Ettertanke | Lær meg å leve

«Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vinteren er over oss med kortere dager og lengre netter, men det finnes gode grunner for å leve, da også. 

Her er en av dem:

«EIN GRUNN TIL Å LEVA

Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga,

det stille drysset gjennom sjela,

det mjuke usynlege som slører lydar

og dekker skorper og sår.

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.»

Alf A. Sæter (publisert med tillatelse)

Hvordan ville du besvart spørsmålet «Hva er meningen med livet?» Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju for fem år siden: 

«Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - og du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening.»

Jeg tror at Gud har skapt meg, og at han derfor er den rette til å lære meg å leve livet slik det er ment å leves: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8)

To år senere fant jeg ut at svaret mitt mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre – og av Gud. Og målet med livet mitt er å bli elsket gjennom livet, gjennom døden og inn i Himmelen – av Jesus.

Derfor synger jeg denne salmen av Jakob Paulli (1902) i dag: 

«Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt!»

«Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet, den som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned.» 

Som du skjønner – Alf A. Sæters ord er også mine: «Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9.11.2019 da Ordsp 3,1-3 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæter
• Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæter