p. Josef Ottersen fikk æren av å være hovedcelebrant, siden han er skoleprest ved St. Sunniva skole.

Pater Josef Ottersen og pater Pål Bratbak etter messen.

Da p. Josef løftet opp hostien og vinen under eukaristien - det var et så fortettet, hellig øyeblikk at jeg umulig kunne ta bilde av det. Jeg måtte bare være til stede.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.
Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.

For en skatt å få oppleve dette!

Utsikten mot klosteret, like etter midnattsmessen.
Jeg elsker de hvite nettene på Selja.

Bildet er tatt kl. 21.11 på kvelden den 25. juli.
Det var i dette vinduet jeg stod og ba i september 2004, da jeg fikk vite at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva. Selja er et sted der undere fortsatt skjer.

Jeg tok dessverre ikke noe bilde fra den omtalte turen hjem den 7. juli. Men dette bildet er tatt på vei hjem igjen fra den siste turen til klosteret og Sta. Sunniva-hulen i år, den 25. juli. Det var denne pilegrimsveien vi gikk på mens vi ba vesper den 7. juli. Her er veien så fin at du kan lese mens du går.

Bildet er tatt under den gyldne timen på Selja, klokka 21.47 den 25. juli. Den kvelden då Gud heldt fest på Selja.

Utdrag frå DÅ GUD HELDT FEST I FJALER av Jacob Sande:

Eg skal ikkje gløyme kvelden,augustikvelden, du veit,

eg lå utmed stranda og pilka den stunda då fisken beit.

I vest stod ei diger kveldsol og lutte mot himmelrand,

men det var ei jordisk kveldsol som skein på ei jordisk strand.

Då var det som alt vart omskapt,eg merka det litt i senn.

Eg var som Johannes på Patmos, Patmos i bibelen.

Former og fargar skifte på strender og firmament,

det som var kjent, vart ukjent, og det som var ukjent, kjent.

[...]

Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,

Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,

- Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord prosti.

Gud unne oss alle nåden når timen vår er forbi.

Les hele diktet her hos PoesiRingen.

Glimt fra Sunnivahymnen
sunget i Sankta Sunniva-hulen

Vi sang Sunnivahymnen Eterna Christi munera i Sunnivahulen under midnattsmessen 7. juli. 

I videoen under her kan du høre sangøvelsen vår rett før messen. Dette var første gang Hege og jeg sang Sunnivahymnen sammen, så vi var litt spent på om vi hadde lært sangen på den samme måten. Det hadde vi heldigvis. Videoopptaket av dette verset (som er det fjerde verset av sangen) er gjort av pater Pål Bratbak. 

Deretter synger jeg det første verset av Sunnivahymnen mens Maria tenner lys i Sunnivahulen - den siste dagen vår på Selja for i år, 25. juli.

Tips: Lyden er litt lav, så ta gjerne på headset for å høre bedre.

'

https://youtu.be/bcn5j_5qhW8

Eterna Christi Munera. Klikk på bildet for å lese noten.
Du kan også laste ned noten her hos Bjørgvin bispedømme.
Foto: Roger Andreas Robberstad, publisert med tillatelse

Musikktips 

Det finnes en nydelig innspilling av Eterna Christi munera på strømmetjenestene. Hør Trio Mediæval synge den her på Spotify.

Besøk et kloster

KLOSTERFOLK: Hele tre klostre er startet i Trondheimsområdet de siste årene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen på Stiklestad

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge. Det er aldri krav om at du må være katolikk for å besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Hvem som helst kan komme. Den katolske kirke anbefaler alle å reise på retrett iallfall én gang i året. 

Trenger du nye krefter og nytt overskudd? Føler du at du trenger å dra på spa? Da skal du ikke se bort fra at det du egentlig lengter etter er et klosteropphold. Et kloster er en åndelig oase i den sekulære ørkenen. Et besøk dit er et slags "spa for sjelen". Kanskje er det nettopp sjelen og ånden din som har mest behov for restitusjon og nytt liv? I tillegg får kroppen hvile. 

Gjennom at du i stillheten kommer til deg selv, skal du ikke se bort fra at du også møter Gud. Det er en vanlig effekt av klosterbesøk. Bare kom og pust. Vær. Bli med i klosterets rytme. Det er nok.

Det er Jesus selv som inviterer deg til å trekke deg tibake en liten stund. Han sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

I alle klostre er det mulighet for personlig samtale med nonnene/munkene som lever der. Du er også hjertelig velkommen til å be med dem og feire messe med dem. Gjestfrihet er en helt grunnleggende verdi i klostre og ordenshus.

Anbefalte klostre

Hvis du vil besøke klostre her i Norge, kan jeg anbefale deg å reise til disse klostrene for å få åndelig veiledning, sjelesorg, være i stillhet og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):

• Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et svært populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. Du kan komme alene, men de arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, for eksempel ungdommer.
• Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Har gjestehus med retrettmulighet. Bare spør, så får du får tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet. Mitt favorittkloster ❤️
• St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og protestantiske kristne.
• Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige brødre som bygger kloster. De tar imot kvinner og menn som ønsker noen dager stille retrett. Gjestene bor i gjestehus hvor de får kost og losji, og du kan delta i tidebønnene og messen. Volontører bor i gjestehuset en eller flere måneder, og hjelper kommuniteten med frivillig arbeid.
• Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet. 20 gjesterom med høy, moderne standard. Av og til organiserer de retretter, ellers kan du komme på eget initiativ.

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter, men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:

• De kontemplative dominikanerinnene på Lunden i Oslo er meget gjestfrie og tar gjerne imot besøk.
• De apostoliske dominikanerinnene på Majorstuen i Oslo har stort gjestehus, i tillegg til at de har et studenthjem for unge kvinner, og tar imot volontører.
• Dominikanerne på Majorstuen i Oslo har ikke gjestehus selv, men ligger like ved dominikanerinnene som altså har gjestehus.

Finn nærmeste kloster

I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Under "finn kirke" i den siste versjonen av "katolsk"-appen (gratis app for smarttelefoner og nettbrett) finnes det en egen seksjon for kloster. Ikke alle kommuniteter står der, men de stedene som har egne messer overlapper til en stor grad med de stedene det er mulig å dra på retrett.

Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende. Jeg har selv aldri vært hos for eksempel klarissene, Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk.

På Den katolske kirkes hjemmeside katolsk.no kan du lese mer om det kristne klosterlivets historie i verden og i Norge. Der finner du også en samling artikler om klosterlivet.

Klostre i andre land

Her er en oversikt over klostre i Danmark som tar i mot gjester.

Her er katolsk.no sin liste over anbefalte klosterpensjonater i Italia.

Gavetips til den som har alt

Jeg har et gavetips til deg dersom du "har alt" og sliter med å finne ut hva du ønsker deg til jul/bursdag: Ønsk deg en reise til et av klostrene.

Hverdagene går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning, derfor er det lurt å sette av noen dager alene med Jesus minst én gang i året. Ro ned, møt deg selv og møt Gud! Du er hjertelig velkommen til klostrene uavhengig av hvordan det står til med troen din. Hvis det står ille til, er du ekstra velkommen ;)

Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.


Første gang publisert 29. november 2012. Sist oppdatert 21. oktober 2021.

TROMSØ: Karmelittene i "Totus Tuus" står klare til å ta imot deg i Tromsø. Når de synger er du i himmelen, og resten av livet kommer du til å lengte tilbake.
Har du lagt merke til at nonner nesten alltid ser mye yngre ut enn de egentlig er? Helt forståelig, spør du meg. Jeg føler meg yngre når jeg drar derfra jeg også.
Foto: karmel.katolsk.no

Totus Tuus er verdens nordligste karmelittkloster.
Det er umulig å komme til Totus Tuus uten å dra derfra dypt velsignet. 
Foto: Totus Tuus

TOTUS TUUS: Karmelittklosteret i Tromsø heter "Totus Tuus", som er latin og betyr "Helt Din".
Klosterets vesen er å være tilbaketrukket - et sted for stillhet, bønn, ettertanke og åndelig fordypning. I klosteret møter du deg selv - og Gud. Klostrene tar imot alle gjester, uavhengig av tro eller ikke tro.
Foto: Elsebeth Thomsen/katolsk.no

POPULÆRT KLOSTER: Tautra Mariakloster oppsøkes av busslaster med interesserte som ønsker å bli med på tidebønnene i klosteret.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

NORDISK: Klosterkirken til Tautra Mariakloster. Her kommer skaperverket tett på, både forfra (fjorden) og ovenfra (himmelen).
Foto: Tautra Mariakloster

BIRGITTAKLOSTERET: På Tiller i Trondheim finner du de gjestfrie Birgittasøstrene.

HØYSTEINANE KLOSTER: Klarasøstrene i Larvik.

LEVANGER: Munkeby Mariakloster vinterstid.
Foto: Munkeby Mariakloster

DUGNAD: Både store og små møter opp når Munkeby Mariakloster inviterer til dugnad.
Foto: Munkeby Mariakloster

Til slutt: Her kan du se trappistmunkene i Munkeby kloster synge Salve Regina i sitt lille kapell:

Oppdatering 21. oktober 2021

Hvordan er et klosterbesøk?

Jeg har fått spørsmål fra folk som lurer på om jeg kan si litt mer om hvordan et klosterbesøk helt konkret er.

Dersom du blir med på en organisert retrett, følger du et oppsatt program. Hvis du besøker et kloster alene er det derimot helt opp til deg selv hvordan du vil gjøre det. Selv bruker jeg mye tid i stillhet i klosterkirken og på gjesterommet mitt, der jeg leser (Bibelen eller noen oppbyggelige bøker - gjerne en bok som nonnene har anbefalt fra sitt bibliotek) og ber og gjerne skriver litt. Det kan også være fint å gå tur.

Dessuten feirer jeg messen med nonnene og er med på mange av tidebønnene deres. I tillegg spør jeg nonnene om personlige samtaler, der jeg får litt hjelp til å oppdage hva det er Gud driver på med i livet mitt for tiden, eller du kan snakke om ting ved troen du synes er vanskelig, prosesser du er i - hva som helst du vil snakke om som har noe med livet, Gud eller troen å gjøre. Du kan også be en prest om skriftemål, også kalt botens sakrament. Dette sakramentet bøter sjelen. Slik man bøter hælen på en elsket, ødelagt ullstrømpe - slik gjør skriftemålet sjelen hel igjen.

Kan menn besøke nonneklostre?

Svar: Ja, absolutt!

På Facebook skriver Fredrik Øverland: "Har besøkt Totos Tuus noen ganger. Dette stedet er helt enestående og gir en helt spesiell hvile."

Dag Holthe skriver: "Var i Karmelittklosteret noen dager i sommer. Fint og rolig sted, men det er lurt å be om samtaler på forhånd, søstrene trenger seg ikke på. Fine gjesterom. Nydelig kirke." 

Jeg er enig med Holthe i at karmelittnonnene ikke trenger seg på. Men dersom man har glemt å nevne på forhånd at man ønsker samtaler, går det fint an å si fra om det når man kommer fram.

Ettertanke | Han tømte Burgund for unge riddere

I Trøndelag grunnlegges Munkeby Mariakloster av cisterciensernes moderhus Cîteaux i Frankrike - som det første i verden siden 1400-tallet! Reglene krever at man må være seks munker før man kan bygge et selvstendig kloster. Finansieringen er på plass, og det samme er fire munker. Bygningen du ser på bildet skal bli klosterets gjestehus. Foreløpig tjener det som både gjestehus og midlertidig kloster for munkene.
Foto: Munkeby Mariakloster ©

I dag, 20. august, er det minnedagen til den hellige Bernhard av Clairvaux – født på familiens slott i Burgund i Frankrike rundt år 1090. Som 22-åring bestemte den begavede adelsmannen seg for å tre inn i et nedleggingstruet kloster i Cîteaux (latin: Cistercium). 

Munkeby Mariakloster har en relikvie av
St. Robert av Molesmes (1027-1110)
som var en av grunnleggerne av Citeaux.
Det er veldig spesielt å få komme
så tett på en hellig fortid.
Ben som er 1000 år gamle,
hellige ben,
hvor ofte ser du det?
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Klosteret skulle snart bli hovedsete for den nye, viktige cistercienserordenen. Bernhard overtalte så mange av vennene og slektningene sine til å tre inn i klosteret sammen med ham at området nærmest ble tømt for unge riddere.

I samlet tropp vendte de 32 yrkesmilitære adelsmennene ryggen til verden og rikdommen, og valgte i stedet et liv i uavbrutt tilbedelse og radikal fattigdom. De tok Jesus på ordet: “Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” (Luk 16,13) Bernhard og hans eks-rike venner satte ikke noe foran kjærligheten til Jesus. De søkte Gud fremfor alt.

Allerede tre år senere grunnla Bernhard (nå 25 år) et kloster i Clairvaux som raskt ble for lite. Det fikk hele 68 datterklostre. Bernhard restaurerte ordensregelen, og regnes som cisterciensernes «andre grunnlegger». Han ble snart både pavers og fyrsters rådgiver.

Mange undre skjedde gjennom Bernhard. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, og han skrev flere lærde verk som senere ga ham den sjeldne tittelen kirkelærer.

Like utenfor Trondheim følger Bernhards etterkommere cisterciensernes kall den dag i dag. De utfører “Opus Dei”, “Guds arbeid”: De lovpriser Gud og ber for verden. Bli med og be for cisterciensernonnene på Tautra og cisterciensermunkene på Munkeby i dag, at de skal bli til rik velsignelse for Kirken, for Norge og verden.

Be spesielt om at unge mennesker skal våge å være like modige som St. Bernhard av Clairvaux, og svare JA når Jesus kaller dem til å leve klosterlivet: Søke Gud fremfor alt, tilbe Herren og be for verden.

Gud kan gjøre store ting gjennom ALLE som gir seg helt til ham - også i 2021!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i avisen Vårt Land 20. august 2011. Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert 20. august 2012, men ble oppdatert 20. august i 2013 og 2019.

Bli med til Hovedøya 1197

I den vakre boken "En dag i Herrens fotgårder" fotfølger du cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197.

Her slutter jeg meg til forlagets omtale av boken:

Få steder i Oslo har fanget oppmerksomheten som klosteret på Hovedøya, men ruinene holder godt på sine historier. Hva inspirerte brødrene som holdt til her? Hvordan fylte de døgnets timer? Hvorfor gikk de i kirken midt på natten, – og hva gjorde de der så lenge hver dag? Hvilke regler skulle de følge resten av døgnet, – hvordan brukte de alle rommene i klosteret? Hva spiste de, hva levde de av? Når og hvorfor forsvant de fra øya midt i Oslofjorden?

I denne boken fotfølger vi cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197. De er blant de middelaldermenneskene vi vet mye om, for klosterordenen har finpusset detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Når vi oppsøker dem, er cistercienserordenen en av middelalderens store suksess­historier. Den første kommuni­teten ble grunnlagt for bare tre genera­sjoner siden i det som senere fikk navnet Frankrike, og ordenen har spredt seg som ild i tørt gress over hele Europa – og også til Hovedøya, som nå er på høyden av sin tiltrekning og innflytelse. For om disse munkene har hodet i himmelen, er bena solid plantet på bakken.

Karl Gervin er forfatter og foredragsholder, kjenner av cisterciensisk historie og spiritu­alitet og seniorprest i Den norske kirke.

• Her kan du bla i "En dag i Herrens forgårder".
• Her kan du kjøpe boken hos St. Olav forlag. Du får den også i de katolske bokhandlene i Oslo og Trondheim, og samtlige bokhandler i Norge kan bestille den inn til deg.

Radioreportasje fra Munkeby

I serien MUSEUM sendte NRK P2 i januar 2012 et fint program om Munkeby Mariakloster.

Her møter du de fire brødrene og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.

Hør på radiosendingen her!

Lære mer?

Vil du lese mer om cisterciensernes historie i Norge?

Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.

Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.

"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)

• Les forlagets omtale av boken her.
• Kjøp boken her hos St. Olav bokhandel, til halv pris av det den koster hos forlaget (Pax forlag).

Les også:

• En vakker julebønn av St. Bernhard av Clairvaux (her på bloggen)
• Helgenbiografien om St. Bernhard av Clairvaux på katolsk.no

Ettertanke | Våkenatt for Norge

Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker ber i Nidarosdomen, 27. juli 2021.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn. (Det vil si: Så fylt som domen har lov til å være i koronatid.)

Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt, vektlegger pater Olav Müller i sin gode, lille bok Olav den Hellige | Olav Haraldsson.

Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at «vikingbeinet» til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav Haraldsson hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken, han søkte Guds vilje med livet sitt. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Olav ble imidlertid ikke helligkåret på grunn av sitt liv, men på grunn av sin død. Før slaget på Stiklestad hadde han en drøm som gav ham en forutanelse om at han kom til å bli drept. Likevel spente han beltet om livet, gikk uredd inn i striden og satte livet til for Kristi skyld. Slik ble han Norges evige konge.

Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Våkenatten i Nidarosdomen avsluttes (og festdagen begynner) med tidebønnen laudes torsdag 29. juli. Deretter blir det luthersk høymesse klokken 11, katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 14.30, og felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen klokken 18. 

Prøv å få med deg en av olsokmessene hvis du kan – i år eller neste år. Det er alltid et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. juli 2021 da Jer 1,17–19 var dagens bibeltekst.

PS: De katolske messene fra Stiklestad 28. juli og Nidarosdomen 29. juli strømmes i Den katolske kirkes YouTube-kanal. Du kan allerede nå se opptak av åpningsmessen fra 27. juli.

To pilegrimsgrupper med 48 ungdommer og unge voksne fra Norges Unge Katolikker har gått mer enn 100 kilometer av pilegrimsleden til Nidaros den siste uken. Her går de den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber - før de går inn i katedralen.

Rundt og rundt. Jeg har fått lov til å bli med som adoptert medlem i NUKs pilegrimsgruppe denne uken. I dag, 28. juli, skal jeg nemlig være fadder for en av pilegrimene som skal konvertere på Stiklestad og tas opp i Kirkens fulle fellesskap. Nydelig!

Den store, katolske pilegrimsgruppen gikk sammen med den katolske biskop Erik Varden den siste etappen av pilegrimsleden. Vel framme ble de tatt godt imot av Den norske kirkes preses' Olav Fykse Tveit. Det gav enda mer høytid til øyeblikket.

Vi sang "Be for oss, Hellig Olav" da vi gikk inn i Nidarosdomen. Sangen ljomet i katedralen. Det første pilegrimene gjorde var å knele ned (se også det øverste bildet i denne bloggposten) og motta velsignelsen.

Høyalteret i Nidarosdomen. Her hvilte Hellig Olavs relikvier helt til 1537.

Bak høyalteret står en god kopi av den opprinnelige altertavlen. Originalen befinner seg i museet til Erkebispegården (ligger like ved kirken). Dette er ikke meg, men Victoria som jeg skal være fadder for i morgen. Hun fant meg gjennom Sta. Sunniva-bloggen :)

Altertavlen viser de viktigste scenene fra St. Olavs liv: Øverst til venstre får han forvarsel om martyrdøden gjennom en drøm. Nede til venstre rir han likevel til slaget på Stiklestad. Nede til høyre blir han drept. Oppe til høyre blir han helligkåret, 2. august 1031, ett år og fire dager etter sin død (markert med en liten øks på primstaven: vesleolsok).

Vi gjør oss klare for å forlate Nidarosdomen. Godt at vi snart kommer tilbake, til stor fest den 29. juli klokken 14.30.

Rosevinduet i Nidarosdomen. Så vakkert!

Umulig å fange det strålende lyset på en fyllestgjørende måte, men her er et forsøk.

Se åpningsmessen fra St. Olav domkirke i Trondheim tirsdag kveld, 27. juli:

https://youtu.be/vEfFKai-vDE

Stille stund. Etter kveldsmessen i St. Olav domkirke 27. juli.

Etter messen ble det servert sodd i menighetssalen. Deretter var det tid for tilbedelse.

St. Olav domkirke er en treskipet basilika som stod ferdig i 2016. Da var jeg der! Det er en av de 206 bloggutkastene som fortsatt ligger som utkast. Døgnet har for få timer! Kan noen skaffe meg flere?

Man må jo bare digge en biskop som diskret sniker seg inn på bakerste benk og blir med i tilbedelsen av Jesus.

Den røde evighetslampen brenner og vitner om at Jesus er her.

Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem.

I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Vievann er alltid gratis, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!