16 juli 2019

Bilder fra St Benedikts minnedag på Selja


den hellige Benedikts minnedag, 11. juli, tok Maria og jeg turen ut til ruinene av benediktinerklosteret her på Selja, for å be om at benediktinerne igjen skal vende tilbake til klosterøya.


Det var kveld og solnedgang da vi gikk på den gamle pilegrimsstien over øya. Lyset her ute ved klosteret ved havet er helt nydelig.




Det er alltid en spesiell opplevelse å komme til klosteret, men det er ekstra spesielt å være der når det ikke er andre folk der.




Det var kong Olav Kyrre som opprettet Norges tre første bispedømmer: Selja, Oslo og Nidaros. Selja bispedømme var et stort bispedømme som strakk seg helt fra Møre i nord til og med Agder i sør. SÅ viktig var helligstedet Selja. 

Da den store Kristkirken i Bergen var ferdig i 1170, ble Sunnivas skrin flyttet dit, og Bergen ble da offisielt bispesete. Kloster- og helgenanlegget på Selja ble imidlertid ytterligere utbygget, og var i drift helt fra til reformasjonen i 1537


Det er bratt opp bakken til den hellige hulen der den hellige Sunniva og hennes ledsagere møtte martyrdøden. 

På slutten av bakken møter du 40 trappetrinn. 40 er ørkenens, botens og omvendelsens tall. Du drar ut i ørkenen for å møte Gud på et øde sted, og du gjør det med et ydmykt og botferdig sinn.


Store øyne. 👇🏻 SÅ imponert ble Maria over den fantastisk vakre utsikten.


Og dette er hva hun så 👇🏻
Magisk.
"Allmektige Gud. Vi takkar for dine bodberarar som bar den glade bodskapen hit til Selja, og som vitna om din nåde og din makt, og slik gjorde denne staden til ein helga stad. Gje oss auge så vi ser dine spor og øyre så vi høyrer steinane tale. Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."


Vi hadde en liten rast utenfor Sankta Sunniva-kirken som ligger på terrassen rett nedenfor Sunniva-hulen. 

Slik var utsikten fra der vi satt 👇🏻


Men havet var enda blåere og himmelen var enda mer glødende. Det er umulig å få tatt et bilde som gjør skikkelig ære på det du egentlig ser på Selja. Du må faktisk dra dit og oppleve stedet selv.

Som riksantikvar Jørn Holme sa det på Selja i fjor sommer:
- Jeg for min del tror på sagnet. Selja er det vakreste, det historisk viktigste og det mest magiske stedet i Norge. Og når Riksantikvaren sier det, da er det sånn. Alle må besøke Selja.
Jeg er selvsagt helt enig med riksantikvaren 😇


Maria og jeg våget oss fram på kanten av den nederste terrassen, der vi nøt lyset og utsikten. 

Benediktinerklosteret på Selja var et av Norges første klostre, og det var i drift som et aktivt bønnested og misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.



Etterpå bar det inn i den hellige hulen for å be for klostergrunnleggelsen og de som Gud kaller til å bli munker her.

Vi tente tre lys i bønn. Det første lyset tente vi for en fransk benediktinermunk vi kjenner fra klosteret Fontgombault. Det andre lyset tente vi for Fontgombault, og det tredje lyset tente vi for alle dem som Gud kaller til å bli munker her - de som bare Gud kjenner navnet på.


Vi ba den hellige Benedikt, hellige Sunniva og alle de som har vært munker her om å be for oss, og om å be sammen med oss.

Av og til glitrer det av dråper på berget her i hulen. Det gjorde det denne kvelden. Det skinner som diamanter. Vakkert!


Slik ser det ut innerst i hulen. Benediktinermunkene viet hulen til å bli en kirke. De viet hulekirken til St. Mikael, erkeengelen som leder englehæren i kampen mot all ondskap i den siste striden.
Huletaket her er dermed det eldste kirketaket som fremdeles står i Norge.


Vi sang Fader vår og Hill deg, Maria. Deretter gikk vi ned igjen til klosteret, der vi ble stående i vinduet i scriptoriet (skrivestuen) der jeg stod i september 2004 da jeg fikk vite at jeg skulle bli mor til Sunniva.




Det er lett å tenke seg tilbake til hvordan det var her for nesten tusen år siden da munkene kunne stå akkurat her og se ut mot akkurat den samme utsikten, der sola går ned bak Stadt. Til og med pilegrimsstien er den samme.

 «I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden,» som p. Ole Martin Stamnestrø sa det i sin preken på seljumannamessen i år.

 

- Oi, det er langt ned, konkluderte Maria.


Bli med og be om kall!

Be om at Gud må kalle på de som skal være munker på Selja, og be om at de må våge å svare JA til Guds kall!

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. 

Bønnestedet på Selja MÅ gjenreises. Vi MÅ få benediktinerne tilbake til oss. For å si det med benediktinernes motto: Ora et labora! Be og arbeid!

Be for Norges omvendelse hver dag! Be om at benediktinerne skal vende tilbake til oss - be hver dag!



4 kommentarer:

  1. Tusen takk for at vi får være med på turen! Ren magi - jeg gleder meg til å reise til Selja en dag.

    Heidi

    SvarSlett
    Svar
    1. Velkommen skal du være! Det ER helt magisk her ❤️

      Slett
  2. God sommerkveld Ragnhild! For noen aldeles vakre og stemningsfulle bilder jeg ser fra Selja. Og veldig sjarmerende med Maria med som guide til bildene :) Jeg ber med dere om kall til klosteret atter en gang, at bønnestedet reises igjen <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ord, Elin! Å få gå sånn med en begeistret femåring er jo bare helt fantastisk. Jeg har ikke tatt meg tid til å redigere et eneste av bildene. Alle er akkurat slik de kom ut av kamera.

      Tusen takk for at du er med og ber! Det trenger vi! 🙏🏻

      Slett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.