Geelmuyden ble svartelistet etter boken om Børre Knudsen

VIKTIG NYUTGIVELSE: "Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. [...] Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater," skriver Niels Chr. Geelmuyden i det nye forordet til Børre Knudsen-biografien.
Foto: Luther forlag

I dag gir Luther forlag ut boken En prest og en plage på nytt. Og hipp hurra, jeg har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord.

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om og anbefalt Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage om opprørspresten, kulturpersonligheten og abortmotstanderen Børre Knudsen. Frem til i dag var det bare mulig å få tak i boken hos antikvariater, men fra og med i dag kan du få tak i den i en hvilken som helst bokhandel over hele landet (de bestiller inn til deg hvis de ikke har den).

Ble svartelistet

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skriver i det nyskrevne forordet til boken at han har fått vite at aviser ikke ville gi ham journalistjobb fordi han hadde skrevet sympatisk om Børre Knudsen.

Boken kom opprinnelig ut på Metope forlag som gikk konkurs like etterpå. Vårt Land publiserte i dag, med tillatelse fra forlaget, et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord - og forlaget har gitt meg tillatelse til å gjøre det samme.

Fra Niels Chr. Geelmuydens nye forord

(Uthevinger er mine egne.)

«Prosjektet begynte med at Morgenbladet ville ha et blasfemisk innslag i magasinutgaven søndag 31. januar 1988. Som erklært ateist og prestehater var det naturlig å spørre om jeg kunne ha lyst til å skrive et portrettintervju med den verste presten av dem alle. Kunne jeg føle trang til å gjøre et hjemme-hos intervju med Børre Knudsen i Balsfjord?

Jeg hadde forberedt intervjuet grundig ved å lese det meste som hadde stått om Børre Knudsen i riksdekkende norske medier. Det var mye og nesten entydig negativt stoff. Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten. Desto mer overrasket skulle jeg bli over mitt møte med Knudsen.

Medieskapt. Mitt forarbeid hadde ganske enkelt lært meg vesentlig mer om norsk presse enn om Børre Knudsen. Avisene publiserte i hovedsak bare opplysninger om Knudsen som kunne imøtekomme de medieskapte forventninger om hans forferdelighet. Av den grunn opplevde jeg det som meningsfullt å tegne et annet og noe mer sammensatt bilde av Børre Knudsen.

Noen uker etter at intervjuet var publisert, ble jeg oppringt av forlagssjef Kåre Verpe i det lille forlaget Metope. Jeg visste umiddelbart, etter mitt møte med opprørspresten, at det ville bli en god bok.

Problemet var å overtale Knudsen. Han kunne vanskelig forstå at det ville gi mening å utgi bok om et enfoldig fehode som ham. Til slutt gav han etter, på den betingelse at han slapp å lese et eneste ord fra boken før den forelå.

Modig. Sett i lys av det og at han ikke ville ha en krones vinning av boksalget, var det både overraskende og modig at han stilte opp under pressekonferansen da boken ble lansert.

Som følge av Knudsens varslede nærvær, møtte også store deler av norsk presse opp ved lanseringen. Ikke minst var oppbudet av fotografer overveldende. De hadde alle sammen et dårlig kamuflert håp om at fantasten ville foreta seg noe spektakulært og vanvittig. De håpet på ketchupdukker, barnekister eller at han på ny ville helle fem liter bukkeblod over seg.

Journalistene ble i så måte skuffet. Knudsen holdt en behersket og svært god tale, med hovedvekt på at man vanskelig kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Han fremstilte abortloven som navet i en dehumaniserende samfunnsutvikling, hvor menneskene gradvis gjør seg selv til guder og man mer enn aner konturene av Nietzsches overmenneske. Som følge av at Knudsen på denne måten ikke innfridde noen av pressens fordommer, var det få av de femtitalls journalistene som rapporterte noe som helst fra pressekonferansen.

Maktkretser. Dessverre gikk Metope konkurs 20. januar 1989. Jeg skulle på den måten aldri få noe økonomisk utbytte av betydning for min debutbok. Tvert i mot skulle utgivelsen svarteliste meg for alltid i mange toneangivende og politisk korrekte maktkretser. Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. Min forfatterkarriere kom virkelig skjevt ut fra hoppkanten. I årene som fulgte, skulle jeg oppleve å møte stadig flere stengte dører.

Restopplaget av boken ble i flere år liggende på et konkursland i Grensen. Jeg utga den ene boken etter den andre med en formidabel mangel på suksess. Min livsdrøm om å kunne leve av å skrive bøker, var torpedert en gang for alle. Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater. Vitner har i ettertid fortalt at jeg ble utelukket fra journaliststillinger jeg søkte med den begrunnelse at jeg hadde skrevet en begeistret bok om Børre Knudsen.

Ubehag. I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte. Sett med mine øyne burde man som del av jubileet i langt større grad tematisert faren for at vårt demokrati arter seg til å bli et demokratur. Vi har i vår tid en lei tendens til å glemme det Sokrates påminnet sine samtidige om, at opposisjon er ekte vennskap.

I en tilstand av tungsinn og fremskreden nyresykdom kom jeg våren 2006 i skade for å skrive en kronikk i Aftenposten om forskjellsbehandlingen i norsk kulturliv. Det var en klagesang på egne vegne som innskrev meg varig i godtfolks minne som en stor sutrepave.

Responsen var overveldende. Naturligvis ble ingenting gjort for å rette på urettferdighetene jeg påpekte. Men mange ringte for å uttrykke medfølelse og sympati. Med ti minutters mellomrom ringte advokat Cato Schiøtz og hele Norges Blomster-Finn. Og midt mellom disse to ringte Børre Knudsen. Jeg hadde ikke hørt hans stemme på 16 år.

«Dette har jeg ventet på», sa han.

Satte tonen. Under alle omstendigheter har jeg bestandig vært stolt av min debutbok. Den satte på mange måter tonen – det skulle komme til å bli et livslangt mål for meg å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle de andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle.»

Du får tak i den nå

Boken kan kjøpes og bestilles hos alle bokhandler over hele landet. Det er også mulig å kjøpe den direkte fra forlaget her.