Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er 1. påskedag 2011. Jeg er gravid i uke 8 med mitt fjerde barn, og sitter og snakker med en nonne i verdens nordligste karmelittkloster. Klokken er nøyaktig 12.00 i det en voldsom styrtblødning starter. 

Ambulansen kommer og henter meg med blålys, og på sykehuset i Tromsø blir det fastslått at jeg har mistet barnet – et bittelite, seks uker gammelt menneske med et hjerte som slår med 130-160 slag i minuttet. Legen sier det er umulig at noe liv i magen kan overleve en så stor blødning.

Liten pilegrim

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste. På lokket fester jeg pilegrimsskjell, fordi livet er en pilegrimsvandring på vei hjem til vår Far i Himmelen. Uansett om vi er her på jorda i seks uker, i seks år eller 80 år, så er det akkurat like kort (det vil si: et lite øyeblikk/et blaff/ingenting) sett i forhold til evigheten vi går til.

Oppstandelsessymboler

Dessuten fester jeg en sommerfugl på kisten, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har. I likhet med sommerfugllarven kravler vi mennesker rundt på jorden en kort tid før vi blir lagt i kisten (kokongen) og oppstår til et nytt liv som sommerfugler – fortsatt oss selv, men samtidig helt forvandlet.

Til slutt fester jeg et kors på kisten, fordi det er der håpet kommet fra: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet 1, 3a)

Sprellende føtter

Før vi kommer så langt som til begravelsen, går jeg til ultralyd, siden kroppen min innbiller seg at den fortsatt er gravid. I to uker har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller. (Og hvis du nå mistenker at jeg hadde mistet en tvilling, så hadde jeg ikke det. Det viste biopsien etterpå.)

Her er tingen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! I dag står den fine, lille kisten på gutterommet og minner Johannes (9 år) på hvor høyt elsket han er, og på hvilken himmelretning livet hans har. 

«Vi er påskefolket, og halleluja er vår sang!» sier pave Johannes Paul II.

Derfor synger vi:
«Vi er hans, han gav oss livet,
kalte oss av intet frem,
i sin Sønn han har oss givet
barnerett og faderhjem,
og til himmelgleden sin
fører han oss engang inn.»

(Vers 2 av Johann Francks salme "Syng for Herren, hele jorden", etter Bibelens Salme 100)

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 13. januar 2021 da Åpenbaringen 21,1–6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Den lille linduken ligger fortsatt oppi kisten, sammen med skapularet som jeg bar under svangerskapet (fram til jeg sendte skapularet sammen med kisten opp til nonnene i Tromsø). Etter at det ble klart at jeg ikke hadde mistet noe barn, fikk jeg kisten tilbake, sammen med en hilsen fra nonnene i det blå kortet du ser i topplokket. Det vakre motivet er malt av Guro Giske og heter "Maria, anelser". Maleriet henger i klosterets kirke i Tromsø, Allehelgenskirken.

En sommerfugl, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har.
Jesu kors, fordi "Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham" (1. Tess 5,10).
Fire pilegrimsskjell, fordi han er vårt fjerde barn.

MIRAKELBABYEN: Ultralydbildet på forsiden av det nyeste MF-bladet viser Johannes den 30. juni 2011 da han var blitt nesten 18 uker og 12 cm stor. Da kunne jeg kjenne sparkene hans godt. Johannes er den sterkeste babyen jeg har hatt i magen noen gang.

Les også:

Ettertanke | Når du har det vondt - 15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. "På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?» Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?"

NRK-andakt | Gud bor på bunnen - En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

NRK-andakt | Båret av kirken - Rapport fra en sykehusseng: "Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen. Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de."

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett.

Ettertanke | Din egen klagesang - "Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn."