 |
| MF-kapellet. Foto: Marius Bergersen/MF |
Hver eneste morgen klokken 10 er det andakt i kapellet her på MF vitenskapelig høyskole. I dag var det jeg som holdt andakten - om temaet de helliges samfunn.
Først leste jeg høyt denne bibelteksten fra Matteusevangeliet:
«De dødes oppstandelse
Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål: «Mester», sa de, «Moses har sagt: ‘Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.’ Nå var det sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs og etterlot sin kone til broren. På samme måte gikk det med den nest eldste og med den tredje, ja, med alle sju. Sist av dem alle døde kvinnen. Når de så står opp igjen, hvem av de sju skal da ha henne som kone? Alle har jo vært gift med henne.»
Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.» (Matt 22,23-33)
 |
Her er selve andakten:
En gang misjonæren Annie Skau Berntsen fra Misjonskirken var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet 4 år gamle Wencke Olsson opp i Bergen. Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Moren trodde hun fantaserte og sa hun kunne komme opp i senga, så kunne de be sammen. Men nei, Wencke forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen, både hun og moren og faren. Så der stod de tre på kne på gulvet og ba for harde livet for Annies liv.«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!»
Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»
To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet den dagen i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.
Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Hvordan kunne hun vite at nå var Annie trygg igjen? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn».
Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.
Søster Annie hadde en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at Annie ble en kristen. Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29) og de som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i noen offisielle helgenkalender, men som like fullt er helgener. Og utallige er de barnebarna som er bønnebarn, båret av besteforeldres forbønn.
Jeg tilhører Den katolske kirke, og vi tror at besteforeldre – og andre forbedere – fortsetter med å være forbedere også etter at de har gått bort. Det er bare en logisk konsekvens av troen på de dødes oppstandelse. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus i Matt 22,32.
To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet den dagen i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.
Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Hvordan kunne hun vite at nå var Annie trygg igjen? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn».
Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.
Søster Annie hadde en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at Annie ble en kristen. Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29) og de som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i noen offisielle helgenkalender, men som like fullt er helgener. Og utallige er de barnebarna som er bønnebarn, båret av besteforeldres forbønn.
Jeg tilhører Den katolske kirke, og vi tror at besteforeldre – og andre forbedere – fortsetter med å være forbedere også etter at de har gått bort. Det er bare en logisk konsekvens av troen på de dødes oppstandelse. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus i Matt 22,32.
Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Det er derfor vi har halve nattverdsringer i kirkene – fordi den andre halvdelen av ringen er i den seirende kirken, i himmelen.
Jeg synes det er trygt og godt å vite at min gode farfar og min gamle forbeder Marta Aga omslutter meg med sin forbønn nå, akkurat slik de gjorde før de døde. Det er ikke noe magisk eller rart ved det. Det er helt naturlig.
I Den katolske kirke lærer vi ikke at helgenene ligger døde i graven nå. De er sprell levende hos Jesus. Jesus sier jo i Matt 22,32: "Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse. "Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud." Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Og bare tenk på Tabors fjell: Jesus står der på Forklarelsens fjell og snakker med Moses og Elias (Matt 17,3). De ligger ikke døde i graven. De er levende. De er der.
Helgenene - alle disse troende som har gått foran oss og som har nådd målet – de er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Allerede i dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Døden er overvunnet. Den er et tilbakelagt kapittel i mitt liv. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,55)
Jeg synes det er trygt og godt å vite at min gode farfar og min gamle forbeder Marta Aga omslutter meg med sin forbønn nå, akkurat slik de gjorde før de døde. Det er ikke noe magisk eller rart ved det. Det er helt naturlig.
I Den katolske kirke lærer vi ikke at helgenene ligger døde i graven nå. De er sprell levende hos Jesus. Jesus sier jo i Matt 22,32: "Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse. "Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud." Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Og bare tenk på Tabors fjell: Jesus står der på Forklarelsens fjell og snakker med Moses og Elias (Matt 17,3). De ligger ikke døde i graven. De er levende. De er der.
Helgenene - alle disse troende som har gått foran oss og som har nådd målet – de er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Allerede i dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Døden er overvunnet. Den er et tilbakelagt kapittel i mitt liv. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,55)
Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder, i følge Heb 7,25. Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss – enten de er i Bergen eller de er sammen med ham i himmelen – uavhengig av tidssone og rom.
Her og nå er du omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Derfor synger vi halleluja!
«For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Hallleluja, halleluja!»
«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Heb 12,1-2)
----------
Deretter sang vi salmen "For alle helgner" som står i både Den norske kirkes og Den katolske kirkes salmebøker.
 |
| Glimt fra MF-kapellet. Foto: Marius Bergersen/MF |
To andre MF-andakter
I løpet av dette året mitt på MF har jeg holdt også to andre andakter i MF-kapellet. Da har jeg tatt utgangspunkt i to andakter jeg tidligere har holdt i NRK Morgenandakten.
I den første andakten fortalte jeg om den gang søsteren min ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke. "Gud bor på bunnen", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her.
I den andre andakten i MF-kapellet, fortalte jeg om den gang jeg ble så hardt brannskadet at jeg måtte ligge 32 døgn på sykehus, og hva det gjorde med troen min. "Båret av kirken", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her. Til denne andakten leste jeg salme 139 som tekstlesning, til musikk fra filmen Il Postino (denne lenken leder til en annen bloggpost der jeg forteller hvordan det gjøres, i tilfelle du også vil prøve).
Tusen takk for andakten, Ragnhild! Måtte lese den høgt for kona. Den samlar så fint alt det viktige om fellesskapet over begge sider av grava.
SvarSlettTusen takk for den varmende tilbakemeldingen, Kjell-Roger. Ja, døden er bare en overgang, der de troende blir HELT forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder, i følge Heb 7,25.
SlettNår vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss – enten de er i Bergen eller de er sammen med ham i himmelen – uavhengig av tidssone og rom. Jeg elsker de helliges samfunn!