 |
| Det var en augustdag jeg egentlig bare skulle passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016 Klikk på bildene for å se dem i større format. |
Vi var tenåringer og på hyttetur. Med oss hadde vi sangboken Rop det ut. Utover natten lå vi på gulvet og sang alt vi kunne finne av spirituals, sangarven fra de troende slavene i USA.
«Sometimes I feel like a motherless child, a long way from home.» Vi sang med blånoter – tonene som ikke hører hjemme i hverken helnoten eller halvnoten, fordi de ligger midt imellom. Det finnes ingen blånoter avmerket i sangboken. Du må bare høre dem inni deg og forsøke å finne dem. Blånoter er litt lost – like a motherless child, som et morløst barn.
Akkurat slik er det Sion, Guds folk, føler seg i Jesaja kapittel 49: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v. 14) Når Guds folk begynner å tro at selveste Herren har forlatt dem – at han rett og slett har glemt dem – da sammenligner Gud folket sitt med et spedbarn. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15)
Det er fysisk umulig for en ammende mor å glemme et diebarn. Melkesprengen vil sørge for at hun ikke kan glemme. Men altså: selv om hun skulle glemme – så skal ikke jeg glemme deg, lover Gud. Aldri i evighet. Jeg har tegnet deg i mine hender. Du står alltid foran meg.
«Se, jeg har tegnet deg i mine hender,» sier Jesus, og rekker frem hendene med naglemerkene. Kjærlighetsmerkene. Det var ikke naglene som holdt ham fast til korset. Det var den brennende kjærligheten.
En augustdag skulle jeg egentlig bare passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Jeg gikk oppover kirketrappen mens jeg fortsatte med å høre på Joni Mitchells nydelige sang Boths sides now: «I’ve looked at love from both sides now, from give and take, and still somehow, it’s love’s illusions I recall, I really don’t know love at all.» Og akkurat da var det jeg så inn den åpne kirkedøren. Akkurat da var det jeg så glassmaleriet av Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.
Og det bare slo imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jeg ble nesten fysisk truffet av pasjonen – et ord som betyr både lidelse og lidenskapelig kjærlighet.
Jeg stod der og SÅ Jesu pasjon. Ekte passion. En pasjon av en annen verden. Den kjærligheten som er alt annet enn en illusjon. Den pasjonen som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Jeg så den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond. Og Herren Jesus Kristus sier: Jeg glemmer deg ikke, uansett hvor mye det måtte føles sånn. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Du er ikke glemt. Du er min elskede. I all evighet.
«Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion.» (Jes 49;8,13)
Akkurat slik er det Sion, Guds folk, føler seg i Jesaja kapittel 49: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v. 14) Når Guds folk begynner å tro at selveste Herren har forlatt dem – at han rett og slett har glemt dem – da sammenligner Gud folket sitt med et spedbarn. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15)
Det er fysisk umulig for en ammende mor å glemme et diebarn. Melkesprengen vil sørge for at hun ikke kan glemme. Men altså: selv om hun skulle glemme – så skal ikke jeg glemme deg, lover Gud. Aldri i evighet. Jeg har tegnet deg i mine hender. Du står alltid foran meg.
«Se, jeg har tegnet deg i mine hender,» sier Jesus, og rekker frem hendene med naglemerkene. Kjærlighetsmerkene. Det var ikke naglene som holdt ham fast til korset. Det var den brennende kjærligheten.
En augustdag skulle jeg egentlig bare passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Jeg gikk oppover kirketrappen mens jeg fortsatte med å høre på Joni Mitchells nydelige sang Boths sides now: «I’ve looked at love from both sides now, from give and take, and still somehow, it’s love’s illusions I recall, I really don’t know love at all.» Og akkurat da var det jeg så inn den åpne kirkedøren. Akkurat da var det jeg så glassmaleriet av Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.
Og det bare slo imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jeg ble nesten fysisk truffet av pasjonen – et ord som betyr både lidelse og lidenskapelig kjærlighet.
Jeg stod der og SÅ Jesu pasjon. Ekte passion. En pasjon av en annen verden. Den kjærligheten som er alt annet enn en illusjon. Den pasjonen som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Jeg så den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond. Og Herren Jesus Kristus sier: Jeg glemmer deg ikke, uansett hvor mye det måtte føles sånn. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Du er ikke glemt. Du er min elskede. I all evighet.
«Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion.» (Jes 49;8,13)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. august 2022 da Jes 49,14-16 var dagens bibeltekst.
 |
| Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016 |
 |
Glassmaleriene i koret i St. Olav domkirke. Klikk på bildene for å se dem i større format. |
 |
| Ekte pasjon. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.