Ettertanke | Si til de urolige hjerter

SÅNN ER DET: "USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider.

Jeg kjenner det river i meg for tiden. Det dødelige ebolaviruset som sprer seg med en eksponentiell vekst. Den voksende terrororganisasjonen IS som ikke skyr noen midler. Et stadig mer aggressivt Russland som ruster opp og som allerede har invadert et europeisk land.

Jeg liker det ikke. Jeg blir urolig av det. Og jeg observerer at jeg ikke er den eneste. På forsiden av det nyeste Forsvarets Forum er Jens Stoltenberg avbildet med krigstyper: «USIKRE TIDER». Da er det ikke bare meg, da.

NATOs nøkterne generalsekretær Jens Stoltenberg sier at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjør noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Denne sommerens og høstens nyhetsbilde har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

Ettertanke: Himmelsk matematikk

BIBELEN: Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb. Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noen ganger merker jeg ettervirkningene av at jeg hadde full fordypning i matematikk, fysikk og kjemi på videregående skole.

For eksempel synes hjernen min umiddelbart at dagens bibeltekst (1 Joh 4,11-16) ser ut som en fascinerende matteoppgave. «Her er det ett ledd som hele tiden går igjen. Dette blir en spennende formel,» tenker den.

«Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss» blir i mitt hode til «av x følger y». «Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham» blir til «av z følger også y». Og så kommer «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham», altså har vi «av æ følger også y», og da kjenner jeg at jeg begynner å dette av lasset. En ligning med tre ukjente kan jeg finne ut av, men fire? Hvordan setter jeg egentlig opp denne formelen?

Vi har lett for å behandle Bibelen som om den er laget for å passe inn i systemer. Som om Bibelen var konstruert for å skaffe oss den store Oversikten, bestående av noen perfekte, lukkede, teologiske systemer – modellene som forklarer alt. Slik at vi har full kontroll og kan dette her med Gud, liksom.

Men Bibelen er jo ikke en sånn bok, og Gud kan ikke settes på formel. Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb.

Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.

Apostelen Johannes var ikke matematiker. Han var kjærlighetens apostel. Og dette er det han lærer meg: Å søke Gud. Å søke Gud, ikke som et stykke kunnskap, men som en person. Ikke for å lære mer, men for å elske mer.

Johannes skriver: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.» (1. Joh 4,16) Det er en setning som helt opplagt kan bli et fint regnestykke. Men først og fremst er det en setning full av mysterium og under. En setning som kan bli et fint liv. Et veldig fint, evig liv.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2014 da 1 Joh 4,11-16 var dagens bibeltekst

Når familiesynoden lager pølse

PETERS STOL: Pavens lærestol i Peterskirken i Roma. Lyset stråler fram gjennom Den Hellige Ånd (duen).

Fr. Robert Barron skriver: "One of the great mysteries enshrined in the ecclesiology of the Catholic Church is that Christ speaks through the rather messy and unpredictable process of ecclesiastical argument. The Holy Spirit guides the process of course, but he doesn’t undermine or circumvent it. It is precisely in the long, laborious sifting of ideas across time and through disciplined conversation that the truth that God wants to communicate gradually emerges."

Foto: p. Sigurd Markussen

Fr. Robert Barron har skrevet den klokeste artikkelen om familiesynoden som jeg har lest så langt.

Jeg anbefaler deg å lese hele her: http://www.wordonfire.org/resources/article/having-patience-for-the-sausage-making-synod/4517/

Her er et utdrag:

"Until Vatican II, these preliminary arguments and conversations were known only to the participants themselves and to certain specialist historians who eventually sifted through the records. The great teachings of the Councils became widely known and celebrated, but the process that produced them was, happily enough, consigned to the shadows. If I might quote the great Newman, who had a rather unsatisfying experience of official ecclesial life in Rome: “those who love the barque of Peter ought to stay out of the engine room!” This is a somewhat more refined version of “those who enjoy sausage ought never to watch how it is made.” The interim report on the Synod represents a very early stage of the sausage-making process and, unsurprisingly, it isn’t pretty. Two more weeks of discussion will follow; then a full year during which the findings of the Synod will be further refined, argued about, and clarified; then the Ordinary Synod on the Family will take place (the one going on now is the Extraordinary Synod), and many more arguments and counter-arguments will be made; finally, some months, perhaps even a year or so, after that, the Pope will write a post-Synodal exhortation summing up the entire process and offering a definitive take on the matter. At that point, I would suggest, something resembling edible sausage will be available for our consumption; until then, we should all be patient and refrain from bloviating."

Verd å få med seg er også denne oppsummeringen på katolsk.no (på norsk) med reaksjoner etter mandagens rapport, relatio post disceptationem.

Les også selv mandagens oppsummerende rapportfra første halvdel av den ekstraordinære familiesynoden (med et norsk sammendrag før rapporten): http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/familiesynoden-oppsummerende-rapport-fra-forste-halvdel

Pilegrimsvandring: En kur mot uro

Faksimile: Forsiden av Kors:vei nr. 3-2014

Redaktøren i tidsskriftet Kors:vei spurte meg om å skrive "en slags andakt om det å være pilegrim. Gjerne noe som knytter tradisjonene rundt pilegrimsvandringer sammen med vår tids lengsel." Her er resultatet:

Første gang publisert i tidskriftet Kors:vei nr. 3-2014, i spalten tros:vei

En kur mot uro

Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. 

Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet

Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige:

«Gud, du har skapt oss til deg
og vårt hjerte er urolig
inntil det finner sin hvile i deg.»

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig.

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. Å være pilegrim handler om nettopp dette: Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud.

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra de faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. Lange perioder med stillhet og mørke (det vil si: hvile fra sanseinntrykk) og direkte kontakt med naturen, har i vår tid blitt erstattet med kunstige innendørsmiljøer og konstant sansestimuli. Forfatteren Dale C. Allison presenterer et tre-trinns-program som løsning: «(1) extended reflection upon transcendent realities, (2) prolonged experience of the natural world, and (3) stillness without and within» ... og alt dette gir en pilegrimsvandring deg. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

­­Vi nordmenn blir friere og åpnere når vi går. Dermed får Gud mulighet til å møte oss på en ny måte og jobbe på dypet i oss. Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv, men som en følge av det møtet, møter du også Gud. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers. I den stillheten taler Gud.

I Bibelen er kropp og sjel aldri løsrevet fra hverandre. Derfor er det så viktig å ikke bare ha troen i hodet, men å også få den ned i kroppen. Den ytre bevegelsen hjelper meg med den indre bevegelsen. Pilegrimsvandring flytter troen ut i armer og bein, den hjelper meg med å søke Gud og være med i troen med hele meg. Pilegrimsvandring er ikke «en sær greie for de få». Det er for de mange!

Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.

Til syvende og sist er det ingenting annet enn Gud som virker mot uroen. Fordi det er han selv som har lagt den ned i oss. Slik at vi skal forstå at det er noe som mangler i livene våre. Slik at vi skal forstå at vi mangler Ham.
«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17,27)

Så søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp.

«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4,7)

SUNNIVALEIA: Pilegrimsleden Sunnivaleia er en vandring over sjø og land - fra øya Kinn til den hellige øya Selja. Her: Alden i bakgrunnen.
Foto: Knut Magne Nesse

LES MER:

• PILEGRIM er tema for hele utgaven av Korsvei-tidskriftet nr. 3-2014. Du kan lese tidsskriftet gratis her på korsvei.no.
• Les mer om pilegrimsleden Sunnivaleia her.

Besøk Roma, Konstantinopel og Moskva i Oslo

ST. OLAV DOMKIRKE: Alteret i St. Olav domkirke i Oslo, med vakre glassmalerier og statuer. I midten: Kirkens hjerte, tabernakelet, der hostiene (= de innviede nattverdsbrødene = Kristi legeme) oppbevares.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Bor du i Oslo eller i nærheten? Heldige du! Da kan du bli med på en helt spesiell tur tirsdag 30. september.

Oslo Museum innbyr nemlig til Kjenn din by: Roma, Konstantinopel, Moskva.
Slik presenterer de vandringen:

Oslo er en flerkulturell by der også mange ulike trossamfunn er representert. Visste du at vi har et «Lille Vatikanet» her i byen? Du ser ikke fjerten av en pave der, men du finner opptil flere katolske kirkerom, et hospital, en katolsk bokhandel, og St. Sunniva skole der nonnene fortsatt underviser; alt sammen konsentrert nederst i Akersveien.

Dessuten har vi både en gresk-ortodoks og en russisk-ortodoks menighet like i nærheten. Kunsthistoriker Caroline Serck-Hansen har studert og undersøkt betydningen av ikoner og symbolikk i flere kirkerom. Hun vet ting vi andre ikke vet, og hun har bokstavelig talt nøkkelen til Vår Frelsers russisk-ortodokse kirke, der hun blant annet vil ta oss på en halvtimes omvisning.

Dette er estetiske opplevelser, og spennende og annerledes kunnskap - en sjanse man ikke bør la gå fra seg. Bli med på en vandring kirke-imellom!

Hva: Kjenn din by
Når: Tirsdag 30. september kl. 18
Møtested: Utenfor Trefoldighetskirken, Akersgata 60

ST. OLAV: I glasskapet i St. Olav katolske domkirke i Oslo oppbevares et relikvie etter Hellig Olav (leggbeinet). Glassmaleriet er også av Hellig Olav. Alle de norske helgenene er avbildet i hvert sitt vindu i kirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Prinsesse Märtha Louise og de døde

Foto: Frankie Fouganthin/Wikimedia Commons

Endelig kom den; den offensive, kristne artikkelen som jeg har savnet om prinsesse Märtha Louise og de døde.

I likhet med dominikanerpateren Haavar Simon Nilsen (som har skrevet artikkelen "De levende døde") synes jeg den kristne responsen på prinsesse Märtha Louises "snakk med døde"-eksperiment var mangelfull. Alt for mange falt inn i "tante Sofie-koret":

"tante Sofie-koret som i sum einsidig jamrar seg og seier: å huffameg, å huffameg! Men kvar finn me den kristne røysta som positivt uttalar seg om forholdet til dei døde? Frå kristent hald vert heile prinsesse-saka for det aller meste omtalt i negasjonar, tidvis pakka inn i småborgarleg kongehus-forsvar. Har ikkje kristentrua meir å by på?" (sitat bror Haavar Simon Nilsen)

Tante Sofie-koret

Ja, hvor finner man den kristne stemmen som positivt uttaler seg om forholdet til de døde? Vel, avisen Dagen kan fortelle at prestene i Den norske kirke er usikre på hva de skal si, eller i det hele tatt mene og tro om noe så sentralt som forholdet vårt til de døde. Her er førstesidesaken fra Dagen nylig: "Prester etterlyser teologi om de døde".

Mer å by på

Spiritisme er både farlig og galt. Det er alle kristne enige om. Katolske teologer advarer mot at man risikerer å utsette seg for demonisk påvirkning, ja at man faktisk kan bli besatt av onde ånder ved å drive med spiritisme og andre former for okkult virksomhet. Spiritisme kan også utvikle seg til satanisme.

Men har ikke kristentroen mer å si om temaet "de døde" enn det? Jo, selvsagt. Derfor, for deg som er sulteforet: Innta litt katolsk kraftfor. Les for eksempel hele artikkelen "Dei levande døde" på bloggen til bror Haavar Simon.

Her er en smakebit fra artikkelen hans:

"Når Jesus vert lyft ut av dødens grep og lyft til fullt fellesskap med Faderen lærer kyrkja at han ikkje lét menneska bak seg. Å tru på Kristus er å tru på livet med stor L. Dette inneber eit perspektivskifte på heile historia, der skilje mellom levande og døde vert minimalisert. Samfunnet av dei truande er ein einskap i dette livet som samstundes kryssar dødens grense. Det er også difor kyrkja ærar dei heilage og ber om deira forbøn, forvissa om at Gud høyrer stemmene til dei kristne, på båe sider av vår jordiske eksistens. 

I den kristne tradisjonen finn kommunikasjonen mellom levande og døde stad gjennom trua på Kristus, han som opnar for den evige venskapen med Gud og med kvarandre."

Les hele artikkelen "Dei levande døde" av bror Haavar Simon Nilsen

LES MER:

• Pater Olav Müller har skrevet mange interessante artikler om new age, nyreligiøsitet, spiritisme, de siste ting (det som følger etter døden), englekontakt, reinkarnasjon etc. Du finner flere av dem her på katolsk.no. 
• Kanskje synes du også det er nyttig å lese denne ettertanken min: "De døde er ikke døde". Et sitat derfra: "De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55). Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss."

Geelmuyden ble svartelistet etter boken om Børre Knudsen

VIKTIG NYUTGIVELSE: "Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. [...] Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater," skriver Niels Chr. Geelmuyden i det nye forordet til Børre Knudsen-biografien.
Foto: Luther forlag

I dag gir Luther forlag ut boken En prest og en plage på nytt. Og hipp hurra, jeg har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord.

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om og anbefalt Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage om opprørspresten, kulturpersonligheten og abortmotstanderen Børre Knudsen. Frem til i dag var det bare mulig å få tak i boken hos antikvariater, men fra og med i dag kan du få tak i den i en hvilken som helst bokhandel over hele landet (de bestiller inn til deg hvis de ikke har den).

Ble svartelistet

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skriver i det nyskrevne forordet til boken at han har fått vite at aviser ikke ville gi ham journalistjobb fordi han hadde skrevet sympatisk om Børre Knudsen.

Boken kom opprinnelig ut på Metope forlag som gikk konkurs like etterpå. Vårt Land publiserte i dag, med tillatelse fra forlaget, et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord - og forlaget har gitt meg tillatelse til å gjøre det samme.

Fra Niels Chr. Geelmuydens nye forord

(Uthevinger er mine egne.)

«Prosjektet begynte med at Morgenbladet ville ha et blasfemisk innslag i magasinutgaven søndag 31. januar 1988. Som erklært ateist og prestehater var det naturlig å spørre om jeg kunne ha lyst til å skrive et portrettintervju med den verste presten av dem alle. Kunne jeg føle trang til å gjøre et hjemme-hos intervju med Børre Knudsen i Balsfjord?

Jeg hadde forberedt intervjuet grundig ved å lese det meste som hadde stått om Børre Knudsen i riksdekkende norske medier. Det var mye og nesten entydig negativt stoff. Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten. Desto mer overrasket skulle jeg bli over mitt møte med Knudsen.

Medieskapt. Mitt forarbeid hadde ganske enkelt lært meg vesentlig mer om norsk presse enn om Børre Knudsen. Avisene publiserte i hovedsak bare opplysninger om Knudsen som kunne imøtekomme de medieskapte forventninger om hans forferdelighet. Av den grunn opplevde jeg det som meningsfullt å tegne et annet og noe mer sammensatt bilde av Børre Knudsen.

Noen uker etter at intervjuet var publisert, ble jeg oppringt av forlagssjef Kåre Verpe i det lille forlaget Metope. Jeg visste umiddelbart, etter mitt møte med opprørspresten, at det ville bli en god bok.

Problemet var å overtale Knudsen. Han kunne vanskelig forstå at det ville gi mening å utgi bok om et enfoldig fehode som ham. Til slutt gav han etter, på den betingelse at han slapp å lese et eneste ord fra boken før den forelå.

Modig. Sett i lys av det og at han ikke ville ha en krones vinning av boksalget, var det både overraskende og modig at han stilte opp under pressekonferansen da boken ble lansert.

Som følge av Knudsens varslede nærvær, møtte også store deler av norsk presse opp ved lanseringen. Ikke minst var oppbudet av fotografer overveldende. De hadde alle sammen et dårlig kamuflert håp om at fantasten ville foreta seg noe spektakulært og vanvittig. De håpet på ketchupdukker, barnekister eller at han på ny ville helle fem liter bukkeblod over seg.

Journalistene ble i så måte skuffet. Knudsen holdt en behersket og svært god tale, med hovedvekt på at man vanskelig kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Han fremstilte abortloven som navet i en dehumaniserende samfunnsutvikling, hvor menneskene gradvis gjør seg selv til guder og man mer enn aner konturene av Nietzsches overmenneske. Som følge av at Knudsen på denne måten ikke innfridde noen av pressens fordommer, var det få av de femtitalls journalistene som rapporterte noe som helst fra pressekonferansen.

Maktkretser. Dessverre gikk Metope konkurs 20. januar 1989. Jeg skulle på den måten aldri få noe økonomisk utbytte av betydning for min debutbok. Tvert i mot skulle utgivelsen svarteliste meg for alltid i mange toneangivende og politisk korrekte maktkretser. Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. Min forfatterkarriere kom virkelig skjevt ut fra hoppkanten. I årene som fulgte, skulle jeg oppleve å møte stadig flere stengte dører.

Restopplaget av boken ble i flere år liggende på et konkursland i Grensen. Jeg utga den ene boken etter den andre med en formidabel mangel på suksess. Min livsdrøm om å kunne leve av å skrive bøker, var torpedert en gang for alle. Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater. Vitner har i ettertid fortalt at jeg ble utelukket fra journaliststillinger jeg søkte med den begrunnelse at jeg hadde skrevet en begeistret bok om Børre Knudsen.

Ubehag. I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte. Sett med mine øyne burde man som del av jubileet i langt større grad tematisert faren for at vårt demokrati arter seg til å bli et demokratur. Vi har i vår tid en lei tendens til å glemme det Sokrates påminnet sine samtidige om, at opposisjon er ekte vennskap.

I en tilstand av tungsinn og fremskreden nyresykdom kom jeg våren 2006 i skade for å skrive en kronikk i Aftenposten om forskjellsbehandlingen i norsk kulturliv. Det var en klagesang på egne vegne som innskrev meg varig i godtfolks minne som en stor sutrepave.

Responsen var overveldende. Naturligvis ble ingenting gjort for å rette på urettferdighetene jeg påpekte. Men mange ringte for å uttrykke medfølelse og sympati. Med ti minutters mellomrom ringte advokat Cato Schiøtz og hele Norges Blomster-Finn. Og midt mellom disse to ringte Børre Knudsen. Jeg hadde ikke hørt hans stemme på 16 år.

«Dette har jeg ventet på», sa han.

Satte tonen. Under alle omstendigheter har jeg bestandig vært stolt av min debutbok. Den satte på mange måter tonen – det skulle komme til å bli et livslangt mål for meg å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle de andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle.»

Du får tak i den nå

Boken kan kjøpes og bestilles hos alle bokhandler over hele landet. Det er også mulig å kjøpe den direkte fra forlaget her.

Min tro i ny bok

INTET MINDRE: "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Det er Ragnhild Aadland Høens brikke i den store historien."
Foto av boken: Vårt Land Forlag

Etter over 1000 "Min tro"-intervjuer i Vårt Land har redaksjonen valgt ut 30 intervjuer til å være med i "Min Tro"-boken som ble lansert i går. Intervjuet med meg er ett av dem.

 

"Min tro" er en fast spalte i Vårt Land der mange kjente personer gjennom 22 år har snakket offentlig om sin tro, flere av dem for første gang i sitt liv. Nå utgis en "the best of"-samling på Vårt Lands eget forlag. Boken kan bestilles her.

Forsiden med 20 av de 30 intervjuede.

Gjennom nåløyet

Før sommeren fikk jeg en hyggelig forespørsel på e-post fra redaktøren i Vårt Land Forlag:

"Spalten har gått fast i 22 år og det er gjort over 1000 intervjuer, blant disse har vi valgt ut 30. Det har vært en stor jobb med mange diskusjoner i redaksjonen. [...] Da vi kom til ditt intervju oppdaget vi at det manglet en stemme som din i samlingen, og det var et enstemmig ønske i redaksjonen om å ha det med i boken."

Intervjuet med meg

Du kan lese hele intervjuet med meg (gratis) her på vl.no. Jeg tror imidlertid ikke du kan lese de andre intervjuene på nettet, for "Min tro"-intervjuene publiseres vanligvis bare i papiravisen. Dermed blir du nok nødt til å lese boken for å få med deg de 29 andre ;)

Her er to sitater fra de andre intervjuene i boken:

«Gud er ganske vill, det bekymrer meg»
Nils-Øivind Haagensen
 
«Tungetale er også et slags bønnespråk for meg. Jeg er veldig usikker på hva det er for noe, men det er mitt»
Håvard Rem

Og her er et sitat fra forlagets egen omtale av boken:

"De 30 personene som er med i denne boken, bidrar på hver sin måte til å vise at folk tror mer enn mange tror, og de forteller alle hver sin unike historie. Ærlige svar på livets spørsmål vil alltid bety noe."

Litt forkortet

Ellers: Avisdesken måtte kutte litt i intervjuet med meg for å få plass, dermed forsvant det noen nyanser som jeg gjerne skulle hatt med. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:

Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

– Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

Så da vet du det. Hvis du vil kan du til og med printe ut avsnittet og legge det inn i boken på riktig plass ;)

VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
Se hele intervjuet på vl.no

Videointervju om meningen med livet

Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.

Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Her er det jeg svarte:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no

Trenger penger til superorgel

ORGELREKLAMEFILM: Det er ikke en skikkelig norsk film før Helge Jordal er med. Den kjente skuespilleren stilte sporty opp da Orgelklubben Ferdinand ba ham spille en håpløst dårlig organist i deres nye reklamefilm.
Foto: Elias Dahlen/Skjermdump fra YouTube

 

Orgelklubben Ferdinand i Bergen utdanner fremtidens organister. Nå trenger de penger til å bygge om galleriene i St. Paul kirke for å få plass til et pedagogisk superorgel fra Canada.

Det nye orgelet er et stort Casavant orgel med 3000 piper, og blir det første i sitt slag i Europa.

Amund Dahlen er organist i St. Paul kirke og leder av Orgelklubben Ferdinand. Sammen med en orgelkonsulent fant han superorgelet i en nedlagt kirke i Quebec i Canada, og fikk kjøpt det for en symbolsk pris.

Orgelreklamefilm

Prisen som må betales for galleriombyggingen og orgelrestaureringen og -monteringen er derimot alt annet enn symbolsk. Fortsatt mangler det en million kroner før orgelklubben er i mål. Derfor har de nå spilt inn en festlig reklamefilm for orgelklubben som du kan se her på YouTube.

Reklamefilmen illustrerer hvor viktig det er med dyktige organister.

- Det er mange kirker som ikke har kvalifiserte orgelspillere lengre, det er rett og slett en internasjonal krise, sier Amund Dahlen til bt.no

For liten og stor

De minste av orgelklubbens 32 medlemmer er bare åtte år gamle og rekker ikke ned til pedalene på et vanlig orgel. Dahlen mener Casavant-orgelet er nødvendig for å sikre rekrutteringen av nye organister i Norge.

- Orgelet skal designes slik at pedalene kan senkes og heves. På den måten kan det tilpasses både voksne og barn, noe som vil være svært nyttig i opplæring, sier Amund Dahlen til bt.no.

LES MER I BERGENS TIDENDE:

• Får superorgel fra Quebec
• Trenger penger til nytt superorgel

 

VIL DU BLI MED? Hvis du vil være med på å sikre fremtidens organister, kan du gi ditt bidrag til innkjøp av det nye orgelet på kontonr. 3624 27 59537.
Foto: Elias Dahlen/Skjermdump fra YouTube

1000-årsjubileet for Hellig Olavs omvendelse og dåp

KATEDRALEN I ROUEN: Olav Haraldsson ble døpt i Rouen i 1014. Her i katedralen i Rouen blir det både Olavsoratorium og flere jubileumsmesser i oktober 2014.
Foto: Flickr Creative Commons/tracX

Et nytt semester er i gang, og jeg ser frem til høstens store begivenhet: Feiringen i Rouen av at det er 1000 år siden Olav den Helliges omvendelse og dåp i Rouen i 1014.

15. oktober reiser jeg til Rouen for å få med meg den norsk-franske katolsk-lutherske feiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp 15.-19. oktober. Programmet er blitt betraktelig utvidet siden jeg skrev om det i januar.

Spennende program i Rouen

Det ferdige programmet er utarbeidet av erkebispedømmet Rouen, Den katolske kirke i Norge, Den norske kirke og Trondheim kommune. Katolsk.no presenterer det oppdaterte programmet for jubileumsfeiringen i Rouen:

Cathédrale Notre-Dame de Rouen
Foto: Flickr Creative Commons/tracX

• Onsdag 15.10.:
  Olavsoratoriet 2014 – Olav den Helliges dåp, première i Rouen-katedralen med nærmere 200 franske og norske sangere og musikere. Se olav-2014.no for detaljer. (OBS: Førpremiere i Stavanger konserthus den 17. september.)
  
• Torsdag 16.10.:
  Festdagen for Olav den Helliges dåp. Norsk/fransk katolsk messe i Mariakapellet i katedralen i Rouen, øst for høykoret klokken 16.
  
• Fredag 17.10.:
  Offisiell fransk/norsk/katolsk/protestantisk økumenisk gudstjeneste, med preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, msgr. Jean Ch. Descubes, erkebiskop i Rouen og primas av Normandie, msgr. Bernt I. Eidsvig, biskop i Oslo og Apostolisk administrator av Trondheim stift.
  
  Verket LUX ILLUXIT av H. Ødegaard, ved Rouen-katedralens "Maîtrise" og "les Choeur St. Evode". Schola Sanctae Sunnivae.
  
  Avduking av minneplakett.
  
• Lørdag 18.10.: 
  Kl. 10.30-12.30: Miniseminarer, åpent for alle:
  * P. Egil Mogstad: «Olavs dåp i Rouen - den norske forhistorien. Våre veier til Europa og kristentroen» .
  * Riksantikvar Jørn Holme
  * Professor emeritus Jean Renaud; «Vikingenes Normandie på Olav Haraldssons tid»
  * Steinar Bjerkestrand, NDR
  * Berit Lånke, Nasjonalt Pilegrimssenter                   
  Enkel servering!  
     
  Kl. 20.00: REX OLAVUS. Offisiell konsert med TrondheimSolistene og Schola Sanctae Sunnivae.    
   
• Søndag 19.10.:
  Kl. 15.30: Offisiell fransk/norsk katolsk pontifikalmesse ved msgr. J.Ch. Descubes, erkebiskop av Rouen og primas av Normandie, msgr. Bernt I. Eidsvig Can.Reg, biskop i Oslo og Apostolisk administrator av Trondheim stift.  Overrekkelse av Olavsrelikvie til katedralen i Rouen

Rex Perpetuus Norvegiae

Olav Haraldssons omvendelse fikk avgjørende betydning for hele Norges kristne historie. Eller som de sier det på olav-2014.no: Det var "en begivenhet som skulle bli selve dreiepunktet for den store mentalitetsendringen i Nord-Europa." 
 
På grunn av Olav den hellige og St. Olavs lov tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering. Her kan du lese mer om hva trosskiftet i middelalderen innebar for menneskesyn og samfunnsordning i Norge: "Trosskiftet i middelalderen" 

Hellig Olav kalles for «Norges evige konge» - Rex Perpetuus Norvegiae. Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen i historien - ever.

Sees vi i Rouen?

LES MER:

• Programmet på katolsk.no finner du her. 
• Her på olav-2014.no kan du lese mer om selve Olavsoratoriet 
• For å lese flere artikler om Hellig Olav her på bloggen, klikk på stikkordet "Hellig Olav" i høyremargen (under "Les mer om")
• Les mer om selve katedralen Cathédrale Notre-Dame de Rouen her på Wikipedia
• En lett tilgjengelig (faktisk barnevennlig) introduksjon til Hellig Olav finner du også her: "Hellig Olav forklart for barn"

 

KATEDRALEN: Vakkert, vakkert. Detalj fra en trapp inne i katedralen.
Foto: Flickr Creative Commons/Missusdoubleyou

KATEDRALENS HEMMELIGHETER:  "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God" (fr. Robert Barron). Les mer her i blogginnlegget "Katedralenes hemmeligheter".
Foto: Flickr Creative Commons/tracX

Derfor ble Ulf og Birgitta Ekman katolikker

PAVE FRANS OG ULF EKMAN: 9. april 2014 fikk Birgitta og Ulf Ekman et kort møte med Pave Frans på Petersplassen i Roma.
Foto: Instagram

 

Ulf Ekman har publisert en fyldig artikkel om hvorfor han gikk inn i Den katolske kirke.

Artikkelen "Därför blir jag katolik" stod opprinnelig på trykk i magasinet Keryx i sommer, men etter at artikkelen ble referert og sitert fra i mange ulike medier - blant annet i den norske avisen Dagen - bestemte Ekman seg for å publisere hele artikkelen på bloggen sin.

Det kommer mer også

Han skriver:

Nu lägger jag ut den fullständiga artikeln här eftersom den, för att man skall få rätt uppfattning och perspektiv, bör läsas i sin helhet. Jag kommer inte att ägna mig åt att kommentera den speciellt. Däremot kommer jag senare i höst genom olika inlägg här på bloggen att gå in på en del av de områden som jag här kort belyser i artikeln. De som begär, flera har redan gjort det, att jag skall svara på en mängd olika frågor angående katolicism och katolska kyrkan, kommer att steg för steg att få svar. 

Ingen hemmelig plan

Artikkelen innledes med blant annet disse ordene:

"Vi har aldrig haft en hemlig plan att smyg-katolicera eller kollektivanslutna Livets Ord till den Katolska kyrkan. Här har konspirationsteorierna varit många och ibland aggressiva eller rent ut orimliga. För min hustru och mig har det handlat om och är en egen och mycket personlig vandring med Herren, där vi steg för steg vuxit i denna övertygelse. Jag har försökt dela med mig i artiklar och predikningar om vad jag stegvis kommit fram till. Om någon har läst och hört så har han eller hon märkt att jag har varit öppen med detta."

Årsaken

Årsaken til at Ulf og Birgitta Ekman gikk inn i Den katolske kirke, er at de etter hvert ble overbevist om at Den katolske kirke taler sant om hvem den er:

"Vi har mer och mer förstått att fullheten i Kristi kropp finns närvarande i den Katolska kyrkan och att denna kyrka faktiskt är den kyrka som Jesus instiftade här på jorden. "

"Var är en autentisk kyrka och var får detta djupast sett sitt fulla uttryck? Det är egentligen också en fråga om vad som svarar emot vår djupaste personliga längtan efter fullheten i Jesus Kristus. Det är nämligen Jesus vi har funnit på ett djupare sätt än någonsin just i den Katolska kyrkan. Det är också en sanningsfråga. Om den Katolska kyrkan verkligen är vad hon hävdar att hon är, då måste det innebära något för mig."

Det tiltrekkende ved Kirken

På spørsmålet "Vad var det då som attraherade oss i den Katolska kyrkan?" gir han seks årsaker som utdypes relativt grundig i artikkelen:

1. "För det första var det upptäckten av katoliker som hade en mycket levande fromhet och stor kärlek till Jesus. Det var slående att kärleken till Jesus var så central, och hur djupt personlig vandringen med Honom faktiskt var."

2. "Det andra som attraherade oss var den historiska kontinuiteten."

3. "Det tredje som attraherade oss var att upptäcka hur lika vi egentligen trodde i mycket. Ofta kom upplevelsen att ”men, det är ju just så här vi tror!”"

4. "En fjärde sak som attraherade oss var det sakramentala livet, som har blivit mycket missförstått i protestantisk väckelsekristendom."

5. "En annan sak som attraherade oss var den bibliskt förankrade och noggrant genomtänkta etiken och moralen. I en tid då många protestantiska kyrkor och samfund, och faktiskt även en del väckelserörelser, tappar moralisk mark och blir flummigt pragmatiska, står den Katolska kyrkan fast. Ingen annan kyrka uttrycker sig så auktoritativt, så frimodigt och samtidigt så själavårdande när det gäller moral, både privatmoral och socialt medvetande. Inte minst gäller detta försvaret för familj och äktenskap men det gäller faktiskt på varje område av livet."

6. "Till detta kommer ett intellektuellt reflekterande över svåra frågor. Man värjer sig inte och ställer sig inte likgiltig. Man spelar inte ut andlighet gentemot socialt engagemang. Förnuftet förnekas inte utan hittar sin plats, både i reflektionen över Uppenbarelsen och hur den levs ut i trohet i vår moderna tid."

Men etter alle disse punktene skriver han:

"Egentligen är det hjärtats längtan efter helighet och härlighet som drivit mig att söka honom i den Katolska kyrkan. Det är hjärtats törst efter höjden, djupet, längden och bredden av Kristi kärlek som vi kan upptäcka tillsammans med alla de heliga som gör att jag måste ha respekt för Anden när han nu så påtagligt manar mig att ta detta steg."

Artikkelen er etterfulgt av 62 til dels lange kommentarer (så langt), der én av kommentarene stammer fra Ulf Ekman selv (kommentar nr. 7).

Hele artikkelen kan du altså lese her: http://ulfekman.nu/2014/08/09/min-senaste-keryxartikel/

Foto: Instagram