27 februar 2022

Pave Frans oppfordrer til verdensvid "fastedag for fred" på askeonsdag 2. mars

Foto: Rolando Mailo/Wikimedia Commons

Pave Frans oppfordrer troende av alle konfesjoner til å holde en «fastedag for fred» askeonsdag, altså onsdag 2. mars.


Det var i sin audiens onsdag 23. februar at pave Frans sa: "Og nå ønsker jeg å appellere til alle, både troende og ikke troende. Jesus har lært oss at på voldens djevelske meningsløshet svarer man med Guds våpen; med bønn og faste. Jeg oppfordrer alle til å gjøre den kommende 2. mars, askeonsdag, til en Fastedag for fred. Jeg oppmuntrer særlig alle troende til å vie seg intenst til bønn og faste den dagen."

Som kristne forener vi oss i bønn for Ukraina - både askeonsdag og i hele fastetiden. Selv kjenner jeg på at jeg må ta fastetiden mer alvorlig enn noen gang før i mitt liv. Det er det kanskje flere som føler på? Vi må vie oss intenst til bønn og faste!

Hvordan faster katolikker? Litt om faste og abstinens

Det er en del protestanter som ikke er vant til å faste, så jeg tenkte jeg kunne fortelle hvordan det fungerer hos oss i Den katolske kirke:

Askeonsdag og langfredag - de to dagene som innleder og avslutter fastetiden - er både abstinens- og fastedager til minne om Herrens egen faste, lidelse og død. Det vil si at man skal både faste (spise lite) og avholde seg fra kjøtt (abstinens) på disse to dagene.

Å faste betyr at man høyst spiser ett fullt, men enkelt, måltid om dagen. De øvrige måltidene skal være minimale, hvis ikke man helt unnlater dem.

De andre 38 dagene av fastetiden er det abstinens som er pålagt oss, men det er selvsagt fritt fram å faste da også, hvis du kjenner at Gud kaller deg til det i denne alvorlige stunden (og du har helse til det). 

Tradisjonelt vil abstinens si at man faster fra kjøtt. I dag er det imidlertid opp til den enkelte troende å velge hva man faster fra. Mange velger å faste fra kjøtt, sjokolade, cola, vin, sosiale medier, skjermtid - altså grunnleggende gode ting som du finner trøst og glede i i hverdagen. Det er bare når du avstår fra noe godt at du ofrer noe. (En parentes angående hva som ikke er faste: Å avstå fra skadelige ting skal du gjøre hele tiden. Og det å faste fordi du vil gå ned i vekt, har ikke noe med fastetiden å gjøre. Det er feil motiv.)

Ettersom dagene går og du savner de gode tingene som du frivillig har gitt avkall på, vil du kanskje oppdage at du står foran [det du savner] og klager til Gud: "Gud, men jeg har så lyst på det, og jeg trenger det sånn!" inntil et lys går opp for deg, og bønnen din blir forvandlet til "Gud, jeg trenger deg sånn!" Deretter ofrer du det alt opp for Ukraina og fred i verden.

Fastetiden er en tid for åndelig kamp, for åndelig fordypning, for åndelig fornyelse av Kirken. Jeg skriver mer om dette her: Ettertanke | Velsignede fastetid.

"En ekte soldat kjemper ikke fordi han hater det som er foran ham,
men fordi han elsker det som er bak ham
."
G. K. Chesterton

(Bloggposten fortsetter under bildet.)

Oslo Rådhus på kvelden den 24. februar 2022. Dagen som forandret Europa.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Hvem er forpliktet til å faste? 

Askeonsdag og langfredag er katolske kristne fra 14 år og oppover forpliktet til bot og abstinens. Fra man er fylt 18 år til man er fylt 59 år er man også forpliktet til å faste

NB: Syke og gravide er ikke forpliktet til å faste. Og: Søndager er Herrens dag - den dagen da Jesus vant over døden. Av den grunn er det ingen som er pålagt faste eller abstinens på søndager. Fastetiden varer i 40 dager, og det er 40 dager fra askeonsdag til langfredag når du ikke regner med søndagene.

Be for Ukraina! Og hjelp dem!

Be for Ukraina! Og be for folket i Russland! I tillegg må vi alle gjøre alt det andre vi også kan. Da krigen brøt ut i Ukraina, gjorde pave Frans noe som ingen pave har gjort før ham: Han dro til den russiske ambassaden. Det normale er at en ambassadør blir invitert til Vatikanet, men her brøt paven protokolllen, kjørte av gårde til ambassaden og ble der i over en halv time. Desperate times needs desperate solutions. Også norske politikere må kjenne sin besøkelsestid og handle raskt nok nå.


Thanked Pope Francis @Pontifex for praying for peace in Ukraine and a ceasefire. The Ukrainian people feel the spiritual support of His Holiness.
— Володимир Зеленський (@ZelenskyyUa) 


Som sagt: Hjelp dem!

Gi sjenerøst til krigens ofre! Og når flyktningene kommer: Ta i mot dem som våre brødre og søstre.

Den katolske kirkes verdensvide hjelpeorganisasjon Caritas er en av de aller største bistandsorganisasjonene i verden.

Siden konflikten startet i 2014 har Caritas Ukraine allerede hjulpet 850 000 mennesker i de berørte områdene. De siste ukene har Caritas økt beredskapen for å kunne gi støtte til dem som er i nød. Caritas er til stede både i Ukraina og i alle nabolandene som ukrainerne nå flykter til.

Slik gir du til Caritas Ukraina gjennom Caritas Norge:
Vipps til #91337 (merk: Ukraina)
SMS: Krise til 2160 (da gir du 250 kr)
Gavekonto: 8200.01.93433 (merk: Ukraina)

Våk og BE! 
Gjør bot! Fast som du aldri har fastet før! 
Og gi! Nå! 
For Guds skyld: GJØR NOE!


Om kvelden på invasjonsdagen 24. februar, dro jeg til Rådhuset da jeg hørte om de lysende flaggene. Midt i alt det vonde og vanskelige var det utrolig fint å komme i snakk med ei som viste seg å være en kristen søster fra Ukraina. Jeg fikk lov av Natali Lis til å dele bildet av oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

26 februar 2022

Ettertanke | Velsignede fastetid

Under askeonsdagsmessen pleier vi å synge salmen "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte". Det er det vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 2018


Jeg lengter etter påsken. Aldri før har jeg ventet så inderlig på den hellige uken som i år. Etter to år med unntakstilstand spinner jeg i startgropa mens jeg teller ned til 40 intense fastedager og 50 dager med enda mer intens påsketid.


På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. «Fasten er sjelens åndelige vår,» sier kirkefaderen Johannes Chrysostomos. Akkurat sånn er det. Det er derfor det oppleves så viktig å starte fasten sammen, slik vi gjør i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for åndelig fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus og fornye vårt åndelige liv. Det trenger vi. Inderlig.

Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag og få askekors tegnet på pannen. Når korset tegnes, sier presten ett av to alternativer: «Vend om, og tro evangeliet!» eller «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv». Denne dagen er det så fullt i kirken at bare påsken og julen kan konkurrere i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle dagene i året er det kun langfredag som bærer et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. Denne dagen skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om og få starte helt på nytt. Dette er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. «Fasten kaller på oss, og gjør det mulig for oss å komme tilbake til Herren helhjertet og i alle aspekter av vårt liv» sier pave Frans.

Med den utviklingen vi nå ser i Ukraina føles det nesten feil å feire fastelavenssøndag. Men selv nå er alle søndager Herrens dag, den dagen da Jesus stod opp fra de døde. Søndagen er dagen da døden døde. Det gir håp alle dager – og spesielt når døden rykker så nær som den har gjort nå. Derfor kunne biskop Bernt Eidsvig avslutte sin preken slik på torsdag
«Vi er her i dag bare av én grunn: For å be for Ukraina. Det skal vi fortsette med. Det er vårt ansvar. Vår bønn vil bevege oss til å gi sjenerøst til krigens ofre, og når flyktningene kommer, lover vi å ta dem i mot som våre brødre og søstre. Vi ber særskilt for Kirken i Ukraina; katolsk, ortodoks og andre. Intet gir større trøst og bedre håp enn sakramentene og evangeliet. […] Fremfor alt: Hold frem med bønnen. Hold ut med håp. Vi vet at vår retning som troende alltid er Gud, og vårt liv vil ende i Hans hender.»
Jeg ser fram til å be askeonsdagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Ukraina, vi er klare til å gå lidelsens vei sammen med deg – og med Jesus. Må vi alle få en fastetid som griper hjertet og som endrer våre liv radikalt i etterfølgelsen av vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26.02.2022 da Jes 53,10-12 var dagens bibeltekst.


Fasteintervju med biskop Erik Varden

Jeg tenker biskop Erik Varden sier noe klokt når han oppfordrer oss til å forankre fasten i påsken - og ikke i moderne selvrealisering. Fastetiden er ikke et selvhjelpsverktøy hvor målet er å flekse viljestyrkens muskler og føle seg flink.

– Det virkelig grunnleggende for fasten er at fasten ikke er et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. All fastemessig praksis må høre inn under det, ellers risikerer det å bli et mål, heller enn et middel, sier biskop Erik Varden til katolsk.no. 


25 februar 2022

Ettertanke | Forkynn Kristus med stor kraft

Forkynn Kristus med stor kraft, for Kristus «er den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3)!
Foto: Unsplash

Jeg takker Gud for at han skapte Kristusmystikeren Edin Løvås (1920-2014), og for at jeg var så heldig å få møte ham. Aldri før hadde jeg hørt noen som snakket om Jesus slik Edin gjorde.


Sammen med Edin Løvås forsvant den bleike, tynne og sentimentale Jesus-figuren helt. Fram steg Guds sønn; Menneskesønnen. Foran øynene på oss vandret Jesus på stiene i Galilea og Judea, han seilte på Galilea-sjøen og klatret i de syriske fjellene. En ekte Jesus – med muskler. For som Edin forklarte det: Du kan ikke leve som tømrer i to tiår og deretter vandre i tre år uten å få muskler av det. Opp foran øynene våre steg en Jesus som på alle måter var lik oss, sine søsken (Hebr 2,17): En levende Jesus som danset, jublet, gråt og lo.

Framfor alt forkynte Edin den oppstandne Herren Jesus Kristus som lever i dag, og som er alle menneskers venn og bror. Han fortalte om den levende og usynlige Herren Jesus som nå – etter himmelfarten – er over alt og hos alle, og som går ved siden av oss, omgir oss på alle sider og bor i hjertene våre.

Som ung og nyomvendt bestemte Edin seg: «Jeg vil bruke livet mitt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne». Siden gjorde han det. Av den hellige Ignatius av Loyola lærte Edin grunntrekkene i Jesusmeditasjon og kontemplasjon: Les en evangelieberetning om Jesus og se den for deg. Aktiviser fantasien og forestillingsevnen din. Lytt deg inn i replikkene. Bruk alle sansene. Hør stemmen til Jesus, se hva han gjør, fornem atmosfæren omkring ham. La de bibelske bildene og symbolene strømme inn i sjelen din. «La bildet av Jesus og hele utstrålingen av hans personlighet fylle ditt sinn

«Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.» (Utdrag fra biografien «Snekkersønnen» av Knut Grønvik.)

Jesusmeditasjonen er veien inn i den mystiske erfaringen av at jeg er i Kristus og Kristus er i meg. I boken Kristusbudskapet i 2000+ skriver Edin: «En disippel er et menneske som ikke bare har Kristusbudskapet i hodet, men som er så gjennomtrengt av det, at hele personligheten roper: «Jesus, Jesus, Jesus».» Vi forstod hva han mente; vi stod jo og så på nettopp et sånt menneske. Edin var også tydelig på at det må vokse fram en hellighetsvekkelse i Norge. Vi må innvie og hellige oss selv og alt vi eier til Herren, skriver han.

Hele boken starter med undertittelen «Forkynn Kristus med stor kraft!» – for Kristus «er den usynlige Guds bilde!» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3).

Edin Løvås forteller levende om et syn der han så setningen «Vår tid behøver Kristusdisipler» dale ned fra himmelen. Jeg er overbevist om at veien til at Norge skal bli Guds igjen går gjennom at vår tid behøver Kristusdisipler. Det er nettopp derfor du er her akkurat

«Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.» (Pave Benedikt XVI) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.02.2022 da Hebr 2,11-18 var dagens bibeltekst.


For 22 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. På dette bildet tar Edin oss med inn i en Jesusmeditasjon fra scenen der Thomas møter igjen Jesus etter oppstandelsen:
- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud". 
Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.
Les hele portrettintervjuet her.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

1. november 2014, på selveste allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

23 februar 2022

Ettertanke | Uansett hva som skjer

«Martyrion» betyr vitne. Og det må alle som følger Jesus være forberedt på å være – vitner, med hele sitt liv som innsats. I kirkekunsten blir Den hellige Sunniva alltid avbildet med en stein i hånden, på grunn av steinraset som gjorde henne til Norges første martyr. Her: Sankta Sunniva fra Otterøy kyrkje.

(Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet)


Den 25. januar 2008 gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Jeg var sikker på at det var et riktig valg. Samtidig kjente på en uro og et stort alvor, fordi vi lever i en så spesiell tid. 


Inni meg ba jeg: «Jesus, jeg vet ikke hva det er jeg sier ja til nå. Det kan til og med være martyriet for alt jeg vet. Men jeg vil si ja til å gå denne veien. Uansett. Jeg går der du vil. Jeg er ikke på jakt etter det som er lett, men det som er rett. Jeg vil det du vil, Jesus.»

Deretter samlet jeg alt det motet jeg hadde, tok Jesus i hånden, gikk fram til alteret, og sa: «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner. Denne tro som jeg nå bekjenner [her la jeg hånden på evangelieboken] og oppriktig tar imot, skal jeg med Guds nåde forsøke trofast å bekjenne og bevare gjennom hele mitt liv, så sant hjelpe meg Gud og dette hellige evangelium.»

I alle disse 5144 dagene har jeg vært uendelig takknemlig for at Gud har berget meg inn i Kirken. Samtidig er alvoret fortsatt der. Jeg tror at Norge skal bli Guds igjen, og er det én ting vi vet, så er det at der hvor Guds rike går fram oppstår det åndskamp (Ef 6,12). Da gjelder det å ta på Guds fulle rustning (Ef 6,10ff), og å vite at: «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh 15,18-21)

Jeg vet. Det høres ikke greit ut. Vi vil bli elsket, ikke hatet. Men da hjelper det å holde fast ved dette: Jeg ER elsket. Jeg er så høyt elsket av Gud at det betyr fint lite om verden ser opp eller ned på meg. Løsningen ligger i å ha ærefrykt for Gud. Når jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker, blir jeg fri fra de andres blikk.

Vi er ikke kalt til å være «den populære og suksessrike kirken». Vi er kalt til å være den lidende og seirende kirken. Det er noe annet. 

Dagens nordmenn er i desperat behov for å møte åndsfylte kristne og fylden av troen, ikke en sekularisert, dvask, utvannet kristendom. Bare når vi taler sant og godt om Gud, livet og mennesket, blir mennesker satt fri. I tillegg må vi leve troen. Virkelig elske – ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet (1. Joh 3,18). Elske våre fiender. Be for dem som hater oss. La Guds lys skinne gjennom oss. Ha barmhjertighet mot alle. «Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10)

Bare Gud vet hva framtiden vil bringe, og hva som da vil kreves av oss. Men det greske ordet «martyrion» betyr jo ikke opprinnelig «en som blir drept for sin tro». Martyrion betyr vitne. Og det må alle som følger Jesus være forberedt på å være – vitner, med hele sitt liv som innsats. Mitt liv er Guds, Herrens, enten jeg lever det her eller der, på den ene eller andre siden av døden.

Jeg lever livet mitt i lyset av Kristi oppstandelse og i forventning om at han kommer igjen. Det betyr at framtiden ser lys ut, uansett hva som skjer. Derfor tør jeg å be med den hellige Birgitta av Vadstena: «Vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23.02.2022 da 1 Joh 3,13-20 var dagens bibeltekst.

22 februar 2022

Ettertanke | Norge skal bli Guds igjen

Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg.


Noe av det vakreste jeg vet, er når vi ber sammen på tvers av ulike kirkesamfunn. Det er så sterkt å oppleve slike glimt av hvordan det skulle ha vært hele tiden. Glimt av hvordan vi hører sammen. Fullt og helt.


Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Jesus ber igjen og igjen om at vi skal være ett, «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Det er ikke noe mindre enn det som står på spill: verdens frelse. Vi må være ett for at folk skal kunne se hvem Jesus er. «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. […] Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.» (Joh 17, 21f).

Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi er splittet, svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro. De skjønner ikke hva som er kristen, apostolisk, sann tro. Vår synlige mangel på enhet skader misjonsoppdraget og ødelegger Kirkens ansikt. Det skulle ikke være sånn.

Som kristne har vi én Far. Vi er født inn i én familie gjennom én dåp, i én tro på den éne Gud. Det er vårt hellige oppdrag å være ett i den éne Kirken, i ett Kristi legeme, i ett Guds rike, i ett Guds folk som bare vil én ting: Det Gud vil. Store ting kan fortsatt skje når vi søker Gud sammen og gjør Guds vilje til vår. «Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.» (St. Ignatius av Loyola). En helhjertet, levd tro er viktigere enn noen sinne.

Gud vil at Norge skal bli hans igjen. Selvsagt vil han det. Så: Ikke vær redd for å bli med på det som Gud har utvalgt deg til. Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Pave Johannes Paul II sier: «Dette er ikke tiden for å være skamfull over evangeliet. Det er tiden for å rope det fra hustakene!»

Ikke sov nå! Det er nå det gjelder! Pave Benedikt XVI sier: «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Som biskop Halvor Nordhaug sa det på Selja: «Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.»

Og du? I dag er det den 22.02.2022 – en dato som er lett å huske. Kanskje dette er dagen for å søke Gud på en slik måte at dette blir en dato å huske? «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» (Pave Frans).

Kom, Hellige Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt land 22.02.2022 da Joh 17,20-26 var dagens bibeltekst.

NORGES KRISTNE ARV: Klosteret på Selja er et at de første klostrene som ble bygget i Norge. Gjennom mer enn 400 år ba benediktinermunkene her, og i over 900 år har klosterets kirketårn stått her ute ved Stadhavet, på et av Norges mest værharde steder. Come rain or come shine, come orkan eller hva som helst - dette tårnet tåler alt. Norges mest standhaftige kirketårn står der som et mektig vitnesbyrd om at Kirken ikke vil falle, uansett hvor værhardt det er i dette landet.

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; 
vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)


17 februar 2022

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Strendene nord på den hellige øya Iona er vidunderlig vakre.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I denne sjuende og siste bloggposten fra Iona får du bli med til strendene i nord, til østsiden av øya og fjellet i midten - og du får en video med bønnen St. Patricks brynje, bildelagt med 74 bilder fra Iona og Staffa.


Vi starter med turen vår til fjellet. Den går her, forbi ruinene etter munkenes eremitthytter. Selv munker kan trenge pause fra klosteret inniblant. Da kunne de dra hit, og leve i ensomhet til de var klare for å komme tilbake til fellesskapet.


Ruiner etter en av munkenes eremitthytter.

Her har vi nådd det høyeste punktet på Iona. Fjellet er ikke så høyt at det kan klassifiseres som en topptur (iallfall ikke av en vestlending), men en fin tur var det okke som. Flott utsikt i alle retninger.

Ned igjen fra fjellet. Det er klosteret du ser til høyre ved sundet der. Vi ser over til øya Isle of Mull.

På østsiden av Iona, midt mellom fjellet og klosteret, står dette nydelige, keltiske steinkorset fra 1879.

På korset står det:
"To Elisabeth Sutherland
wife of George eighth Duke of Argyll
This cross is erected by her husband
in the island she loved
1879"
Dån. Jeg kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn det der.

Et annet, eldre steinkors. Dette står omtrent midt på øya - midt mellom det gjenoppbygde munkeklosteret og ruinene etter nonneklosteret.

Munkeklosteret var ikke det eneste klosteret på øya. Litt sør for Iona Abbey ligger The Nunnery. Her er kapittelhuset, der nonnene samlet seg for å høre et kapittel fra St. Augustins regel hver dag.

Nonneklosteret ble etablert på 1200-tallet, og blomstret helt fram til reformasjonen stengte det.

Nonneklosteret sett fra samme vinkel som plakaten ovenfor avbilder.

Det nydelige sakristiet i nonneklosteret.

Men nå, la oss bevege oss nordover igjen, langs østsiden av øya.

Fredfylt kulturlandskap på østsiden av øya, mot Sound of Iona og Isle of Mull.

Når jeg ser kuer som tygger drøv, tenker jeg på fader Arnfinn Haram. Det var han som lærte meg at det å meditere over en bibeltekst, meditatio, er det samme som kua gjør når hun ligger der og tygger drøv på det gresset hun har fått i seg. 

"Herren er min hyrde jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger.
Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv."
Fra Salme 23, en salme av David

Strendene på Ionas nordside er kritthvite med den mest finkornete sand du kan tenke deg.

 Du blir liten i et sånt landskap. Deilig. Også den herlige, herlige vinden!

Nydelige farger.

Her får du lyst til å vasse.

Slike små dammer av tidevann er ikke bare vakre. De er spennende å se oppi også. Sjøen i miniatyr. Som et lite akvarium, bare at det er laget av Gud.

Den gang jeg stod på ferjekaien på fastlandet i Oban i 2004 og innså at jeg ikke kom meg til Iona, kjøpte jeg dette sølvkorset, formet som St. Martin's Cross. Siden har jeg drømt om å komme hit.
SÅ glad blir du når du etter 14 år endelig får drømmen din oppfylt.

Som sagt er det et rikt dyreliv på Iona, både husdyr og ville dyr. Her er det en hel spurveflokk som tar av fra bakken.

Fant en liten gave til søsteren min på et nydelig, lite kunstgalleri rett nord for Iona Abbey.

Fant en liten gave til meg selv også på det samme kunstgalleriet. Den får meg til å tenke på Mahlers tredje symfoni. Året før, i april 2017, skrev jeg nemlig en andakt med utgangspunkt i "Hva kjærligheten forteller meg" fra Mahlers tredje symfoni. Den illustrerte jeg med et bilde av hjerteranke (ceropegia) som hang som noter i et notesystem - slik som dette. Og lykke over lykke: Torsdag 5. mai i år skal jeg få høre Mahlers tredje symfoni i Oslo konserthus! 

Det var ved denne steinen jeg satte meg ned og spilte inn St. Patrick's brynje, Alone with none but Thee, my God og en irsk velsignelse på norsk og engelsk. Det kan du lytte til i videoen som ligger helt nederst i denne bloggposten.

Siste dag på Iona. Fulladet.

Du må nesten klikke deg inn på videoen (helt nederst)- da får du se dette bildet i fullskjermformat.

Panoramabilde fra det samme ståstedet.

Så vakkert at det gjør vondt.

Å, som jeg lengter tilbake.

Umulig å få nok av dette.

BERRE DETTE

Berre dette kan eg no:

gå ved havet

lange strender fram

lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:

stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:

Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:

sjå Gud

(Fader Arnfinn Haram)


Så var det tid for å reise hjem igjen. Her er vi i Edinburgh der vi spiser en siste middag sammen den siste kvelden - før alle drar hver til sitt hotell, og neste morgen reiser hjem med mange ulike flyavganger.

Jeg overnattet på hotellet The White Lady i St. John's Road i Edinburgh. Om kvelden tok jeg meg en tur i nærområdet. Og ganske riktig: Litt lenger bort i gata fant jeg helgenen som gata er oppkalt etter. Der lå St. Johannes Døperen kirke, "The Church of St. John the Baptist". Men ikke bare det: Der stod det et nydelig Guds ord og lyste i mørket.

"Let us approach the throne of grace with confidence
so that we may receive mercy
and find grace to help us
in our time of need."
Heb 4,16

Senere, da jeg var tilbake på hotellet og skulle sove, scrollet jeg gjennom Instagram-feeden min. Og hva dukker opp der? Det samme bibelverset. Nydelig. Og med den hilsenen fra Himmelen sovnet jeg i fred.


Beloved brothers and sisters, when you come to receive the Holy Eucharist you are approaching the throne of grace. With reverence and knowledge that he is present.
"Therefore let us draw near with confidence to the throne of grace, 
so that we may receive mercy
and find grace to help in time of need."
Heb 4,16

 "La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone,
så vi kan finne barmhjertighet
og finne nåde som gir hjelp i rette tid."
Heb 4,16


Hva tar jeg så med med hjem fra Iona? 
Hellige øyeblikk. 

Og ikke minst dette: Yndlingssitatet mitt av St. Colomba, som møtte meg på retrettstedet Bishop's House allerede første dagen, og som kom så tett på da jeg satte meg ned her på stranden i nord. Her:


"Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.
What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand."
St. Columba av Iona

Video fra Iona og Staffa


Tre og et halvt år har gått siden jeg var på Iona, uten at jeg noen gang har gitt opp målet jeg satte meg om å lage en video med bønner og bilder fra Iona og Staffa. I dag er videoen endelig klar! 


I denne videoen finner du 68 bilder fra Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med en del uplanlagte innslag av vindkast fra havet her og der. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.


NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Pax Christi!