05 november 2016

Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

KONVERSJONEN: "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner." Fra opptagelsen i Den katolske kirke. Se hele ritualet her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den profilerte presten Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her er prekenen som msgr. Torbjørn Olsen holdt under messen i Lunden kloster.


- Det er fantastisk å komme hjem. Jeg har vært på vei ganske lenge. Det er veldig godt å komme inn i Kirken hvor jeg er blitt meget godt mottatt. Konfirmasjonen ble en bekreftelse og fornyelse av troen og kallet. Mitt fortsatte kall her i tiden er kallet til misjon, til kristen enhet og menneskers frelse, sier Dag Øivind Vincent Østereng, tidligere prest i Den norske kirke, til katolsk.no etter konversjonen lørdag 29. oktober 2016.

FERMINGEN: "Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste, skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike."
F.v. fadder Olav Hovdelien, Dag Øivind Vincent Østereng, msgr. Torbjørn Olsen, ministrant Sigurd Hareide, p. Oddvar Moi, søster Anne-Lise Strøm og alle de andre søstrene ved Lunden kloster.

MESSE MED OPPTAGELSE AV
DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG
I DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP

Ef 4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6

Ved msgr. Torbjørn Olsen
Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens. 
Uthevinger i fet skrift er mine.


Kjære Dag Øivind,
kjære dere alle!

            1. Du har kjempet med sannheten. Og du har kjempet for sannheten. Du har stått på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk Carissimi[1] satte du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller tvert om. At du ved årsskiftet fører bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har noe symboltungt over seg.

            Vi var nok en del som så på prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».

            Det betyr ikke at du har kastet bort år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede resultater.

            Samtidig går du nå over i en ny fase av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg, ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, men Kirken som skal bære oss, den som er «sannhetens søyle og grunnvoll» [2]. Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet.»[3] Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus – er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette. Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.

            2. I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere, og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de troende kommer sammen for feire gudstjeneste og ved sakramentene. Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i vår gudsrelasjon.

            Dertil taler Gud til oss gjennom sitt folk, de troende mennesker som omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.

            Dette folk – Guds folk – kalles i Det gamle testamente for לָהָק [qahal],[4] på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía], og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus og en rekke andre nytestamentlige forfattere.[5] 

På latin ble ordet til Ecclésia, og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og på sin måte like fra begynnelsen av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende, men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår etter bibelsk tid – identifiserte det som kirken i en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»[6] Oppdagelsen av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig» vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner som Gud bruker for å møte oss.

            Nå garanterer hverken bispeembete, kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.»[7] Spesielt blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur. For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder der det finnes grunnleggende uenigheter.

            Bare Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets. Annet Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle konsensus» (universalis suus consensus) i tros- og moralspørsmål.[8]  

Den lære som slik fremstår, forplikter alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» [9] Skulle paven derimot – hva Gud forby! – «offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave![10] Intet menneske står over Ånden og Åndens tale til oss, i Kirken!

            Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».[11]

          At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»."

            3. Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

            I første lesning kvalifiserte Paulus fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»[12] Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»[13] Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»[14]

            Men det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

            Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker!

DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» 

            4. Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.»[15] Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann». Her er det to ting å si: For det første: Kirken trenger prester. For det annet: Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham. For så vidt er legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige prestedømme».

            Selv om det alminnelige prestedømme springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,[16] skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike.

            Alt dette finner du i Den katolske kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.

            Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd. Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.




[1] Jf. 1 Joh 2,7.
[2] 1 Tim 3,15.
[3] Joh 14,6.
[4] Jf. 2 Krøn 30,2; Neh 8,2.17.
[5] Jf. Matt 16,15-19; Apg 13,1; 1 Kor 12,27f; Kol 1,17; Hebr 2,12; Åp 1,4.
[6] IgnSmyr 8,1-2.
[7] 2 Pet 1,20.
[8] Jf. LG 12.
[9] Luk 22,32.
[10] Jf. kan 194 § 1 nr. 2 CIC.
[11] Commonitorium II, 5: quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est.
[12] Ef 4,4-6.
[13] Joh 15,5.
[14] Sal 42,2.
[15] Ef 4,11-12.
[16] Jf. 2 Mos 29,7; 40,15.

LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner."

Les også:

kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.