 |
| STOR LEDER: Ragnhild Aadland Høen har ingen problemer med pavedømmet og sier Benedict XVI hjelper henne til å bli mer glad i Jesus. Hun tror at mange kristne i andre kirkesamfunn etterhvert også oppfatter ham som en kristen leder det er verdt å lytte til. |
Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.
Av Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen
tore.hjalmar.saevik@dagen.no
Journalisten har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.
I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.
– Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen.
Serviceorgan
En av utfordringene hun opplevde som menighetsaktiv i Den norske kirke, var at fellesskapet var flytende og lite forpliktende. Folk kom til gudstjeneste hver annen eller tredje søndag.– Jeg opplevde at Den norske kirke prøvde å framstille seg som et serviceorgan der man ikke fikk understreket nok at man ville være der for oss uansett hvor ofte eller sjelden vi kom, sier hun.
Det tror hun er en dårlig strategi. I stedet har hun tro på en kirke som er utvetydig i hva den står for og hva den forventer av dem som vil være med.
– Når jeg nå engasjerer meg for eksempel i abortkampen, har jeg en hel kirke som støtter meg. Jeg er heller ikke «gammeltroende» hvis jeg sier at sex er noe som hører til i ekteskapet. Jeg formidler bare det som er kirkens lære, sier hun.
Individualisme og protestantisme
Den største trusselen hun ser for protestantisk kristendom, er at man dilter etter folkemeningen eller lar hver enkelt komme fram til sin tolkning.– Hvis man tolker Bibelen alene, uavhengig av kirkens overlevering, vil det føre til splittelse. Det finnes over 30.000 protestantiske kirkesamfunn, og flere vil det bli. Den teologiske oppløsningen er total. Jesus ba om at de som tror på ham skal være ett, «for at verden skal tro». I debatter med ateister møter jeg innvendinger om at det finnes så uendelig mange varianter av kristen tro, og det gir oss et troverdighetsproblem, sier hun.
Selv har hun alltid regnet seg som en «vanlig kristen» med sans for såvel lavkirkelighet og høykirkelighet som karismatikk, men alt dette finner hun innenfor den katolske tradisjonen.
– Ser du ikke noen svakheter ved Den katolske kirke?
– Den opplever akkurat de samme problemene i Vesten som andre kirkesamfunn, med økende materialisme og individualisme blant sine medlemmer. Slik er det uansett hvor du beveger deg i Europa. Men det svært farlige er når individualismen og egoismen i kulturen kombineres med protestantisme. Da tenker man at troen handler om meg og Jesus, og man har nok med egen bibellesning og bønn og opplevelser i naturen, Kirken som fellesskap smuldrer opp, sier hun.
Positive reaksjoner
– Hva mener du er de største utfordringene for de kristne miljøene du var med i tidligere?– Man må ikke stadig hive seg på den siste bølgen fra Amerika. Tradisjonell norsk tro er godt nok. Og så må man ikke drive show, men ha gudstjenester der man tilber Herren og tjener ham. Hvis de klarer å holde fast ved troen de har fått overlevert, vil det gå dem godt. Ellers går det mot oppløsning og frafall, sier hun.
Men hun legger ikke skjul på hva hun mener er løsningen på lang sikt.
- Jeg ser bevegelse i to retninger: mot økt splittelse og sekularisering eller mot det katolske, sier hun.
Fra sin egen generasjon har hun bare mottatt positive reaksjoner på at hun er blitt katolsk kristen, også fra folk hun kjenner fra kristne miljøer.
- De unge er fanget i en relativistisk «så fint for deg»–holdning, sier hun.
I den eldre generasjonen er ikke alle like begeistret for valget hennes.
- De er mer preget av den kristne tanken om at det finnes én sannhet, og dermed angår mitt valg også dem, påpeker hun.
Når hun uten reservasjoner hevder at Den romersk-katolske kirke er den historiske kirken Jesus grunnla, og at hun ikke kan velge å stå utenfor den, opplever en del det utfordrende.
Bedre omdømme
I Norge har mange oppfattet Den romersk-katolske kirke som et alternativ først og fremst for den liberale kultureliten. Ragnhild Aadland Høen erkjenner at det kan virke paradoksalt at slike søker til katolisismen på grunn av dens åpenhet, mens slike som henne søker den på grunn av dens tydelighet.- Noe av det som fascinerer meg, er hvor utrolig forskjellige mennesker Den katolske kirke tiltrekker seg. På en vanlig søndag er alle samfunnsklasser i Norge representert, akkurat slik en kirke skal være. Den er for alle, både fattige og rike, helgener og syndere, sier hun.
- Jeg synes det er herlig at den både oppleves som så åpen og samtidig overhodet ikke anser det som aktuelt å akseptere kvinnelige prester. Det er så overstrømmende fullt av nåde her at det er plass til alle, sier hun.
Dette omdømmet gjør at hun som katolsk kristen opplever det lettere å engasjere seg i kontroversielle spørsmål i samfunnsdebatten.
- Jeg blir i mindre grad stemplet som mørkemann. Ingen kan beskylde oss for å være sneversynte eller sekteriske. Ofte er det nettopp når man framstår som sekterisk at folk reagerer negativt, sier hun.
Protestantiske kristenledere svarer på utfordringene fra Høen i morgendagens avis.
– Forskjellene faller på plass med kirkesynet
Pavens autoritet, vektleggingen av tradisjonen og helgenenes rolle er noen av de vanlige innvendingene fra protestanter mot katolsk tro. Ragnhild Aadland Høen mener mye av kritikken bygger på misforståelser.
Av Tore Hjalmar Sævik
tore.hjalmar.saevik@dagen.no
 |
| Foto: Tore Hjalmar Sævik |
– Men vi dyrker ikke Maria og tilber ikke helgener. Det var ikke en kirke med avgudsdyrkere som brakte evangeliet til Norge. Vi tror helgenene lever og er forent med Jesus. De står ikke ved siden av ham og ser på, men er aktive. Maria hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg kan sammenlikne med forholdet til svigermoren min: Det er jo ikke slik at jeg ikke elsker mannen min av hele mitt hjerte selv om jeg også er glad i svigermor, sier hun.
Bevare enhet
– Men denne tradisjonen har vel ikke belegg i Bibelen?– Det som står i Bibelen, er ikke nok. Som kristne tror vi ikke at Bibelen kom dalende ned fra himmelen, det er det muslimene som tror om Koranen. Vi er ikke bokens folk, men Jesu folk, og han skrev aldri noen bok. Det var Den katolske kirke som ga oss Bibelen. Vi vil aldri finne på å tolke imot Bibelen. Man kan fint overleve som kristen bare med det som står i den, men den er ikke alt. Man trenger ikke en gang å komme fram til treenighetslæren hvis man bare har Bibelen. Paulus selv snakker om at vi må ta vare på de overleveringene han har undervist «enten muntlig eller i brev», sier hun.
Derfor mener hun det er helt avgjørende å støtte seg på kirkens overlevering. Og hun mener paveembetet er viktig for å kunne bevare kirkens enhet.
– Det viktigste skillet mellom protestantisme og katolisisme, er synet på kirken. Det ble også det store paradigmeskiftet for meg. Kirken var ikke lenger bare et usynlig begrep, men én konkret kirke som alle godt visste hva var før de store skismaene, sier Aadland Høen. Hun viser konkret til skillet mellom Østkirken og Vestkirken på 1000–tallet og reformasjonen på 1500–tallet.
– Jeg tror på én hellig, apostolisk kirke som jeg ikke kan velge å stå utenfor, sier hun.
Glad i paven
Aadland Høen poengterer at etter katolsk tro er alle som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, døpt inn i dette fellesskapet.– Alle kristne har en eller annen form for fellesskap med Den katolske kirke, sier hun.
Men det er som kjent ikke alle som er interessert i å underordne seg «den hellige far» i Roma. Nettopp farsbetegnelsen er noe annet protestanter gjerne kritiserer, med henvisning til Jesu ord om at man ikke skal kalle noen på jorden far, for Gud i himmelen er de troendes far.
– Men hva kaller du din far? Og Paulus omtaler seg som far for dem han skriver til, og sier at de ikke har mange åndelige fedre, sier hun.
– Jeg er svært glad i paven, og også han hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg tror også etterhvert at flere kristne i andre kirkesamfunn ser at han er en stor kristen leder som det er verdt å lytte til, sier hun.
Journalist Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.
Etterord
Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro
og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det
bare finnes to typer bevegelse her i verden.
- Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien.
- Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.