18 februar 2021

Det er nok nå. Åpne kirkene!


LENGSEL: Pater Josef Ottersen tok dette bildet utenfor St. Olav katolske domkirke etter å ha feiret kveldsmesse i en tom domkirke 11. februar. Han skulle møte en venn i krysset nedenfor etter messen. Det tok ikke mange minutter før han kjente hvor kaldt det var å stå stille. Da oppdaget han en urørlig skikkelse som knelte ned foran kirkedøren. "Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde vært der, eller hvor lenge hun ble etter at jeg dro. Men hun ga et sterkt vitnesbyrd om å være nær Den Evige hun vet befinner seg på andre siden av døren. I tabernaklet er Kristus fysisk til stede, Gud har tatt bolig i blant oss. Men ingen får lov å komme på besøk. Dette er ikke et spill for galleriet, ikke et hylekor om nok en målgruppe som føler seg glemt. Hun vet ikke at hun ble tatt bilde av, men er den vakreste stille protesten jeg har sett. Vi kan ikke leve uten nærhet til Vårherre. Spre gjerne bildet som et symbol på at ingen kan stenge dørene for vår tro." skriver p. Josef Ottersen på menighetens Facebook-side.
Foto: Josef Ottersen

Dagens situasjon er absurd og dypt provoserende. Vi kan nå være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke. Det finnes et ord for slikt: Diskriminering.


Kirken krever ikke særbehandling, men vi krever likebehandling. Jeg sier som katolikk Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!

Vi har lojalt og solidarisk sultet i et år, uten å klage. Vi har tålmodig funnet oss i forskjellsbehandling og vi har tatt mer enn vår del av dugnaden.

Men det kommer til et punkt hvor vi er nødt til å påpeke absurditeten i at det er lov til å være 120 personer på Hennes og Mauritz, men forbudt å være 11 personer i kirken. Det kan ikke fortsette som dette. Åndelige verdier er (minst) like viktige som materielle verdier. For å sitere han som kom og delte verdens historie i to: Mennesket lever ikke av brød alene. 

Å tro er ikke en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og inviduelt. Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør sammenVi kan ikke leve uten den.

Hvordan skal vi få de som bestemmer til å forstå det? Vel, vi kan jo oppmuntre folk til å feire gudstjenester på restauranter - helt i tråd med gjeldende smitteregler der de bor. Når myndighetene ikke tillater kristne samlinger i kirkene, så la oss samles der det er lov!

La oss lytte til myndighetene. La oss gjøre opprør ved å fullt og helt følge smitteregimet! Jeg finner meg ikke lenger i at materielle verdier er det eneste som teller, mens åndelige verdier regnes som luft, nada, ingenting.


Tidligere i uka har Vårt Land skrevet om at tros- og livssynsminister Kjell Inge Ropstad vil skrote den omstridte kirkebenkregelen, og at han varsler en snarlig avklaring. Tirsdag formiddag meldte Dagbladet at deres kilder opplyser om at regjeringen vil kunngjøre lettelser i koronatiltakene etter statsråd førstkommende fredag. Nå kan det jo være at mediestyret rundt Siv Jensens avgang i dag fører til at regjeringen utsetter kunngjøringen av den gode nyheten litt, men jeg håper ikke det. Jeg håper inderlig at vi får beskjed allerede i morgen om at diskrimineringen av kirkene er en saga blott. Ellers er jeg klar for å gå på restaurant. Kanskje vi skal leie Frognerseteren restaurant? 

Det er nok nå. Åpne kirkene! Og la oss få lov til å samles der på lik linje med andre steder.


Les også:


Grønland kirke er Oslos største kirke, men det hjelper ikke. Ingen får feire nattverd her nå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 15. februar 2021


Grønland kirke ligger i bydel Gamle Oslo og går ofte under navnet "Østkantens katedral". Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Likevel får ingen feire gudstjeneste her.

Kaffebrenneriet er nærmeste nabo til Grønland kirke (kirken sees til høyre i bildet). Det er jo nesten katedralstemning inne på denne kafeen, og her er det altså lov til å gå inn og sitte ned så lenge man vil. Kanskje et passende sted for en spontan gudstjenestefeiring?

Denne uken fikk barna i St. Hallvardsguttene lov til å møtes til korøvelse for andre gang siden tidlig i november. Ungdommene og de voksne fikk ikke lov til å være til stede. Men kjempebra at barneskoleelevene iallfall er i gang igjen! Olav kom ut strålende fornøyd. Han syntes det var spesielt kjekt å lære altstemmen til Bach's nydelige kantate "Jesu, joy of man's desire" (lenke til Choir of King's College på Spotify).

Det normale er at St. Olav katolske domkirke er åpen hele dagen hver dag. De siste ukene har kirken vært helt stengt, etter myndighetenes pålegg. I dag har byrådet i Oslo besluttet å gjenåpne kirkene, men alle arrangementer er fortsatt forbudt, med unntak av begravelser (inntil 50 personer) og dåp og vielser "uten tilskuere". (Herlighet, så dårlig de forstår kirken. Det er ingen som er tilskuere i kirken. Vi er alle deltakere.) Vi er altså igjen velkommen til personlig bønn i kirken. Gud skje lov!

St. Olav domkirke blir nå åpen mandag-lørdag kl. 8-10 og 12-18, og søndager kl. 14-18. I tillegg er St. Joseph kirke rett over gaten åpen søndager kl. 8-14.
Fredag 19. februar er St. Olav domkirke åpen fra kl 8 til 10. Deretter er den på grunn av begravelse ikke åpen igjen før fra ca kl 15 til 18.

Bildet viser St. Olav domkirke slik den ser ut akkurat nå, pyntet til fastetid.
Foto fra St. Olav katolske domkirkemenighets Facebook-side

4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk, Roger. Det er ille hvordan myndighetene behandler vårt trosliv som en hobby, som en fritidsaktivitet, med den følge at gudstjenesteliv underlegges strengere begrensninger enn forretningsliv. Vi kan ikke sitte tause og akseptere det!

      Her må alle bidra i samtalen, slik både Marion Norum Spæren, Kristin Norseth, Håkon Bleken, Janne Haaland Matlary og sr. Anne Bente Hadland så forbilledlig har gjort det den siste uken.

      Jeg er glad for at den diskriminerende kirkebenkregelen er opphevet, men det er fortsatt ikke likebehandling når vi nå (fortsatt) kan være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke.

      Jeg vil anbefale å lese alt biskop Erik Varden hyrdebrev i anledning fastetiden har å si om dette punktet:

      «En tredje åpenbaring synes verd å bemerke. Den viser rollen som tildeles kirkelig liv i dagens samfunn. Den er jamen ikke stor!

      La meg uttrykke meg klart: selvfølgelig er vi med på den nasjonale dugnad som vil holde viruset i sjakk; selvfølgelig godtar vi nødvendige tiltak og begrensninger.

      Men hva skal vi si til at vårt kirkelige, sakramentale liv i det offentliges øynes reduseres til en hobbyvirksomhet? Er det riktig at gudstjenesteliv underligger strengere normer enn forretningsliv?

      Problematikken krever oppmerksomhet i tiden fremover. Alle har vi noe å bidra med til den samtalen.

      Men først og fremst skal vi egne oss til selvransakelse. Hvis kristent trosliv er blitt såpass marginalisert, sier det noe om oss. Er vår tro en integrert del av vårt liv som borgere og medmennesker, eller er den noe privat vi anser ikke angår andre?

      Hvordan svarer vi, i det dagligdagse, på Herrens kall, «Vend om, og tro på Evangeliet!»? Setter troen synlige spor i våre liv? Hva har året åpenbart om oss som kristne?»

      Slett
  2. Takk for tydelighet! Savnet etter messen er som et voldsomt sug i hjertet som har bevisstgjort meg om egen tro. Likevel skvatt jeg til da jeg leste Vardens hyrdebrev. Jeg har sett mer mot nedstengingen av kirke som et tegn på offentlighetens - det felles "vi" sitt syn på tro som en uvesentlighet, noe avleggs. Men jeg ble virkelig konfrontert da jeg stilte meg selv spørsmålet Varden oppfordrer meg til: setter troen synlige spor i mitt liv?

    Jeg har sagt det før, men gjentar gjerne og særlig nå; din tydelighet, Ragnhild, er til inspirasjon for alle som kjenner at troen har blitt litt for privat. Du er i godt selskap sammen med Sr Anne-Bente Hadland, Janne Haaland Matlary m.fl.

    Vi må våge å henge korset utenpå genseren; ikke gjemme det under skjortekraven i forlegenhet.

    Heidi

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for den fine hilsenen, Heidi! Noe har gått helt galt når troen behandles som en hobby, en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og individuelt.

      Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør SAMMEN. Vi kan ikke leve uten den. Og spesielt kan vi ikke leve uten den når vi samtidig blir fratatt alt annet.

      Vi trenger Kirken for å hente mot og kraft, tro og fellesskap nå i denne absurde tiden vi lever i.

      Slett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.