 |
| «Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» (Karl Rahner). Bildet viser verdens nordligste karmelittkloster, Totus Tuus i Tromsø. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Det er neppe tilfeldig at nettopp denne bibelteksten er satt opp i dag, 16. juli, på festen for Jomfru Maria av Karmelberget.
Men la oss starte med profeten Elia på fjellet Karmel og et folk som vender tilbake til Gud. For hva er egentlig Karmel? Det er et sted hvor hjertet vender tilbake til Gud. Karmelittordenens største gave til alle kristne er akkurat dette: det indre livet med Gud. Kontemplasjonen. Den kjærlighetsfulle, stille oppmerksomheten som er rettet mot Gud.
Når jeg går inn i karmelittklosteret i Tromsø, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen.
Gud er allestedsnærværende. Likevel viser både Bibelen og den kristne erfaringen at hans nærvær kan oppleves sterkere på steder viet til Gud og preget av bønn og hellig liv. Da Salomos tempel ble vigslet, står det: «Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.» (1 Kong 8,10–11)
Guds nærvær kan være så sterkt at det nesten kan være vanskelig å stå eller bevege seg. Det hebraiske ordet kavod (herlighet) kommer fra en rot som betyr tyngde eller vekt. Guds herlighet er ikke lett og luftig; den har en slags åndelig «vekt» og fylde. Hvis du erfarer noe sånt, er du ikke rar. Du har bare en mystisk Gudserfaring.
De to karmelittene St. Teresa av Avila og St. Johannes av Korset beskriver begge bønneerfaringer der Guds nærvær blir så intenst at kroppen påvirkes. Teresa forteller at hun tidvis knapt kunne bevege seg eller snakke. Samtidig advarer begge mot å gjøre slike erfaringer til et mål. Det er Gud som er målet, ikke følelser eller opplevelser. Karmelitter søker ikke det spektakulære. De søker stillheten og Gud. Igjen, tilbake til Elia. I 1 Kong 19 står det at Elia erfarer at Gud ikke var i stormen, ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men i «lyden av skjør stillhet». Karmelittisk spiritualitet vender stadig tilbake til dette.
Den tyske jesuitten og teologen Karl Rahner sier: «Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» Med det mente han ikke at alle kristne skulle få ekstaser eller visjoner, men at troen ikke kan bæres bare av kultur eller tradisjon. Den må bli en personlig erfaring av Guds virkelighet.
Gud er ikke bare en tanke. Han kan erfares. Derfor søker karmelittene ikke først og fremst kunnskap om Gud, men et liv sammen med Gud. Karmels største gave til oss er nettopp dette: et liv vendt mot Gud. Og hvem var det som levde hele sitt liv slik? Maria. Derfor kunne ingen andre enn hun være karmelittordenens mor og høye beskytter.
Karmelittene ønsker å ligne Maria i hennes Kristus-etterfølgelse. Ingen har levd med hjertet mer uforbeholdent vendt mot Gud enn hun. Derfor blir hun den som alltid viser vei til ham. Det er min erfaring at jo mer jeg lærer Maria å kjenne, desto mer lærer jeg å kjenne Jesus, hennes Sønn. Hun trekker meg alltid nærmere Jesus. Alltid.
Men la oss starte med profeten Elia på fjellet Karmel og et folk som vender tilbake til Gud. For hva er egentlig Karmel? Det er et sted hvor hjertet vender tilbake til Gud. Karmelittordenens største gave til alle kristne er akkurat dette: det indre livet med Gud. Kontemplasjonen. Den kjærlighetsfulle, stille oppmerksomheten som er rettet mot Gud.
Når jeg går inn i karmelittklosteret i Tromsø, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen.
Gud er allestedsnærværende. Likevel viser både Bibelen og den kristne erfaringen at hans nærvær kan oppleves sterkere på steder viet til Gud og preget av bønn og hellig liv. Da Salomos tempel ble vigslet, står det: «Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.» (1 Kong 8,10–11)
Guds nærvær kan være så sterkt at det nesten kan være vanskelig å stå eller bevege seg. Det hebraiske ordet kavod (herlighet) kommer fra en rot som betyr tyngde eller vekt. Guds herlighet er ikke lett og luftig; den har en slags åndelig «vekt» og fylde. Hvis du erfarer noe sånt, er du ikke rar. Du har bare en mystisk Gudserfaring.
De to karmelittene St. Teresa av Avila og St. Johannes av Korset beskriver begge bønneerfaringer der Guds nærvær blir så intenst at kroppen påvirkes. Teresa forteller at hun tidvis knapt kunne bevege seg eller snakke. Samtidig advarer begge mot å gjøre slike erfaringer til et mål. Det er Gud som er målet, ikke følelser eller opplevelser. Karmelitter søker ikke det spektakulære. De søker stillheten og Gud. Igjen, tilbake til Elia. I 1 Kong 19 står det at Elia erfarer at Gud ikke var i stormen, ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men i «lyden av skjør stillhet». Karmelittisk spiritualitet vender stadig tilbake til dette.
Den tyske jesuitten og teologen Karl Rahner sier: «Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» Med det mente han ikke at alle kristne skulle få ekstaser eller visjoner, men at troen ikke kan bæres bare av kultur eller tradisjon. Den må bli en personlig erfaring av Guds virkelighet.
Gud er ikke bare en tanke. Han kan erfares. Derfor søker karmelittene ikke først og fremst kunnskap om Gud, men et liv sammen med Gud. Karmels største gave til oss er nettopp dette: et liv vendt mot Gud. Og hvem var det som levde hele sitt liv slik? Maria. Derfor kunne ingen andre enn hun være karmelittordenens mor og høye beskytter.
Karmelittene ønsker å ligne Maria i hennes Kristus-etterfølgelse. Ingen har levd med hjertet mer uforbeholdent vendt mot Gud enn hun. Derfor blir hun den som alltid viser vei til ham. Det er min erfaring at jo mer jeg lærer Maria å kjenne, desto mer lærer jeg å kjenne Jesus, hennes Sønn. Hun trekker meg alltid nærmere Jesus. Alltid.
Les også:
Vår Frue av Karmel | Besøk et kloster |
| Inngangsdøren til karmelittklosteret i Tromsø. Når jeg går inn her, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen. |
 |
| Inngangsdøren til klosterkirken. Lyst til å besøke Karmel eller et av de andre klostrene i Norge? Les mer her. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
