Katolsk faste i Norge i 2013

KATOLSK FASTE: Vi skal alle forsake noe i fastetiden. På askeonsdag og langfredag skal ALLE som er friske spise lite (18-60 år) og forsake kjøtt (14-60 år). Resten av fastetiden sier Den katolske kirke i dag at du kan velge selv hva du vil forsake. Pengene du sparer gir du til dem som er i nød. Tradisjonell katolsk faste er at man avstår fra kjøtt og spiser mindre enn normalt i hele fastetiden. Andre eksempler kan være at man avstår fra sjokolade, tv, vin, underholdning, Facebook etc. Noen går selvsagt lenger enn andre, men det skal være noe som betyr en del for deg/krever noe av deg, et virkelig offer. Her er en herlig kommentar til denne ukens nyhet om Pave Benedikt XVIs abdisering: "You're giving up WHAT for Lent?!!"

 

Lurer du på hvordan katolske kristne markerer faste? Her kan du lese de katolske biskopenes råd og anvisninger.

I dette blogginnlegget finner du:
1. Fastemandatet for Kirken i Norge i år
2. Biskop Bernt Eidsvigs fastebudskap

Fastemandat for Kirken i Norge i 2013 

Dette er Tromsø-biskop Berislav Grgić og Oslo-biskop Bernt I. Eidsvig fastemandat for Kirken i Norge i år, hentet fra Den katolske kirkes hjemmeside:

1. Fastetidens 40 dager gir oss og alle kristne en anledning til å forberede oss til påsken gjennom en alvorlig granskning av våre liv, intens bønn, faste og bot. Fastetiden er også en tid for omsorg for dem som er i nød.

2. For at vi alle skal bli forenet med Kristus og med hverandre i en felles botspraksis, fastsetter Kirken visse dager for bot. Kirkeloven foreskriver at askeonsdag (i år 13. februar) og langfredag (i år 29. mars) skal overholdes som faste- og abstinensdager for hele Kirken.  
Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på kjøtt. Abstinensloven påligger den som har fylt 14 år. Fasteloven binder den som er myndig inntil fylte 60 år. Sykdom og andre spesielle omstendig­heter kan gi unntak fra disse lover.

3. Hver fredag året gjennom er bots­dag. Likeledes er tiden fra askeonsdag til påsken botstid. Unntak gjelder når det inntreffer søndag eller høytid. En vanlig form for fredagsbot er å avstå fra å spise kjøtt. Alternativt kan fredagsboten ellers gjennomfø­res ved annen form for faste, f.eks. ved å gi mer opp­merksomhet enn ellers til familien, fatti­ge, syke, gamle eller ensomme eller ved å delta i felles bønn, den hellige Messe, sakramentstil­bedelse, korsveis­andakt eller lig­nende.

Bidrag til Caritas Norges fasteaksjon anbefa­ler vi til alle i denne tiden.

Vi ønsker oss alle en velsignet fastetid.

Tromsø/Oslo, 25. januar 2013

Msgr. Berislav Grgić
biskop-prelat av Tromsø

Msgr. Bernt I. Eidsvig Can.Reg
biskop av Oslo, apostolisk administrator av Trondheim

Fastebudskap fra biskop Bernt Eidsvig 2013

Kjære troende!

For ikke lenge siden avsluttet vi juletiden. Med askeonsdag innledes nå en ny tid i kirkeåret.

I julen viser Gud oss hvor langt han er villig til å gå for å leve i fellesskap med oss mennesker. Efter Kristi fødsel er vi på en ny måte knyttet til Gud nettopp gjennom vår menneskelighet – og Guds menneskelighet lærer oss hva det vil si å være sant menneske. Dette innebærer at også den fysiske faste kan knytte oss nærmere ham som åpenbarer sitt ansikt i Jesus Kristus. Kroppen er altså ikke ubetydelig i vårt gudsforhold, og fra evangeliene vet vi at Kristus selv fastet. Men hvordan kan så fysisk faste knytte oss nærmere Gud?

Lengselen efter Gud ligger naturlig i alle menneskers hjerter, for mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. Derfor sier den hellige Augustin til Gud: «Du har skapt
oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Vår naturlige lengsel efter Gud manifesterer seg ved at vi som mennesker aldri slår oss til ro med det vi har – vi lengter alltid efter noe bedre, noe større, noe raskere: en raskere datamaskin, en flottere bil, en mer atletisk kropp, et flottere hus. Dette jaget kan ofte bedøve den naturlige gudslengsel i oss, men kortvarig lykke og tilfredsstillelse vil aldri gi oss den ro og egentlige lykke vi jakter efter. Den finner vi først når våre hjerter får hvile i Gud.

Legemlig faste minner oss helt konkret på vår menneskelighet og avhengighet av Guds gaver. Ved legemlig faste skaper vi et rom for Gud i livet vårt. Når vi gir Gud rom, utvides våre hjerter også for andre mennesker, for der hvor Gud er, der er sann menneskelig kjærlighet – den kjærlighet som er rettet mot den andre. Det er nettopp denne kjærlighet Jesus åpenbarer på korset når han gir sitt liv for oss.

Hvilken form for fysisk faste vi velger, kan variere. Jeg vil anbefale dere alle å bestemme dere for noe helt konkret og gjennomførbart. Om maven noen ganger skulle rumle, så la den minne deg på å be en bønn og gi almisser til dem som forlengst har måttet venne seg til sult. Da har fasten allerede utvidet ditt hjerte. Har du en kostbar vane, kan du pleie den litt mindre, eller oppgi den helt i fastetiden. Slik kan du la andre få del i din rikdom. Jeg vil som alltid særlig anbefale Caritas’ årlige fasteaksjon.

Men den som bare gir penger, gir for lite. Å gi handler om så mye mer enn penger – ingen er så fattig at han ikke har noe å gi. Du kan dele mer av din tid med andre. De fleste av oss har nemlig tidstyver i hverdagen, det være seg overdreven TV-titting, internettbruk eller kanskje trening. Hva med å slå av fjernsynet for heller å ringe en du vet sitter alene? Hva med å la være å sjekke e-post om kvelden for heller å være mentalt tilstede for dine nærmeste? Eller la smartmobiltelefonen ligge ubrukt til du går ut døren om morgenen, slik at du kan senke skuldrene og rekker en liten bønn? Ved å jage tidstyvene på dør skaper vi tid og rom for å søke Gud.

Denne verdens støy kan legge hindringer i veien for den sunne og dype menneskelige refleksjon. Demonen «Tommeskrue» i C.S. Lewis-klassikeren «Djevelen dypper pennen» omtaler støy som djevelens «eneste forsvar mot dumme samvittighetsskrupler, mot betenkeligheter som skaper fortvilelse og mot umulige krav.»

Ikke alle besitter den luksus at de kan oppsøke et stille sted, men jeg vil råde dere som kan klare det, til å forsøke.

La oss denne fastetid øve oss i å være tilstede. Vi kan alle bli flinkere i ekte tilstedeværelse – for Gud, for andre, og i vårt eget liv. Jeg ønsker dere alle en velsignet faste!

 

LES OGSÅ

Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse

Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse

ASKEONSDAG er dagen for å slutte å si nei til Gud.
Det er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet.
Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker.

I dag er det askeonsdag, den første dagen i fastetiden. På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får et svart askekors tegnet i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med ordene «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Her i St. Paul er det så fullt i kirken på askeonsdagen at messen bare kan konkurrere med påsken og julen i popularitet.

Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om fra dine synder og få starte helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.

Fastetiden markerer opptakten og forberedelsestiden til Kirkens viktigste høytid, påsken. Denne 40 dagers perioden som innledes i dag kalles for botens, forsakelsens og almissenes tid. I fastetiden føres vi inn i den store bevegelsen som fører fram til Kristi korsfestelse og død, og til hans oppstandelse fra de døde påskedag - den grenseoverskridende hendelsen som er sentrum for hele vår tro og hele vårt liv som kristne.

Askeonsdag er dermed dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. I dag ber jeg med dagens kirkebønn:

«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»

«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, askeonsdag 13. februar 2013

LES OGSÅ:

• Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
• Katolsk faste i Norge i 2013
  

Intervju med meg om Pave Benedikt XVIs avgang

Faksimile: Dagen.no, 11.02.2013

Det var avisen Dagen som ringte og fortalte meg den store nyheten om pavens avgang, noen minutter før abdikasjonen ble kjent på Facebook. De ville ha et intervju. Resultatet kan du lese her. 

For øvrig mener jeg at ikke at "Å miste Paven er som å miste Kongen". Jeg mener at "Å miste Paven er som å miste Kongen, bare mye verre" ;)

LES MER

Her kan du lese hovedsaken på Sta. Sunniva-bloggen om Pavens avgang.

Pave Benedikt XVI går av

Pave Benedikt XVI i yngre dager. Pave Benedikt ble innsatt 24. april 2005, han har altså vært pave i nesten åtte år. Han har utgitt tre encyklikaer: Om kjærlighet (2005), håp (2007) og sannhet (2009). Alle tre er oversatt til norsk og utgitt på St. Olav forlag. St. Olav forlag har også utgitt flere bind av hans onsdagskatekeser om viktige personer i Det nye testamentet og kirkehistorien. Anbefalt lesning! Pave Benedikt XVI fullførte sin trilogi «Jesus fra Nasaret» om Jesu liv og lære i november 2012. De to første bindene er utgitt på norsk på Avenir forlag. Det tredje bindet utkommer på norsk i mars. Jeg gleder meg til å lese det.

Vår 85 år gamle Pave Benedict XVI annonserte i dag at han vil gå av som pave den 28. februar 2013 klokken 20.00.

Jeg er i sjokk og sorg. Min kjære Pave Benedikt XVI - troens og tankens forsvarer i vår forvirrede verden - vil tre tilbake. Tårene triller i takknemlighet for alt han har betydd for meg og for Kirken.

Vår 85 år gamle pave går av fordi
kreftene ikke strekker til lenger.

Tydelig sliten

Jeg var til stede i audienshallen som journalist den 17. november 2012 da Pave Benedikt tok seg tid til å møte hele den europeiske katolske legekongressen. Paven var tydelig sliten og gammel, og jeg tenkte faktisk at "å nei, nå har vi ham ikke så mye lenger!" Jeg tenkte imidlertid ikke på abdikasjon som en mulighet. Sist en pave abdiserte var i 1415. Pave Benedikts ydmyke og modige avgjørelse står imidlertid i stil til hele hans pontifikat.

Kjærlighetserklæring

Kjære, kjære Pave Benedikt: Jeg er så veldig, veldig glad i deg. Takk for at du nok en gang viser deg som en klok hyrde og god far. Vi kommer til å savne deg. Dypt.

Nå gjør jeg som deg og stoler på at Jesus nok en gang vil gi oss nettopp den hyrden som Kirken trenger i vår tid. Her er det bare å sette i gang med å be for alle som er opptatt av kristentroens fremtid i verden. Be om Den Hellige Ånds ledelse.  

Kom, Hellige Ånd! Veni, Sancte Spiritus!

Her er hele Pave Benedikt XVIs erklæring 

(Kilde: Vatikanradioen - uthevelsene er mine)

Dear Brothers,

I have convoked you to this Consistory, not only for the three canonizations, but also to communicate to you a decision of great importance for the life of the Church.

After having repeatedly examined my conscience before God, I have come to the certainty that my strengths, due to an advanced age, are no longer suited to an adequate exercise of the Petrine ministry. I am well aware that this ministry, due to its essential spiritual nature, must be carried out not only with words and deeds, but no less with prayer and suffering.

However, in today’s world, subject to so many rapid changes and shaken by questions of deep relevance for the life of faith, in order to govern the bark of Saint Peter and proclaim the Gospel, both strength of mind and body are necessary, strength which in the last few months, has deteriorated in me to the extent that I have had to recognize my incapacity to adequately fulfill the ministry entrusted to me.

For this reason, and well aware of the seriousness of this act, with full freedom I declare that I renounce the ministry of Bishop of Rome, Successor of Saint Peter, entrusted to me by the Cardinals on 19 April 2005, in such a way, that as from 28 February 2013, at 20:00 hours, the See of Rome, the See of Saint Peter, will be vacant and a Conclave to elect the new Supreme Pontiff will have to be convoked by those whose competence it is.

Dear Brothers, I thank you most sincerely for all the love and work with which you have supported me in my ministry and I ask pardon for all my defects.

And now, let us entrust the Holy Church to the care of Our Supreme Pastor, Our Lord Jesus Christ, and implore his holy Mother Mary, so that she may assist the Cardinal Fathers with her maternal solicitude, in electing a new Supreme Pontiff.

With regard to myself, I wish to also devotedly serve the Holy Church of God in the future through a life dedicated to prayer.

From the Vatican, 10 February 2013

BENEDICTUS PP XVI

Bilde av Pave Benedikt XVI som barn, den gang han het Joseph Ratzinger.
Det er rart å tenke på at et eller annet sted ute i verden finnes det et barn eller en ungdom som kommer til å bli pave en dag. Men først får vi en pave som Jesus er helt ferdig med å forberede. Blir spennende å se hvem det er!

Den femte paven i historien som abdiserer

P. Sigurd Markussen skriver at Pave Benedict XVI er den femte paven i historien som abdiserer.

Dette er hva p. Sigurd Markussen skriver på Facebook i dag:

I 1045 abdiserte pave Benedict på grunn av økonomiske forhold. Han var bare rundt 18 år gammel da han ble innsatt som pave. Hans etterkommer, pave Gregor VI var bare pave fra 1. mai 1045 til 20. desember 1046 før han også abdiserte. Pave Benedict IX ble da pave igjen.

Den andre paven som abdiserte var altså pave Gregor VI. Årsaken var en beskyldning om at han hadde kjøpt seg til paveembetet, noe han innrømmet og så abdiserte.

Den tredje paven som abdiserte var pave Celestine V i 1294. Etter bare å ha vært pave i fem måneder publiserte han et dekret som gav tillatelse for en pave å abdisere, og så abdiserte han. Han levde i to år til før han døde.

Den fjerde paven som har abdisert er pave Gregor XII i 1415. Årsaken var å få en slutt på det vestlige skismaet. Den gang var det tre paver som gjorde krav på paveembetet.

Pave Benedict XVI er altså den femte paven som abdiserer.

For øvrig: Avisen Dagen har i dag et intervju med meg om pavens avgang.

Vakker norsk film om en dominikanerbror

Øijords film er et vakkert, stille og forsiktig portrett av bror Gérard-Marie Ketterer.
Foto: Thomas Winje Øijord © , skjermdump fra filmen

Thomas Winje Øijord har laget en helt nydelig film om bror Gérard i St. Dominikus kloster i Oslo.

Se den her: http://www.tekstfoto.no/domini/dominikus.html

- Man råder oss til å leve i nuet. Ikke være bekymret. Ikke leve i fremtiden og være bekymret for fremtiden eller leve i fortiden og være bekymret for alt det gale vi har gjort. Lev i nuet, sier bror Gérard-Marie Ketterer i denne lille filmen som gir fred og helbredelse i sjelen.

Her er to andre sitater fra filmen:

"Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. "Hvor er du?", spør han og det har han gjort hele tiden med alle mennesker."

"Jeg synes jeg har hørt at Gud har søkt meg, og jeg prøver å svare ved å søke tilbake. [...] Og vi håper at gjennom oss noen kan finne Gud."

- Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud, sier bror Gérard-Marie Ketterer i den lille filmen.
Foto: Thomas Winje Øijord © , skjermdump fra filmen

Ettertanke: Farlige fanklubber

Foto: SoulSurvivor.com

Persondyrkelse er ikke noe nytt innenfor kirken. Til og med Paulus måtte jobbe hardt for å få fanskaren sin til å forstå at det var Gud og ikke Paulus som skulle dyrkes. 

Diverse folk i menigheten begynte å erklære at «Jeg holder meg til Paulus» og: «Jeg til Apollos» (1. Kor 3,4). Gud har sine egne metoder for å motvirke den slags.

Mike Pilavachi (før).

Mike Pilavachi er pastor i menigheten Soul Survivor utenfor London. For noen år siden var det stadig flere tenåringer som ville ha autografen hans i Bibelen sin. Da en av dem gispet: ”Han tok på pennen min!” oppdaget Mike begeistret at: “Å kjære, jeg er en kristen kjendis!”

På møtet samme kveld finner Mike ut at ”Jeg tror jeg skal sette meg med de vanlige menneskene i kveld”. Så, mens alle er stille, spør 6-åringen ved siden av ham: ”Mike, har du alltid vært så tjukk, eller er det bare i det siste du har blitt sånn?”

Mike Pilavachi (nå).

Hele rekken foran dem begynner å riste, snu seg og le. Så fort møtet er slutt stormer Mike ut. ”Jeg var så opprørt. Jeg sa: ”Gud, hvordan kan du gjøre dette mot meg? Jeg er en berømt, kristen kjendis!” Da skjønte jeg at at dette var Guds måte å si: ”Mike, du er bare en stor, tjukk, hårete greker. Men du er MIN store, tjukke, hårete greker.”

Når Gud ydmyker oss er det for å minne oss på vår egentlige identitet. Vår gode Far sier til oss at det kommer ikke an på hva du får til eller hvem du er i de andres øyne – det kommer an på hvem du hører til hos!

”Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.” (1 Kor 3,5-7)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. februar 2011

Barneprofeten og St. Sunniva skole

GÅRSDAGENS TV2-INNSLAG: Katolske skoler tar det hele mennesket på alvor. Her fra en skolemesse ved St. Sunniva skole i Oslo.
Foto: Skjermdump fra "Vårt lille land" på tv2.no

 

I dag er det minnedagen for den store katolske skolehelten Don Bosco. Det vet nok ikke TV2. Likevel falt det seg slik at de publiserte sitt nydelige tv-innslag fra St. Sunniva skole på nettopp denne perfekte dagen.

Så du "Vårt lille land" på TV2 i går kveld? Hvis ikke må du få med deg reprisen førstkommende søndag, 3. februar kl. 17.30.

Suksessoppskriften

Innslaget fra St. Sunniva skole, "Slik ble innvandrerklassen Norges beste i norsk", ble dessuten lagt ut på TV2s hjemmeside i dag (enn så lenge kan du se innslaget der uten å betale noe).

Reportasjen fra den katolske St. Sunniva skole er både tankevekkende og sterkt rørende, og kunne med fordel ha blitt en obligatorisk del av opplæringspakken for både Norges skolepolitikere og alle landets lærere.

Hva går så katolske skolers suksessoppskrift ut på? Først og fremst det at de tar den kristne troen og det hele menneskets utvikling på alvor.

Jeg siterer fra St. Paul skoles hjemmeside:

En katolsk skole har Kristus i sentrum og finner et pedagogisk program i fortellingen fra Lukas 2,52, hvor Jesus som 12-åring stod fram i tempelet: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Fortellingen peker på utvikling av fire sider av mennesket: Det fysiske, det intellektuelle, det religiøse og det sosiale menneske.

Også menneskets ånd og sjel må med for at det hele mennesket skal utvikle seg og nå sitt fulle potensial.

Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler.

Og så: Over til dagens helgen.

Den hellige Don Bosco (1815-1888)

Barneprofeten

Allerede da den hellige Johannes Don Bosco (1815-1888) var ni år gammel hadde han en profetisk drøm om fremtiden sin. 

Fra da av visste han at hans kall fra Gud var å hjelpe barn og ungdommer ut av fattigdom og kriminalitet. Johannes var selv oppvokst i stor fattigdom og hadde en sterk rettferdighetssans.

”Mennesker som har et dårlig utgangspunkt må få mulighet til oppreisning, og det oppnår man på en spesiell måte gjennom utdanning,” var hans tankegang. Derfor driver ordenen hans salesianerne den dag i dag skoler over hele verden, spesielt yrkesskoler og skoler tilknyttet fengsler.

Don Bosco var opptatt av å elske og å hengi seg til Gud med hele sitt liv. Legene advarte ham om at han kom til å slite seg ut, "men å hvile var i strid med hans natur", fastslår biografien på katolsk.no. 

Den 31. januar 1888 døde Johannes, etter å ha fullført løpet og bevart troen. Derfor er hans minnedag i dag, på hans himmelske fødselsdag.

Les hele biografien om ham på katolsk.no

Intervju med Don Bosco

I året 1884 gav Don Bosco sitt første og eneste intervju. Det følgende utdraget derfra sier svært mye om Don Boscos pedagogiske tilnærming - og jeg minner om at vi snakker om 1884, mannen lå langt foran sin tid.

Intervjuet stod opprinnelig på trykk i Journal de Rome, og kan i dag leses i Teresio Boscos bok "Don Bosco".

Reporter: Don Bosco, could you comment on your educational philosophy and the methods you use in your schools that are so much admired? How do you manage to maintain discipline when dealing with so many boys?

Don Bosco: The Salesian way of educating the young is quite simple. Basically, I insist on letting boys be boys. Let them play and enjoy themselves as much as they want as long as God is not offended. But if I have a philosophy of education, it consists in discovering a boy’s best qualities and then exploiting them to his advantage. You must admit, sir, that any person is at his best when he is doing what he likes and does best. Children are the same. Promote their positive qualities and they will thrive.

As for discipline—love and respect for the young is the answer. In the 46 years I have worked among children, never once have I had to resort to corporal punishment [i 1884! min anm.], which by the way is very much in vogue. And if I may say so, all those children who have come under my care have always continued to show me their love and respect.

Helgener for vår tid

NÅR DU ER NEDBRUTT: "Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3).
Foto: Slimmer_jimmer/Flickr Creative Commons

I denne artikkelen skriver legkarmelitt Anne Samuelsen om alle kristnes kall og vårt endelige mål: Hellighet! Og hun sier: Mist ikke motet, for Gud kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter. Denne artikkelen har hun skrevet spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

”Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med min hånd, slik er alt blitt til, sier Herren. Det er disse jeg ser nådig til: De hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord” (Jes 66, 1-2)

Kalt til å bli helgen

Ingen har salig- og helgenkåret flere enn vår forrige pave Johannes Paul II. I løpet av sitt pontifikat saligkåret han 1338 mennesker og helgenkåret 483, hvorav omtrent 1/4 av disse er legfolk. Denne iveren blir tolket som et bevisst ambisjon om å sette fokus på det som er alle døpte kristnes endelige mål: Hellighet!

Vår pave Benedikt XVI følger opp sin forgjenger med stadige henvisninger til alle kristnes kall til hellighet, og da ikke bare som et individuelt troens mål, men som et gode for hele kristenheten. Hør bare hva han sa 17. januar i år til en finsk økumenisk delegasjon:

“Julen, som vi nettopp har feiret, minner oss på at det er Gud som helt fra begynnelsen har gått sammen med oss, og som i tidens fylde, ble menneske for å frelse oss fra våre synder og for å veilede våre skritt på veien til hellighet, rettferdighet og fred. Å gå ydmykt for Guds åsyn i lydighet til hans frelsende ord, og med tillit til hans nådefulle plan, gir oss et talende bilde ikke bare for troens liv, men også for vår økumeniske reise på veien mot full og synlig enhet for alle Kristne.[1] 

Ikke mist motet!

Og for at dette ikke bare skal forbli utilgjengelige ord – og for at vi ikke alle sammen hele tiden skal si til oss selv: ”Dette gjelder da ikke meg, jeg er bare en helt vanlig kristen som gjør så godt jeg kan, man helgenaspirasjoner? Nei!” – så må vi prøve å se litt nærmere på hvilke ”smutthull” vi har.

Vi kan så lett miste motet når vi ser på de store helgenene, med i våre moderne øyne overmenneskelige krav til dyder. Selv ikke den Lille Therese av Lisieux, er liten nok for mange av oss, hun som tross alt allerede fra ung alder ønsket å vie sitt liv til Herren, og som sier at hun allerede fra ung alder aldri nektet Gud noe. Finnes det i det hele tatt noen helgener i vår samtid? Som kan inspirere også oss ”vanlige”?

Gud har NOE MER for deg

Jeg tror at Gud har helgener for alle tider, vi må bare øve oss i å se dem. Jeg tror de er blant oss, ”hvite martyrer”[2] ganske så usynlige, ganske så nedbrutte. Kanskje møtte jeg en, den gangen jeg i 1986, som ung idealist med at arrogant og nedlatende forhold til kristen tro, var på kaffebrigade for å hjelpe Sandinistene i Nicaragua. Han gikk forbi meg på plazaen, utenfor kirken en søndags formiddag, gammel, barbeint, tannløs, med filler til klær. Han befant seg utenfor kirken (de med pene klær satt inne)… Men med sin rosenkrans og det bønnen bevirket i ham, bare med sitt blikk, vekket hhan mitt gudsavvisende sinn til å tro at det måtte finnes en Gud, til å skjønne at det var noe mer, til å begynne å lengte etter dette ”NOE MER”.

Kirkens vakreste perler

Kanskje møter jeg dem i min egen menighet? Disse menneskene - fra så mange forskjellige spiritualiteter og verdenshjørner, mange med et uutålelig intimt forhold til sorg og forskjellige former for smerte, men som samtidig også kan stråle av glede, lyse av fred når de overgir seg og sine til Herren i messen.

Det er hos disse ”små”, fattige, lidende, med alvorlig sykdom og svakheter, gjennom deres trofasthet og overgivenhet, at jeg finner de vakreste av de vakre perlene som kirken i denne tiden kan smykke seg med – inspirasjon til hellighet i hverdagen. Og jeg undrer meg i dag sammen med karmelittbroder Wilfrid Stinissen, som skriver følgende[3]:

En ny hellighetstype?

"Kan det ikke være slik at Gud i denne stormfulle og utrygge tid lar oss oppdage en ny hellighetstype? En hellighet der svakhet og nederlag ikke nødvendigvis overvinnes, men frivillig aksepteres og ønskes velkommen med kjærlighet? Guds fremste attributt i sitt forhold til oss, barmhjertigheten, møter jeg hovedsakelig ut ifra min egen svakhet og fattigdom. Om jeg stiller meg selv midt i min svakhet og derfra roper om barmhjertighet, er jeg absolutt sikker på å møte Gud.

Der finnes mennesker med misbruksproblemer eller alvorlige psykiske lidelser, som de kanskje aldri skal komme ut av. Men hvis de fortsetter med å lengte og begynne på nytt, uten noensinne å gi opp, er hellighet mulig også for dem: en hellighet som ikke inneholder fantastiske gjerninger og synlige frukter, men som består av grenseløs tillit til Gud og tro på hans kjærlighet.

Jeg tror at Gud i denne kaotiske tiden er tilbøyelig til å gi dispensasjon fra det gamle helgenidealet. Kanskje tiden er moden for dispensasjonshelgener? Kirken kan ikke annet enn å holde fast ved de høye kravene når det gjelder heroiske dyder i en helligkåringsprosess. Den indre holdning kan ikke Kirken måle. Men Gud ser menneskenes hjerte og vil tydeligvis i større grad enn noensinne la sin barmhjertighet strømme ned over oss. Han kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg. Han arbeider med det materiale han har for hånden. Han har ikke forandret sine planer for menneskeheten. Han ønsker fortsatt at vi skal bli hellige. Han er klar til å gi dispensasjon fra heroiske dyder, men ikke fra vår lengsel og stadig nye forsøk. Kanskje er det akkurat vår tids karisme å trenge dypere inn i hellighetens vesen; at den ikke består av heroiske dyder, men av en umettelig tillit til Gud [4]." (Hele dette avsnittet er et sitat av br. Wilfrid Stinissen fra bladet Karmel nr. 2-2010)

Til slutt tre spørsmål til ettertanke:

• Er jeg beredt på å lete etter mine medmenneskers hellighet – ikke bare iøynefallende feil og mangler?
• Tåler jeg å se min egen svakhet? 
• Tør jeg å innse at Gud ønsker at også jeg skal bli hellig?

---

FOTNOTER

[1] Uautorisert oversettelse, les originalen her: http://www.news.va/en/news/pope-benedict-addresses-ecumenical-delegation-from

[2] Archbishop Nowak: “The devotion to the saints began with martyrdom, with those lives given for Christ. One spoke of "red martyrdom", but also of a "white martyrdom". Christians who live with their difficulties day after day, who continue to do their work, who look after their families, often heroically, are true martyrs and the early Christians already knew this. Let us think of our own families, of our own parents. How many sacrifices they made, how hard they worked!” Fra: http://www.piercedhearts.org/theology_heart/church_teaching_saints/saints_new_evangelization.htm

[3] I bladet Karmel (2-2010)

[4] Dette reduserer selvsagt ikke betydningen av helgenforklaringer. Det kirkelige fellesskapet trenger synlige forbilder som beviser at et Evangelisk liv ikke er noen utopi.

Ettertanke | Himmelsk gartneri

HEDDAL STAVKIRKE: For de katolske misjonærene som brakte evangeliet til Norge var det viktig å få reist kapeller og kirker. Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde,” sier Trygve Andersen.

I Bibelen finnes det mengder av symboler og bilder på det mysteriet som Jesus har gitt navnet Kirken. Bildene fra Det Gamle Testamente er alle sammen variasjoner over det samme grunntemaet, nemlig "Guds folk". I dag leser vi om hvordan Gud passer på sitt folk, som om den var vingården hans. ”Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.” (Jes 27,3)

I følge Bibelen valgte Gud seg ut én slekt som han gjorde til sitt eget folk, og han lovet Abraham at dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten (1. Mos 12,3). For at alle folkeslag skulle få del i velsignelsen, måtte imidlertid folket utvides og bli overnasjonalt. Jesus skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til å bli et internasjonalt fellesskap for alle mennesker.

Men alltid er det noen som kommer og gjør skade på Guds folk. De forråder Kirken innenfra og angriper den utenfra. ”Torn og tistel” er bildet som brukes på dem: ”Men finner jeg torn og tistel, da går jeg til kamp imot dem og brenner opp alt sammen”. Nåde den som skader Guds folk. Men den som ber om nåde får det, så lenge de ”søker vern hos meg og slutter fred med meg, ja, slutter fred med meg.” (Jes 27,5)

Guds folk er blitt plantet på jorden av den himmelske gartneren. Røttene er solid festet i den treenige Gud: Vi er Gud vår fars familie. Vi er Jesu legeme. Vi er vingården som Ånden blomstrer i.

Den himmelske gartneren er fortsatt høyst aktiv. Stol på det.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. februar 2011

Intervju om min konversjon

GALLERIUTSIKT: Slik ser St. Paul kirke ut fra galleriet. Og her er Tarjei Giljes bildetekst til det nedenforstående intervjuet: "Fra galleriet i St. Paul observerte Aadland Høen messene før hun selv var klar for å ta del i dem. Hun mener protestantisk frykt for det katolske har tatt bort mange av de sanselige inntrykkene som preger messene i St. Paul. – Det var vel Mozart som sa at protestantismen er en religion for hodet."

 

På denne dagen for fem år siden, på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse, gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært uendelig takknemlig for hver eneste dag siden. O lykke!

I dag har jeg begynt på et "Derfor konverterte jeg"-blogginnlegg, som kommer til å bli det lengste innlegget på bloggen her noen sinne. Det er imidlertid ikke ferdig på noen dager ennå.

I mellomtiden kan dere lese intervjuet med meg som stod på trykk i Dagen 6. desember 2008, altså litt under ett år etter at jeg konverterte.

• Ang. Luther: Jeg blitt usikker på om det egentlig er slik som jeg sier i intervjuet at "Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange." Paven gjorde helt klart en alt for dårlig jobb, men tatt i betraktning de katastrofale resultatene av Luthers arbeid (Kirkens dype splittelse) er jeg usikker på om inspirasjonen hans virkelig kom fra Gud. Mon det egentlig var slik at "Gud kalte Luther, men Luther og paven rotet det til"? Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at Gud ville ha en skikkelig opprydning og reform i Kirken, men jeg er blitt mer skeptisk til Luthers rolle oppi det hele.
• Ang. formuleringen "Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker" så er den litt for kort og ubeskyttet. Det er jo ikke slik at det bare finnes to typer kristne, at enten er de konservative eller så er de liberale. Vi snakker om retninger av bevegelse her, og om grader. Mange er "liberale" på noen (få/flere) felt og "konservative" på resten. Uansett tilhører "liberale og konservative katolikker" samme kirke, og vi er ett gjennom eukaristien/nattverden - det er en virkelig, sakramental enhet som jeg altså ikke deler med protestanter. For øvrig føler jeg like mye enhet med konservative protestanter som før.
• Maria har falt på plass. Gud skje lov!
• Men for å oppsummere: I det store og det hele kan jeg stå for dette intervjuet fortsatt, og det er iallfall representativt for hvor jeg var i desember 2008.

Forelskelse versus kjærlighet

Alle ferske katolske konvertitter er nyforelskede, noe jeg også var den gang dette intervjuet ble laget. Nå er det imidlertid gått fem år, så heretter er det ingen som kan beskylde meg for noe annet enn dyp og ekte kjærlighet, hurra!

Intervjuet er skrevet av Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, og publiseres her på bloggen med hans tillatelse.

Tro mot troen

 

– Jeg fryder meg over at barna våre får vokse opp i en kirke som står på fast grunn, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. I januar ble hun tatt opp i Den katolske kirke, mandag begynner hun som kateket i St. Paul menighet i Bergen.

– Ja, jeg er forelsket, utbrøt Ragnhild Helena Aadland Høen på en samling i regi av Kirkelig Fornyelse i vår. Og det var ikke mannen hun snakket om, men kirken. Både i tiden før og etter konversjonen 25. januar hadde den dype gleden over å bli innlemmet i Den katolske kirke overgått bekymringen over Den norske kirkes utvikling. Den 32 år gamle tobarnsmoren er utdannet journalist og har skrevet i både Dagen, Vårt Land og Credo. Hun er full av lovord om oppveksten i Rossabø menighet hjemme i Haugesund, hun skryter av Laget, og hun takker Gud for bibelskoleåret i Staffeldtsgate og tiden i Storsalen.

– For ti år siden hadde jeg en kamerat som konverterte. Jeg hadde null forståelse for valget hans og gav ham inn, blant annet på grunn av læren om Maria, forteller Aadland Høen.

Vi sitter på galleriet bak i St. Paul kirke i Bergen, hvor hun i begynnelsen satt og observerte messene. Hvordan kunne hun bli katolikk?

Barnebarns barn

I 1998, det samme året som hun refset den konverterende kameraten, var Aadland Høen på interrail. Der møtte hun Den katolske kirke, «og ikke bare en luthersk propagandaversjon av den».

– Etter å ha besøkt både Notre Dame i Paris og Peterskirken i Roma gikk det opp for meg at disse folkene er jo genuint kristne! Den Hellige Ånd er her! Det var en sterk bønnestemning i Notre Dame, og jeg møtte en ekte og levende menighet som var opptatt av å nå ut med evangeliet.

Like etter leste hun Peter Halldorfs «Jomfrumark» og merket fort at den rørte ved dype strenger. Likevel trivdes hun godt i hjemmemenigheten, selv om hun syntes Den norske kirke var i ferd med å akseptere «mye rar teologi». Fortvilelsen over den teologiske utviklingen ble forsterket da tre år gamle Sunniva ble født. Foreldrene kom til at det ikke lenger var nok at de trivdes i sin lokale menighet.

– Vi begynte å løfte blikket og se etter en kirke som vil stå på fast grunn også den dagen våre barnebarns barn får bruk for den. Den katolske kirke tar overleveringen av troen på alvor og er trofast mot kirkens Herre.

– Kirken har gått gjennom vanskelige tider før. Hva tenker du om dem som blir værende i Den norske kirke i håp om at utviklingen vil snu?

– Den norske kirke er i teologisk oppløsning, og det er ingen tegn til at ting vil snu. Tvert i mot akselerer utviklingen. Når man gifter seg med folkemeningen i stedet for overleveringen er løpet kjørt. Både lutheranere, metodister og anglikanere sliter for tiden med å holde fast på den troen de har fått overlevert. Det kommer av at Bibelen kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. For å klare å ta vare på troen er vi helt avhengig av den kirkelige overleveringen, tradisjonen. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden.

Solid undervisning

Etter at hun begynte i St. Paul har hun én gang kjent seg for sliten til å gå til messe, ellers går hun ikke glipp av en eneste søndag.

– Ikke siden bibelskolen i Staffeldtsgate har jeg fått så solid undervisning. Mannen min og jeg spør hverandre hvem sin tur det er til å bli med barna på søndagsskolen, for vi vil så gjerne ha med oss den gode og klare forkynnelsen. Prekenen er konsentrert og velforberedt, og man merker at Den Hellige Ånd har vært i arbeid. Det er helt herlig å lytte til en teologi som ikke er orientert ut fra følelser eller prestens opplevelser. Her får vi ren forkynnelse av Ordet. Høydepunktet i messen er likevel kommunionen, nattverden, der vi blir ett med Jesus og hverandre.

Ingen utglidning

– Da pave Benedikt ble utnevnt mente en del analytikere at han er en overgangsfigur og at hans etterkommer kan komme til å bevege Den katolske kirke i en annen retning. I så fall blir kanskje konversjonen din delvis verdiløs. Hvordan vurderer du det?

– Det var liberale vestlige analytikere som hevdet det, og de tar like mye feil i den analysen som de ellers gjør. Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker. Gjennom århundrene har Den katolske kirke konsekvent avvist vranglære, og det vil den selvsagt fortsette med. Det var ingen tilfeldighet at Benedikt ble valgt. Den Hellige Ånd vil sørge for at flertallet av kardinalene velger rett også neste gang. Jeg er trygg på at Den katolske kirkes fremtid er i Guds hender.

Vanskelig for foreldrene

En pilegrimstur til Roma i 2004 i regi av Sjømannskirken ble også viktig på veien mot Den katolske kirke. Sjømannsprest Torbjørn Holt påpekte parallellen mellom Den norske kirke og Kardemomme by der det ikke finnes noen annen morallære enn at ”man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil”. Når også troslæren etter hvert smuldret bort, ble det nødvendig for henne å ta steget.

– Hvordan reagerte omgivelsene dine?
– Blant dem i min egen generasjon er det ingen som har reagert negativt. Noen har vurdert å gå i samme retning, andre har det greit der de er. Og mange har sagt «så fint for deg» uten å være så opptatt av hva som er sant. Men i mine foreldres generasjon vet de at noe er sant og noe ikke, og at en teologi som er sann for meg eventuelt også må være sann for dem. Derfor ble dette vanskeligere for dem. Men de er glad for at vi er bevisste kristne, og de ble med i kirken under konversjonen.

Enhet

Aadland Høen snakker varmt om kristen enhet, og sier at det var uaktuelt for henne å gå inn i noe mindre da hun bestemte seg for å forlate Den norske kirke.

– Det å arbeide for kirkens enhet er en guddommelig befaling. Jesus bad inderlig om at vi skal være ett ”for at verden skal tro”. Hvis vi ikke er ett, svikter vi det oppdraget. Man kan si hva man vil om den usynlige enheten i Guds kirke, men det verden ser er oppsmuldring og stadig mer splittelse. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er etter Guds vilje at folket hans i en liten bygd smuldrer opp i løsrevne husmenigheter og sju kirkesamfunn, sier Aadland Høen.

Luthersk og katolsk

– Hvilket forhold har du i dag til Martin Luther?

– Så lenge Den norske kirke var luthersk, var den veldig katolsk. Når den så har gått mer og mer bort fra Luther har den også gått mer og mer bort fra katolsk lære. Luther var mer katolsk enn mange tror, og han skjønte at hvis folk skal være alene med Bibelen, får vi et utall sekter. Det han mente, var at hans kirke, som han slett ikke ville kalle opp etter sitt eget navn, var den sanne katolske kirke. Jeg tror Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange. Luther hadde heller ikke tålmodighet til å vente. Da kirken omsider fikk sin sårt tiltrengte reform, hadde katastrofen allerede skjedd. Ved siden av Det store skismaet som skilte Øst- og Vestkirken i 1054, er reformasjonen kristenhetens største tragedie. Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg, mener hun.

– Hvordan vurderer du Den katolske kirkes oppfatning av seg selv som den ene virkelige kirken i lys av det du har sagt om enhet?

– Det betyr bare at Den katolske kirke er den historiske kirken, den som ble grunnlagt av Jesus. Frem til Det store skismaet var ingen i tvil om hva kirken var, understreker hun.

Messeofferlæren, den katolske læren om nattverden, møter jevnlig protestantisk kritikk for at man angivelig gjentar Jesu offer på korset. Dette mener Aadland Høen er en stor misforståelse.

– Det handler ikke om at Jesu offer skjer på nytt, men at vi går ut av tid og rom og inn i det evige nå, og får del i Jesu offer der, forklarer hun.

Mariologi

– Var det vanskelig for deg å komme til rette med den katolske læren om Maria?
– Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at dogmene om Maria ikke handler om Maria, de handler om Jesus og kirken. Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi han var Guds enbårne sønn. Men jeg har faktisk aldri hørt en eneste preken om Maria, forteller Aadland Høen.

– Læren om helgenene handler om at vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. Derfor kan vi be dem om forbønn slik vi også kan be venner om forbønn. Jeg ber bare til Gud og Jesus, understreker hun.

– Når du som protestant ser et menneske som kneler foran Maria, tenker du kanskje at han ber til henne. Men det er ingen som kan be til Maria, man spør henne om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære, påpeker Aadland Høen.

Da hun ble tatt opp i kirken på Paulus’ festdag i januar hadde hun ikke fått på plass alt i læren om Maria. Hun hadde likevel ikke problemer med å fremsi den obligatoriske bekjennelsen «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».

– Det er som en vielse, der det viktigste som skjer er at man gjør et livsvarig valg og binder viljen. Jeg vil elske, tro og bekjenne alt det Gud har åpenbart.

Større tro

– Mener du selv at du har gjennomgått en stor teologisk endring?
– Ja og nei. Troen min er den samme, men den har vokst og blitt større. I Moderkirken gjenfinner jeg alt som jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. For å være tro mot troen måtte jeg gå inn i Kirken, sier Ragnhild Helena Aadland Høen.

[Bildetekst til et portrettfoto av meg:] Aadland Høen bekymrer seg ikke over at messen i mindre grad enn norske bedehusmøter er preget av spontanitet.
– Jeg synes det spontane er fryktelig oppskrytt. Mange sier at de ikke har liturgi, men så har de jo det, den er bare mindre gjennomtenkt. I Den katolske kirke har vi mange rom for spontanitet, men messen er ikke først og fremst stedet for det. Vi har både bibelgrupper, bønnegrupper og diskusjonsfora. Presten vår sier forresten at liturgien er der for å beskytte menigheten mot presten, ler hun.