Ettertanke | Ransak meg, Gud

Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien «Il Postino Titoli». De tre minuttene har jeg aldri glemt.
Foto fra filmen Il Postino

I 1996 fant kinofilmen Il Postino, Postmannen, veien fra Italia til Norge. 

Jeg falt umiddelbart pladask for historien om den enkle, sjenerte postmannen Mario som blir venn med den verdenskjente poeten Pablo Neruda. Mario finner så veien inn i hjertet til den vakre Beatrice ved å lese Nerudas dikt for henne. 

Il Postino smøg seg inn i minnet mitt, ikke minst takket være Luis Bacalovs fantastiske filmmusikk som vant en velfortjent Oscar-pris.

Året etter fikk jeg i oppgave å holde morgenandakt under studentkorets turné. Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien Il Postino Titoli. 

De tre minuttene har jeg aldri glemt. Fjorden og fjellene som fløt forbi utenfor. Freden som kom. De mange som lukket øynene, tok morgenrødens vinger på og ble med dit havet ender (sannsynligvis i Italia et sted).

Hvis du har en musikkstrømmetjeneste, så finn fram den melodien og les Salme 139 høyt for deg selv i dag. 

Start med å bare lytte til musikken i 29 sekunder. Deretter begynner du å lese ganske sakte, slik at du rekker å ta imot ordene. Les vers 1-18 og deretter vers 23-24, det er perfekt lengde til denne melodien.

 Herre, du ransaker meg og du vet –

 du vet om jeg sitter eller står,

 på lang avstand kjenner du mine tanker.

          

 Om jeg går eller ligger, ser du det,

 du kjenner alle mine veier.

 Før jeg har et ord på tungen, Herre,

 kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg,

du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust,

hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der,

legger jeg meg i dødsriket, er du der.

          

Tar jeg morgenrødens vinger

og slår meg ned der havet ender,

da fører din hånd meg også der,

din høyre hånd holder meg fast.

          
Nå, ved bibelvers 11, er du kommet til 1:26 i sangen, der musikken endres og løfter deg:

Jeg kan si: «La mørket skjule meg

og lyset omkring meg bli natt.»

          

Men mørket er ikke mørkt for deg,

natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

For du har skapt mine nyrer,

du har vevd meg i mors liv.

          

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. 

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

Knoklene mine var ikke skjult for deg

da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.

Alle dager er skrevet opp i din bok,

de fikk form før én av dem var kommet.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,

summen av dem er ufattelig!

Teller jeg dem, er de talløse som sand,

blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

          

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,

prøv meg og kjenn mine tanker!

          

Se om jeg er på den onde vei

og led meg på evighetens vei!

          
Og ja, jeg tror det er dette – Guds gode, trygge, kjærlighetsfulle blikk fra Salme 139 – som gjør at jeg ikke blir mørkeredd av å lese dagens bibeltekst: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. Kor 13,5)

For inni meg spiller Il Postino: «Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.»

Og jeg ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg er på den onde vei og led meg på evighetens vei!» (Sal 139,23-24) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2020 da 2 Kor 13,5-8 var dagens bibeltekst

Foto fra filmen Il Postino

Lytt

Har du Spotify? Da kan du lytte til Il Postino Titoli her.