Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

MEDIEYNDLINGEN: Sånn er vi blitt vant til å se ham. Da BBC News skulle presentere "Uken i bilder", ble hyrden Pave Frans valgt som toppbilde.
Foto: Skjermpdump fra BBC News

I anledning Pave Frans' ettårsdag i dag har jeg gleden av å kunne dele en kommentar om hva Pave Frans snur opp-ned på - og hva han aldri kommer til å endre på.

Teksten "Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?" ble skrevet av Eirik A. Steenhoff da Pave Frans hadde vært pave i et halvt år. I likhet med Steenhoff tenker jeg at mens Pave Benedict ble alt for vrangvillig fortolket/forvrengt av media, blir Pave Frans alt for velvillig fortolket/forvrengt av media, i betydningen at de sekulære journalistene stadig vekk prøver å få det til å høres ut som at Pave Frans er på linje med dem og ikke på linje med Kirkens lære - noe som selvsagt er tull.

Materialismens farer

Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er mer glad i Pave Benedikt XVI enn Pave Frans. Faktisk. Vi har alle våre favorittpaver. Pave Frans' har likevel hatt en positiv innvirkning på mitt liv. Hans klare budskap om fattigdom, rikdom og materialismens farer er en stor inspirasjon for meg og en medvirkende årsak til at jeg/vi våget å selge leiligheten og plassere pengene i Guds rike/på Selja. Når det kommer til alt som har å gjøre med penger liker jeg Pave Frans' radikalitet. Materialismen med dens dennesidighet er kirkentroens absolutt største trussel i vår verdensdel.

Og så - over til Eirik Steenhoffs tekst:

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

Den nye pavens livsførsel og ordvalg skaper begeistring både i og utenfor Den katolske Kirke. Men revolusjonen blir ikke slik som du tror.

Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo

Pave Frans er en pave som er populær i mediene. Til forskjell fra, vel, alle andre paver. Med et mulig unntak av Johannes Paul II, særlig i de første årene, da han var på sitt mest vitale, og så i de aller siste, da han var oldingpaven vi alle sympatiserte med. Men Johannes Paul fikk også mye kritikk. Han hamret jo dogmeboken i bordet titt og ofte. For ikke å snakke om Benedikt XVI, "panserkardinalen" som ble pave.

Men i realiteten har pavene Frans og Benedikt - ja, alle paver! - mer til felles enn enkelte liker å tro. Frans og Benedikt har det særlig til felles at de har hatt en tendens til å feilrepresenteres av mediene.

Benedikt var han gamle, strenge som bare var opptatt av rett lære og å kritisere samtiden. Hans diverse uttalelser ble således tolket i denne forståelsesrammen. Andre ganger ble han mer eller mindre bevisst feilsitert og hans budskap forvrengt: En lærd og imponerende klarttenkende tale om forholdet mellom kristendommen og islam i Regensburg i 2006, ble redusert til en polemisk passasje om islam - et historisk utsagn, ikke hans eget - som Benedikt så forsøkte å nyansere og ta avstand fra.

Forsiden av The New Yorker
23. desember 2013

Pave Frans har hatt en kommunikasjonsutfordring på den andre enden av skalaen. Dette er nemlig den snille paven som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken. En veritabel Disney-pave, altså. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil være sammen med vennene sine i det enkle herberget på den andre siden av gaten. Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og den kirkelige og verdslige adel, og vil ha en "fattig Kirke for de fattige". Så han har klokelig droppet de høyeste hattene og de rødeste skoene. Hvordan kan denne mannen bry seg om rett lære? spør man. Han er jo pave Benedikts rake motsetning i ett og alt. Dessuten uttaler han seg friskt og uforferdet om Kirkens situasjon i forskjellige intervjuer. Er dette reformpaven vi har ventet på? Han som kommer til å snu opp-ned på Kirken og dens skikker og seder - og ikke minst: dens foreldede og menneskefiendtlige lærepunkter. Kan ikke også Den katolske Kirke snart gå inn for homofilt ekteskap og abort, hallooo?

Svaret er delt: Ja, pave Frans kommer til å snu opp-ned på mangt. Men til det siste spørsmålet er svaret nei.

Jeg gir fem forklaringer:

1. Pave er pave. Paven har enkelte primæroppgaver.

Kirken tror at paven er Peters arvtager, ikke bare den forrige paves. Han ble innsatt av Jesus Kristus for å forvalte troen og den katolske og apostoliske tradisjon til tidenes ende. Kirkens lære springer ut av troen og tradisjonen. Ja, Kirken kan forandre sitt syn på saker som ikke er av en læremessig natur. Men den kan ikke fundamentalt endre selve den trosmessige og moralske lære. Imidlertid kan - og bør - Kirken betone nye aspekter ved læren gjennom historien. Dette er selvsagt, da tider og kulturer forandrer seg. Og det er nettopp dette pave Frans nå forsøker å gjøre.

2. Pave Frans har en ny strategi

Ja, Frans har en ny strategi, kanskje til og med en ny visjon for Kirken. Han ønsker å fremheve en dimensjon ved Kirken som kan kalles den pastorale. 'Pastor' er latin for hyrde. Kirkens prester og biskoper - med biskopen av Roma, Frans, som den fremste blant dem - er legfolkets hyrder. Å være en hyrde i denne evangeliske forstand, betyr å ha omsorg for hele sin saueflokk - og særlig for den ene som går seg vill (jf. Matt. 18,12-14). Å være en hyrde, er å ha omsorg for synderne og deres åndelige liv. Denne pastorale omsorg utgjør selve kjernen i Den katolske Kirkes liv. Utfordringen består i å formidle dette til en sekulær verden uten å samtidig undergrave Kirkens lære - for budet om nestekjærlighet og budene om rett livsførsel henger uløselig sammen.

Å fremheve Kirkens pastorale dimensjon, betyr at man snarere enn å fremheve at "abort er forbudt og en dødssynd", fremhever den gravide og abortsøkende kvinne som kommer til Kirkens menn eller kvinner for veiledning og sjelesorg. Det er en kvinne som søker Kirken i et alvorlig og avgjørende livsvalg. Det er paret som satser på kjærligheten og søker Kirken for å fullbyrde den i et ekteskap. Det er ekteparet hvis ekteskap holder på å gå i oppløsning, og de nå forsøker å redde. Det er den fattige som ikke har tak over hodet, som får det. Alkoholikeren som vil ha livet på rett kjøl.

Alle mennesker trenger hjelp, og alle mennesker får plass i Kirken. At Kirken har institusjonalisert pastoral omsorg og frivillig nestekjærlighet, bør i seg selv være en revolusjonerende innsikt for dagens mennesker.

3. Paven har et nytt språk 

Den pastorale dimensjon ved Kirken er en del av pave Frans' personlighet og livskall. Dette er den han er. Frans fremstår som pastor, ikke pave. Hans språk er derfor ganske annerledes fra hans umiddelbare forgjenger på Peters stol. Der Benedikt av natur var forsiktig, mer vant til akademisk diskusjon (og når han først snakket, snakket han gjerne i hele avsnitt), er pave Frans usjenert og "frampå". Han er mindre terminologisk enn pave Benedikt, snakker enklere slik at han kan forstås enklere, enten det er av folket i favelaen eller den ikke-troende journalisten. Han bryr seg mindre om pavelig etikette og mer om å nå frem til akkurat den han snakker med, her og nå. Hans selvbevissthet som pave er ikke like sterk som hans forgjenger. Da blir det lettere å slippe seg løs i intervjuer - og lettere å bli misforstått.

Pave Frans: Person of the Year
i Time Magazine

4. En pave definerer ikke kirkelære gjennom intervjuer

Pave Frans har møtt endel journalister det siste halvåret. Resultatet er en rekke lange intervjuer der paven sier mye om mangt. Men et intervju er ikke det samme som en magisteriell uttalelse. Et intervju er nettopp et intervju, og ikke en sammenheng hvor definisjon av kirkelære kan finne sted. Sekulære journalister som vil ha svar på grunnleggende spørsmål på Kirken og dens tro, må besvares på en passende måte. Journalister er ikke "insidere" - nærmest per definisjon representerer de et utenfraperspektiv - og må presenteres for Kirkens lære og praksis på en måte som er forskjellig fra hva praktiserende katolikker vil forvente å høre fra deres prest - eller pave.

5. Pave Frans kan også være "streng" (men slipper unna med det)

Alle elsker pave Frans - særlig når de ikke vet hva han bedriver tiden med mellom babykyss og trikketur. Iblant ser vi oppslag, som da paven suspenderte en tysk erkebiskop forrige uke. Han hadde brukt hundre millioner på oppussing og levde i alminnelighet et luksusliv. Men hvem kunne kritisere denne avgjørelsen? Den fremstår som helt i tråd med Frans' prioriteringer og personlighet, og alle liker konsekvens og misliker hykleri. Og ingen liker erkebiskoper med luksusvilla og champagnebudsjett - bortsett fra dem selv.

Men paven som suspenderte erkebiskopen av Limburg for overdådig livsførsel er også paven som ekskommuniserte en australsk prest, Greg Reynolds, blant annet for støtte til homofilt ekteskap og ordinasjon av kvinner i Kirken. Pave Frans får altså honnør for å slå ned på "skandalebiskoper" (i Dagbladets fomulering); ekskommunikasjonen av Reynolds har nærmest ikke blitt omtalt.

Kan det være at pave Frans har lykkes i å formidle sitt ønskede bilde av Kirken - i så stor grad at hans antatt mer kontroversielle avgjørelser ikke engang når medienes kritiske søkelys?

For troende katolikker er det selvsagt betryggende at pave Frans også våger å utøve sin pavelige autoritet og læremyndighet, også når noen misliker det. Derfor kunne han også i sommer erklære for en konferanse holdt i Roma for katolske gynekologer, at fosteret i mors mage "bærer Kristi ansikt" og er hellig. Abort er forbudt i henhold til Kirkens lære, og skal ikke foretas av katolsk helsepersonell, sa pave Frans. Dette sa han i samme uke som det store intervjuet med Civiltà Cattolica utkom, og han ble sitert som følger: "Vi bør ikke snakke om disse tingene (abort og homofilt ekteskap) hele tiden".

Og det er selvsagt helt rett; for Kirken er mer enn som så. Men det er også rett at "disse tingene" ikke er rett, og her kommer Den katolske Kirke ikke til å endre sitt grunnleggende syn. Den kommer derfor heller ikke til å slutte å utfordre etablerte sekulære sannheter.

Pave Frans er en pave som representerer noe nytt. Han har kommunisert Kirkens kjærlighetsbud og dens pastorale dimensjon og derved vunnet gehør på tvers av mange gamle skillelinjer. Pave Frans er på denne måten også blitt en pave som slipper unna i media med å være noe media ikke liker: pave. En rolle som innebærer å forvalte troens innhold og Kirkens lære, irettesettee avvikere og i det hele: styre kirkeskuten med fast hånd. Men også dette gjør pave Frans - og slipper unna med det, i velvillighetens fravær av kritisk søkelys.

Mange katolikker fryktet at pave Frans ville utgjøre en kommunikasjonskrise for Kirken. Det begynner snarere å se ut som om han er en kommunikasjonssuksess.


Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Publisert med tillatelse

VÆR MODIG: "Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig!" (Pave Frans)