Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium

Foto: Marion Haslien © 

Etter frisparket mitt "Kirkens dødshjelp" i avisen Dagen ringte Oslo Symposium og inviterte meg til å holde innlegg under Oslo Symposium 2017. Det takket jeg ja til. Her kan du se, høre og lese innlegget mitt.

Jeg registrerer at Vårt Lands eksredaktør Helge Simonnes mener at "grunnlaget for dette symposiet er et outrert bibelsyn og gudsbilde" og at KrF hadde "tjent på å la Frp rå grunnen alene i dette grumsete landskapet".

Urettferdig kritikk

I likhet med Bjarte Ystebø tenker jeg at kritikken er urettferdig og at Simonnes knapt kan ha hørt noen av talene. Jeg følte meg iallfall ikke som del av et grumsete landskap der jeg stod på samme talerstol som Torbjørn Røe Isaksen, min partileder Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen (KrFs parlamentariske nestleder), KrF-veteran Aud Kvalbein, Oddbjørg Minos (Oslo KrFs 2. kandidat til stortingsvalget), Marie Ljones Brekke (Rogaland KrFs 1. vararepresentant til Stortinget), Steinar Reiten (1. kandidat ved høstens Stortingsvalg fra Møre og Romsdal KrF), Dagens redaktør Vebjørn Selbekk og Alv Magnus (mangeårig leder i Ungdom i Oppdrag). For å nevne noen av talerne.

Jada, i tillegg var det representanter fra Fremskrittspartiet og Partiet De Kristne der. Selv er jeg trygt plassert i sentrum og har ca like mye/lite sans for Frp som for SV, men jeg synes faktisk det er interessant å lytte til mennesker jeg ikke er helt enig med.

Frp er gode å ha når friskolene skal sikres og en overivrig stat skal hindres fra å blande seg for mye inn i livet til folk. SV er gode å ha når sorteringssamfunnet skal motarbeides og de svakeste i samfunnet skal ivaretas. Selv ser jeg helst at begge disse fløypartiene holdes utenfor regjering, og at vi får en regjering utgått fra ikke-sosialistisk flertall etter valget. Men nok om det.

I godt selskap

På Oslo Symposium følte jeg meg i spesielt godt selskap med informasjonsansvarlig Maria Victoria Kjølstad Aanje fra organisasjonen Menneskeverd og den modige legen Katarzyna Jachimowicz som tar kampen for legers samvittighetsfrihet i Norge - den kampen kommer Norges leger til å trenge at hun tar, spesielt den dagen eutanasi blir tillatt i Norge. 

Symposiets leder Bjarte Ystebø kommenterte etterpå at det var verdt å legge merke til at både Katarzyna, Maria og jeg fikk stående applaus etter våre innlegg. (Det er nemlig ikke standard prosedyre, fremhevet han.) "Vern om livet" var en sak som tydelig engasjerte den fullsatte salen ved Oslo Symposium 2017. Det er jeg glad for!

https://www.youtube.com/watch?v=mL1ucrPXbow
(For å se bildet i fullskjerm: Klikk på videovinduet og deretter hjørne-ikonet nede i høyre hjørne.)

Her er talen min i skriftlig form:

Jeg er her fordi Kirkens Nødhjelp i forrige måned gikk ut og oppfordret mitt parti, KrF, til «å kjempe for fattige kvinners rett til trygg abort». 

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste det. I ukene etter dette har generalsekretæren og utenlandssjefen i Kirkens Nødhjelp forsterket inntrykket. De har omfavnet en retorikk som er helt på linje med hvordan deres sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten noen kriterier, etter norsk og vestlig ­modell. Det har vært absurd å være vitne til.

Det skulle være helt umulig for en kristen organisasjon å gå inn for abort. At de nå skal dra med bistandsmidler – innsamlet i norske kirker! – for å pushe fri abort på afrikanske land er intet mindre enn absurd. Dessverre har Fremskrittspartiet og Høyre svart positivt på presset fra de 60 norske organisasjonene som ønsker at Norge skal bruke mer penger på å pushe fri abortlovgivning i afrikanske land. 85 millioner kroner mer enn i 2016 har regjeringen sagt at de vil bruke i 2017 på akkurat dette. Dessverre er ikke dette noe nytt. Dette er gammel, norsk politikk.

I sin bok ”Mor Afrika” fra 1994 skriver Tomm Kristiansen med tyngde og snert om Norges holdning til fattige land. Han mener at norsk utviklingshjelp er arrogant, preget av troen på at norske løsninger er best. Han skriver så godt at jeg vil sitere ham litt langt:

”Det kraftigste eksemplet er Norges opptreden på FNs befolkningskonferanse i Kairo. Her gjør statsminister Gro Harlem Brundtland abort til et hovedtema. (...) Hvem talte hun på vegne av? Kvinnene i den tredje verden har aldri pekt ut abort som et prioritert område. De vil ha rent vann, helsestasjoner, arbeid til mennene, skolegang. Kunnskap. Å vite, å kunne. Det reduserer barneflokkene. (...) Igjen skal den hvite mann – denne gang en kvinne – fortelle svarte, brune og gule hva som er best for dem. (…)

Struttende av stolthet har nasjonen hyllet sin statsminister for sitt uredde oppgjør med Paven og iranske ayatollaher. Men det var ikke de som følte seg tråkket på. Det var adskillige millioner katolske og muslimske hverdagsmennesker som følte kravet fra nord som et angrep på det helligste i livet, selve livet.

Men de er jo katolikker og muslimer, ødelagt av religionens knugende nakketak, umyndiggjort av herskesyke menn i kjortler. Deres liv er gjort til en vandring i dødsskyggens dal av en mektig Herre som vil holde kvinner i bur. De er underutviklet. De har ikke kommet like langt som oss. De har ikke sett lyset fra nord. Det kjekke, greie sosialdemokratiske samfunn hvor vi alle er enige om at ”uønskede barn” bør spares for livet. Uønsket barn? Spør en afrikaner hva det er for noe.”

Tomm Kristiansens svar springer ut fra mange års reiser over store deler av det afrikanske kontinentet og utallige møter med mennesker, fra parlamentsmedlemmet til kvinnen i jordhytta.

Kirkens Nødhjelp beretter om ekstreme utslag av illegal abort i land med dårlig helsevesen. Men de ekstreme tilfellene kan ikke brukes for å totalt annullere prinsippet om at fostre har menneskeverd.

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser i land med dårlig helsevesen. Imidlertid har WHO vist at det også er mange land med strenge abortlover som har lav abortrelatert dødelighet. I sin bok «Kvinners helse på spill» forklarer Berit Austveg mekanismene for dette; at det er kvaliteten på helsetjenesten som er avgjørende for den abortrelaterte dødeligheten. Altså kan man få ned kvinners dødelighet knyttet til ulovlige aborter ved å bedre den generelle helsetjenesten, slik at komplikasjoner kan behandles.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to mennesker – et stort og et mindre. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv. Begge har et like ukrenkelig menneskeverd. Begge har lik rett til å leve.

Dersom fosteret har rett til liv, kan uansett ikke løsningen være å frata alle fostre enhver rett til liv. Kirkens Nødhjelps og Vårt Lands redaktørs ja til det de kaller «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; at en hvilken som helst kvinne, av en hvilken som helst grunn, har rett til å avslutte et annet menneskes liv.

Utenlandssjefen i Kirkens Nødhjelp argumenterer med «kvinnens rett til å bestemme over egen kropp» - et kjent argument, som om fosteret ikke finnes, eller ikke har noen rett til å leve.

Problemet er at abort aldri handler bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død. Kirkens Nødhjelp går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død.

Som kristne kan vi ikke gå inn for at det skal være tillatt for en hvilken som helst kvinne å ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn.

Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi menneskets frihet et kjennetegn som er pervertert og ondt, nemlig den absolutte makt over andre.

Pave Johannes Paul II skriver om dette i sin encyklika «Livets evangelium». Han skriver om hvordan abort er noe langt mer enn et individuelt ansvar og noe mer enn en skade påført av enkeltpersoner. De høye aborttallene kommer av en struktur, en syndens struktur, som kjennetegnes ved at det vokser frem en kultur som ufarliggjør ugjerningene, slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser.

Samvittigheten fordunkles slik at man ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt, og kvinnen klarer ikke lenger å være det hun skal være: «barnets beste forsvarer». Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, denne dødskulturen, «the culture of death» som den kalles, har kristne en plikt til å kjempe imot over hele verden.

"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med. Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk." sa Per Fugelli nettopp. Det er grunnloven i KrFs politikk, helt fra unnfangelsen av, og det burde - for Guds skyld - også være grunnloven i Kirkens Nødhjelps politikk og alle kristne organisasjoners politikk.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Her til lands var dette noe av det aller første som Hellig Olav grep fatt i. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet: Et drap på et helt uskyldig menneske.

Som kristne kan vi ikke forsvare etiske uhyrligheter. Vi kan ikke forsvare drap på uskyldige. Vårt kall er heller å påpeke det paradoksale i dagens menneskerettighetssituasjon: I en tid der menneskets rettigheter høytidelig blir proklamert, fornekter man selve retten til liv, både i lovverk og i praksis.

Det er dessverre ikke slik at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat», slik aborttilhengerne argumenterer med. Hvordan kan man da forklare at det nå foretas 14 000 aborter hvert år i Norge? Et slikt argument tar heller ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort. Dette er kun mulig fordi abort er blitt gjort til en rettighet. Vi vet at millioner av jentefostre i India, Kina og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Er det også et uttrykk for at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortdebatten er fylt av vanskelige dilemmaer og avveininger. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken. Aldri ellers er to menneskers rettigheter på så inderlig og alvorlig kollisjonskurs som i abortsaken. Som kristne er vi likevel nødt til å fastholde at alle mennesker, uansett livsfase, har menneskeverd og en ukrenkelig rett til å leve.

Det er oppsiktsvekkende og sterkt beklagelig når kristne argumenterer på en slik måte at konsekvensen blir et tydelig ja til såkalt selvbestemt abort. Dermed forlater de forsvaret av menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død. De går inn for en dødelig politikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Det kan jeg ikke være med på å støtte, hverken med penger eller med ord.

Abortsaken - abortkampen - handler om én ting: Menneskets verdi og verdighet. Menneskets verdi. Menneskets verdighet. I dag er det mer enn noen sinne behov for en kamp for menneskets verdighet. Sannheten tro i kjærlighet. Kledd i Kristi ydmykhet og Kristi kjærlighet og barmhjertighet.

Jesus sier om seg selv at han er sannheten, veien og livet. Jesus er livet. Derfor vet vi at livet vil seire i kampen mot dødskulturen.

«Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side,» sier Pave Johannes Paul II.

Jeg vil avslutte med noen innstendige ord av Pave Johannes Paul II, ord som jeg i dag legger inn over dere alle med det største alvor og det største håp:

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom dødens kultur og livets kultur. Vi befinner oss alle midt i denne konflikten. Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side.»

Jeg utfordrer deg i dag: Velg livets side! 

Gå ut og tenn hjerter i brann for vern om livet! 

«Life will triumph.» Livet vil seire.