Ettertanke | Når en kvinne skal føde

MIRAKELMAGE: Full av baby. Høygravid i advent.
Foto: Selvportrett advent 2011

I dag er Jesus på min arena. «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet» sier han (Joh 16,21). Jeg kjenner ingen som har vært gravid som ville motsi ham i det.

Jeg tror imidlertid Jesus glemte å ta med «og det har gått noen år» i den neste setningen sin. Slik: «Men når barnet er født – og det har gått noen år – har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden.» Nå har jeg født fem ganger, og jeg har aldri glemt smertene bare sekunder etter at jeg hadde så vondt at jeg brakk meg i smerte. Jeg er ikke en gullfisk. Jeg har en fungerende hukommelse.

Menneskets minnefunksjon er vidunderlig. De gode minnene forgylles og blir bare bedre år for år, mens smerteminnene blir svakere jo lengre tid som går. Ta den lange fotturen over Hardangervidda som jeg var på i det forrige århundre. Det er den beste, fineste og mest magiske fjellturen jeg har vært på noen gang. Med intellektet vet jeg imidlertid at jeg i en av oppstigningene var så utmattet og hadde så vondt at jeg satte meg bak en stein og sa: «Jeg vil bare dø». Jeg husker ordene, jeg vet at det skjedde, men jeg klarer ikke å gjenskape følelsen. Den er helt borte. Bare det vidunderlige står tilbake. Jeg tror det er et «frampek» om hvordan det en gang kommer til å bli. Den gang – når vandringen endelig er over og vi er hjemme hos Jesus – da kommer minnet til å fungere slik: Vi husker det gode og vi klarer ikke lenger å gjenkalle det vonde. Det er borte. Helt glemt.

I adventstiden er det faktisk ikke Jesu fødsel som Kirken først og fremst forbereder seg på. 

Advent har fått navnet sitt fordi vi i disse adventsukene venter på adventus Domini: Herrens komme. Vi venter på Jesu andre komme. Derfor handler svært mange av bibeltekstene i advent om nettopp dette: at Jesus skal komme igjen. Og det er i den sammenhengen at Jesus bruker analogien om en kvinne som skal føde og som etter fødselen er full av glede og ikke bryr seg om smerten som var.

«Slik er det også med dere. Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.» (Joh 16,22) Amen. Det tror jeg på. Av hele mitt hjerte og med hele min hukommelse.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5.12.2016 da Joh 16,21-24 var dagens bibeltekst

NOEN DAGER SENERE: Magen tom, hjertet fullt. Fylt av glede. Johannes er født for noen timer siden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Du liker kanskje også:

• Ettertanke | Den første natten - en smakebit derfra: "Jeg hadde gått høygravid sammen med Jomfru Maria gjennom hele advent, mens jeg ventet både på barnet og Barnet. Nå var han kommet. Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Lille Johannes lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Det var da jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker»."