Ettertanke | Han ble såret

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Når jeg leser dagens bibeltekst, hører jeg under- og overtoner til ordene – nærmere bestemt tonene fra komponist Egil Hovlands sang «Han ble såret for våre overtredelser». 

Gjennom hele barndommen og ungdommen sang jeg i kirkekor, og korarbeid er noe av den meste effektive trosopplæringen som finnes. Der lærer du utenat – «by heart», i hjertet – og det hjertet har lært når du er barn, det blir der.

Jeg sang med et barns uforbeholdne kjærlighet til Jesus, og med inderlig trykk på akkurat de ordene der Egil Hovlands melodi legger opp til det (uthevet i kursiv): «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å redde oss skulle gå gjennom nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker. Gud utvalgte seg det svake for å gjøre til skamme alt det vi mennesker betrakter som sterkt her i verden (jf. 1. Kor 1,27).

Hvis vi mennesker skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3f)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken «Apostlene og Kristi første disipler». Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. september 2021, da Jesaja 53,1–5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.