31 mars 2024

Exsultet | Den store påskelovsangen

I den katolske påskenattsliturgien tennes det store påskelyset utenfor kirken. Deretter bæres det inn i kirken av en diakon/prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken.
Foto: Ragnhild H Aadland Høen, påskenatt 2022

I 2004 var jeg med på den vakre, vakre påskenattsmessen i Peterskirken med pave Johannes Paul II. Jeg var fortsatt lutheraner, men elsket skjønnheten i liturgien, spesielt allehelgenslitaniet og den meditative påskelovsangen Exsultet.


Første gang publisert påsken 2014. Oppdatert påsken 2023.

Her i Norge synger synges den samme påskelovsangen på den samme melodien under påskenattsmessen - bare på norsk. 

Biskop Erik Varden har tidligere sunget Exsultet i midnattsmessen i selveste Peterskirken. SÅ vakkert synger han, altså. Hele teksten til påskelovsangen kan du lese lengre nede i denne bloggposten. Her kan du høre biskop Erik Varden synge påskelovsangen på norsk i St. Olav domkirke i Trondheim påskenatt 2023:



Her kan du også lytte til en fin versjon på engelsk, med noter:



 

Påskelovsangen – Exsultet (lengre form)

 

I den katolske påskenattsliturgien tennes det store påskelyset utenfor kirken. Deretter bæres det inn i kirken av en diakon/prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken.


Påskelovsangen Exsultet kan synges i en lengre form eller i en kortere form. Ved den kortere formen faller de delene bort eller føyes til som er markert med hakeparentes [ ] nedenfor.

Fryd deg – du himlenes engleskare!
Juble av glede, Guds mysterier!
La frelsens basun kunngjøre den store konges seier!

Må også jorden – lysende i den evige konges klarhet,
glede seg i sin nye strålekrans,
og vite at mørket som omsluttet verden, er hevet.
Glede seg skal også Kirken, vår mor,
kledt i glansen fra så stort et lys,
mens denne hall gjenlyder av mengdens mektige sang.

[(Derfor, brødre, som står her i det herlige lysvell
fra denne hellig kjerte,
hjelp meg å påkalle
den allmektige Guds miskunn,
at han, som uten min fortjeneste
har opptatt meg blant levittene,
gir meg del i sin klarhets lys,
så jeg kan frembære lovsangen til denne hellige kjerte.)]

(℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.)
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.

I sannhet, verdig og rett er det
av hele vårt hjerte og sinn
å lovsynge den usynlige og allmektige Fader
og hans enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre.
For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far,
og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd.
Ja, dette er påskefesten
da det sanne Lam blir ofret.
Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet.


Dette er den natt
da du i fordums tid førte våre fedre,
Israels barn, ut av Egyptens land
og bragte dem tørrskodde over Det røde hav.
Ja, dette er den natt
da ildstøttens lys fordrev syndens mørke.
Dette er natten og timen
som løser alle her nede som tror på Kristus,

fra verdens laster og syndens mørke,
gir dem din nåde tilbake
og skjenker dem del i din hellighet.

Dette er den natt
da Kristus brøt dødens lenker
og seirende stod opp fra de døde.

For uten gjenløsningens nåde
gavnet vår fødsel oss intet.
Så underfullt bøyer din godhet seg mot oss!
Uten mål eller grense er din kjærlighets miskunn:
For å løskjøpe trellen prisgav du Sønnen.
Sannelig: nødvendig var Adams synd,
den som Kristi død har utslettet.
Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!
I sannhet salige natt
som alene fikk tiden og timen å kjenne
da Kristus stod opp fra de døde.

Om denne natt står det skrevet:
Natten skal lyse som dagen.

Natten skal lyse over min glede.
For denne natt driver med hellig makt
ondskap på flukt,

renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld
og gir de sørgende gleden tilbake.

Den jager hatet på flukt, skaper enighet og fred
og bøyer mektige riker.

Hellige Far! Ved nåden du skjenker oss
i denne hellige natt,
rekker jeg deg vår lovprisnings kveldsoffer
i denne brennende kjerte,
som de strevsomme bier har virket,
og som din hellige Kirke høytidelig frembærer
ved dine tjeneres hender.

Nå lyder lovsangen til denne lyssøyle,
som den flammende ild har tent til Guds ære.
Om ilden deles i mange flammer,
svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys,
for ilden næres av den smeltende voks
som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte.

I sannhet salige natt
da himmelen forenes med jorden,
det guddommelige med det menneskelige.

Derfor ber vi deg, Herre:
La dette vokslys,
viet til din ære,
brenne videre uten opphør
og fordrive denne natts mørke.
Gi, at det blir tatt imot som søt vellukt
og blander seg med himmelens lys.
Må morgenstjernen finne det brennende,
den morgenstjerne som ikke kjenner nedgang:
Kristus, din Sønn,

som er stått opp fra de døde
og i sin klarhet lyser for menneskeslekten,
han som lever og råder fra evighet til evighet.
℞: Amen.

Tips: Du kan lese hele den kraftfulle påskenattsliturgien her på katolsk.no


Påskenattmessen starter alltid utenfor kirken, ved den hellige påskeilden. Det store påskelyset, Kristus-lyset, tennes så fra påskeilden.
Foto: Lisa McFadden

Alle i menigheten holder små lys laget av bivoks. Når vi går inn i kirken er den helt mørklagt. Kristus-lyset går først inn, og er det eneste som gir lys. Når alle har kommet inn, tenner ministrantene sine lys fra Kristus-lyset. Deretter tenner de lysene til de som står nærmest. Vi igjen tenner lysene til alle rundt oss, og slik tennes flere hundre lys i hele kirken på kort tid.
Som det heter i påskelovsangen:
"Om ilden deles i mange flammer,
svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys,

for ilden næres av den smeltende voks
som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påskenatt 2022

Kun levende lys lyser opp i kirken helt til Jesus står opp. Da eksploderer kirken i lys, lyd og lukt: Bjellene klinger, røkelseskarene svinger, orgelet spiller og hele menigheten synger av full hals. Vakkert! Sterkt!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påskenatt 2023, St. Olav domkirke i Oslo

JESUS - AGNUS DEI, GUDS LAM: Påskelammet vårt. Han som også er verdens lys. Han er oppstanden, halleluja!
"For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far,
og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd.
Ja, dette er påskefesten
da det sanne Lam blir ofret.
Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet.
"
Fra Exsultet, påskelovsangen under påskevigilien påskenatt

Lammet vårt fikk nyplukkede påskegule løvetann fra Ingrid (6) i anledning den store dagen, påskemorgen 2014.


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2014


Les også:

30 mars 2024

Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde

I HAGEN: "For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have. ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet."

Bildet er fra en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Den vakre kirken Santa Maria in Trastevere. Det er tatt på kvelden langfredag 2004 da hele koret i kirken var gjort om til Jesu gravhage.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet).


Denne homilien er 2. lesning under lesningsgudstjenesten på påskeaften. Jeg hørte den første gang i 2011 da jeg feiret påske hos karmelittnonnene i Tromsø, og den gjorde evig inntrykk. Den tåler defintivt å leses om igjen år etter år, i århundrer etter århundrer...

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket.

Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!»

"FÓR NED TIL DØDSRIKET":
Jesus tramper på dødsrikets porter
og frelser Adam og Eva.
Ved Jesu side står helgener fra
det gamle og det nye testamentet:
Kong Saul, Kong David, Johannes Døperen.
I bakgrunnen andre mennesker som
Jesus har frelst.
Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn.

Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have. ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»


Første gang publisert her på bloggen påskeaften 2013



BRYLLUPSSALEN ER GJORT KLAR: «Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet
, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter,
bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

Den rike utsmykningen, symbolikken, bildene, alteret (en himmelseng/brudeseng), selve feiringen av messen - ALT i kirken Santa Maria in Trastevere skal være en forsmak på Det himmelske Jerusalem.

Legenden forteller at pave Callixtus I (217-222) grunnla en huskirke her allerede på begynnelsen av 200-tallet. Santa Maria in Trastevere er en av de eldste kirkene i kristenheten som ennå er i bruk, og den bærer spor av arkitektoniske elementer og kunst fra hele den perioden den har eksistert.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, langfredag 2004


Les mer om katolsk påske her på bloggen:

Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no




19 mars 2024

Josef | Mannen som elsket Maria


I dag, 19. mars, er det minnedagen for den hellige Josef, Jesu fosterfar, skytshelgen for Kirken.

«Josef var en kjernekar. En alle drømte om å ha i nabolaget. En praktisk, godhjertet, omtenksom mann, som har øye for sine naboers behov. Trengte du å sette inn en dør, eller rette opp et vindu, så gikk du bort og spurte Josef, som sa ”jeg kommer bort i ettermiddag, og jeg skal ikke ha no’ for det, er du gæ’rn.” Sånn var Josef. […] Men den store kjærligheten i Josefs liv var at han var mannen som elsket Maria. Og han elsket Maria med en kjærlighet som ikke eide skygger eller brist av noe slag,» skriver Ole Paus.
Josef må ha hatt en uendelig stor tillit til både Maria og Gud. Han visste veldig godt at han ikke var den biologiske faren til Jesus. Likevel elsket han Jomfru Maria og sønnen hennes, gutten som var «Guds Sønn» (Luk 1,35).

Ingen av oss har valgt foreldrene våre selv, bortsett fra Jesus. Når Guds Sønn valgte Josef som fosterfar, må det bety at han var den beste far jorden kunne oppdrive. Det trengtes når Guds Sønn skulle fostres, elskes og ikke minst beskyttes. Allerede rett etter fødselen måtte Den hellige familie flykte til Egypt. Der levde Josef og hans gåtefulle lille familie som flyktninger helt til kong Herodes var død.

Josef forsvinner ut av bibelhistorien etter at Jesus har fylt tolv år. Ingen vet når han døde, men det skjedde iallfall før Jesus døde på Golgata, ellers ville ikke Maria ha flyttet hjem til disippelen Johannes (Joh 19,27).

Uansett: Josef vil for alltid være mannen som elsker Jesus og Maria av et udelt hjerte. Han lærer oss å gjøre det samme. Takk, uendelig gode Gud, for din gode Josef!


LA OSS BE

Evige Far. Hjelp meg å legge livet mitt fullt og helt i dine hender, slik Josef gjorde det. 
Herre, vis meg din vei – den veien du vil jeg skal gå – og gjør meg villig til å gå den.  
Hellige Josef, be for oss!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 23. mars 2012


I skolegården til katolske St. Sunniva skole i Oslo står en vakker statue av den hellige Josef som løfter fram Jesus.
Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

Inne på skolen står det også en gammel statue av den hellige Josef og Jesus.
Josef avbildes nesten alltid med en liljestav. Liljen er symbolet for jomfruelighet og renhet.

Statuen står i hallen i 1. etasje, rett til venstre for inngangen til skolens kapell. Kapellet bærer navnet St. Josef kapell.

Milde Jesus. Jesus står med hendene utstrakt i velsignelse over alle som går forbi.

Viktig skytshelgen

Den hellige Josef er skytshelgen for den universelle Kirken; for mennesker i fortvilte situasjoner (noe han selv ofte var); mot tvil og fristelser (fordi han ble utsatt for store prøvelser); for de døende og for en god død (fordi han døde så tidlig); for familier, oppdragere, ektepar og familiefedre (fordi han er del av den hellige familie), for barn, unge og foreldreløse (fordi han var fosterfar); for alle slags hjem og hospitser, for boligsøkende, reisende og forviste (stikkord: herberge i Betlehem og flukten til Egypt); for arbeidere og håndverkere, særlig tømmermenn og snekkere (fordi han var tømmermann); for brorskap og ordensfellesskap oppkalt etter ham; for jomfruelighet (fordi Maria, og dermed Josef, forble jomfru). For å nevne noe. Fullstendig liste finner du her på katolsk.no.

Les også:

På katolsk.no: Pave Frans' preken om Josef ved innsettelsesmessen hans 19. mars 2012 (oversatt til norsk)

14 mars 2024

Ettertanke | Når ildvardene tennes

Når håpet tennes etter at alt håp er ute.
Foto: Utsnitt av skjermbilde fra filmen The Lord of the Rings: Return of the King

I dag kunne det vært fristende å bare konsentrere seg om det fine. Jeg kunne ha hoppet over de tre første, klagende bibelversene, og heller gått rett på de neste bibelversene – de som handler om Guds trofasthet og hvor fint det er å vente på Gud.


Men Gud starter ikke der. Han er ikke sånn. Han starter der vi er – midt i klagen, midt i den smertefulle tilstanden der det er så lenge siden du har hatt det godt, at du har glemt hvordan det er (Klag 3,17) – i den tilstanden hvor du, når du er sann mot deg selv, erkjenner at du «håper ikke lenger på Herren» (Klag 3,18). Det går ikke an å komme lengre ned enn det. «Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt» (Klag 3,20).

Er det ikke fantastisk at Klagesangene i Bibelen finnes? Er det ikke nydelig at Faderen er Sannhetens Gud? At Jesus er Sannheten? Og at Den Hellige Ånd, Trøsteren, er Sannhetens ånd? Når du søker sannheten, søker du med andre ord Gud. 

Vår himmelsk gode Far elsker at barna hans er sanne og ærlige. Det er jeg takknemlig for. At jeg aldri trenger å late som. At det tvert imot er motsatt: Gud vil at jeg ikke skal late som. Han krever ikke at jeg skal ta meg sammen og slutte å klage. Nei, han lytter. Han lar meg klage ferdig. Først når all bitterheten og smerten er tømt til bunns, er jeg klar for et vendepunkt. Når all klage og alt håp er ute, kan håpet tennes på nytt.

Den katolske forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i Peter Jacksons filmatisering, inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen, Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har en fullstendig ikke-fungerende leder, og bare 2000 soldater. Samtidig er de omgitt av 200 000 fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå til helvete, og det fort.

Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp. Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – at de var helt alene – så kom Rohan dem til unnsetning.

«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som skjer med forfatteren av Klagesangene også. Håpet tennes. For hva er det som skjer når du retter klagen din til Gud? Du ser på Gud. Eller enda mer presist: Du ser Gud. Der kommer vendepunktet. Når du skjønner hvem Gud er. «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.» (Klag 3,21-24)

«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).

Alt håp så ut til være ute påskeaften. Alt håp – for hele verden. Men i dypet av påskenatten stod håpet opp igjen. Lyset ble tent på nytt. Håpet var blitt evig.

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Stol på det. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. mars 2024 da Klagesangene 3,17-26 var dagens bibeltekst


På YouTube kan du se og høre scenen jeg skriver om i denne andakten 

Scenen fungerer selvsagt best i sin kontekst, på stor skjerm og med god lyd, men du får iallfall en liten anelse av hva jeg snakker om her:

13 mars 2024

Ettertanke | Englenes brød

Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag.
Her: Nattverd i basilikaen Santa Maria in Ara Coeli i Roma, i messen der St. Hallvard-guttene sang nå i februar. Til høyre statuen av Jesusbarnet kalt Santo Bambino of Aracoeli. Statuen står vanligvis i et eget sidekapell, men løftes fram i prosesjon og inn i messen den 25. hver måned.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (Klikk på bildet for å se det i større versjon, i bedre oppløsning)

Bibelen er full av mat og uforglemmelige måltider. Høyt oppe på Topp 10-listen finner du manna – det berømte brødet som regnet fra himmelen i de 40 årene israelittene vandret i ørkenen før de fikk komme inn i Kanaans land. 


«Han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.» (Sal 78,24-25)

40 er botens og omvendelsens tall. Nå i fastetiden vandrer vi 40 dager i ørkenen, til minne om jødefolkets ørkenvandring. Også i vår ørken regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag – hver gang vi tar imot den hellige nattverden, eukaristien.

Kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (347-407 e.Kr.) skriver: «Den gangen rettet Moses hendene mot himmelen og fikk manna, englebrød, til å stige ned. Den nye Moses retter hendene mot himmelen og gir oss føde som varer evig». Han gir oss seg selv.

Visste du at navnet Betlehem betyr «brødhuset»? Det var forutbestemt at Jesus skulle bli født nettopp i «brødhuset». Hvor ellers? Jesus er jo livets brød (Joh 6,35). Han er den som metter vår sult etter liv. Han er «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.» (Joh 6,51)

Englenes brød heter «Panis angelicus» på latin. Du har kanskje hørt den berømte sangen av St. Thomas Aquinas fra 1200-tallet, i et nydelig arrangement av komponisten César Franck. Min favorittinnspilling er av Choir of King’s College, Cambridge. En av de beskrivende kommentarene under YouTube-videoen deres, er: «Kona mi spilte av denne videoen i morges, og jeg våknet opp med hjerteattakk fordi jeg trodde jeg hadde dødd og nærmet meg himmelens porter.» Det er høyst forståelig, for stemmene deres høres ut som engler.

Koret synger: «Panis angelicus fit panis hominum». «Englenes brød blir menneskenes brød.» Og de fortsetter: «O res mirabilis! Manducat Dominum pauper, servus, et humilis.» «O vidunderlige ting! Herren blir mat for den fattige, tjenende og ydmyke.» Sånn er det. Herren Jesus Kristus blir mat for oss i nattverdens mysterium.

Fortsatt går Guds Sønn den ydmyke veien – offerveien, ikke maktveien – akkurat slik han gjorde da han dro fra himmeltronen til jomfruens livmor. Hver eneste dag stiger han ned fra sin Far til prestens hender ved alteret, og gir seg selv til oss alle. Derfor faller vi på kne og tilber ham, og vi tar imot ham i ydmykhet.

Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du tar ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli gitt deg.

«Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel» (Matt 21,5). Ta vel imot ham.

«Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!» 
Av St. Thomas Aquinas, siste vers av «Sacris solemniis», i Ragnhild Foss’ oversettelse.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. mars 2024 da Johannes 6,28-40 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


Lytt til Panis Angelicus med Choir of King’s College, Cambridge

Her kan du lytte til Panis Angelicus Choir of King’s College, Cambridge på Spotify.

12 mars 2024

Ettertanke | Ingenting kan skille oss

Jesus sammen med alle de hellige i himmelen.
Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet

Fire år før komponisten W. A. Mozart døde, skrev han til sin døende far om hvordan døden er «det sanne målet for vårt liv» og «nøkkelen til vår sanne lykksalighet». 

Hvordan kunne den vitale 31-åringen hevde det? Fordi: I Jesus finnes det ikke noen motsetning mellom død og liv. Jesus sier det helt tydelig: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25)

Karmelittmunken Wilfrid Stinissen har skrevet en fantastisk, liten bok om døden og evigheten. Der lærer han bort ars moriendi – kunsten å dø. Boken har fått tittel etter et sitat av St. Therese av Lisieux, som sa: «Jeg dør ikke – jeg går inn i livet». Stinissen skriver blant annet: «Når Mozarts musikk er så guddommelig, skyldes det, tror jeg, blant annet at det har lykkes ham å integrere døden i sitt liv. I hans musikk hører man at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet, og minst av alt døden (jf. Rom 8;35,38)».

Døden kan ikke skille oss fra Kristus. Tvert imot er døden et personlig møte med Jesus Kristus. Å dø er å få høre Jesus som sier: «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35). Døden er bare en overgang. En dør. En dør mellom to verdener.

Når vi dør, får vi gå i fotsporene til Jesus, han som sa: «Jeg går til Faderen» (Joh 14;12,28 og 13; 1,33,36). Der er han nå, hos Faderen. Og hva gjør han der? Han «sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34). Bibelen sier svært tydelig at Jesus er vår fremste forbeder (Heb 7,25; Heb 8,1f; Heb 9,11f; Heb 9,24; Rom 8,34; 1. Joh 2,1).

Når protestanter lurer på «dette mystiske forholdet» som katolske og ortodokse kristne har til de hellige i himmelen, så pleier jeg å begynne i nettopp dette avsnittet i Romerbrevet 8, for alt hviler logisk på disse premissene: Oppstandelsen fra de døde. At Jesus er vår forbeder. Og at de troende, oppstandne, er ett med Jesus.

Så, her er det jeg sier: «Dersom du dør først av oss to, og du er forenet med Jesus når han ber for meg – kommer du da til å stå med armene i kors og si «Nei, jeg kan ikke være med på å be for Ragnhild, for jeg er protestant?» Jeg lover at hvis jeg dør først, skal jeg fortsette med å be for deg og alle andre som ønsker og trenger min forbønn.»

Apostelen Jakob oppmuntrer oss til å be for hverandre. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye» skriver han (Jak 5,16). Jakob setter ikke noe punktum ved døden, fordi døden ikke er noe punktum for den som dør i Kristus.

Det er ikke vanskeligere enn det. Vi er én kirke sammen, i himmelen og på jorden. Jesus har ikke to kirker med adskilte skott. Vi hører sammen, vi som er i Jesus. Ingenting kan skille oss som er forenet med ham. Ikke en gang døden.

Tror du på oppstandelsen og det evige liv? Tror du på at Jesus ber for oss, her og nå? Tror du på at det er kraft i bønn? Det gjør jeg. Og her er tingen: Hvis jeg spør min mor om å be for meg, tilber jeg henne ikke – og det gjelder enten hun er på Paradis (der hun nå bor) eller når hun senere er i Paradis, sammen med Jesus.

Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.» Jeg velger det siste alternativet. «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39) Amen!



«Jeg dør ikke – jeg går inn i livet» av Wilfrid Stinissen.
Dette er en helt fantastisk - og fantastisk viktig - bok.
Du får kjøpt den i alle bokhandler/nettbokhandler, men jeg anbefaler at du kjøper den hos St. Olav bokhandel.


11 mars 2024

Ettertanke | Tilfluktstårnet på Selja

Munkenes tilfluktstårn på Selja står der i full høyde den dag i dag, som et mektig symbol på at Kirken aldri skal falle.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, fra den katolske seljumannamessen i 2021

I over 900 år har det stått der, tilfluktstårnet på den hellige øya Selja. Her ute ved Stadt, på et av Norges mest værharde steder, har munkenes eldgamle tårn bestått orkantesten gjennom ni århundrer. Hundrevis av vinterstormer har kommet rett inn fra havet i vest, men aldri har tårnet falt, her hvor Kirken i Norge ble født.


Ikke en gang danskekongen klarte å få ned klosterkirkens tilfluktstårn. Folkene hans plukket fra hverandre klosterbygningene stein for stein, og de stjal med seg de vakre steinene, søylene og buegangene til Stjerneborg i Danmark. Men tilfluktstårnet klarte danskene aldri å få has på. Det står der i full høyde den dag i dag, som et mektig symbol på at Kirken aldri skal falle.

Når jeg leser dagens bibeltekst, tas jeg umiddelbart med ut til den høye himmelen og det store havet ved Selja – her hvor jeg stadig vekk møter Herren, Den høyeste over hele jorden, han som samler vinden i sin hule hånd, han som lukker vannet inne i kappen sin, han som er et sikkert vern for alle dem som tar sin tilflukt til ham.

Jeg trenger bare å lukke øynene, så er jeg tilbake i det lune tårnet på Selja den sommeren jeg sang for en som gikk gjennom harde angrep fra den onde: «Du er mitt skjulested, du gir mitt hjerte fred, du synger din seierssang for meg når jeg er redd, jeg er trygg hos deg. La den svake si: Jeg er sterk i styrken fra min Gud.» (Tekst: Michael Ledner, etter Salme 32.)

Her er tingen: Djevelen vil ha deg til å tro at han har makten, og han vil innbille deg at du er alene, for da er du mye lettere å ta. Ikke tro på ham. Han er løgnens far (Joh 8,44). Lytt heller til sannheten og kraften i den gamle sangen:
«Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu.
I prøvelsens stunder, og tenk hvilket under, at aldri alene er du!
Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu.
Hør Hans løfte til meg: Jeg kan ei glemme deg!
Gud er på tronen ennu!»
For noen år siden dro jeg på en pilegrimsreise til den hellige øya Iona i Hebridene. På denne lille øya bygget den hellige Columba (521-597) et kloster som skulle bli berømt over hele kristenheten. Alene der på den vakre, eviglange sandstranden på Iona, leste jeg høyt St. Columbas bønn:
«Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.

What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand.»
Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de sank ned i dypet av hjertet, og aldri forsvant ut igjen. Der er de ennå.

Den som går med Gud, er aldri alene, hverken på Ionas strand eller i prøvelsens stund. Derfor starter jeg denne dagen med å søke kraft og ly under Den høyestes vern:
«Jeg går frem i dag ved treenighetens kraft,
i troen på den trefoldige,
i tillit til den ene,
han som skapte jorden
og formet himmelen.»
Amen!
Utdrag fra bønnen «St. Patricks brynje» av den hellige Patrick av Irland (389-461). Norsk oversettelse: Vidar Kristensen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. mars 2024, da Ordspråkene 30,4-6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Lytt til sangen "You are My Hiding Place"

You are my hiding place
You always fill my heart
With songs of deliverance
Whenever I am afraid
I will trust in You
I will trust in You
Let the weak say I am strong
In the strength of the Lord
I will trust in You
 

"Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.
What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand."
St. Columba av Iona

Video fra Iona og Staffa


Tre og et halvt år etter at jeg var på Iona, nådde jeg endelig målet mitt om å lage en video med bønner og bilder fra Iona og Staffa. Her kan du se den.


I denne videoen finner du 68 bilder fra Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med ganske kontinuerlige innslag av de herlige vindkastene fra havet. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.



NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Den som går med Gud, er aldri alene.
Pax Christi!


09 mars 2024

Ettertanke | Nattens vitne | Om Nikodemus og Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den mest undersøkte levningen fra fortiden.
Til venstre: Fotografi av likkledet, som er en avbildning i negativ.
Til høyre: Det bildet som fremtrer når man lager et positivt bilde av negativ-avtrykket på kledet.
Foto: Wikimedia Commons

«Det var en mann som het Nikodemus.» Slik starter historien om den fremtredende jøden og fariseeren – i nattemørket med Jesus.


Johannesevangeliet forteller tre ting om ham. Det første er at Nikodemus besøkte Jesus i hemmelighet om natten og samtalte med ham (Joh 3,1-21). Det andre er at han tilhørte sanhedrinrådet, jødenes Høyesterett. Han tok Jesus i forsvar da de andre ville dømme Jesus uten at han var blitt forhørt først (Joh 7,50-51).

Den tredje tingen, er at Nikodemus og Josef av Arimatea gravla Jesus om kvelden etter korsfestelsen (Joh 19,39). Den hellige Nikodemus hadde da med «en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund», det vil si rundt 33 kilo! De salvet Jesus og svøpte ham i et klede av lin.

Etter kirkelig tradisjon er Likkledet i Torino det kledet som Nikodemus og Josef av Arimatea svøpte Jesus i. Over 100 000 arbeidstimer med vitenskapelige tester er derfor blitt kjørt på kledet, av vitenskapsfolk av alle slags profesjoner og livssyn.

Kledet i Torino er den mest undersøkte levningen fra fortiden. Likevel kan ingen vitenskapelig teori forklare hvordan dette eldgamle, 0,4 millimeter tynne kledet av vevd lin har et fotografisk avtrykk av en korsfestet mann, som har hatt en tornekrone, er blitt pisket og slått, har falt i grusen med pannen, har et sår etter en lanse i siden, har mynter fra Pilatus’ tid over øynene, har blodtype AB (slik som i nattverdmiraklene fra ulike århundrer), har arterieblod og veneblod på akkurat de rette stedene, har en kjemisk sammensetning i blodet som stemmer med en ekstrem og brå død, har hatt dødsstivhet da han ble svøpt, og har ikke råtnet før han plutselig har forsvunnet ut av kledet, uten at blodflekkene har blitt revet løs. Kledet er ikke revet av kroppen.

Avtrykket er en blanding av et perfekt fotografisk negativ, et røntgenbilde, et tredimensjonalt bilde og et slags svimerke. Den tredimensjonale bildeinformasjonen kan bare fanges opp ved moderne, avanserte apparater. Men selv ikke med våre mest avanserte apparater og metoder kan noen klare å kopiere kledet. Framgangsmåten for avtrykket er totalt ukjent for vitenskapen.

Det ser ut som avtrykket har oppstått ved utstråling fra et sterkt lys innenfra kledet, som har strålt rett ut fra overalt i kroppen. Kledet er lysest der hvor kroppen har berørt det, som nesen, pannen og øyebrynene. Perspektivet er fullstendig skyggefritt. Alt er helt likedan opplyst, i en projeksjon av kroppen inni kledet.

45 pollentyper på kledet stammer fra Jerusalem. Og til slutt – og her kommer Nikodemus inn igjen – ved mikroskopisk analyse fant forskerne spor av myrra og aloe på kledet, både i 1983, 1986 og 2003. Alt dette ifølge boken Likkledet i Torino – Et tegn for vår tid av Jostein Andreassen (Luther forlag, 2011).

Den romerske og jødiske historikeren Flavius Josephus nevner i sine Antiquitates (XIV,37) en Nikodemus som ble omvendt til kristendommen og som inspirerte Johannes ved skrivingen av Johannesevangeliet. Ikke minst forteller hele Kirkens tradisjon at Nikodemus ble en disippel av den oppstandne Kristus, at han ble avsatt fra sitt jødiske embete og forvist, og at han døde som martyr.

Den hellige Nikodemus har alltid vært feiret som martyr i Kirken. Og fortsatt finner vi altså de fysiske sporene etter møtet hans med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Mye tyder på det. Gud være lovet for nattens vitne, Nikodemus!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mars 2024, da Johannes 3,1-8 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

En kunstnerisk tilnærming til bildet.


Boktips

Du får fortsatt kjøpt boken Likkledet i Torino – Et tegn for vår tid av Jostein Andreassen, for eksempel her hos Bok & Media

De faktaene jeg presenterer i andakten, er er konsentratrat av fakta jeg har hentet fra denne boken. Kilderegisteret bak i boken består av 430 fotnoter over 35 fulle sider. Enda er det flere ting jeg ikke fikk plass til å ta med, slik som avtrykket av blomster, informasjonen om likkledets historie, radiokarbondateringer, og sudariet i Oviedo. Jeg kan bare si som Augustin fikk høre: "Tolle lege" "Ta og les!"

Bildemotivet på fremsiden av boken, fremstiller Caravaggios kjente maleri "Den tvilende Thomas" (1601-1602), men retusjert, slik at Thomas stikker fingeren inn i likkledet i stedet for å stikke fingeren inn i siden på Jesus.


Thomas Tvileren burde heller bli kalt Thomas bekjenneren

Den tvilende Thomas, av Caravaggio.

Her er apostelen Johannes' beretning om apostelen Thomas, som gikk fra den sterkeste tvilen til den sterkeste Kristus-bekjennelsen i Bibelen.


"Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.  «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn."

Utdrag fra Johannes-evangeliet kapittel 20, vers 24-31

08 mars 2024

Ettertanke | De sterke, frie kvinnene

Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Alle kvinnene i mosaikken over her er sterke kvinnelige lederskikkelser. Jeg kunne sagt noe om hver eneste en av disse helgenene, men for å oppsummere er de i Jeanne d'Arc-format alle sammen - visjonæren som ledet den franske hæren til seier over engelskmennene.

Kirkens historie er full av sterke kvinner – kvinnelige lederskikkelser som har satt spor det glitrer av.


Hvis du for eksempel leser biografien til den hellige Katarina av Siena (1347-1380), finner du en kvinne som kastet seg inn i politikken på linje med den hellige Hildegard av Bingen og Europas skytshelgen, den hellige Birgitta av Vadstena.

St. Katarina er spesielt berømt for sin klare forkynnelse, og for sin irettesettelse av pave Gregor XI. «Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!», skrev hun og oppfordret ham på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap i Avignon. Paven lyttet og flyttet tilbake til Roma. St. Katarina ble senere erklært Doctor Communis Ecclesiae, kirkelærer, en ærestittel som bare er gitt til 36 personer i løpet av 2000 år.

Selv har jeg valgt fermingsnavnet Helena etter min gode mormor Ragnhild Helena, og etter den hellige Helena (ca. år 250-330), en selvstendig og driftig dame som dro som pilegrim til Det hellige land og sørget for at ikke mindre enn fire kirker ble bygd der, deriblant to av kristenhetens aller viktigste kirker: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem.

Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Datteren vår Sunniva har navn etter den hellige Sunniva, som nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne og følget hennes dit Gud ville. Dermed endte de på øya Selja, nær Stadt. Historien om Sunnivas martyrium var helt sentral under kristningen av Norge for 1000 år siden, og hun ble erklært som Norges skytshelgen, Patrona Norvegiae.

Den andre datteren vår, Ingrid, er oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til «verdens ender»; til Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela. Litt av en dame!

Den tredje datteren vår, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria. I det katolske og ortodokse universet får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Jesu mor, Kirkens mor og himmelens dronning (Åp 12,1). Men hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt og sant selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Å være ydmyk betyr å være sann. Og sannheten, den gjør deg fri (Joh 8, 32).

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri», sa Jesus (Joh 8,36). Det tror jeg døtrene våre kommer til å bli. Frie jenter som følger i fotsporene til kvinnene i dagens bibeltekst. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv. Jenter som søker ære hos Gud, ikke mennesker. Jenter som er fri fra de andres blikk, fordi de vet at de er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på dem de vil. Sånt blir det ekte, sterke, åndsfylte, virkelig frie kvinner av.

Som St. Katarina av Siena sa det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.» Så gå, og sett verden i brann!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 8. mars 2024, da Markus 15,40-47 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.



Her finner du biografiene på katolsk.no (listet opp i den rekkefølgen de er på bildet):
 
Første rekke fra venstre:
Den hellige Jeanne d'Arc (1412-1431) (skytshelgen for hele Frankrike)
Den hellige mor Teresa av Calcutta (1910-1997) (startet Missionaries of Charity-ordenen)
Den hellige Klara av Assisi (1194-1253) (startet søsterordenen til fransiskanerne)

Andre rekke fra venstre:
Den hellige Kateri Tekákwitha (1656-1680) (den første urbefolkningshelgenen i USA)
Den hellige Terese av Lisieux (1873-1897) (fransk karmelittnonne, en av Kirkens mest populære helgener)
Den hellige Monika (332-387) (den hellige Augustins mor)

Tredje rekke fra venstre:
Den hellige Helena (250-330) (kirkebyggeren som jeg har tatt navn etter)
Den hellige Lucia av Siracusa (286-304) (martyr, kjent fra Sankta Lucia-sangen)
De hellige Perpetua og Felicitas (døde i 203) (to unge mødre som døde som martyrer)
Den hellige Teresa av Avila (1515-1582) (mystiker, nonne, reformator av Karmelitt-ordenen)
Den hellige Teresa Benedikta av Korset (1891-1942) (filosof, karmelittnonne og martyr, bedre kjent under sitt fødenavn Edith Stein)