Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

FRED: Carl Larssons spisestue med Guds Fred over døren.
"Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss."

Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» 

Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Disippelen Peter var helt på linje med sin venn Johannes. Peter skriver nemlig: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig». Og han fortsetter: «for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,8)

Over alt der det finnes mennesker, finnes det mengder av synder. Alle som har prøvd å leve sammen med noen har oppdaget det. Å leve i en familie er noe av det vanskeligste vi gjør, og det blir raskt uutholdelig uten store mengder kjærlighet. Den svenske maleren Carl Larsson (1853-1919) hadde kone og åtte barn. Med andre ord var de ti personer i huset som trengte uendelige mengder av kjærlighet.

Løsningen: Carl Larsson malte Guds fred og kjærlighet over dørene i spisestuen deres. Over den ene døren stod det: «Guds Fred». Over den andre stod det: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt». «Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt». Hører du gjenklangen av Johannes?

Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss. Folk som levde før oss visste det. De skjønte at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Så heng det opp i stuen eller på kjøkkenet: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. februar 2011 og her på bloggen 7. oktober 2012

«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»

LES OGSÅ: 

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet: "Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre»."

Ettertanke | Profeten Katarina

STERK KVINNE: Den hellige Katarina av Siena er legdominikaner, skytshelgen for Europa og én av bare 33 personer som har fått Kirkens hederstittel kirkelærer. Skipet hun bærer på dette ikonet er et symbol på Kirken. Sta. Katarinas innsats var en av de viktigste årsakene til at paven endelig brøt ut av sitt babylonske fangenskap i Frankrike og vendte tilbake til Roma.

Gjennom hele Kirkens historie har Gud oppreist mange sterke kvinner. En av dem er den hellige Katarina av Siena (1347-1380) som har minnedag i dag, 29. april.

Da Den katolske kirke var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon, var det to myndige damer – nemlig Birgitta av Vadstena og Katarina av Siena – som fikk i oppgave av Gud å bringe paven tilbake til Roma. ”Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!”, skrev Katarina og oppfordret Pave Gregor XI på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap under franskekongen.

Den frimodigheten og det klarsynet som Katarina viste, er profetens klarsyn og frimodighet. Dagens bibeltekst er hentet fra profeten Jesaja som var aktiv under jødefolkets babylonske fangenskap. Kapittel 54 handler om hvordan Herren tar Israel til nåde igjen. Dette var det helt sentrale temaet også i Katarinas forkynnelse.

Hun forkynte Guds nåde og kjærlighet, og oppfordret tilhørerne til å svare på Guds kjærlighet med anger, omvendelse og hengivenhet. Så mange omvendte seg at tre prester fikk i spesialoppdrag å bare høre skriftemål fra de mange som ble beveget av hennes klare Kristus-forkynnelse.

Som den andre kvinnen i historien, og som den første lege person, ble Katarina senere utropt til kirkelærer i Den katolske kirke, en hederstittel som bare er blitt gitt til 33 personer gjennom 2000 år.

I dag ber jeg om at Gud skal oppreise mange nye Katarinaer som ser profetisk klart og som kan tale Guds ord, direkte til oss, inn i vår tid og vårt samfunn – med kraft og myndighet. Han kan gjøre det!

Første gang publisert i avisen Vårt Land på Sta. Katarinas minnedag i 2009 da Jes 54,7–10 var dagens bibelord. Første gang publisert her på bloggen 30. april 2013.

LES MER:

• Les biografien om Sta. Katarina av Siena på katolsk.no her
• Les biografien om Sta. Birgitta av Vadstena på katolsk.no her
• Jeg kan også varmt anbefale to hefter utgitt på Maximilian Kolbe Utgivelser: "Den hellige Katarina av Siena" av sr. Anne Bente Hadland O.P. og "Den hellige Birgitta og hennes verk" av Klara Mørkeset. Generelt kan jeg varmt anbefale alle helgenbiografiene fra Maximilian Kolbe Utgivelser.

NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.

LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:

"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

• Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms, Vol. 2 Dette albumet inneholder kun bibelske salmer. Det var først nå i morges at jeg begynte å høre på det (på andre låter enn Psalm 63), og jeg liker det veldig godt. Anbefales!
• Psalm 63 av Erik Bledsoe 
• You are water (Psalm 63) av Erik Bledsoe 
• Psalm 63 med Mark Baldwin og Leanne Albrecht 

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang

Andaktsuke i NRK juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Min første andakt i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Det hellige triduum

Getsemane hage i St. Olav domkirke skjærtorsdag 2022.

Å, for en fantastisk fin stille uke og påske det ble - med stappfull kirke dag etter dag etter dag. Endelig! Tre år siden sist vi fikk lov! Og det herligste er: Vi er ikke ferdige! Påsketiden varer i 50 dager, helt til pinse. 

Bildene fra palmesøndag 2022 finner du ved å klikke her. Under følger bilder fra det hellige triduum: skjærtorsdag, langfredag og påskenatt. I tillegg blir det noen bonusbilder fra påskedag. 

Skjærtorsdag

Fast del av den katolske liturgien hver skjærtorsdag: Soknepresten og biskopen tar av seg messehagelen, slik Jesus tok av seg kappen, og vasker føttene til tolv personer fra menigheten.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere» sier Jesus til disiplene denne kvelden. Etter årene i koronaørkenen føltes de ordene mer treffende enn noen gang. Å, som vi har lengtet etter dette! Fantastisk. Nå er vi her!

På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de forvandlede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Hostiene er inne i den vakre lille kisten på toppen der. Det er derfor vi kneler i tilbedelse. Jesus er her. Han er virkelig og gåtefullt til stede. Han venter på deg. "Bli her og våk med meg."

Etter messen er det tilbedelse i kirken helt til midnatt. Ulike grupper i menigheten tar ansvar for de ulike timene. Den første timen var det konfirmantene som tok ansvaret for i år (ikke avbildet her).

Langfredag

Jeg elsker langfredagsliturgien: Feiringen av Herrens lidelseshistorie.

Det begynner med Ordets liturgi der vi leser hele lidelseshistorien høyt – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven (Joh 18,1-19,42). Diakonen er fortellerstemmen, presten er stemmen til Jesus og en tekstleser leser alle de andre replikkene. Siden presten bare leser ordene som Jesus sier, legger jeg ekstra godt merke til det når Jesus sier noe. Det er som om jeg hører stemmen til Jesus snakke til meg - på norsk.

I år fikk vi lidelseshistorien i musikalsk versjon i St. Olav. Soknepresten sang Jesu replikker, en korsanger stod ved lesepulten og sang fortellerstemmen, mens ulike personer i kirkekoret på galleriet sang de andre replikkene.

Langfredag. Alle står under hele evangelielesningen. Når Jesus ånder ut på korset og dør, kneler alle ned i stillhet. Det er et sterkt øyeblikk.

Krusifikset løftes første gang - helt tildekket.

I pasjonstiden er krusifiksene innhyllet og skjult. Under langfredagsliturgien avdekkes krusifikset gradvis. Den første gangen løftes korset helt tildekket (bildet over). Den andre gangen avdekkes korsets høyre arm. Den tredje gangen avdekkes korset fullstendig.

Jeg vet ikke om det bare høres helt rart ut for deg som ikke har opplevd det, men jeg kan iallfall skrive under på at det er utrolig virkningsfullt når du selv er til stede. Jesus kommer mer og mer til deg, han kommer nærmere og nærmere deg for hver gang korset løftes og avdekkes. Det er en veldig spesiell opplevelse, og et godt eksempel på Guds "himmelske pedagogikk".

Videoen min her på Facebook viser andre og tredje gang korset avdekkes. Dette er ordene som synges så vakkert, så sårt:

Venite adoremus.
Kom, la oss tilbe ham.

Ecce lignum crucis, in quo salus mundi pependit.
Se, korsets tre, på det hang verdens frelser.

Kom, la oss gi ham all den tilbedelsen han ikke fikk den gang han ofret alt for oss.
Han som kom for at vi skulle ha liv - liv i overflod.
Han som har gitt meg alt. Jeg vil gi ham alt.
Venite adoremus!

Jeg vet ikke hvorfor, men pluginen fra Facebook gir dessverre ikke noen synlig videorute på bloggen denne gang. Du kan imidlertid se videoen hvis du er på Facebook, her. 

Dette vakre krusifikset henger ikke i kirken. Det tas kun fram under liturgien langfredag, for å hjelpe oss å tilbe Jesus og ære hans kors.

Biskopen ærer korset.

Jeg skriver fyldig om langfredagsliturgien her: Ettertanke | Å ære korset

Hele menigheten går fram én og én til korset og får sin egen stund med Jesus. Køen blir lang.

Noen protestanter vil kanskje spørre: "Hvordan kan dere gjøre det? Dere tilber en treplanke!" Nei, vi gjør ikke det. Har du noen gang spontant kysset et bilde av noen du er glad i og som du savner? Da dyrker du jo ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. Det er ikke krusifikset i seg selv som er det spesielle, men det hjelper meg - som er et åndelig og fysisk vesen - til å komme nærmere Frelseren som vandret omkring her på jorden i fysisk skikkelse. Det fysiske korset hjelper meg på en unik måte til å ha fokus på Jesus og på hva han har gjort for meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham.

Å gå frem til Jesu kors på denne måten er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver eneste gang, til og med lenge før jeg har nådd fram til korset. Denne stunden - både mens jeg venter og mens det er jeg som står der fremme - gjør at jeg lengter intenst etter å være der på Golgata hos Jesus. Jeg får en akutt fornemmelse av at det var for nettopp meg han døde.

Etter langfredagsliturgien ligger Jesus i graven helt til oppstandelsen påskenatt.

Golgata. Det stod tre kors der, ikke bare ett. Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten. I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender ansiktet sitt bort fra ham.

Etter messen. Øde. Tomt. Lysene er blåst ut. Tabernakelet tomt. Alteret er nakent. Det massive offerbordet av stein trer tydelig fram. Det er alvor nå.

På veien hjem fra kirken stakk jeg innom en venninne fra menigheten. En kopp te og salte kjeks er passende til en langfredag.

Her er hun, min venninne Snøhvit. Neida, hun heter ikke det, hun bare ser ut som hun heter det.

Engelskmennene kaller langfredagen Good Friday - den gode fredagen. Det japanske kirsebærtreet bak Nasjonalbiblioteket fortalte om nytt liv - om livet som er sterkere enn døden.

"Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord
Og atter, som eit under, nytt liv av daude gror."
(Fra salmen "No livnar det i lundar")

 

Påskenatt

Tabernakelet er kirkens hjerte. Her oppbevares det alltid hostier, det vil si forvandlede nattverdsbrød, altså Jesu legeme. Men skjærtorsdag tas hostiene ut, og tabernakelet står tomt, med åpen dør, helt til nattverden påskenatt.

I år kom jeg en time for tidlig til påskevigilien. Messen startet ikke klokken 22 slik jeg trodde, men klokken 23. Det passet egentlig bra, for det var bruk for meg i sakristiet til messeforberedelsene. Dermed fikk jeg også tatt noen bilder jeg kan dele med dere.

Bispestaven står klar i sakristiet. Guds lam, med korset og seiersfanen. På den lille fanen står det "Ecce, Agnus Dei" som betyr "Se, Guds lam" - Johannes Døperens ord om Jesus.

Jeg bare digger, digger Den katolske kirkes verdsetting av at ting skal være vakkert.

Under påskevigilien får det store påskelyset fem røde nagler i seg - ett for hvert av Jesu sår: To i hendene, to i føttene og ett i siden. Såret i siden fikk Jesus da den romerske soldaten stakk inn lansen etter hans død, og blod og vann kom ut. I følge Legenda Aurea het soldaten Longinus, og omvendte seg etter Jesu død. Du kan lese mer om Longinus og den hellige lansens historie her på katolsk.no.

Klart for asperges. Ordet kommer fra "asperges me", som er latin for "rens meg". Ordet er hentet fra Sal 51,9: "Rens meg fra min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø." 

Under påskevigilien fornyer alle sine dåpsløfter, og hele menigheten velsignes med hellig, innviet vann (vievann), som presten/biskopen sender ut med denne aspergeskvasten. Som katolske kristne bader vi i dåpens vann og dåpens nåde hele livet.

 St Olav domkirkes monstrans er svært vakker. 

Monstransen ble ikke brukt under denne messen. Jeg bare så mitt snitt til å ta et nærbilde av den når den først stod der. I midten er det som du ser kun glass. Det er her hostien (det forvandlede nattverdsbrødet) settes inn, slik at alle kan se Jesu legeme og tilbe Ham.

Det blir en del jobb for sakristanen når så mange prester skal delta i messen.

Jeg liker sakristiet i St. Olav. Det er et godt rom å være i.
Det er her du kommer for å hente vievann til å ta med hjem. Du trenger ingen avtale, bare kom rett etter en av messene.

Og så var påskenattliturgien i gang. Det starter med den hellige påskeilden utenfor kirken. Påskelyset tennes av denne ilden. Påskelyset går først inn i den helt mørklagte kirken. Resten av menigheten følger etter med utente vokslys. Etter at alle har kommet på plass, spres flammen fra påskelyset til alle i kirken.

Den katolske påskeliturgien er SÅ rik. Helt nydelig! Nydelig var det også å se gleden og takknemligheten i ansiktet til alle de som hadde lengtet etter denne timen i flere år.
(Foto: Lisa McFadden, publisert med tillatelse)

Inne i kirken. "Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart."

Påskelyset senkes tre ganger ned i dåpsvannet før dåpen. Denne påskenatten ble tre ungdommer døpt.

En av de nydøpte mottok også fermingens sakrament (konfirmasjon).
Les mer om katolsk konfirmasjon her.

Vi har bekreftet dåpsbekjennelsen og dåpsløftet vårt, og alle står med tente lys og mottar vievannet, som biskopen går rundt i kirkerommet og sprinkler over oss.

Frelsens kalk heves. Bjellene ringer for å si "Vær oppmerksom, følg med nå, fokusér, SE!" Se Guds lam, som bærer verdens synd. Salige er de som er kalt til Lammets bord.

Det var veldig fint å få være med på messeforberedelsene. Spesielt fint var det å få fylle døpefonten med alt dette vannet. De neste dagene kommer mange i menigheten til å ta med seg vievannsflasker for å ta med seg hellig påskevann hjem til sine egne vievannskar.

Påskedag

Påskedag opprant med strålende sol. Påskeliljene som stod i knopp påskeaften, hadde sprunget helt ut påskedag.

Påsketriks: 1. Kjøp tre bunter påskeliljer når påsken begynner - på påskeaften - etter at alle andre har sluttet å kjøpe dem. 2. Bind dem sammen med et tau, og sett dem på et fat. 3. Vips har du en stilig påskedekorasjon for 30 kroner 💛💛💛

Tenk å få et sånt fint Fabergé-egg fra Milano som påskeegg!

 Det store påskegget er fylt med deilig sjokolade. Det er godt vi har 50 påskedager på å spise det opp.
Vi gjemmer mindre påskeegg til barna i stuen påskedag. Det vil si: Jeg fyller og gjemmer påskeeggene om natten, etter midnattsmessen, og de finner påskeeggene neste morgen, før jeg har stått opp. Veldig populær tradisjon.

Stappfull kirke også påskedag. De som ikke har sitteplass, kneler direkte på gulvet under nattverdsliturgien.

Knelebenk, slik at du kan knele ned i bønn og tilbedelse og få din egen, lille stund ved den tomme graven. Ta påskemysteriet inn over deg. La det synke inn.
Les denne andakten om hvorfor jeg tror oppstandelsen er ekte.

Graven er tom, korset er tomt, Jesus stod opp og han lever!

Etter høymessen påskedag.

Påskelyset brenner. Nå kan du se de fem røde sårmerkene som biskopen satte inn i lyset påskenatt.

Til høyre for tabernakelet kan du se evighetslampen, som er navnet på den røde lampen som alltid er tent når Jesu legeme er til stede i tabernakelet. 

«Jesus er her. Han tørster etter deg», sier evighetslampen.

«Enten vi vet det eller ikke, er bønn et møte mellom Guds tørst og vår.

Gud tørster etter at vi skal tørste etter Ham» står det i Den katolske kirkes katekisme, §2560.

Jeg glemte å ta med vievannsflaskene påskenatt. Heldigvis var det fortsatt mye påskevann igjen påskedag, slik at jeg kunne fylle dem da og ta med hjem.
Disse flaskene har jeg kjøpt fra The Catholic Company til bare 2 dollar pr. stk. Korken har en spesialåpning på toppen som er veldig fin til å helle med. Jeg tror det skal være mulig å kjøpe lignende flasker hos St. Olav bokhandel også, bare ikke i nettbutikken (ennå).

Påskemorgen slukker sorgen. Spesielt når påskesolen stiller opp.

Påskemåltid med hele familien 2. påskedag. Saftig, røkt lammelår, røkt av mine foreldre.

Vanligvis spiser vi påskemiddagen 1. påskedag, men i år måtte vi vente med å spise påskelammet til hele familien var samlet igjen 2. påskedag.

Nei, vi har ikke fått oss tysk jaktterrier. Broren min har. 
Olav (på bildet) og Maria var på påskeferie hos mine foreldre på fjellet. 

Det var fortsatt mye snø på Løyning. Nok til å gå på ski, lage snøhule og ake på akebrett.

Johannes var hjemme med oss foreldrene i påskeferien. Vi chillet, koste oss, og fikk både gått på besøk og hatt besøk. Her spiller vi Tumblin' Tower med tante og onkel.

Kjempestas å få holde en koselig, liten fetter for første gang.

En ordentlig godgutt. Må Herren velsigne deg og bevare deg hele ditt liv!

Ingrid var på Gulsrud ved Tyrifjorden, på en ukes lang påskeleir for konfirmanter i regi av Norges Unge Katolikker (NUK), fra palmesøndag til påskedag. Skikkelig suksess. Sommerleiren kan ikke få begynt fort nok.

Sunniva var på en annen påskeleir i regi av NUK, fra palmesøndag til påskedag. Denne var for 16-18-åringer på det katolske leirstedet Mariaholm i Spydeberg.

Dette bildet er fra påskevigilien i kapellet på Mariaholm. Det var Sunniva som dekorerte påskelyset. Bildet er tatt av pater Pål Bratbak som har studiepermisjon og egentlig er i Roma nå. Han skriver på Facebook:

"Planen i kveld var påskevigilie med Paven i Roma, det ble påskeleir på Mariaholm. Kapellet her er ikke akkurat som Peterskirken, men INGENTING kan overgå opplevelsen av deltakere som kaster seg om halsen din etter en to timers messe og sier at de ikke kan huske sist de var så glade! Ekte påskeglede er vanskelig å slå, for Kristus er oppstanden fra de døde! GOD PÅSKE!!!!!!!!"

Halleluja! Å, så glad jeg er på leirdeltakernes vegne over at pater Pål fulgte det som nok hele tiden var Guds plan! Deo gratias!