 |
| HER SKJER DET: Dette er ikke en sårbar pasient. Det er en operasjonssykepleier eller anestesisykepleier. Når du vet at "inne på denne avdelingen tar helsepersonellet livet av
små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å
snakke, synge og be? Jeg vet ikke, jeg. For bare 30-40 år siden var det en vanlig holdning blant nordmenn at man skulle gripe inn hvis andre menneskers liv stod på spill. Nå kalles det middelaldersk og defineres som galt. Fordi norske stortingspolitikere i 1978 bestemte med én stemmes overvekt at fra nå av skulle galt være rett og rett være galt. Foto: Skjermdump fra dokumentarfilmen "En prest og en plage", f(x)-produksjoner |
I forrige uke skrev jeg litt om Børre Knudsen og filmen "En prest og en plage". Her kommer litt til.
Jeg har aldri møtt Børre Knudsen og er oppriktig nysgjerrig på dokumentarfilmen som settes opp på norske kinoer fra 28. mars. Fra før har jeg lest boken om ham - "En prest og en plage" av Niels Chr Geelmuyen (anbefales!) - og ellers fikk jeg selvsagt med meg gjennom oppveksten alle disse som var "enig med ham i sak, men ikke i metode", men jeg vet ikke, jeg. Hvis du vet at "inne på denne avdelingen står noen leger og tar livet av små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å synge og be? Er det virkelig forferdelig å vise frem en liten dukke som viser hvordan fosteret faktisk ser ut - en liten figur som viser at det faktisk er små mennesker vi snakker om? Når vi reagerer med avsky på å se en liten dukke med noe rødt på, er det vel fordi det faktisk er selve virkeligheten vi reagerer på og ikke orker å forholde oss til? Fordi vi ikke vil se?
Når andre menneskers liv står på spill
Spørsmålet er: Er det Børre Knudsen som gjorde noe galt, eller er det vi som skal kritiseres, vi som er fullstendig paralysert av at norske stortingspolitikere i 1978 bestemte med én stemmes overvekt at fra nå av skulle galt være rett?I samme slengen ble det i allmennheten også galt å gjøre det som er rett; å forsøke å beskytte de mest uskyldige og forsvarsløse menneskene på jorden. For bare 30-40 år siden var det en vanlig holdning blant nordmenn at man skulle gripe inn hvis andre menneskers liv stod på spill. Nå kalles det middelaldersk.
Jeg har fått med meg at Børre Knudsen angrer på noe av det han har gjort, men jeg vet ikke akkurat hva. Forhåpentligvis vil filmen gi svar på det.
Abort er kvinnemishandling
En viktig ting som kanskje har gått mange hus forbi, er at Børre Knudsen aldri har fordømt kvinnene. Hans kamp handler om å redde menneskeliv, ikke fordømme noen. Børre Knudsen ser på abort som kvinnemishandling. "Den aborterende kvinne er i høyeste grad et offer", sier han (side 170 i boken "En prest og en plage"). Det er LOVEN og politikerne han hele tiden har kritisert beinhardt.I den sagnomsuste prekenen 22. april 1979 sa han: "Hvem er det Guds kirke fordømmer i denne sak? Ikke den ulykkelige kvinne, men de ansvarlige lovgivere." I samme preken fordømte Knudsen "en statsmakt som gjør det lovlig å drepe hvert eneste barn i landet". I brevet til Kong Olav fremmet han "en skarp og enfoldig protest mot en blodig krenkelse av Guds lov og Norges grunnlov". "Abortloven er ingen lov i det hele tatt. Den er lovløshet merket med paragrafer" (s. 171 i boken).
Hvor mange menneskeliv har du berget?
Børre Knudsen har berget menneskeliv. Hvor mange av oss kan si det samme om oss selv?Her er det siste avsnittet i boken "En prest og en plage", der Niels Chr Geelmuyden skriver:
Vi sitter i kafeteriaen. Da hender det noe underlig. En kvinne banker på Knudsens skulder. Den fremmede stikker en konvolutt til ham og forsvinner i det samme. "En liten takk" står det med skjev skrift utenpå. Knudsen åpner konvolutten, leser kortet og viser meg det drivende våte i de store øynene.
"Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det."
Post Scriptum
PS: Denne bloggposten var egentlig bare min kommentar etter blogginnlegget "Ettertanke: En prest og en plage". Jeg har heist den opp som eget innlegg etter oppfordring fra en av leserne. I samme slengen vil jeg gjerne få heise opp leserens kommentar også:"Takk for ein flott kommentar! Denne må du gjerne løfte opp som eigen post på bloggen. Lenge sidan eg har lest Geelmuyden si bok no, men den fortener verkeleg eit gjensyn. Er veldig spent på den kino-filmen som er varsla, både på innhaldet og virkningar den får.
Eg har møtt Børre Knudsen nokre få gongar og hugsar spesielt eit føredrag på Modum Bad i 1990(?). Det er ikkje sjølve føredraget som set igjen i minnet, men den intense åndsatmosfære som spreidde seg akkurat idet han kom inn i salen. Trur eg elles, aldri, har hatt ei slik oppleving av å møte eit "offerlam" i ein levande person før. Her såg vi ein mann som ikkje gjekk for å fremje si eiga sak, men som var totalt overgjeven det kallet han var lydig mot. KRI"
LES OGSÅ:
LES MER OM FILMEN:
- Filmregissøren Fridtjof Kjæreng har fulgt livet til Børre Knudsen (76) gjennom to år. Filmtraileren og bilder fra ytringsfrihetsprosjektet "En prest og en plage", som er støttet av Fritt Ord, Norsk Filminstitutt og NRK, bler først sensurert og avvist av Facebook. Les mer i Dagen og i Bergens Tidende.
- Etter en drakamp med Facebook åpnet nettgiganten igjen for annonsering for dokumentarfilmen om Børre Knudsen. Les mer i Dagen.
- Her kan du selv se filmtraileren.
- Filmen "En prest og en plage" har en egen Facebook-side der du kan lese om når og hvor i Norge filmen kommer til å gå.
LES OGSÅ ANDRE SAKER OM ABORT HER PÅ BLOGGEN:
- Kommentar: Abortkampen er ikke over
- - Du er annerledes, du må dø
- Intervju: Kvinnene som bærer samfunnets ansvar
- Kommentar: De sjeldne, vanlige barna vi ikke vil ha
- Tre kvinners valg om å ta imot et annerledes barn
- Lille Ole endelig innvilget rett til å leve
- Intervju: Hun kjemper for det ufødte livet
- Det dødelige abortspråket og de små menneskene
- Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt
- Nei til sortering av mennesker
- Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort
- Ettertanke: Ave Maria
- Ettertanke: Det hellige fosteret
- Her kan du komme til en oversikt over alle blogginnleggene mine er som tagget med abort.
"alle disse som var "enig med ham i sak, men ikke i metode", men jeg vet ikke, jeg. Hvis du vet at "inne på denne avdelingen står noen leger og tar livet av små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å synge og be? Er det virkelig forferdelig å vise frem en liten dukke som viser hvordan fosteret faktisk ser ut - en liten figur som viser at det faktisk er små mennesker vi snakker om?"
SvarSlettJeg er gammel nok til å huske Knudsens aksjoner - så ja, for meg er det faktisk ille. Jeg vet nemlig ikke hva som ligger bak kvinnens valg - for dette valget er med sikkerhet ikke så enkelt som andre vil ha det til. Jeg vil ikke være med på å gjøre hennes liv tyngre enn nødvendig - for akkurat det klarer hun selv - med tvil, sorg og forestillinger om andres fordømmelse. Likevel - etter en vurdering, tenker hun at "jeg makter ikke".
For meg er nåde det vakreste - og jeg mener vi kan bestrebe oss som medmennesker å ikke være nådeløse. Det er likevel mulig å ikke være for selvbestemt abort.
Heidi
Kanskje det er dette Børre Knudsen ser tilbake på med sorg og anger? At han aldri mente å fordømme kvinnene, men han ser at aksjonene ble oppfattet på denne måten? Vi får se. Jeg er spent på hva som kommer frem i denne filmen.
SlettBørre Knudsen har helt rett i at "Det er her [på sykehuset] barna drepes". Jeg kan ikke se at det å snakke, synge og be er voldsomme virkemidler når målet er å forhindre at trenet helsepersonell tar livet av mennesker som ikke har begått noen annen forbrytelse enn at de har blitt til.
Jeg var tenåring da han stod på som verst, og husker hvor skremmende han framstod på det mange reportasjene fra tv. For mange av oss som var unge var han en medvirkende årsak til at vi fjernet oss fra kirka og kristendommen, nettopp på grunn av den fanatiske utstrålingen han hadde, og mangelen på nettopp menneskelighet i aksjonsform. Slik følte jeg det da og jeg var ikke alene.
SlettSolveig
Kanskje var det slik media ville ha ham. Jeg føler jeg får et annet bilde av ham nå.
SlettJa, det er vel liten tvil om at de VILLE presentere ham som fanatisk og demonisk den gang. Se på den store forskjellen nå - Aftenpostens reportasje (28.3.2014) kunne aldri blitt trykket den gang: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Yppepresten-7517581.html
SlettDa jeg var engasjert i dyrs rettigheter, gjorde jeg meg tidvis ganske upopulær i miljøet ved å være klar og tydelig i min kritikk av visse demonstrasjonsformer, de jeg oppfattet som aggressive og konfronterende. Det synet har jeg fortsatt, og det er visse metoder brukt av Børre Knutsen som jeg vil mene ikke var helt i orden, men det bunner ikke i et behov for å ta avstand fra hele mannen, for helt klart har hans engasjement vært viktig og riktig, og jeg synes han skal roses for sitt mot. Kanskje går det likevel an å si at ikke alle alltid gjør alt rett? Og så er det jo også så lett, ikke minst for andre, å være etterpåklok.
SvarSlettVi kan selvsagt diskutere hvorvidt det har noen hensikt å aksjonere på denne måten - om man egentlig når målet og får forhindret et eneste drap. Er denne typen demonstrasjonsform hensiktsmessig? Det synes å være ganske bred enighet om at det ikke er det, også blant livsvernere, derfor er jeg nysgjerrig på hvordan Børre Knudsen selv bedømmer sykehusaksjonene i etterkant.
SlettI tenårene leste jeg omtrent alle bøkene om den andre verdenskrig som jeg kom over. Det vil si: Jeg leste ikke de bøkene som handlet om selve krigføringen, krigsstrategiene osv, men jeg leste bøkene som handlet om alle de som hadde vært motstandsfolk og alle de som hadde overlevd konsentrasjonsleirene. Historiene fra konsentrasjonsleirene rystet meg langt ned i dypet. Hvordan kunne alminnelige mennesker begå slike grusomheter? Hvordan kunne de brenne opp hundretusener av lik og deretter gå hjem og spise middag med familien og klappe hunden sin vennlig?
SvarSlettNoen ganger når jeg ser den store sykehuspipen fra forbrenningsovnen på Haukeland sykehus går det kaldt nedover ryggen på meg, og jeg tenker: Er vi egentlig noe bedre enn dem? Vi som tar livet av uskyldige mennesker som ikke har begått noen annen forbrytelse enn å være uønsket? Vi som behandler små mennesker som biologisk avfall? Hva vil historiens dom bli over OSS?
Nei, vi er ikke noe bedre. Før pleide jeg å si at fremtidens borgere kommer til å se tilbake med like stor avsky for våre handlinger, som vi ser tilbake på historiens folkemord, menneskeslaveri, osv. Nå håper jeg riktignok verden går mot det bedre, men jeg er ikke så sikker - da ser jeg riktignok bort fra det kristne fremtidshåpet, for det har jeg tro på. Noen ganger ser det ut til at det ene vonde bare avløser det andre.
SlettMinst 15 500 aborterte fostre har blitt brent som biologisk avfall på engelske sykehus bare de to siste årene, så mistanken min om hva som kommer opp av Haukelands pipe er dessverre bare blitt enda sterkere: http://www.dagen.no/2014/03/28/samfunn/abort/sykehus/utenriks/225440 Kyrie eleison!
Slett