Bokomtale: "Ensporet kirkekritikk"

Egentlig har jeg tenkt å lage en bloggartikkel med tips om noen bøker jeg anbefaler denne julen. 

Jeg har imidlertid problemer med å finne tid til bloggen for tiden, dermed får dere her en annen bokomtale mens dere venter. Den er skrevet av Eirik Steenhoff, lederen i Oslo katolske studentlag. Bokanmeldelsen har tidligere stått på trykk i avisen Vårt Land.

Den omtalte boken er skrevet av Ola Tjørhom: "Fornyelsen som forsvant. Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag". Sakprosaboken er nettopp utgitt på Cappelen Damm Akademisk.

Ensporet kirkekritikk

Tendensiøst og for enkelt om Den katolske Kirke.

Av Eirik Steenhoff 
(Uthevinger er mine egne)

Ola Tjørhom er en teolog som konverterte til Den katolske Kirke i 2003. I de senere år har han i flere sammenhenger markert seg som sterkt kirkekritisk. Boken som foreligger, er et slags konsentrat av denne kritikken.

Ifølge Tjørhom befinner kirken seg i en krise "som knapt har hatt sin like siden reformasjonen." Dette er nok å overdrive en smule, men han har rett i at tallene taler for seg: I tidligere katolske kjerneområder i Vesten er antallet prestekall og messedeltagere, for eksempel, svært lavt. Så blir spørsmålet om dette bare er Kirkens egen feil, eller om det ikke i stor grad skyldes sekulariseringen av disse områdene de siste femti årene. Tjørhom synes utelukkende å gå for førstnevnte forklaringsmodell.

I neste runde kommer spørsmålet om hvordan Kirken bør møte den sekulære moderniteten. Dette perspektivet er fraværende i Tjørhoms bok. Jeg savner en dypere analyse av forholdet mellom moderniteten og kristendommen. I Tjørhoms analyse virker det bare som om moderniteten representerer en slags uuttalt standard som alt annet bør og før eller siden må rette seg efter. Det blir for enkelt.

Tjørhoms gjennomgang av kirkehistorien fra 1850 til idag fremstår som tendensiøs og selektiv. Kildebruken likeså. Han innrømmer da også innledningsvis at boken "ikke er ment som et forsøk på å gi en nøytral fremstilling av Den katolske Kirke." Vekten legges på 18- og 1900-tallets katolske «anti-modernisme,» tankegods som ifølge Tjørhom gir liv til reaksjonære tendenser i Kirken i vår egen tid. Tesen er at disse er til hinder for fornyelsesimpulsene fra Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Det kan være et viktig perspektiv, men det undergraves av forfatterens fremgangsmåte. Et gjennomgående problem i boken, er tendensen til personkarakteristikker av meningsmotstandere. Om Joseph Ratzingers ungdomstid heter det at "messeboken synes å ha spilt en mer sentral rolle for ham enn 1930- og 40-tallets traumatiske rystelser." Det er en stygg insinuasjon, og Ratzingers egne memoarer viser tydelig at han og broren Georg, som begge tjente i hæren, var dypt preget av krigshendelsene.

Og fra slutten av 1970-tallet orienterte Ratzinger seg "i retning av en kirkelig karriere. Nå skulle det teologiske programmet hans realiseres gjennom kirkepolitikk." Dette er efter alt å dømme ikke riktig; Ratzinger ble kalt både til erkebiskop og til prefekt for Troskongregasjonen ganske imot sin vilje. Men Tjørhom fortsetter å skape et bilde av det motsatte: "Oppholdet i det såkalte «tårekammeret» på vei ut til folket synes å ha vært raskt unnagjort," skriver han i forbindelse med pavevalget i 2005. Dette er alvorlige beskyldninger, fremført uten belegg.

Tjørhom skriver begeistret om sesjonene under Det annet Vatikankonsil, som ifølge ham idag spiller "en perifer rolle i kirkens liv." Dette stemmer ikke. Konsilets tekster, og særlig dets fire såkalte konstitusjoner, er obligatorisk pensum ved alle katolske læreinstitusjoner. Konsildokumentene er oversatt til norsk og er utgitt som et kompendium. De utgjør selve referanserammen for katolsk teologi slik den kommer til uttrykk idag.

I kapitlet "Reaksjonen: Mer katolsk enn paven" tar Tjørhom for seg de såkalte tradisjonalistiske "betong-" eller "nykatolikker" som stanset den løfterike utviklingen på 70-tallet, og nå søker tilbake til den førkonsiliære katolisisme. Begrepene innholdsbestemmes aldri, men stikkord er en offerorientert liturgi, en hierarkisk kirkeforståelse, et mannlig presteskap, en levende folkefromhet. Spørsmålet om det ikke er dette som er den egentlige katolske kristendom, blir aldri reist. Kanskje Den katolske Kirke likevel ikke er ensbetydende med enkelte tendenser som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av konsilet? Men Tjørhom slipper aldri Kirkens egen selvforståelse til orde.

Alle slags grupperinger får unngjelde: Opus Dei, Focolare, Den neokatekumenale vei - til og med Verdensungdomsdagene, som mobiliserer millioner av unge katolikker annethvert år, blir avfeid som et "samrøre mellom rock & roll-karismatikk og tradisjonalistiske tilbøyeligheter." Vel, med denne eliminasjonsmetoden er det til slutt ikke så mange katolikker igjen – bortsett fra Tjørhom selv, da.

Et kapitel viet til norske forhold, er bokens dårligste. Det må fortone seg som temmelig uinteressant for den utenforstående. Navngitte enkeltpersoner henges ut i lite fordelaktige vendinger. Elleve (!) sider brukes på lange utdrag fra kommentarfeltet på et par norske katolske blogger. Det spørs riktignok hvor representative enkelte av disse røstene er. Samfunnsdiagnose ut fra kommentarfelter på nettet er som kjent en usikker øvelse. At disse her opptrer som sannhetsvitner for en utvikling Tjørhom misliker, viser et overraskende lite seriøst akademisk arbeid.

Selv efter 300 sider forblir det uklart: hva er Tjørhoms egen posisjon? Når han til stadighet kritiserer konservative kirkelederes og legfolks avvisende holdning til for eksempel abort og homofile ekteskap, betyr det at han er uenig? Han fnyser av de katolske Maria-dogmene, men betyr det at han avviser dem? Tjørhom gir ingen svar, men retter bare skytset mot neste mål. 

De negative adjektivene florerer, og det kritiske og svartsynte perspektivet tar aldri pause. Teksten formerlig skriker mot en; det finnes ingen hvile. Det blir en slitsom leseropplevelse, uten noen avkastning til slutt.

Les også:

• Sak i Vårt Land: "Konvertitt mener paven er oppskrytt" Utdrag derfra: "– Plottet i boka er veldig enkelt. Altfor enkelt. Mitt ankepunkt er at dette kommer ut som en akademisk bok. Tjørhom må gjerne ha sine meninger og sin leserkrets. Men denne boka er mye mer preget av personlige meninger enn av å være en bok innen akademia, mente pater Nilsen." 
• Sak på bloggen til bror Haavar Simon Nilsen O.P.: "Forfeila argumentasjon" - debattinnlegg som stod på trykk i Vårt Land 8. desember. Inngangsspørsmålet der er: "Kor selektiv kan ein vere i historisk tilnærming for å grunngje sine eigne meiningar utan at det går ut over truverde?" 
• Du kan selv bla i og lese de 13 første sidene av boken her.

Ettertanke: Når Jesus fysisk banker på

HJERTEDØREN: «Hvor bor Jesus?» spurte den tamilske presten alltid barna mine når han møtte dem. De lærte fort at det rette svaret var «i Himmelen og i hjertet».

Foto: (C) Mydayscount/ChrystalGraphics  (Jeg kjøpte bildet her)

«Se, jeg står for døren og banker» sier Jesus. Han trenger seg aldri på en hjertedør. Ikke mer enn nødvendig, iallfall.

I 2000 gjorde jeg et intervju med Jan Remi Wengaard, den gang 29 år og hovedfagstudent i lingvistikk. Helt siden Wengaard var ti år hadde han en bevisst tanke om at det ikke finnes noen Gud, og jo eldre han ble, jo fastere overbevist ateist ble han. Helt til en dag. Den dagen han ble med noen venner på et kristent møte. Plutselig kjenner han et kraftig dytt bakfra i høyre skulder. Han snur seg. Det er ingen der.

Klappingen på skulderen går over til å bli jevn og rytmisk, og han kjenner at «her er det noe fysisk som er større enn meg». Han prøver å bortforklare det med stemningen, musikken, massesuggesjon. «Bare jeg kommer meg ut herfra, holder det nok opp,» tenker han.

Det går ikke vekk. Skulderklappingen fortsetter 24 timer i døgnet i hele februar måned 1998. Men det viktigste er ikke selve klappingen. Det viktigste er den fysiske tilstedeværelsen. Han bare vet at Gud er der i leiligheten. En fremmed mann kommer innom for å kjøpe bilen hans. Straks han kommer inn i stua utbryter han: «Er du kristen?» «Hvorfor spør du?» «Fordi jeg kjenner at Den Hellige Ånd er her,» svarer mannen.

Wengaard var ikke inne i en spesiell eller vanskelig periode da klappingen begynte. «Egentlig var det en veldig vanlig periode.» Så hvorfor skjedde det da?

«Vet ikke. Jeg har hørt mye forkynnelse i menigheten etterpå om at du må ville det selv, du må si ja, du må åpne døra. Men jeg ville ikke. Jeg ville helst plukke hele greia i fillebiter. Kanskje det var fordi mange ba for meg? Hvis jeg skulle begynne å tro måtte det noe sånt til,» svarer Wengaard.

I dag, 15 år etter at Jesus banket på og flyttet inn, konkluderer han: «Det er fantastisk å få bekjenne Jesus Kristus som Herre».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. desember 2013 da Åp 3,19-22 var dagens bibeltekst

JESUS, VERDENS LYS: Maleri av William Holman Hunt. Jeg liker lyset i dette bildet: Lyset i lykten. Lyset på himmelen. Lyset på døren. Lyset på (eller fra) kappen som nesten ser ut som den er laget av lys.

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Jesus i Åp 3,20)

Sigrid Undset og Katarinahjemmet

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke 1. november 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

 

Forrige lørdag var det nøyaktig 80 år siden Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke. Få med deg Katarinahjemmets video om henne!

Sigrid Undset gikk inn i Den katolske kirke i 1924, på allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i Den katolske kirke.

I den anledning har Katarinahjemmet laget en 6,5 minutter lang video som de har publisert på YouTube. Veldig fin å få med seg!

Se "Sigrid Undset og Katarinahjemmet" her (klikk gjerne på de fire hjørnene nede i høyre bildekant, da får du se vidoen i fullskjerm):

https://www.youtube.com/watch?v=VF0gdOBgp0Y

LES MER OM SIGRID UNDSET HER PÅ BLOGGEN:

• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk (hennes egen forklaring i boken "De søkte de gamle stier") 
• - Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå (referat av en tale av biskop Bernt Eidsvig)
• Sigrid Undset og den gamle kirken (et godt sitat av Undset)
• Sigrid Undset om forvandlingen og den røde lampen (et utdrag fra Undsets konversjonsroman Gymnadenia)

Allehelgensdag: Dei heilage og det heilage

Eg likte allehelgensdagspreika til p. Haavar Simon Nilsen så godt at eg like godt spurde om å få publisere den her på bloggen. Det fekk eg. Takk!

Allehelgensdag, preike i St Johannes kyrkjelyd, 1. november 2014
Først publisert på bloggen til bror Haavar Simon Nilsen O.P.
(Uthevingane er mine eigne.)

Kjære brør og systrer i Kristus. 

Allehelgensdag er i mine augo ein av dei vakraste høgtidene me har i året.

For i dag feirar me dei heilage, dei som har stått løpet, dei som fekk nåde til å forkynne evangeliet på ein slik måte, og med ein slik nåde, at dei no står for Guds trone. Der syng dei med Serafane som Jesaja fekk sjå i sitt syn: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot.» Og det er nett den same songen me stemmer i under den liturgiske feiringa. I kvar messe opnar ein bit av himmelen seg, og då syng me saman med englane og serafane, dei himmelske herskarar og alle dei heilage i den lyfta høgtidsstunda me kallar eukaristi - takkesongen. Dette er dagen då himmel og jord møtest, slik me les i salmen:

«Miskunn og sanning skal møta kvarandre, rettferd og fred skal kyssa kvarandre. Sanning skal spira opp av jorda og rettferd sjå ned frå himmelen.»

Og det er dette møtet mellom det himmelske og jordiske som òg speglar seg i det evangeliet me nett har høyrd. Salige er dei fattige, dei audmjuke, dei miskunnsame, dei som hungrar etter Guds rettferd… I desse orda møtest dei heilage både i himmelen og på jorda, det jordiske og det himmelske, det sakrale og skapningen.

Eit slikt møte er ikkje daglegkost i vår norske, sekulære kvardag. Det sakrale har ikkje ein stor plass i vår tid. Gud er ikkje ein del av planen for å bygge velstands-Noreg. Det sekulære presset kjem også til syne i form av latterleggjering og forteiing av religion i det offentlege rom. Og me vert lett farga av dette presset. Me teier kanskje der me heller burde snakke fritt, me er redde for å stå utanfor fellesskapen. Det er menneskeleg og forståeleg. Likevel kallar Gud oss til å stå frimodig fram i våre liv, med vår tru og våre haldningar. Han kallar oss til å svare eit stort Ja, slik Maria opna seg for Ordet ho tok imot i sitt eige liv. Slik vert me gradvis forma som truande, me vert helga slik at både Gud og skapnaden vert sett i det ljoset som var meint. Eit ljos av takksemd, av audmjuke, av overgjeving, av kjærleik.

Det er dette som er samfunnet av dei heilage. Og det samfunnet kjem ikkje berre helgenane til del. Det gjeld her og no, midt i vår kyrkjelyd, midt i vår kvardag. Me er kalla til å leve med merksemd, ikkje berre mot Gud, men også mot kvarandre.

Denne Gud-vendte merksemda er noko me kan sjå spor av her i vårt sogn, her i St. Johannes. Det er lett å få auge på dei evangeliske kvalitetane som pregar miljøet her. Sjå berre på alle dei frivillige som engasjerer seg i liv og virke, som yter kvar sundag, ja dagleg for mange. Her er kyrkjekor, folk som hjelper med katekese, kyrkjekaffe, som tar i eit tak når det trengs, som stiller opp sjølv utan å bli spurt. Det er også berre rett å nemne pater Phu i denne samanheng, som har vore ei berande kraft for å legge til rette for alt liv og virke som har vokse fram her i kyrkjelyden. Men det er kvar einskild som har vore open, som har sagt ja til dei mange forskjellige oppgåvene. Det er gjennom dette felles engasjementet at me bygger vår menighet, vår fellesskap i tru og i omsorg. Og gjennom denne fellesskapen sporar me teikna av eit åndeleg og levande samfunn.

Difor er dagen i dag ei dobbelt feiring. Me prisar våre brør og systrer som har nådd målet, men me feirar også dei rike gåvene som me tek imot, og som formar kvar einskild av oss og vår felles tru og kyrkjeliv.

Lat oss be om helgenane si forbøn for oss alle, slik at det evangeliske ljoset må skine her blant oss, slik det lyser blant dei heilage for Guds trone.

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

SÅNN ER DET: "USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider.

Jeg kjenner det river i meg for tiden. Det dødelige ebolaviruset som sprer seg med en eksponentiell vekst. Den voksende terrororganisasjonen IS som ikke skyr noen midler. Et stadig mer aggressivt Russland som ruster opp og som allerede har invadert et europeisk land.

Jeg liker det ikke. Jeg blir urolig av det. Og jeg observerer at jeg ikke er den eneste. På forsiden av det nyeste Forsvarets Forum er Jens Stoltenberg avbildet med krigstyper: «USIKRE TIDER». Da er det ikke bare meg, da.

NATOs nøkterne generalsekretær Jens Stoltenberg sier at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjør noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Denne sommerens og høstens nyhetsbilde har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

Ettertanke: Himmelsk matematikk

BIBELEN: Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb. Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noen ganger merker jeg ettervirkningene av at jeg hadde full fordypning i matematikk, fysikk og kjemi på videregående skole.

For eksempel synes hjernen min umiddelbart at dagens bibeltekst (1 Joh 4,11-16) ser ut som en fascinerende matteoppgave. «Her er det ett ledd som hele tiden går igjen. Dette blir en spennende formel,» tenker den.

«Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss» blir i mitt hode til «av x følger y». «Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham» blir til «av z følger også y». Og så kommer «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham», altså har vi «av æ følger også y», og da kjenner jeg at jeg begynner å dette av lasset. En ligning med tre ukjente kan jeg finne ut av, men fire? Hvordan setter jeg egentlig opp denne formelen?

Vi har lett for å behandle Bibelen som om den er laget for å passe inn i systemer. Som om Bibelen var konstruert for å skaffe oss den store Oversikten, bestående av noen perfekte, lukkede, teologiske systemer – modellene som forklarer alt. Slik at vi har full kontroll og kan dette her med Gud, liksom.

Men Bibelen er jo ikke en sånn bok, og Gud kan ikke settes på formel. Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb.

Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.

Apostelen Johannes var ikke matematiker. Han var kjærlighetens apostel. Og dette er det han lærer meg: Å søke Gud. Å søke Gud, ikke som et stykke kunnskap, men som en person. Ikke for å lære mer, men for å elske mer.

Johannes skriver: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.» (1. Joh 4,16) Det er en setning som helt opplagt kan bli et fint regnestykke. Men først og fremst er det en setning full av mysterium og under. En setning som kan bli et fint liv. Et veldig fint, evig liv.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2014 da 1 Joh 4,11-16 var dagens bibeltekst

Når familiesynoden lager pølse

PETERS STOL: Pavens lærestol i Peterskirken i Roma. Lyset stråler fram gjennom Den Hellige Ånd (duen).

Fr. Robert Barron skriver: "One of the great mysteries enshrined in the ecclesiology of the Catholic Church is that Christ speaks through the rather messy and unpredictable process of ecclesiastical argument. The Holy Spirit guides the process of course, but he doesn’t undermine or circumvent it. It is precisely in the long, laborious sifting of ideas across time and through disciplined conversation that the truth that God wants to communicate gradually emerges."

Foto: p. Sigurd Markussen

Fr. Robert Barron har skrevet den klokeste artikkelen om familiesynoden som jeg har lest så langt.

Jeg anbefaler deg å lese hele her: http://www.wordonfire.org/resources/article/having-patience-for-the-sausage-making-synod/4517/

Her er et utdrag:

"Until Vatican II, these preliminary arguments and conversations were known only to the participants themselves and to certain specialist historians who eventually sifted through the records. The great teachings of the Councils became widely known and celebrated, but the process that produced them was, happily enough, consigned to the shadows. If I might quote the great Newman, who had a rather unsatisfying experience of official ecclesial life in Rome: “those who love the barque of Peter ought to stay out of the engine room!” This is a somewhat more refined version of “those who enjoy sausage ought never to watch how it is made.” The interim report on the Synod represents a very early stage of the sausage-making process and, unsurprisingly, it isn’t pretty. Two more weeks of discussion will follow; then a full year during which the findings of the Synod will be further refined, argued about, and clarified; then the Ordinary Synod on the Family will take place (the one going on now is the Extraordinary Synod), and many more arguments and counter-arguments will be made; finally, some months, perhaps even a year or so, after that, the Pope will write a post-Synodal exhortation summing up the entire process and offering a definitive take on the matter. At that point, I would suggest, something resembling edible sausage will be available for our consumption; until then, we should all be patient and refrain from bloviating."

Verd å få med seg er også denne oppsummeringen på katolsk.no (på norsk) med reaksjoner etter mandagens rapport, relatio post disceptationem.

Les også selv mandagens oppsummerende rapportfra første halvdel av den ekstraordinære familiesynoden (med et norsk sammendrag før rapporten): http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/familiesynoden-oppsummerende-rapport-fra-forste-halvdel

Pilegrimsvandring: En kur mot uro

Faksimile: Forsiden av Kors:vei nr. 3-2014

Redaktøren i tidsskriftet Kors:vei spurte meg om å skrive "en slags andakt om det å være pilegrim. Gjerne noe som knytter tradisjonene rundt pilegrimsvandringer sammen med vår tids lengsel." Her er resultatet:

Første gang publisert i tidskriftet Kors:vei nr. 3-2014, i spalten tros:vei

En kur mot uro

Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. 

Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet

Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige:

«Gud, du har skapt oss til deg
og vårt hjerte er urolig
inntil det finner sin hvile i deg.»

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig.

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. Å være pilegrim handler om nettopp dette: Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud.

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra de faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. Lange perioder med stillhet og mørke (det vil si: hvile fra sanseinntrykk) og direkte kontakt med naturen, har i vår tid blitt erstattet med kunstige innendørsmiljøer og konstant sansestimuli. Forfatteren Dale C. Allison presenterer et tre-trinns-program som løsning: «(1) extended reflection upon transcendent realities, (2) prolonged experience of the natural world, and (3) stillness without and within» ... og alt dette gir en pilegrimsvandring deg. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

­­Vi nordmenn blir friere og åpnere når vi går. Dermed får Gud mulighet til å møte oss på en ny måte og jobbe på dypet i oss. Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv, men som en følge av det møtet, møter du også Gud. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers. I den stillheten taler Gud.

I Bibelen er kropp og sjel aldri løsrevet fra hverandre. Derfor er det så viktig å ikke bare ha troen i hodet, men å også få den ned i kroppen. Den ytre bevegelsen hjelper meg med den indre bevegelsen. Pilegrimsvandring flytter troen ut i armer og bein, den hjelper meg med å søke Gud og være med i troen med hele meg. Pilegrimsvandring er ikke «en sær greie for de få». Det er for de mange!

Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.

Til syvende og sist er det ingenting annet enn Gud som virker mot uroen. Fordi det er han selv som har lagt den ned i oss. Slik at vi skal forstå at det er noe som mangler i livene våre. Slik at vi skal forstå at vi mangler Ham.
«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17,27)

Så søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp.

«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4,7)

SUNNIVALEIA: Pilegrimsleden Sunnivaleia er en vandring over sjø og land - fra øya Kinn til den hellige øya Selja. Her: Alden i bakgrunnen.
Foto: Knut Magne Nesse

LES MER:

• PILEGRIM er tema for hele utgaven av Korsvei-tidskriftet nr. 3-2014. Du kan lese tidsskriftet gratis her på korsvei.no.
• Les mer om pilegrimsleden Sunnivaleia her.

Besøk Roma, Konstantinopel og Moskva i Oslo

ST. OLAV DOMKIRKE: Alteret i St. Olav domkirke i Oslo, med vakre glassmalerier og statuer. I midten: Kirkens hjerte, tabernakelet, der hostiene (= de innviede nattverdsbrødene = Kristi legeme) oppbevares.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Bor du i Oslo eller i nærheten? Heldige du! Da kan du bli med på en helt spesiell tur tirsdag 30. september.

Oslo Museum innbyr nemlig til Kjenn din by: Roma, Konstantinopel, Moskva.
Slik presenterer de vandringen:

Oslo er en flerkulturell by der også mange ulike trossamfunn er representert. Visste du at vi har et «Lille Vatikanet» her i byen? Du ser ikke fjerten av en pave der, men du finner opptil flere katolske kirkerom, et hospital, en katolsk bokhandel, og St. Sunniva skole der nonnene fortsatt underviser; alt sammen konsentrert nederst i Akersveien.

Dessuten har vi både en gresk-ortodoks og en russisk-ortodoks menighet like i nærheten. Kunsthistoriker Caroline Serck-Hansen har studert og undersøkt betydningen av ikoner og symbolikk i flere kirkerom. Hun vet ting vi andre ikke vet, og hun har bokstavelig talt nøkkelen til Vår Frelsers russisk-ortodokse kirke, der hun blant annet vil ta oss på en halvtimes omvisning.

Dette er estetiske opplevelser, og spennende og annerledes kunnskap - en sjanse man ikke bør la gå fra seg. Bli med på en vandring kirke-imellom!

Hva: Kjenn din by
Når: Tirsdag 30. september kl. 18
Møtested: Utenfor Trefoldighetskirken, Akersgata 60

ST. OLAV: I glasskapet i St. Olav katolske domkirke i Oslo oppbevares et relikvie etter Hellig Olav (leggbeinet). Glassmaleriet er også av Hellig Olav. Alle de norske helgenene er avbildet i hvert sitt vindu i kirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Prinsesse Märtha Louise og de døde

Foto: Frankie Fouganthin/Wikimedia Commons

Endelig kom den; den offensive, kristne artikkelen som jeg har savnet om prinsesse Märtha Louise og de døde.

I likhet med dominikanerpateren Haavar Simon Nilsen (som har skrevet artikkelen "De levende døde") synes jeg den kristne responsen på prinsesse Märtha Louises "snakk med døde"-eksperiment var mangelfull. Alt for mange falt inn i "tante Sofie-koret":

"tante Sofie-koret som i sum einsidig jamrar seg og seier: å huffameg, å huffameg! Men kvar finn me den kristne røysta som positivt uttalar seg om forholdet til dei døde? Frå kristent hald vert heile prinsesse-saka for det aller meste omtalt i negasjonar, tidvis pakka inn i småborgarleg kongehus-forsvar. Har ikkje kristentrua meir å by på?" (sitat bror Haavar Simon Nilsen)

Tante Sofie-koret

Ja, hvor finner man den kristne stemmen som positivt uttaler seg om forholdet til de døde? Vel, avisen Dagen kan fortelle at prestene i Den norske kirke er usikre på hva de skal si, eller i det hele tatt mene og tro om noe så sentralt som forholdet vårt til de døde. Her er førstesidesaken fra Dagen nylig: "Prester etterlyser teologi om de døde".

Mer å by på

Spiritisme er både farlig og galt. Det er alle kristne enige om. Katolske teologer advarer mot at man risikerer å utsette seg for demonisk påvirkning, ja at man faktisk kan bli besatt av onde ånder ved å drive med spiritisme og andre former for okkult virksomhet. Spiritisme kan også utvikle seg til satanisme.

Men har ikke kristentroen mer å si om temaet "de døde" enn det? Jo, selvsagt. Derfor, for deg som er sulteforet: Innta litt katolsk kraftfor. Les for eksempel hele artikkelen "Dei levande døde" på bloggen til bror Haavar Simon.

Her er en smakebit fra artikkelen hans:

"Når Jesus vert lyft ut av dødens grep og lyft til fullt fellesskap med Faderen lærer kyrkja at han ikkje lét menneska bak seg. Å tru på Kristus er å tru på livet med stor L. Dette inneber eit perspektivskifte på heile historia, der skilje mellom levande og døde vert minimalisert. Samfunnet av dei truande er ein einskap i dette livet som samstundes kryssar dødens grense. Det er også difor kyrkja ærar dei heilage og ber om deira forbøn, forvissa om at Gud høyrer stemmene til dei kristne, på båe sider av vår jordiske eksistens. 

I den kristne tradisjonen finn kommunikasjonen mellom levande og døde stad gjennom trua på Kristus, han som opnar for den evige venskapen med Gud og med kvarandre."

Les hele artikkelen "Dei levande døde" av bror Haavar Simon Nilsen

LES MER:

• Pater Olav Müller har skrevet mange interessante artikler om new age, nyreligiøsitet, spiritisme, de siste ting (det som følger etter døden), englekontakt, reinkarnasjon etc. Du finner flere av dem her på katolsk.no. 
• Kanskje synes du også det er nyttig å lese denne ettertanken min: "De døde er ikke døde". Et sitat derfra: "De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55). Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss."

Geelmuyden ble svartelistet etter boken om Børre Knudsen

VIKTIG NYUTGIVELSE: "Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. [...] Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater," skriver Niels Chr. Geelmuyden i det nye forordet til Børre Knudsen-biografien.
Foto: Luther forlag

I dag gir Luther forlag ut boken En prest og en plage på nytt. Og hipp hurra, jeg har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord.

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om og anbefalt Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage om opprørspresten, kulturpersonligheten og abortmotstanderen Børre Knudsen. Frem til i dag var det bare mulig å få tak i boken hos antikvariater, men fra og med i dag kan du få tak i den i en hvilken som helst bokhandel over hele landet (de bestiller inn til deg hvis de ikke har den).

Ble svartelistet

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skriver i det nyskrevne forordet til boken at han har fått vite at aviser ikke ville gi ham journalistjobb fordi han hadde skrevet sympatisk om Børre Knudsen.

Boken kom opprinnelig ut på Metope forlag som gikk konkurs like etterpå. Vårt Land publiserte i dag, med tillatelse fra forlaget, et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord - og forlaget har gitt meg tillatelse til å gjøre det samme.

Fra Niels Chr. Geelmuydens nye forord

(Uthevinger er mine egne.)

«Prosjektet begynte med at Morgenbladet ville ha et blasfemisk innslag i magasinutgaven søndag 31. januar 1988. Som erklært ateist og prestehater var det naturlig å spørre om jeg kunne ha lyst til å skrive et portrettintervju med den verste presten av dem alle. Kunne jeg føle trang til å gjøre et hjemme-hos intervju med Børre Knudsen i Balsfjord?

Jeg hadde forberedt intervjuet grundig ved å lese det meste som hadde stått om Børre Knudsen i riksdekkende norske medier. Det var mye og nesten entydig negativt stoff. Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten. Desto mer overrasket skulle jeg bli over mitt møte med Knudsen.

Medieskapt. Mitt forarbeid hadde ganske enkelt lært meg vesentlig mer om norsk presse enn om Børre Knudsen. Avisene publiserte i hovedsak bare opplysninger om Knudsen som kunne imøtekomme de medieskapte forventninger om hans forferdelighet. Av den grunn opplevde jeg det som meningsfullt å tegne et annet og noe mer sammensatt bilde av Børre Knudsen.

Noen uker etter at intervjuet var publisert, ble jeg oppringt av forlagssjef Kåre Verpe i det lille forlaget Metope. Jeg visste umiddelbart, etter mitt møte med opprørspresten, at det ville bli en god bok.

Problemet var å overtale Knudsen. Han kunne vanskelig forstå at det ville gi mening å utgi bok om et enfoldig fehode som ham. Til slutt gav han etter, på den betingelse at han slapp å lese et eneste ord fra boken før den forelå.

Modig. Sett i lys av det og at han ikke ville ha en krones vinning av boksalget, var det både overraskende og modig at han stilte opp under pressekonferansen da boken ble lansert.

Som følge av Knudsens varslede nærvær, møtte også store deler av norsk presse opp ved lanseringen. Ikke minst var oppbudet av fotografer overveldende. De hadde alle sammen et dårlig kamuflert håp om at fantasten ville foreta seg noe spektakulært og vanvittig. De håpet på ketchupdukker, barnekister eller at han på ny ville helle fem liter bukkeblod over seg.

Journalistene ble i så måte skuffet. Knudsen holdt en behersket og svært god tale, med hovedvekt på at man vanskelig kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Han fremstilte abortloven som navet i en dehumaniserende samfunnsutvikling, hvor menneskene gradvis gjør seg selv til guder og man mer enn aner konturene av Nietzsches overmenneske. Som følge av at Knudsen på denne måten ikke innfridde noen av pressens fordommer, var det få av de femtitalls journalistene som rapporterte noe som helst fra pressekonferansen.

Maktkretser. Dessverre gikk Metope konkurs 20. januar 1989. Jeg skulle på den måten aldri få noe økonomisk utbytte av betydning for min debutbok. Tvert i mot skulle utgivelsen svarteliste meg for alltid i mange toneangivende og politisk korrekte maktkretser. Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. Min forfatterkarriere kom virkelig skjevt ut fra hoppkanten. I årene som fulgte, skulle jeg oppleve å møte stadig flere stengte dører.

Restopplaget av boken ble i flere år liggende på et konkursland i Grensen. Jeg utga den ene boken etter den andre med en formidabel mangel på suksess. Min livsdrøm om å kunne leve av å skrive bøker, var torpedert en gang for alle. Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater. Vitner har i ettertid fortalt at jeg ble utelukket fra journaliststillinger jeg søkte med den begrunnelse at jeg hadde skrevet en begeistret bok om Børre Knudsen.

Ubehag. I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte. Sett med mine øyne burde man som del av jubileet i langt større grad tematisert faren for at vårt demokrati arter seg til å bli et demokratur. Vi har i vår tid en lei tendens til å glemme det Sokrates påminnet sine samtidige om, at opposisjon er ekte vennskap.

I en tilstand av tungsinn og fremskreden nyresykdom kom jeg våren 2006 i skade for å skrive en kronikk i Aftenposten om forskjellsbehandlingen i norsk kulturliv. Det var en klagesang på egne vegne som innskrev meg varig i godtfolks minne som en stor sutrepave.

Responsen var overveldende. Naturligvis ble ingenting gjort for å rette på urettferdighetene jeg påpekte. Men mange ringte for å uttrykke medfølelse og sympati. Med ti minutters mellomrom ringte advokat Cato Schiøtz og hele Norges Blomster-Finn. Og midt mellom disse to ringte Børre Knudsen. Jeg hadde ikke hørt hans stemme på 16 år.

«Dette har jeg ventet på», sa han.

Satte tonen. Under alle omstendigheter har jeg bestandig vært stolt av min debutbok. Den satte på mange måter tonen – det skulle komme til å bli et livslangt mål for meg å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle de andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle.»

Du får tak i den nå

Boken kan kjøpes og bestilles hos alle bokhandler over hele landet. Det er også mulig å kjøpe den direkte fra forlaget her.