Ettertanke: Med glødende kull på hodet

LIVSVIKTIG KULL: "På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der."
Foto: Chrisgintn/Flickr Creative Commons

Jeg var tenåring og på oppdagelsesferd i Salomos Ordspråk. Hver dag følte jeg at jeg ble litt klokere. 

”Hold opp med å høre på formaning, min sønn, så går du glipp av de ord som gir kunnskap.”

”Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett.”

”Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.”

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

”Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik, skal selv måtte rope uten å få svar.”

”Bedre å være fattig og hel i sin ferd, enn å være rik og gå krokveier.”

Det var imidlertid noen vers jeg ikke ble klok på. Jeg syntes de var beint fram ukristelige: ”Er din fiende sulten, så la ham få mat, er han tørst, så gi ham vann. Da samler du glødende kull på hans hode, og Herren vil lønne deg for det.” (Ordsp 25,21-22) Jeg trodde Salomo gav meg beskjed om at ”hvis du vil sørge for at fienden din får det fælt, så gjør noe godt, slik at han blir ulmende skamfull og eitrende varm i toppen.” Men det var jo ikke det han mente.

På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der. Hvordan transporterte man så det glødende materialet hjem? På den måten som man bar det meste på den tiden: På hodet.

Det Salomo forsøkte å si, var ”Vær god mot din kalde fiende. Da gir du varme til ham og alle som lever med ham, og Herren vil lønne deg for det”. Ha en god og varmende dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. august 2008