10 april 2021

Iona | Del 4: Iona Abbey

Det har vært kloster på den hellige øya Iona siden 500-tallet. Benediktinerklosteret er fra 1200-tallet og ble gjenoppbygd på 1900-tallet. I forgrunnen: St. Orans kapell fra 1100-tallet, på den gamle kirkegården Rèilig Odhrain der flere norske konger skal ligge begravet. En oversikt fra 1549 hevder at 48 skotske konger, 8 norske og 4 irske konger skal ha blitt gravlagt på Iona.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

De hellige øyene Iona og Selja har mange likhetstrekk. Det eldgamle benediktinerklosteret er definitivt ett av dem. Bli med til Iona, øya der Kirken i Skottland ble født.


Iona og Selja har mange likhetstrekk:
  • Begge er hellige øyer.
  • Begge var helt sentrale under kristningen av henholdsvis Skottland og Norge.
  • Begge hadde sterke benediktinerklostre som fungerte som aktive misjonsstasjoner i århundrer.
  • Iona er øya der Kirken i Skottland ble født. Selja er øya der Kirken i Norge ble født.
  • Begge øyene er grønne, frodige, små og ligger ytterst i havgapet mot vest. (Selja er på 1,6 km² , Iona er på 8,8 km².)
  • Begge er viktige, nasjonale pilegrimsmål med over 1000 år lange pilegrimstradisjoner.
  • Begge beskrives som "thin places": Steder der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn.
  • Begge steder har sine kraftfulle martyrer.
  • Begge er forbundet med keltisk kristendom.

Troen kom til både Iona og Selja fra vest, fra øya Eire, altså Irland: 
Under følger mange bilder jeg tok av klosteret på Iona da jeg var på keltisk retrett på Iona i regi av p. Haavar Simon Nilsen fra St. Dominikus kloster i august 2018. Jeg har 199 ulike bloggutkast fra snart ni år liggende i publiseringsverktøyet til bloggen. Dette er ett av dem, som jeg nå endelig har klart å ferdigsstille, etter to og et halvt år der jeg har jeg har gjort litt nå og litt da.

Helbredende for sjelen

For meg er det å skrive på bloggen helbredende for sjelen. Noen synes det er rart at jeg velger å bruke fritiden på å gjøre nesten det samme som jeg gjør i arbeidstiden. De synes det er pussig at det er slik jeg henter meg inn igjen: Gjennom ord og bilder. Men sånn er det altså. Dessuten er det selvsagt noe med dimensjonen "Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad" som også spiller inn her.

Å få formidle troen gjennom ord og bilder er noe av det fineste jeg vet om. Spesielt når jeg får kose meg med så vakre bilder som det var mulig å ta på Iona. (Alle fotografier i denne bloggposten er tatt av meg, med unntak av bildet av forsiden til Johannesevangeliet fra The Book of Kells.)

Skjønnhet er godt for sjelen. Derfor bør du reise til Iona, helt uavhengig av hvilken tro du har eller ikke har.

Å, som jeg lengter tilbake. Iona er et sted å få fred i sjelen.

Jeg skal tilbake dit. En vakker dag, når vi er fri igjen fra koronaen, skal jeg reise tilbake. Gjerne sammen med en pilegrimsgruppe med fr. Haavar Simon Nilsen, slik som sist. Generelt er jeg ikke glad i gruppereiser.  Jeg reiser for å være fri, og liker ikke å bli fortalt når jeg skal stå opp, hvor jeg skal gå og ikke gå. Men i en sånn type grupperetrett som dette, var det en perfekt blanding mellom frihet til å styre dagen og vandringene selv, samtidig som jeg hadde et fellesskap å høre til i. Halvparten av dagene vandret jeg sammen med andre, de andre gikk jeg alene og nøt Iona. En perfekt blanding mellom frihet og fellesskap. Ikke minst var det nydelig å følge tidebønnene og få feire messen hver dag. Også på et spesielt, hellig sted. Sukk. Perfekt.

Du finner lenke til de tre foregående bloggpostene mine fra Iona helt nederst i denne bloggposten.

Iona Abbey

Men nå: Over til Iona Abbey. Det har vært klostervirksomhet på akkurat dette stedet helt siden 500-tallet, da Ionas store helgen St. Columba (521-597) ankom Iona. Benediktinerklosteret du ser på bildene, ble bygd på 1200-tallet. Klostervirksomhet ble forbudt i forbindelse med reformasjonen på 1500-tallet. Klosteret på Iona forfalt deretter i noen århundrer, frem til det ble gjenoppbygd av protestanter på 1900-tallet.

    Fredfullt. Klosteret er omgitt av et flott kulturlandskap med beitemarker.
    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette bildet er tatt fra den lille haugen der eremitthytta til Ionas store helgen St. Columba (521-597) stod. Utsikten er mot øst, mot Iona-sundet (Sound of Iona). I forgrunnen til høyre står St. Martins's Cross.

I kveldssolen kommer rødfargen i den lokale steinen tydelig fram.
I midten ligger det bitte, bitte lille St. Columbas kapell.
Kapellet var opprinnelig frittstående.
Et glimt fra hvordan det kan ha sett ut på 1400-tallet.

St Martin's Cross har stått på nøyaktig dette stedet i mer enn tolv århundrer, siden sent på 700-tallet.



Den gang jeg stod på ferjekaien på fastlandet i Oban i 2004 og innså at jeg ikke kom meg til Iona, kjøpte jeg et sølvkors formet som St. Martin's Cross. Siden har jeg drømt om å komme hit.
SÅ glad blir du når du etter 14 år endelig kommer fram til the real thing.


Ja, eh, jeg ser at jeg ikke klarte å få med den omtalte sølvversjonen av St. Martin's Cross på det forrige bildet, så da klipper vi inn det. Dette bildet er tatt på en strand helt nord på Iona. Naturen der er helt vilt vakker. Det er fascinerende hvor mye ulik natur Gud har klart å samle på en eneste liten øy. Jeg har under produksjon en egen bloggpost fra nordsiden av øya. Det blir bloggpost nr. 7 fra Iona. Den som venter (kanskje i noen år til, he he) får se.(Neida, jeg tror ikke egentlig at det går mange år til. Jeg kjenner at jeg ble så inspirert av å dra tilbake til Iona i tankene nå at det spørs om ikke de tre neste bloggpostene fra Iona triller ut i løpet av de neste ukene, Deo volente.)

Slik ser St. Martin-korset ut i morgensol, når sola kommer fra øst. Dette er det originale korset, det er ingen replika. I bakgrunnen ser du den lille haugen der St. Columbas eremitthytte lå.



... og slik ser vestsiden av St. Martins kors ut i kveldssol, når lyset kommer fra vest. På denne siden av korset er det avbildet mange scener fra Det gamle testamentet. Se neste bilde for forklaring.

Infoskiltet ved siden av St Martin-korset forteller hva det er du ser.

En replika av St. John's Cross står utenfor St. Columba kapell, på stedet der originalkorset stod. I bakgrunnen St. Columbas brønn/kilde. Her er vestsiden av korset i kveldssol.

Østsiden av St. John's Cross i morgensol. Og en svale. Det er et myldrende fugleliv på Iona. Klosteret er ikke noe unntak. Det er svalereder både inne i St. Columba kapell og i taket under klostergangene rundt klosterhagen.

St. Columba kapell.

Slik ser det ut nå inne i det bittelille kapellet. 

"Tindis a ainm amail gréin,
be lés i comair cach oin.
His name glistened like the sun;
He was a light before all."

Beccán mac Luigdech om St. Columba, 600-tallet
(St. Columba døde 9. juni i år 597)

Mellom korset og kapellet ligger St. Columbas hellige kilde.

Hovedinngangen til det restaurerte benediktinerklosteret på Iona. 

Nydelig portal over hoveddøren.

Jeg ELSKER sånne utskjæringer. Jeg også vil ha! Hvorfor lager vår tid så kjedelige, så uvakre, så lite fantastiske og fullstendig umagiske dører?

Hoveddøren inn til klosterkirken. Nydelig. Bak glassets refleksjon skimter du døpefonten inne i kirken.

Iona har en forekomst av grønn marmor. Steinbruddet er stengt nå, men på søylene under døpefonten kan du se den grønne marmoren. Hvis du er riktig heldig, kan du fortsatt finne små biter av grønn marmor på Iona.

Detalj fra den nydelig utskårne døpefonten. Den Hellige Ånd kom over Jesus i form av en due under Jesu dåp, derfor er duen symbolet for Den Hellige Ånd i kristen kunst. Også vi mottar Den Hellige Ånd under vår dåp, derfor hører duen hjemme her på døpefonten.

Et vakkert, lite sidekapell sør for hovedskipet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det samme sidekapellet sett utenfra.

Vakre klosterganger. Det har dessverre ikke vært benediktinermunker her siden reformasjonen. Stedet drives i dag av Historic Environment Scotland og det økumeniske the Iona Community, og det koster penger å komme inn (det gjør det ikke på katolske klostre).
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I varme land er det godt med tak over klostergangene fordi de gir skygge for solen.
På Iona er det godt med tak over klostergangene fordi de gir ly for regnet. Her i de Ytre Hebridene er det typisk 
kystklima; mildt, frodig og vått. En vestlending kjenner seg umiddelbart hjemme.

Enda mer klosterganger. Her ser du de to eneste originale klosterbuene og søylene. Resten er rekonstruert ut fra disse, på 1900-tallet. Fantastisk flott steinarbeid!

I klosterets bueganger oppbevares mange gravstøtter som kommer fra den gamle gravplassen Rèilig Odhrain ved St. Orans kapell. I denne bloggposten kan du lese mer om den eldgamle gravplassen (ekstern lenke til bloggen Flickering Lamps). 

Er det noen som tar opp bestilling på slike gravstøtter i dag? Jeg vil ha!
Må bare bli like rik som en keltisk høvding først.

"Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang." Det blir veldig tydelig når århundrene står fysisk foran deg slik de gjør på Iona.
Det gir absolutt mening at "Deilig er jorden" brukes som gravferdssalme i Sverige.

"That man is little to be envied...
whose piety would not grow warmer
amidst the ruins of Iona!"

Dr. Samuel Johnson, 1773

Sitat fotografert på en vegg i klosteret.

"... a thin place where only tissue paper separates the material from the spiritual"
George Macleod, founder of the Iona Community, describing this holy isle


"If I be destined to die in Iona,
it were a merciful leavetaking.
I know not under the blue sky
a better little spot for death."
Tillagt abbed Adomnán, 600-tallet


"When in some future time I shall sit in a madly crowded assembly with music and dancing round me, and the wish arises to retire into the loneliest loneliness,
I shall think of Iona."

Komponist Felix Mendelssohn, som besøkte Iona i 1829.

Ute på den eventyrlige naboøya Staffa komponerte Mendelssohn The Hebrides, Opus 26, Fingal's Cave. Lytt til Scottish Chamber Orchestra spille den her på Spotify. For over to år siden lovet jeg dere sju bloggposter fra Iona-reisen. Den bloggposten du leser nå er den fjerde. Den neste er fra magiske Staffa.

Majestetisk. Klosteret sett fra nordøst.


Dette er det originale St John's korsets om stod utenfor St. Columba-kapellet der replikaen står i dag. Klosteret har en vakker og rikholdig museumssamling som er obligatorisk å få med seg.

Korsets beskyttelse: "Chross of Christ up to broad Heaven,
Chross of Christ down to the Earth,
let no evil or hurt come to my soul."
Mugron, abbed på Iona på 900-tallet

Steinuthugget kors med klassisk keltisk knutemønster.

Enkelt kan også være vakkert, når det er et nøyaktig arbeid og vakre linjer.

En av St. Columbas profetier.

Fantastisk! Man skulle tro det var treutskjæringer, men det er faktisk hugget i stein! Jeg elsker middelalderens kunst. DET er ekte kunst, det, som transcenderer tid og rom og løfter sjelen din opp dit den hører hjemme; i Himmelen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

To gravstøtter. Også de største og mektigste må dø.

Jeg bare fryder meg over å få oppleve noe så vakkert som dette. Det er som å gå inn i et eventyrrike. Bare at det finnes på ekte! Dette er ikke filmrekvisita fra Ringenes Herre, det er the real thing.
Fra svunne århundrer står de der og er små tidsmaskiner.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Munkene på Iona var sanne kunstnere, ikke bare i stein men også i de fantastisk vakre manuskriptene de laget. Her er forsiden til Johannesevangeliet fra The Book of Kells, som sannsyligvis ble skrevet på Iona. Den dag i dag beskrives The Book of Kells som "Irlands største kulturelle skatt".
I dag kan du se The Book of Kells i et av de vakreste bibliotekene i verden, på Trinity College Dublin.
Foto: Wikimedia Commons


Solnedganger er vakrest ved havet. Og aller vakrest er de med klostre i horisonten.
Her har mennesker bedt og søkt Gud i snart 1500 år. Å gå inn i denne tradisjonen, er å gå inn i noe stort. Stort og vakkert.


Mange pilegrimer og turister kommer til Iona med tullete sko og sandaler som ikke egner seg for fjellvandring. Derfor låner the Iona Community Shop ut fjellsko til folk som vil være med dem på guidede pilegrimsturer på den hellige øya. Skoene blir donert av andre pilegrimer.
Her er mine fjellstøvler anno 1996 som for eksempel har gått Hardangervidda på tvers fra Haukeli over Hårteigen til Kinsarvik, som har syklet Rallarvegen, vært med på brevandring på Hardangerjøkulen og flere andre vandringer på Hardangervidda, som har gått mye i fjellene rundt Løyning, som har vært på topptur i Vesterålen, som har vandret pilegrimsstien til Røldal og som ikke minst har travet noen mil på den hellige øya Selja (+++). Da sålen på den ene fjellskoen løsnet på vei tilbake fra Columba Bay på Iona, føltes det naturlig å donere dem til pilegrimsarbeidet på Iona. Å lime den sålen er jo fort gjort for dem. De ble veldig glade, både av å få skoene og av å høre om Selja-forhistorien deres.

Nå vandrer fjellstøvlene mine lykkelig rundt på Iona i tjeneste for Gud og min neste. Det forsøker jeg å tenke på når jeg savner dem.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


PS: Bare ta kontakt med meg dersom du trenger høyoppløselig versjon av disse bildene til noe. Med så mange bilder var jeg nødt for å bruke lavoppløselig versjon for at posten ikke skulle bli for tung å laste inn.

Les også:

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

Iona | Del 2: Bishop's House 

Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Iona | Del 5: Eventyrøya Staffa

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

En bønn av St. Columba av Iona

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona

4 kommentarer:

  1. Tusen takk for alle tiders flotte bilder og tekst fra din pilgrimstur til Iona. Har gledet meg til fortsettelsen.. Det må ha vært en fantastisk tur, håper selv en dag å komme dit. Man kan jo drømme, det er gratis.
    Mvh Rita

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for den hyggelige tilbakemeldingen, Rita! Nå når jeg ikke får reist noe sted, har jeg ekstra stor glede av å på nytt leve meg inn i de reisene jeg har opplevd tidligere - og av å drømme om nye reiser.

      Det var en helt magisk fin tur. Vil varmt anbefale å dra dit hvis du får muligheten en gang!

      Pax Christi!
      Ragnhild

      Slett
  2. Hei Ragnhild. Ja, man føler seg underlig nær himmelen, på Iona. Jeg gikk imidlertid å leita etter.. Hvem var de 8 norske kongene? Lest om Hebridene, vært der.. Og på Orknøyene og Man.... MEN aldri funnet det ut. Har du? Mvh Reidun.. Eiralu@gmail.com

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Reidun! Jeg har til nå ikke funnet noen kilde som oppgir navnet på de norske kongene som skal være begravet på Iona. Jeg har tenkt at det må være snakk om noen av de mange småkongene fra før rikssamlingen, ellers ville vi vel ha hørt at det ble fortalt i norsk historie at for eksempel "Olav Kyrre ble gravlagt på Iona", hvis det hadde vært konger i rikskategorien?

      På Wikipedia står det: "In 1549 an inventory of 48 Scottish, 8 Norwegian and 4 Irish kings was recorded. None of these graves are now identifiable (their inscriptions were reported to have worn away at the end of the 17th century)." (innhentet 4. august 2022)
      https://en.wikipedia.org/wiki/Iona#:~:text=In%201549%20an%20inventory%20of%2048%20Scottish%2C%208%20Norwegian%20and%204%20Irish%20kings%20was%20recorded

      Slett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.